I går legger jeg ut på en av mine lengste treningsturer. Fra meg – Fløya – Bønntuva – Rødryggen – Tromsdalstinden – Fjellheisen – til meg. 25 kilometer. Det er ikke så langt, men det er er litt mye opp og ned. 2000 høydemeter. Dette skulle være en rolig tur, så ingen høy puls. Det sparer jeg til konkurranse. Jeg er allerede noe småskadet, sånn rundt 10% ( i hvert fall i hodet mitt. Ja, ikke sånn skadet, altså… Du skjønner). Akillesen er litt dum, og nå har jeg fått en belastning øverst på rista på grunn av for stramme sko. Jeg måtte derfor ta turen med noe lett knyttede sko. Det gikk helt fint inntil jeg tryna. Jeg har aldri ramlet eller skadet meg med 8-9 år med landeveissykling. Men på ett år med løping, har jeg skadet meg to ganger…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I fallet moset jeg også kneet i en stein. Kjente det godt, men siden det var folk 3-400 meter foran meg (som mest sannsynlig fikk med seg fallet) måtte jeg bare late som alt var i skjønneste orden. Jeg spratt opp, latet som ingenting, rekvirerte litt adrenalin, og løpe smilende forbi tilskuerne. Måtte vel løpe et par minutter før ingen så meg. Da fikk jeg tid til å stoppe for å inspisere skadene. Føkk, dette gjorde jo vondt. Jaja, bare rundt 1 time til jeg er hjemme. Jeg kunne løpt 15 min, og blitt hentet i Tromsdalen, men valgte stolthet, og løp hjem.

Ikke nok med det, så bristet jeg et ribbein eller to også. Det kjenner jeg veldig godt i dag. Måtte rulle ut av senga. Vondt å snu seg i senga, vondt å nyse, vondt å le, vondt reise seg, vondt å puste. Jaja, heldigvis ingen langvarig skade. Bare mørbanket. En kompis lurer på om jeg egentlig vil til Kilimanjaro. Kanskje jeg skader meg med vilje for å unngå å løpe opp. Det hadde i hvert fall vært en enkel vei ut… Nei, altså, jeg skal opp ditt. Ingenting skal stoppe meg! Jeg skal også samle inn minst 1 million kroner til Lungekreftforeningen!

Jeg var hjemme etter 4 timer. Flott tur, men var noe forslått etter jeg trynet, så den siste timen hjem var litt tung. Mista gelen i fallet (den hadde jeg gledet meg til å drikke for å få energi), så måtte tømme ei elv for vann på veien hjem.

Med en akilles på randen av pensjonering skal jeg altså legge ut på en 21 km lang tur i fjellet. Jeg har gått én uke uten plager, og testløpet var oppløftende. Derfor tar Haugsnes og jeg sjansen på at dette skal gå bra. Og det gikk også fint. Løpet var dessverre på kun litt over 19 km, så her ble jeg snytt for 1,5 km. Makan! Høydemetrene var heller ikke spesielt imponerende, men det var tross alt nesten 1000 meter, fordelt på 3 fjelltopper. Tiden min ble 2 timer og 7 minutter. Endelig tid er ikke klar, heller ikke plassering. Alt blir gjort manuelt.

Løpet er egentlig veldig eksotisk. Fra bygda, ved E14, blir du sendt med buss til et vann som heter Fjergen. Her blir du transportert med båt til Angeltjønnhytta. Fy søren det var kaldt. Måtte legge en redningsvest over den bare huden. Var jo iskaldt. Den andre mannen i båten var barsk. Han skulle ikke varme seg! Ved Angeltjønnhytta starter halvmaraton. Ute i ødemarka. Jeg hiver av meg vindjakka, selv om jeg fryser. Halvmaraton starter ikke som en fellessstart, men puljestart hvert 10. minutt. Litt som flytoget… Veldig greit. Jeg starter 15 min etter båten legger til land. Starten er brutal! Underlaget er mykt, for det meste myr. Det suger krefter. Fire stykker stikker fra meg helt fra starten. Skikkelig usosialt. Jeg tar igjen to. Så stikker jeg fra. Siden det var puljestart, og min pulje var en av de siste, tar jeg igjen flere.

Etter 8 km er jeg faktisk ganske kjørt. Men da var også de fleste motbakker unnagjort. Resten av løpet var for det meste nedover, men det gikk i trappetrinn. Litt opp, så ned, så flatt, så opp, så ned, så flatt, osv osv… Jeg kommer i mål med overskudd, så jeg kunne sikkert kjørt hardere, men uten erfaring på langløp, er det vanskelig å beregne hvor hardt. Plutselig møter du veggen. Eller bakken. Pulsdataen min forteller at jeg har ligget høyt i puls. Jeg følte også jeg løp det jeg kunne. Om mulig, kunne jeg sikkert løpt 2-3 minutter raskere. Overskuddet forteller meg nok at jeg snart er klar for lengre løp.

Jeg løp ikke i Meråker fordi jeg ønsker en god plassering, men for å teste kroppen. Jeg skal jo tross alt løpe over 40 km i Afrika. Da må jeg i hvert fall være i stand til å klare å løpe 21 km. Jeg må også kunne tåle å være ute i flere timer, ikke bare 2 eller 4.

Meråker Mountain Challenge har flere distanser. Ultra (70 km), maraton (42 km), halvmaraton (21 km) og miniton (8 km). Tar jeg ikke feil, har miniton 2 andre distanser også, men litt usikker på distansene. Dette frister definitivt til gjentakelse, men jeg ønsker også løpe Tromsø Skyrace (som gjerne er samme helga). I år deltok kjente personer som Tor Arne Hetland og Magnus Krogh (kombinertløper).

Helt avslutningsvis vil jeg bare takke Hallgeir Martin Lundemo (arrangør), Synnøve og Bente som ordnet med overnatting, påmelding og transport.