Reklame | Drytech
Etter hvert som turen mot Quito nærmet seg, begynte jeg å tenke på hva jeg skulle spise der borte i sørvesten. Jeg skulle jo være på fjellet store deler av dagene. Måtte jeg kjøpe brød og pålegg som jeg kunne gomle på tur? Ta med frukt? Sportsbarer? Jeg har jo gjort noe liknende, så det er ikke helt umulig å få til. Men så kom jeg jo på at jeg har en liten kontakt i Drytech.
Det eneste jeg trengte å ta med meg på tur, var en pose, termos med varmt vann, og en skje av ønsket størrelse. Posen inneholder næringsrik mat, balansert med karbohydrater, proteiner og fett. Hadde likevel vært himmelsk med ei skive loff med nugatti!
I utgangspunktet tenkte jeg at 7-8 poser med REAL turmat hadde vært nok, men jeg enten opp med å dra med meg 19 (!!) poser! For det er et annet aspekt, og det er ukjente bakterier. Jeg har kun én gang blitt dårlig på reise, så magetrøbbel på reise er i grunnen ikke noe jeg tenker noe spesielt på. Det er likevel en mulighet for å bli dårlig. Og er det en tur jeg ikke vil bli dårlig på, så er det treningsturer. Spiser jeg kun REAL turmat, er sjansen minimal, svært minimal for å bli dårlig.
Nøkkelen er jo å være konsekvent. REAL til frokost, lunsj, middag og kvelds. Jeg må vel ærlig innrømme at jeg ikke klarte dette. Jeg kan ikke reise til Sør-Amerika uten å teste mat fra Ecuador, eller i det hele tatt å spise ute. Det ble altså ikke REAL til frokost. Det var også noen lunsjer, middager og kvelds uten REAL.
De gangene jeg var ute på tur, ble det REAL. Det var enkelt og godt. Energien varte i tillegg lenge. Jeg visste hva jeg fikk til mat. Ingen overraskelser. Det er gjerne slik at matlysten går ned i høyden, men min matlyst var på topp. Det beste var nesten utsikten mens jeg koset meg med god mat.
Etter hvert som jeg syndet litt mot å være konsekvent, oppdaget jeg en annen fordel med å dra med meg frysetørret mat fra Nord-Norge, var tilgjengeligheten. Så lenge jeg ikke hadde spist opp posene (innholdet, hvis det var uklart) var jo maten alltid lett tilgjengelig. Jeg “slapp” å gå ut og lete etter en restaurant. Jeg “slapp” å bruke tid å komme meg til og fra en plass å spise. Dette er kanskje kosen for mange, men de gangene jeg spise middag/kvelds ute, ble det gjerne litt sent. Og siden jeg var på treningstur, la jeg meg tidlig, samt sto opp tidlig. Jeg orket ikke bruke energi på å vandre gatelangs etter mat. På ren ferietur blir det naturligvis annerledes.
Maten i Drytech-posene er produsert i Tromsø. Råvarene er fra Nord-Norge, sånn bortsett fra ris da. Ris fra Tromsø hadde jo sikkert vært smakfullt. Maten er moderne og skandinavisk. Maten er frysetørret, der vannet er trukket ut. Holdbarheten er god, så her kan du bare hamstre.
Konklusjon er at dette var vellykket. Det var så enkelt og genialt. Kan anbefales om du stikker på en treningstur eller to. Jeg skal vurdere å ta med meg poser til Kilimanjaro, men samtidig har jeg jo lyst å benytte meg av maten kokkene tilbereder til oss. Men jeg vil jo ikke bli dårlig før jeg skal løpe! Det blir neppe poser under løpeturen. Kanskje en pose på toppen før jeg løper ned, men det gir meg sikkert bare sting – som ofte kommer i kombinasjon mye mat + løpetur.
Her er mine favoritter. Rangert!
PS: Alle smaker er ikke representert.
PS2: Jeg likte alle.
- Kebabgryte
- Pulled pork
- Oksegryte
- Kylling karri
- Storfegryte
- Chili con carne
- Pasta bolognese
- Lapskaus
- Pasta i fløtesaus m/svinekjøtt
- Laks pasta i fløtesaus
PS3: Posene ble riktig nok sponset, men dette er min ærlige mening om Drytech.