Først vil jeg bare starte med å stille spørsmålet som de fleste lurer på. Hvem ved sine fulle fem tenker at det er lurt å gå 100 ganger opp og ned, ei trapp?! Altså, inne i en trappegang. Opp og ned. I 5,5 time!! Hvem gjør sånt? Én av de er i hvert fall han her:

Okei, målet var altså 100 ganger. Hvis dere titter innom det forrige blogginnlegget mitt, ser dere at det er teoretisk mulig. Men så var det å overføre det teoretiske til praksis. Med godt mot starter Are (Jensen) og jeg med mål om å klare 100 ganger. Vi gikk bokstavelig talt ut i 91. De første rundene lå (i hvert fall jeg) på 91% av makspuls. Jeg vet at det ikke er mulig å holde 91% av makspuls i 5,5 timer. Tror du jeg brydde meg? Nope, nix, njet, nei! Etter 20 runder ligger vi ett minutt foran skjema (for å klare 100 ganger). Fortsatt 91% maks. Da har jeg løpt i én time. Kanskje roe ned? Ikke egentlig. Det skulle vise seg å være et ekstremt latterlig, helt ubegripelig teit valg.

Etter 1,5 time runder jeg 25 runder opp og ned. Hva i herrens, milde navn har jeg begitt meg ut på? Er jeg helt korka?! Pulsen daler, som betyr at *trommelvirvel* jeg gikk for hardt ut. Sjokk og bombe.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

“Syns farten går litt ned”.

“Det går litt saktere nå”.

“Dette går ikke fort”.

Var bare noen av kommentarene fra mine medløpere. Naturligvis godt ment. De hadde jo helt rett. Det gikk myye saktere enn de første rundene. Så, hvordan i huleste Lucifer skulle jeg klare å gå i 4 timer til? 4 TIMER?! Jeg var egentlig ferdig etter 1 time og 30 minutter. Jeg var på bristepunktet.

Nå gjelder det å finne små milepæler. Den første ble 30 runder. Da har jeg bare 70 igjen. Jeg kjente det visnet litt innvendig da jeg innså at jeg hadde 70 runder igjen. Det begynte å gå saktere, og jeg måtte bare akseptere at 100 runder neppe kom til å skje før neste solformørkelse. Så ble det mørkt. Altså, strømmen gikk eller noe sånt. Men så ble det lyst igjen. Positiviteten til Are hjalp på, helt klart! Ikke på lyset, men på trappeturen.

I 12. etasje sto ansatte fra The Edge (mulig folk fra Kreftforeningen også) med en utrolig heiagjeng og positivitet. Her var det støttende ord hver gang jeg kom til toppen. Selv om jeg ikke utviste takknemlighet, så er jeg veldig takknemlig. Takk! Da jeg rundet 50 var det en ansatt som sa til meg:

“Nå går det nedover”.

Det var egentlig veldig godt å høre. For nå var jeg halvveis. Og bare å høre at det nå går nedover hjalp. Takk! Nå gjaldt det å fokusere på 10 runder av gangen. Tror den eneste plassen jeg ikke hadde vondt var i øret. Ellers var det smertefullt, tortur fra en annen verden. Heiarop og støttende ord fra medløpere og ansatte + Are var utrolig godt!

Jeg mistet tellingen på femte runde, så takk for ark og penn. Slet litt med å holde pennen i ro. Eller, jeg klarte knapt stå i ro. Det dirret i hele kroppen. Fy søren så vondt. Jeg innså at jeg aldri kom til å nå 100 ganger. Det smertet litt, men samtidig visste jeg at jeg ikke kunne gjort det bedre. Nå gjaldt det å holde ut tiden. Jeg er så sliten, så fryktelig sliten. Samtidig er jeg egentlig stolt av meg selv. Dette var absolutt ikke enkelt for meg. Jeg har aldri vært en langløper, og har ikke kommet så langt i løpetreningen min. I perioder er jeg så sliten at tårer presser på. Det er tårer av slit og stolthet.

En ansatt, Catalina spurte hva målet var. Jeg måtte jo si at jeg hadde som mål å nå 100 ganger, men jeg måtte innse at det ikke var mulig. Hun tilbydde seg å vente på meg sånn at jeg skulle klare 100 ganger. Jeg måtte tenke på det, og jeg var jaggu sikker på at jeg skulle gå helt til jeg klarte 100 ganger. For en tulling jeg er. Neste gang jeg ser Catalina har hun heldigvis et annet forslag. Jeg var solgt! Hun og et knippe andre ansatte bestemmer seg for å gå mine manglende runder. Så her trør Simon til og holder følge med meg. Ikke bare det, så går Jørgen, Isak og Ida også runder for meg.

Klokken 17:00, 5 timer, 30 minutter og 15 sekunder senere har jeg 86 runder. Simon, Catalina, Jørgen og Isak går 14 runder til sammen. Totalt hjelper de meg å samle inn 8000kr til Kreftforeningen. Jeg alene samler inn 6880kr.

Så var det å komme seg hjem. Jeg syklet 5,3 kilometer til The Edge, og det betyr vanligvis 5,3 kilometer hjem også. Alt annet enn enkelt. Da var det fantastisk å legge seg i badekaret med en boks Cola.

Én ting jeg ikke helt var forberedt på var blemmer. Du tenker kanskje på føttene. Vel… i starten gikk det veldig fort ned trappene. For å holde god fart, var det nødvendig å holde seg fast når vi måtte ned trappegangen. Den svinger mot høyre. Hver gang den svinger, holder jeg meg fast i gelenderet, med høyre hånd. Gjentatte slike svinger, setter spor. Ja, det var en sviende opplevelse i dusjen.

Til sammen ble det notert 3319 toppturer. Det betyr rundt 265 000 til Kreftforeningen. Fantastisk!

Så, jeg kan vel ikke være skuffet. Jeg klarte ikke 100 ganger alene, men jeg fikk heldigvis hjelp av flotte og engasjerende ansatte på The Edge. Og jeg gikk flest runder av samtlige, så jeg er stolt! Jeg var ikke god nok for å klare 100 ganger. Denne gangen. HAHAHAHA. Denne gangen. Skal jeg gjøre dette igjen? Ehh, nei… eller kanskje…

Torsdag 16. mai er det et trappearrangement på The Edge i Tromsø. Arrangementet er til inntekt for Kreftforeningen (ikke mitt prosjekt). Løpet, eller vandringen starter helt i bunnen av hotellet, også kjent som grunnplanet. For hver gang du kommer deg fra bunnen til 12. etasje (én runde), donerer utvalgte bedrifter 80kr til Kreftforeningen.

Vandringen starter 1130 og varer til 1700. Jeg har selvsagt tenkt å være der fra start til slutt. 5,5 time.

Som de fleste nå vet, har jeg tenkt å løpe opp og ned Kilimanjaro på under 24 timer. Fjellet rager 5895 meter over havet, men starten er på 1640 meter over havet. Det betyr at jeg skal løpe 4255 høydemeter. Du skjønner kanskje tegninga?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Fra bunnen til 12. etasje, på The Edge, er det 43 høydemeter. Hvis jeg skal klare 4255 høydemeter, må jeg løpe 98,9 ganger opp og ned. Jeg runder opp til 100, hvilket betyr 4300 høydemeter. Jaja, tenkte jeg. Det må vel være mulig. Men så kom jeg på vinduet, altså tidsvinduet. Det er på “bare” 5,5 timer. Med 100 ganger opp og ned har jeg skarve 3 minutter og 18 sekunder på å komme meg fra bunn til topp til bunn.  Det må jeg gjøre 100 (eller 98,9) ganger for å klare 4255 høydemeter.

Henger du med? Halverer jeg 3 minutter og 18 sekunder, er jeg på 1 minutt og 39 sekunder. Da bruker jeg halve opp, og halve ned. Rekorden min, fra 3. etasje til 12. etasje er på rundt 50 sekunder. Da løp jeg i behersket tempo. Klarer ikke 100 ganger i den farta. Dessverre må jeg løpe fra 1. etasje (lobby), så full pinne fra 1. til 12. går nok fort på 1 minutt og 30 sekunder.

Det virker veldig usannsynlig med 100 ganger. Men jeg ville ikke helt gi meg. Det er 190 trappetrinn, og jeg har 198 sekunder på å komme opp og ned. Det betyr ca. ett sekund i hvert trappetrinn. Et halvt sekund opp, og et halvt sekund ned. Det må vel være mulig?

En annen faktor jeg har glemt, er folkemengden. Det blir kø. Jeg kan jo ikke akkurat bølle meg fram. Ergo er det litt vanskelig å beregne hvor mange ganger jeg klarer. Én ting er sikkert. Jeg skal holde på helt fra start til slutt, og målet er 100 ganger.

Bli med du også!
https://www.facebook.com/events/649600735453895/

Først vil jeg bare påpeke at jeg ikke er Liverpool-supporter. Ikke i nærheten. Jeg er, og har alltid vært Manchester United-supporter. Manchester United og Liverpool har alltid vært rivaler, og vil nok for alltid være det. Det samme gjelder supporterne. Det er sjelden en Liverpool-supporter skryter av Manchester United, eller motsatt. Det er vel heller motsatt, at det blir mye drittsnakking. Så er det, det jeg skal nå? Snakke dritt om Liverpool fordi mitt lag sliter? Nei. Så hva er poenget? Heng med.

Jeg har lenge vært opptatt av å tro på seg selv. Kraften i å tro på noe er sterkere enn mange tror. Jeg vil ikke være med på å snakke dritt om andre, men et overtall av personer jeg ber ha troen på seg selv, fnyser av det. Det er bare tull, det er bare humbug. Placebo er for eksempel ikke tull, og forskning støtter placebobehandling. Placebobehandling betyr at du blir behandlet med et stoff som absolutt ikke har til hensikt å gjøre deg frisk, f.eks ei sukkerpille. Hvis du forventer at du blir frisk av pillen du fikk, fordi du tror du får medisin som gjør deg frisk, så er det nettopp troen som gjorde deg frisk.

Vi har tilgang til en del kjemikalier i hjernen vår, og det er nettopp disse kjemikaliene som blir laget når du tror på noe sterkt nok. Ett av stoffene er dopamin, og det er det også forsket på. Jeg skal ikke utbrodere noe mer, men gjør et google-søk – gjerne på google scholar.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Okei, så hva har dette med Liverpool å gjøre? Var det noen som la merke til hva som sto på t-skjorta til Mohamed Salah? Never give up. Salah hadde troen. Han hadde troen på at Liverpool skulle vinne sammenlagt. Barcelona ledet 3-0 etter oppgjøret i Spania. Normalt sett er det relativt vanskelig å komme tilbake fra dette. Liverpool måtte score minst tre ganger. Fire for å gå videre. Bare ett mål fra Barcelona, tvinger Liverpool til å måtte score fem (på grunn av bortemålsregelen). Liverpool vant 4-0.

Så hva betyr det? At Liverpool er et bedre lag en Barcelona? Ikke nødvendigvis, men i denne kampen var de bedre. De vant jo 4-0. Så hvordan er det egentlig mulig? Det burde jo være enkelt for Barcelona å ikke slippe inn tre mål, og ditto vanskelig for Liverpool å score fire. Men de klarte det, og her kommer fasiten.

De hadde troen på det. Samtlige spillere hadde troen på at de skulle klare å score fire mål. Hvis Barcelona klarte det, så skal jaggu Liverpool også klare det. Spillerne hadde troen, trenerne hadde troen og supporterne hadde troen. Dette skulle de klare. Samtlige spillere hadde motivasjon for å vinne. De ville vinne. Det betydde noe. Salah sin t-skjorte smittet i hvert fall, det er jeg helt sikker på. En slik tro smitter, og det er viktig. Laget sto samlet, og vant.

Det blir bare antakelser, men jeg tror Barcelona tok for lett på det. De tapte i fjor, på samme måten. Ledet komfortabelt, men rotet det vekk. I år skulle de ikke gå på samme smellen. Men de var ikke godt nok forberedt. De trodde ikke sterkt nok på det. Det eneste de trodde på, var at det ikke skal være mulig å gå på samme smellen i år også. Dessverre er det ikke godt nok.

Igjen, bare antakelser, men jeg tror spillerne og trenerne på Liverpool visualiserte en seier. De forberedte seg godt. De lot aldri negative tanker ta over. De lot de positive tankene være i overtall. Det gjør noe med hjernen. Det øker mengden dopamin, og dopamin gjør deg bedre. Bare slå det opp. Liverpool var rett og slett forberedt, både fysisk og mentalt.

Jeg er imponert, Liverpool!

Nå ble dette langt, men jeg håper du enda er her. Dette handler ikke nødvendigvis om fotball, men om å ha troen, for den er jaggu sterk. Aldri gi opp! Sett deg mål og bestem deg for å klare det. Du klarer det! Drøm, sett deg mål, motiver deg, planlegg, visualiser, ha troen. Dette er enkelt, dette klarer du!

Jeg avslutter med favorittsitatet mitt, av Richard Bach:

You are never given a dream without also being given the power to make it true. You may have to work for it, however.

Ikke Kilimanjaro, men tur til Kilimanjaro. Det hadde virkelig tatt seg ut med Kilimanjaro i hagen… humoren på topp, altså…

Jeg reiser ikke alene, men med 13 andre. Så dette blir kult. Men det er bare jeg som skal løpe opp. I hvert fall foreløpig. Det første som skjer er at vi alle 14 skal gå opp. Sakte. Dette er akklimatiseringsturen, som jeg så fint kaller det. For de andre blir det vel… fjellturen, antar jeg. For min egen del må jeg bruke denne turen godt, for det er grunnlaget for løpeturen. Er jeg ikke tilstrekkelig akklimatisert, kan jeg fort havne i skikkelig trøbbel under løpeturen.

Denne akklimatiseringsturen skal ta 7 dager, det er i hvert fall det vi har valgt. Vi bruker 5,5 dag opp, og 1,5 dag ned. Vi går Machame-ruten, eller Whiskey-ruten som den også kalles. Så her skal det drikkes til topps!

Etter 7 dager er vi tilbake ved foten av fjellet. De andre gjør seg klar for safari, mens jeg gjør meg klar for å løpe opp. Men først skal jeg hvile. Jeg aner ikke hvilken påkjenning dette kommer til å bli, så jeg har ikke bestemt meg for når jeg skal løpe opp. Det blir enten 1, 2 eller 3. februar (2020). Når det gjelder rutevalg for løpeturen, så er ikke det bestem enda.

Så nå gjelder det å trene og forberede seg godt. Om litt over én måned reiser jeg til Ecuador for å teste meg selv i høyden. Jeg er spent på hvordan det føles å være i høyden. Jeg har jo bare vært 3200 m (Entoto, Ethiopia). I Ecuador skal jeg minst på 4700m, så får jeg vurdere om jeg skal på noen av de andre fjellene som er høyere. Uansett hvilket fjell jeg velger, så skal jeg også trene i høyden for å se hvordan det føles.