Så her er den. Rundt 8 uker etter hjemkomsten er endelig videobloggen fra mine første dager i Quito klar. Jeg ser jo nå at jeg burde filmet mer, men det får så være. Blod (bokstavelig talt), svette, tårer (ikke helt bokstavelig) og hardt arbeid har stått i veien for framgang på bloggen.
Det nærmer seg innsamling. Dato for når jeg starter er ikke helt klar enda. Samarbeider tett med Lungekreftforeningen (og glad er jeg for det!) for å få til noe veldig bra. Jeg har troen på meg, på dere og resten av Norge. Minst 1 million til Lungekreftforeningen, det klarer vi sammen, ikke sant?
I går legger jeg ut på en av mine lengste treningsturer. Fra meg – Fløya – Bønntuva – Rødryggen – Tromsdalstinden – Fjellheisen – til meg. 25 kilometer. Det er ikke så langt, men det er er litt mye opp og ned. 2000 høydemeter. Dette skulle være en rolig tur, så ingen høy puls. Det sparer jeg til konkurranse. Jeg er allerede noe småskadet, sånn rundt 10% ( i hvert fall i hodet mitt. Ja, ikke sånn skadet, altså… Du skjønner). Akillesen er litt dum, og nå har jeg fått en belastning øverst på rista på grunn av for stramme sko. Jeg måtte derfor ta turen med noe lett knyttede sko. Det gikk helt fint inntil jeg tryna. Jeg har aldri ramlet eller skadet meg med 8-9 år med landeveissykling. Men på ett år med løping, har jeg skadet meg to ganger…
I fallet moset jeg også kneet i en stein. Kjente det godt, men siden det var folk 3-400 meter foran meg (som mest sannsynlig fikk med seg fallet) måtte jeg bare late som alt var i skjønneste orden. Jeg spratt opp, latet som ingenting, rekvirerte litt adrenalin, og løpe smilende forbi tilskuerne. Måtte vel løpe et par minutter før ingen så meg. Da fikk jeg tid til å stoppe for å inspisere skadene. Føkk, dette gjorde jo vondt. Jaja, bare rundt 1 time til jeg er hjemme. Jeg kunne løpt 15 min, og blitt hentet i Tromsdalen, men valgte stolthet, og løp hjem.
Kneet fikk seg en kraftig trøkk, så det kjenner jeg veldig godt i dag!
I fallet ramlet jeg på en stein, så kjeven er hoven. Vondt å spise, vondt å pusse tenner.
Ikke nok med det, så bristet jeg et ribbein eller to også. Det kjenner jeg veldig godt i dag. Måtte rulle ut av senga. Vondt å snu seg i senga, vondt å nyse, vondt å le, vondt reise seg, vondt å puste. Jaja, heldigvis ingen langvarig skade. Bare mørbanket. En kompis lurer på om jeg egentlig vil til Kilimanjaro. Kanskje jeg skader meg med vilje for å unngå å løpe opp. Det hadde i hvert fall vært en enkel vei ut… Nei, altså, jeg skal opp ditt. Ingenting skal stoppe meg! Jeg skal også samle inn minst 1 million kroner til Lungekreftforeningen!
Jeg var hjemme etter 4 timer. Flott tur, men var noe forslått etter jeg trynet, så den siste timen hjem var litt tung. Mista gelen i fallet (den hadde jeg gledet meg til å drikke for å få energi), så måtte tømme ei elv for vann på veien hjem.
Meråker der borte. Tre av fjellene der borte skal jeg over
Med en akilles på randen av pensjonering skal jeg altså legge ut på en 21 km lang tur i fjellet. Jeg har gått én uke uten plager, og testløpet var oppløftende. Derfor tar Haugsnes og jeg sjansen på at dette skal gå bra. Og det gikk også fint. Løpet var dessverre på kun litt over 19 km, så her ble jeg snytt for 1,5 km. Makan! Høydemetrene var heller ikke spesielt imponerende, men det var tross alt nesten 1000 meter, fordelt på 3 fjelltopper. Tiden min ble 2 timer og 7 minutter. Endelig tid er ikke klar, heller ikke plassering. Alt blir gjort manuelt.
Løpet er egentlig veldig eksotisk. Fra bygda, ved E14, blir du sendt med buss til et vann som heter Fjergen. Her blir du transportert med båt til Angeltjønnhytta. Fy søren det var kaldt. Måtte legge en redningsvest over den bare huden. Var jo iskaldt. Den andre mannen i båten var barsk. Han skulle ikke varme seg! Ved Angeltjønnhytta starter halvmaraton. Ute i ødemarka. Jeg hiver av meg vindjakka, selv om jeg fryser. Halvmaraton starter ikke som en fellessstart, men puljestart hvert 10. minutt. Litt som flytoget… Veldig greit. Jeg starter 15 min etter båten legger til land. Starten er brutal! Underlaget er mykt, for det meste myr. Det suger krefter. Fire stykker stikker fra meg helt fra starten. Skikkelig usosialt. Jeg tar igjen to. Så stikker jeg fra. Siden det var puljestart, og min pulje var en av de siste, tar jeg igjen flere.
Vi blir sendt over vannet i båt, der starten er
Kappkjøring… i kulda. 14 grader. Jeg er ei pingle!
Etter 8 km er jeg faktisk ganske kjørt. Men da var også de fleste motbakker unnagjort. Resten av løpet var for det meste nedover, men det gikk i trappetrinn. Litt opp, så ned, så flatt, så opp, så ned, så flatt, osv osv… Jeg kommer i mål med overskudd, så jeg kunne sikkert kjørt hardere, men uten erfaring på langløp, er det vanskelig å beregne hvor hardt. Plutselig møter du veggen. Eller bakken. Pulsdataen min forteller at jeg har ligget høyt i puls. Jeg følte også jeg løp det jeg kunne. Om mulig, kunne jeg sikkert løpt 2-3 minutter raskere. Overskuddet forteller meg nok at jeg snart er klar for lengre løp.
Jeg løp ikke i Meråker fordi jeg ønsker en god plassering, men for å teste kroppen. Jeg skal jo tross alt løpe over 40 km i Afrika. Da må jeg i hvert fall være i stand til å klare å løpe 21 km. Jeg må også kunne tåle å være ute i flere timer, ikke bare 2 eller 4.
Meråker Mountain Challenge har flere distanser. Ultra (70 km), maraton (42 km), halvmaraton (21 km) og miniton (8 km). Tar jeg ikke feil, har miniton 2 andre distanser også, men litt usikker på distansene. Dette frister definitivt til gjentakelse, men jeg ønsker også løpe Tromsø Skyrace (som gjerne er samme helga). I år deltok kjente personer som Tor Arne Hetland og Magnus Krogh (kombinertløper).
Helt avslutningsvis vil jeg bare takke Hallgeir Martin Lundemo (arrangør), Synnøve og Bente som ordnet med overnatting, påmelding og transport.
Til helgen ditcher jeg Tromsø Skyrace. Jeg prøver lykken i Trøndelag.
Forresten… hei, bloggen. I den første delen av sommeren (skolepausen) kom innleggene på rekke og rad. Leserne fikk knapt puste mellom alle publiseringene. Men så kom hverdagen. BANG! Ny jobb (sommerjobb på laboratoriet på UNN). Opp før hanen kykkelikyer. Opp før jeg måtte på do. Det er tidlig det. Jeg fikk likevel litt tid til å være flyttehjelp, men etter det har jeg stort sett trent, spist og sovet. Jeg har glemt hvordan vennene mine ser ut.
Nå derimot begynner opplæringen å plassere seg. Jeg stresser og gruer meg mindre. Jeg begynner å bli komfortabel, utenfor komfortsonen min. Det utnytter jeg, sånn at jeg kan skrive et blogginnlegg. Først skal jeg legge meg, så dette blir et 1, 2, 3 eller 4-dagers blogginnlegg. Før jeg legger meg. Noen som har en god akilles til overs? Jeg finner nemlig ingenting på Finn.no.
Sånn, da har jeg sovet litt. Hvor var jeg…? Ehh, skal vi se. Ja, jeg stikker til Trondheim og Meråker Mountain Challenge til helgen. Her har fått fri påmelding, samt boplass hos selveste arrangøren. I tillegg blir jeg hentet av selveste lederen av NTL Studentsamskipnadene! Sånt kan jeg ikke si nei til! Akillesen, derimot. Den kan godt si nei…
Jeg satser på jeg er god nok i akillesen til at jeg kan løpe. Det er likevel viktig å ikke satse alt til helgen. Det viktigste er å være skadefri når jeg skal løpe i Afrika. Jeg får god hjelp fra Eirik Haugsnes (som trener meg). Han har kokt sammen et opplegg som jeg følger. Det innebærer ikke så mye løping, men det innebærer trapper. Trapper…trapper… Trapper, ja. The Edge. Ja, her kommer det minner. Uansett, jeg kjenner ingenting i trapper. Eller, joda. Det svir som faen, men akillesen har det helt fint. Her om dagen ble det tre ganger opp og ned Sherpatrappa her i Tromsø.
I dag, 31. juli ble det intervall, i Sherpatrappa. Fy søren, det svir jo!
Nå kan jeg ikke skrive mer, for det blir så grått og kjedelig uten bilder. Jeg har bilder, men de egner seg ikke for offentligheten. Så nå er klokka 21, og jeg skal forberede leggetid – for meg selv. Opp og produsere blodprodukter i morgen. Vi sneiks!
Etter hvert som turen mot Quito nærmet seg, begynte jeg å tenke på hva jeg skulle spise der borte i sørvesten. Jeg skulle jo være på fjellet store deler av dagene. Måtte jeg kjøpe brød og pålegg som jeg kunne gomle på tur? Ta med frukt? Sportsbarer? Jeg har jo gjort noe liknende, så det er ikke helt umulig å få til. Men så kom jeg jo på at jeg har en liten kontakt i Drytech.
REAL med på tur
Det eneste jeg trengte å ta med meg på tur, var en pose, termos med varmt vann, og en skje av ønsket størrelse. Posen inneholder næringsrik mat, balansert med karbohydrater, proteiner og fett. Hadde likevel vært himmelsk med ei skive loff med nugatti!
I utgangspunktet tenkte jeg at 7-8 poser med REAL turmat hadde vært nok, men jeg enten opp med å dra med meg 19 (!!) poser! For det er et annet aspekt, og det er ukjente bakterier. Jeg har kun én gang blitt dårlig på reise, så magetrøbbel på reise er i grunnen ikke noe jeg tenker noe spesielt på. Det er likevel en mulighet for å bli dårlig. Og er det en tur jeg ikke vil bli dårlig på, så er det treningsturer. Spiser jeg kun REAL turmat, er sjansen minimal, svært minimal for å bli dårlig.
Nøkkelen er jo å være konsekvent. REAL til frokost, lunsj, middag og kvelds. Jeg må vel ærlig innrømme at jeg ikke klarte dette. Jeg kan ikke reise til Sør-Amerika uten å teste mat fra Ecuador, eller i det hele tatt å spise ute. Det ble altså ikke REAL til frokost. Det var også noen lunsjer, middager og kvelds uten REAL.
De gangene jeg var ute på tur, ble det REAL. Det var enkelt og godt. Energien varte i tillegg lenge. Jeg visste hva jeg fikk til mat. Ingen overraskelser. Det er gjerne slik at matlysten går ned i høyden, men min matlyst var på topp. Det beste var nesten utsikten mens jeg koset meg med god mat.
REAL turmat med god utsikt.
REAL ute i det fri.
Etter hvert som jeg syndet litt mot å være konsekvent, oppdaget jeg en annen fordel med å dra med meg frysetørret mat fra Nord-Norge, var tilgjengeligheten. Så lenge jeg ikke hadde spist opp posene (innholdet, hvis det var uklart) var jo maten alltid lett tilgjengelig. Jeg “slapp” å gå ut og lete etter en restaurant. Jeg “slapp” å bruke tid å komme meg til og fra en plass å spise. Dette er kanskje kosen for mange, men de gangene jeg spise middag/kvelds ute, ble det gjerne litt sent. Og siden jeg var på treningstur, la jeg meg tidlig, samt sto opp tidlig. Jeg orket ikke bruke energi på å vandre gatelangs etter mat. På ren ferietur blir det naturligvis annerledes.
Maten i Drytech-posene er produsert i Tromsø. Råvarene er fra Nord-Norge, sånn bortsett fra ris da. Ris fra Tromsø hadde jo sikkert vært smakfullt. Maten er moderne og skandinavisk. Maten er frysetørret, der vannet er trukket ut. Holdbarheten er god, så her kan du bare hamstre.
Konklusjon er at dette var vellykket. Det var så enkelt og genialt. Kan anbefales om du stikker på en treningstur eller to. Jeg skal vurdere å ta med meg poser til Kilimanjaro, men samtidig har jeg jo lyst å benytte meg av maten kokkene tilbereder til oss. Men jeg vil jo ikke bli dårlig før jeg skal løpe! Det blir neppe poser under løpeturen. Kanskje en pose på toppen før jeg løper ned, men det gir meg sikkert bare sting – som ofte kommer i kombinasjon mye mat + løpetur.
Her er mine favoritter. Rangert!
PS: Alle smaker er ikke representert.
PS2: Jeg likte alle.
Kebabgryte
Pulled pork
Oksegryte
Kylling karri
Storfegryte
Chili con carne
Pasta bolognese
Lapskaus
Pasta i fløtesaus m/svinekjøtt
Laks pasta i fløtesaus
PS3: Posene ble riktig nok sponset, men dette er min ærlige mening om Drytech.
Dag 8, 9 og 10 er det ikke så mye å si om, sånn egentlig. Men jeg kan ta de forløpende.
Dag 8
To rolige joggeturer i Quito. Løp meg litt bort. Ikke så lett å navigere rundt høye bygninger eller når sola er rett over hodet ditt. Heldigvis fant jeg fram. Den andre turen løp jeg på ettermiddagstid til den gamle flyplassen. Fantastisk utsikt mot Cotopaxi, i solnedgang. Selvsagt hadde jeg ikke med kamera…
Dag 9
Intervall. Jeg sier bare: Dæven døtte! Den intervallen var tung. Jeg kan ikke skjønne at jeg ikke kjente noe til tynn luft på Mount Entoto (3200m) i Addis Ababa. Det var i hvert fall hinsides tungt å løpe intervall på 2800.
Dag 10
Rolig løpetur på 10 km. Veldig sliten. Bare veldig, veldig sliten.
Dag 11
Denne dagen, derimot. Her sto det intervall på planen. Men jeg hadde andre planer. Jeg er jo litt rebelsk. På Kilimanjaro skal jeg jo løpe/gå fort. Jeg skal jo komme meg opp og ned fortest mulig. Den eneste erfaringen jeg har med å høy puls i høyden, er intervall på 2800. Hvordan er det å løpe/gå fort på 4000+? Jeg kler meg i løpeantrekk, tar taxi til fjellheisen, kjøper meg “fast pass” (30 kr ekstra), slik at jeg kan vandre forbi den 30 minutter lange køen (måtte ta på meg solbriller for å unngå å se folk i øynene). MUHAHAHA!! Neida… Joda… Huff, jeg er råtten innvendig.
På toppen, altså 4000 meter, tar jeg meg en 8 minutter lang oppvarming. Det holdt. Søkksliten! Åh, du verden… hvordan skal nå dette gå? Etter oppvarmingen starter jeg klokka. Løypa starter med noen trappetrinn før det flater litt ut. Så noen nye trappetrinn. Det flater så ut før det går litt i berg- og dalbane. Det er mange folk i løypene. De går. Jeg tøffer meg litt, så jeg småløper litt i motbakkene, men innser plagsomt raskt at det er helt og fullstendig meningsløst å løpe. Jeg må gå. Nederlag!! Etter 800 meter. Sånne bortovermeter. Ikke høyde.
Akkurat over den første bratte kneiken
Det blir bare brattere og brattere. Og ikke bare litt bratt heller. Jeg strever meg opp bakkene. Jeg nekter å gå sakte, så jeg holder et greit tempo. Dette er tempoet jeg satser på å holde i Afrika. Derfor kan jeg ikke sprenge meg, for da holder jeg naturligvis ikke ut. Drikking må foregå i, alle høyeste grad, fort som faen. For når jeg drikker og svelger, så er det noen sekunder hvor jeg ikke puster. Ikke puste på 4000 meter? Hahaha, dummeste….
Når det flater ut velger jeg å jogge litt. Jeg er tross alt en løper, ikke en gåer. Det går fint. Helt til motbakkene kommer. Da må jeg bare gå. Men siden jeg jogget på flatene, har jeg svært lite igjen når motbakkene kommer. Når flatene er korte, må jeg bare gå for å hente meg inn. På flatene går det greit, til tross for at jeg går fort. Jeg er knapt på 4100. Jeg passerer alle på min vei. Men det er fryktelig, fryktelig og helt for jævlig tungt.
Jeg har løpt/gått i rundt 20 minutter, og allerede nå lurer jeg på hva jeg har begitt meg ut på. Hvordan i den villeste, usannsynlige fantasien skal jeg klare meg i Afrika?! Jeg er på gråten, for jeg lurer på om jeg har overgått meg selv. For de som har lest blogginnlegget fra trappevandringen ( https://fjelltoppen.blogg.no/det-ble-3698-hoydemeter-og-6880-til-kreftforeningen.html ), så vet dere at det var smertefullt og tøft. Turen til Ruco var ikke så tøff, men det var likevel en åpenbaring. Uten den kristne biten.
Under høyspentlinjen er det en litt lengre flate. Først går jeg, men så må jeg løpe litt.
Starten er brutal, men etter hvert flater det litt ut, og bakken er ikke så veldig bratte. Men så. En bratt og lang bakke venter. Her passerer jeg fire glade amerikanere, på rundt 4300 m. Jeg går i kontrollert, men relativt hurtig tempo. Etter passering hører jeg bak meg:
“He’s gonna get it.”
Ikke faen, tenker jeg. Jeg er akklimatisert, og jeg er vant til å slite. Avstanden mellom amerikanerne og meg øker. Men vent litt. Hæ?! Hvordan kan de si noe sånt? Ser jeg ikke proff ut i Skins-tightsen og ulltrøya fra Ullvang? Bakken er tøff, og selv om jeg skulle ønske å øke tempoet, så brenner det noe voldsomt med en liten taktøkning.
Det er tungt. Det svir! Det er vind. Jeg må ha jakke. #pingle
Bakken tar endelig slutt. Nå er det en lett og jevn stigning med innslag av favorittstigningen. 0%. Om ikke lenge passerer jeg 4500 m. Her er høyden hvor det magiske gammelmanns-syndromet slår til. Jeg har fryktet denne høyden helt siden første gangen jeg var her. Hvordan takler jeg høyden etter høyt tempo? Faktisk ganske bra. Men så har jeg ikke kommet til veggen. På baksiden av toppen. Den er bratt, og laget for å plage fjellfolk. Uten tvil. Gjelder å bite samme tennene. Små pauser er også lurt, hvis ikke forsvinner garantert bevisstheten. Og jeg kødder ikke. Et skikkelig magadrag er oppskriften på bevisstløshet. Jeg innså halvveis i draget at det ikke var spesielt lurt.
Bevisstløshetsbakken
Toppen for tredje gang. Første gang så sliten.
Jeg kommer meg til toppen for tredje gang. En liten photoshoot, milkyway og tørke av svette, gjelder det å komme seg ned igjen. For jeg har nemlig tenkt å se hvor fort jeg klarer å løpe opp og ned. Må jo sammenlikne meg med andre som har gjort det samme. Og etter nesten 10 km og 1:41:08 er jeg ved start igjen. Hvordan gjorde jeg det?
Opp og ned Ruco
Den forteller nok ikke hele sannheten. Jeg er ikke så god. Og bare for å sette det litt på spissen. Karl Egloff, på tredje, har verdensrekorden opp og ned Kilimanjaro. Løper han som fort han kan, så ligger han nok øverst på denne listen.
Etter en liten tid med venting, er endelig podkasten ute. Min første podkast. Mitt tredje intervju. Det er ikke P4, NRK, TV2 eller andre store selskaper. Det er ingen andre enn Kreftkompasset (www.kreftkompasset.no). Kreftkompasset ønsker å støtte de som har hatt kreft. Etter behandling finnes det liten, eller ingen oppfølging. Personer som er behandlet for kreft, og som nå i utgangspunktet skal være frisk, føler seg ikke nødvendigvis frisk. De trenger fortsatt støtte og bearbeidelse. Det er det Kreftkompasset ønsker å være. Støtte for både den behandlede og pårørende.
Gjennom podkaster vil Kreftkompasset vise kreftens forskjellige sider. Som Kreftkompasset selv skriver, er kreft så mye. Det er gjerne trist, urettferdig og forferdelig, men det kan også være humor, håp, glede og mot. Det kan vi høre gjennom de som er behandlet, de som har kreft, etterlatt, pårørende, helsepersonell og politikere. Gjennom meg, etterlatte, får dere høre hvordan min interesse for kreftsaken har vokst, og hva jeg ønsker å gjøre for å tilby hjelp.
I denne podkasten hadde jeg ikke bestemt meg for hvem jeg skulle støtte, men nå har jeg altså bestemt meg for å støtte Lungekreftforeningen, som er en liten forening. Lungekreft er dessverre ikke liten. Den tar mange liv, og det er det mange grunner til. Lungekreft må oppdages tidligere, og i tillegg må lungekreftpasienter få samme behandling som alle andre kreftpasienter. Mer om hvorfor jeg støtter Lungekreftforeningen, kan du lese her:
Jeg har ikke selv hørt podkasten, så jeg er svært spent. Jeg har lyst til å høre, men er faktisk usikker på om jeg tør.
Og helt til slutt vil jeg bare si at du ikke må gi opp. Uansett hvor klisjéaktig det høres ut, så stå på. Det finnes uendelig mange mål der ute, store som små. Bestem deg for det, sett deg delmål, motiver deg selv (eller finn noen som kan motivere og inspirere), og sett i gang. Ikke gi opp! Stå på!
Du kan lytte til podkasten i linken helt i starten, men også her:
Appene “Podkaster” (iPhone) og “Acast” (Android) kan også brukes.
Fjelltur på programmet, og det enkleste fjellet å gå til, er Ruco. Det finnes et annet fjell i nærheten, men det er færre folk, så jeg har blitt advart mot å være forsiktig, og helst ikke ta med verdisaker. Så da får det bare være. I tillegg er det litt mer utfordrende å komme seg dit. Nevnte fjell kan nytes under, og fra Ruco.
Guagua. Nesten 4800. Er visst mulig å kjøre ganske høyt opp, for de som vil gå minst mulig.
I dag var det tungt å gå. Jeg var i tvil om jeg i det hele tatt skulle klare å komme meg til toppen. I høyden restitueres kroppen saktere. Det var til og med tungt å ta heisen ned til frokost. Det er derfor høydetrening ikke foregår på neste 3000 meters høyde. Når restitusjonen tar for lang tid, er ikke utbytte av treningen stor nok. For min del, er jeg bare interessert i å se hvordan kroppen reagerer på høyde. Og jeg begynner absolutt å danne meg et bilde.
Hvordan er det egentlig å ha lungekreft? Hvordan er det å ha nedsatt lungefunksjon? Kan det sammenliknes med å være i høyden? Det er først når jeg anstrenger meg i høyden, jeg kjenner effekten av lite luft. Jeg får ikke gangsperr på samme måten. Melkesyre kjennes annerledes ut. Vanskelig å beskrive. I stedet for intens smerte og syrefest, så hiver du etter pusten. Det er en merkelig følelse. Kan det å ha lungekreft være i nærheten av en slik følelse?
Jeg kom meg til toppen, men ble forbigått av ei ung jente fra Sveits – som hadde vært på fylla dagen før. Hun måtte gå av seg bakfylla. Og hva passet bedre? Jo, en fjelltur til nesten 4700 meter. Ikke nok med det, så gikk hun i singlet og ultrakort shorts. At hun ikke var kald, skjønner jeg ikke. I høyden, og det brattere partiet tok jeg heldigvis litt mer innpå. Godt for selvfølelsen.
Legg merke til fuglen til venstre i bildet. En Paramokarakara
Paramokarakara. Ikke ulikt måsen, satt det to stykk og ventet på mat fra turgåere.
En sti midt i bilde kan skimtes. Denne stien er merket, og fører til Guagua
Det ble ingen løpetur ned, men kontrollert gåing. Jeg var absolutt ikke i form til noe løping. Helt siden jeg kom hit, har jeg hatt lyst til å se Cotopaxi. Men på begge turene jeg har vært på her oppe, har det vært for mye skyer. I dag, endelig, fikk jeg se Cotopaxi. En aktiv vulkan på 5897 meter. Jeg fikk også knipset et bilde.
Cotopaxi. Jeg håper å få tatt et bilde fra byen også.
Antisana, en aktiv vulkan, øst for Quito. 5704 meter.
Ellers ligger oksygenmetningen på 91-98. Hvilepulsen har aldri vært så lav. Har registrert 43, 39 og 36 de siste dagene. Om lav hvilepuls har en sammenheng med at pulsen virker å være lavere i høyden, vites ikke. I stor høyde derimot, (usikker hvor definisjonen går) skal hvilepulsen øke, men etter hvert reduseres med akklimatiseringen. Hvilepuls er derfor en god indikasjon på kroppens tilpasning til høyde. Jeg velger å tolke mine data som at kroppen tilpasser seg høyden bra.
Det er rett og slett ikke så mye å skrive om disse to dagene. Dag 5 var hviledag. Den brukte jeg til å traske rundt i byen. Jeg valgte de minst interessante delene denne gangen. Siden jeg knapt tok bilder, deler jeg et par bilder fra dag 3.
Dag 6 var litt mer interessant. På planen står to løpeøkter. Én på morgenen og én litt senere. I realiteten ble det egentlig på formiddagen og en del senere. Det viktigste var at jeg fikk trent. Den første økta var tung. Startet med motbakker. Ganske varmt. Trodde det var 17, men var visst 22 (grader). Varme og høyde er dårlig kombo. Måtte gå. Liker ikke å gå. Så jeg løp til jeg måtte gå igjen.
Etter lunsj vandret jeg til en bydel med mye graffiti. Interessant, og litt creepy. Jeg overlevde.
Graffiti i La Floresta
Graffiti i La Floresta
Det e bare litt creepy
Økt to foregikk i sone 1 (pratetempo) og sone 2. Løp i en park, sammen med mange andre. Pratet ikke med noen. Vi bare så på hverandre. Helt greit det. Siste del av økt ville jeg teste meg selv litt. Dro opp tempoet de siste 790 metrene. Det interessante her var at jeg følte jeg var i sone 3 (i korte trekk er dette terskel), men jeg var ikke i nærheten av sone 3. Det kan være flere faktorer her, men interessant nok til at jeg må undersøke dette nærmere. Det kan være nyttig erfaring å ta med seg til Kilimanjaro.
Det fine med denne turen, er at jeg ikke kjenner noe til høydesyke. Jeg sover, spiser og puster godt.
Som de fleste nå vet, så handler prosjektet mitt om å samle inn penger til kreftsaken. Det å samle inn penger er ikke så enkelt. Spesielt ikke når målet er å samle inn 1 million kroner. Jeg trenger hjelp og støtte. Jeg velger derfor å motivere meg selv til trene, og det gjør jeg ved å trene mot å løpe opp og ned Kilimanjaro på under 24 timer. Og akkurat denne motivasjonen min håper jeg smitter over på andre i form av inspirasjon. Det begynner å bli kjent at trening bidrar til å redusere kreft. Trening har jo også mange andre fordeler. Og det er denne “pakken” jeg håper bidrar til at flest mulig får kjennskap til innsamlingsaksjonen min. Gjennom inspirasjon, motivasjon, dedikering, humor, kreativitet og mye mer.
Jeg skrur tilbake litt til, helt til januar 2018. Egentlig startet det høsten 2017. Det var da jeg bestemte meg for å studere. Et studie som kunne gjøre at jeg kunne bidra positivt til kreftsaken. Studiet jeg valgte var bioingeniør. I januar 2018 startet jeg på en arbeidsoppgave som viste seg å være en av mine tøffeste oppgaver, noensinne. Matte R1 (videregående matte, 2. året). Jeg har knapt hatt matte, så det å åpne matteboka var et sjokk. Jeg slet allerede på første side. Jeg var så frustrert, så utrolig frustrert. Jeg fikk det ikke til. Jeg forsto det ikke. Jeg fattet det bare ikke. Jeg måtte ha matte, for det var kravet for å komme inn på studiet. Jeg hadde 5 måneder på meg, og det var egentlig ikke nok tid. Jeg jobbet meg i senk. Jeg leste matte fra jeg sto opp til jeg la meg. Så på videoer på senga, sendte dungevis av e-poster til læreren. Matte ble aldri lett. Merkelig nok likte jeg matte. Jeg var så utrolig stresset før eksamen. Besto jeg ikke matten, måtte jeg vente et nytt år før jeg kunne studere.
I slutten av mai var eksamen over. Det var en herlig følelse, men stresset stoppet ikke der, for jeg måtte fortsatt komme inn på studiet. Karakterkravene har bare blitt høyere og høyere, så jeg begynte å bli redd for at jeg ikke skulle klare det. Først fikk jeg karakteren på matten. Jeg besto. For en lettelse! Nå gjenstår bare å komme inn på studiet. Jeg er, var, 35 år. Hadde ingen tid å miste. Går snart ut på dato. I verste fall kunne jeg bli den eneste bestefaren på UiT. Som student. Og jeg har ingen barn. Og det sier bare litt om den negative tankegangen min da. Så kom dagen. Jeg har fått svar. Kommer jeg inn eller ikke? Jeg måtte lese svaret flere ganger. Jeg kom inn! Da begynte jeg å gråte. Og jeg blir rørt bare jeg tenker på det.
Så kom studiehverdagen. Jaggu ble det tøft her også. Mye lesing. Mye banning. Mye frustrasjon. Men ingenting så ille som matten. Jeg kom meg gjennom 3 eksamener til jul, og 3 eksamener etter jul. Jeg er 1/3 del bioingeniør. Jeg er faktisk veldig stolt. Jeg er nå 36 år, og jeg har fullført ett år på universitetet. I tillegg har jeg fått meg sommerjobb på UNN. Ja, jeg har vært negativ og pessimistisk. Men innerst inne har jeg trodd på det jeg gjør. Jeg har vært motivert. Og motivasjon er så viktig!
Støtte er også viktig. Jeg er ikke glad i klisjéer, men når jeg først skal nevne støtte, så blir det litt kliss. Ragna, kjæresten min har vært en enorm støtte. Og så utrolig tålmodig. Jeg hadde forlatt meg selv for lenge siden! Hverdagen (og helgene) hadde vært en helt annet uten deg. Jeg er også glad jeg havnet på på studiet dette året, for medstudentene mine er veldig gode å ha. Dere vet hvem dere er. Og jeg takker dere for all hjelp og støtte jeg har fått. Lærerne har også vært fantastiske! Jeg har venner som støtter meg, og som tror på meg, og jeg kan ikke uttrykke stor nok takknemlighet. Dere er fantastiske. Familiemedlemmer viser også jevnlig støtte. Kanskje det er noe man forventer, men egentlig så er det ikke det, så jeg er takknemlig for alt jeg får. Det er til og med helt ukjente som viser sin støtte, og det varmer!
Ikke nok med det, så viser Pyramiden Sport og Hoka Norge at de tror på meg og prosjektet. Eirik Haugsnes (en fantastisk motbakkeløper) trener meg, og Kraft sportssenter gir meg mulighet til å trene. Christoffer Remøy Endresen hjalp med i gang med prosjektet, både mentalt og gode tips. Ikke nok med det så tror Real turmat på meg også. Skal skrive mer om dette i et senere innlegg.
Så jeg er stolt over hva jeg har fått til på kort tid. Jeg har fått det til fordi jeg tror på det jeg holder på med. Jeg har vært motivert og hele tiden bestemt meg for at jeg skal klare dette. Og da har jeg glemt at jeg har hatt stor framgang i treningen, til tross for trøblet (les: gammel) kropp. Dette hadde selvsagt ikke vært mulig uten støtte (eller Jørn Berger = fysioterapeut). Jeg håper dette kan inspirere dere andre til å klare noe dere ønsker å oppnå.
Stolt type!
Rommet skal vaskes, så jeg må bare stikke. Rekker ikke korrektur. Skylder uansett på høyden…
