For veldig mange av oss er det nå ferie. Det er varmt, det er sol, det er fri og det er kos. Vi hygger oss og tenker veldig lite på jobb, nødvendige gjøremål eller bekymringer. Kreften derimot, har ikke ferie. Enten du er tilbake i jobb eller har ferie, så har aldri kreften ferie. Den bryr seg ikke om dine planer. Den sniker seg innpå deg, ofte helt uten forvarsel. De eventuelle forvarslene du får minner gjerne bare om en god gammeldags influensa, lungebetennelse eller omgangssyke. 

Med én million kroner til kreftsaken, som jeg skal samle inn (forhåpentligvis med hjelp fra dere), vil vi kanskje være et lite steg på vei for å gi kreften ferie, en permanent ferie. For å få tilstrekkelig med oppmerksomhet rundt min innsamlingsaksjon, som starter nærmere 2020, skal jeg løpe opp og ned Kilimanjaro på under 24 timer (i begynnelsen av 2020). Jeg har ikke kreft, men jeg har opplevd at mange rundt meg har fått det. Derfor vil jeg nå kjempe for alle kreftrammede personer. Jeg vil støtte deg! 

Ganske rart å pakke ned kun den ene skoen i paret. Samme gjelder sokker. Hva om jeg på mirakuløst vis slipper gips på Bali?

Jeg har ferie og den tar jeg på Bali. Med meg på ferien har jeg fått med meg en brukket tå. Den lille utveksten, den største tåa, stortåa er den verste vi kan miste ? av tærne, vel og merke! Den gir oss fraspark og holder oss i balanse. Som alt annet, vil kroppen tilpasse seg et liv uten en stortå, men i starten ? spesielt med gips, er det noe, ja, dritt å ikke ha en funksjonell tå. Men yes, I can boogey! Jeg mener bade! Jeg har vanntett gips. Dessverre ingen bading eller lek i havet der strømmen er for sterk. Det river og sliter i tåa. Til min store ergrelse! Jeg hadde gledet meg så masse!!

På reisen fra Tromsø til Bali, via Bangkok, ble jeg flere ganger spurt om jeg trengte rullestol. Det hadde selvsagt vært digg å slippe å hinke rundt på krykkene med bagasjen, men jeg trenger jo ikke en rullende stol. Kjæresten var til veldig god hjelp, selv om det er tungt å takke ja til det. Vi ble også oppfordret til å velge køen for funksjonshemmede. Takket nei, men i visumkøen på Bali, der ble vi sendt rett til køen for funksjonshemmede. 

Vel framme på Bali «krykket» jeg forbi et litt tvilsomt massasjestudio. Utenfor sto det noen folk, inkludert en transperson, som kommenterer: 

«I can fix your leg.». Jeg smiler og ler og får enda en kommentar:

«I mean it, I can fix it.» 

Så, hva gjorde jeg? Følg med i neste blogginnlegg! Neida, jeg takket høflig nei, og «krykket» videre. Veldig mange her på Bali lurer på hva som har skjedd. Veldig mange kommenterer gipsen og lurer på hvor det har skjedd. Sistnevnte er ofte en gjenganger. 

Så var det denne treningen. Her må det altså alternativ trening til. Som du ser i videoen kan jeg blant annet sykle, men blir stort sett bare med høyre. Venstre fot hviler bare på pedalen. Det er altså fullt mulig å trene med brukket tå, men det blir ikke så bra som jeg ønsker. Her på Bali har jeg delvis tilgang til treningsstudio der jeg i tillegg kan trene med vekter. Det hjelper jo på når musklene på venstre fot sakte, men sikkert forsvinner. I morgen tidlig skal jeg se om det ikke blir en krykkete intervalløkt på stranden.

57 dager inn i prosjektet mitt har jeg møtt på en utfordring. Jeg har brukket stortåa. Opp mot kreften er kanskje ikke en brukket tå noe spesielt å snakke om. Alle som blir rammet av kreft kjemper en kamp om framtida, for latter, for samhold, for glede og for bedre tid. En kamp for å overleve. Det er de jeg kjemper for. Jeg skal samle inn én million norske kroner til Kreftforeningen. Én million norske kroner vil utgjøre en forskjell. Jeg er avhengig av givervilje for å nå målet mitt. Det kommer ikke til å bli enkelt, derfor må jeg nå ut til så mange som mulig. Hvordan gjør jeg det? Jo, jeg løper opp og ned Kilimanjaro på under 24 timer. Kombinert med innsamlingsmålet, er idéen kanskje sprø nok til at den skaper oppmerksomheten som skal til for å nå målet.

Så til tåa. Min kamp er å komme i form til turen til Kilimanjaro. Da må jeg holde meg skadefri. En stor del av innsamlingsaksjonen går ut på å løpe opp og ned fjellet. Det å skape spenning rundt aksjonen er med på å skape en interesse og publisitet. Det kan, og vil få flere potensielle givere til saken. Legges turen til Kilimanjaro vekk, vil dette kun bli en innsamlingsaksjon. (Det er jo en god ting det også.) Ulempen er jo at den ene underholdningsverdien forsvinner. 

Jeg har pimpet krykken. Riktig nok med padding.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi kjemper alle forskjellige kamper av varierende grad. Vi alle har utfordringer. Hvem har den største? Det er nok ikke et spørsmål som er enkelt å svare på, så det skal jeg heller ikke prøve på. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å leve med kreft, men jeg vet hvordan det er å leve med utfordringer, det være fysiske eller psykiske. Jeg har allerede gjennomgått en runde med prolaps, som etter hvert endte i operasjon. Nå har jeg tåa. 

Det at tåa brakk har en utfordring jeg ikke kunne forestille meg. En ferietur avlyses og en annen blir amputert (svakt ordvalg med tanke på at tåa og jeg absolutt ikke skal separeres?). Her må utflukter begrenses og jeg kan ikke hoppe i vannet fra høyder. Løping på stranda kan jeg også bare glemme. Det er derimot i hverdagen det blir utfordrende:

Matlaging:
På kjøkkenet må jeg finne meg et «sweetspot», altså den beste plassen på kjøkkenet der jeg er innenfor rekkevidde til alt jeg behøver. Ingenting er så irriterende når jeg må hinke meg hit og dit fordi jeg glemte smøret eller må vaske opp griset fra syltetøyet (med sukker). Jeg må gå flere turer til og fra kjøkkenet til bordet. Først fatet, så glasset. For å si det slik, det funker svært dårlig å hinke med et fat med brødskiver. Hvis det er går dårlig, hvordan trur du det går med vannglasset? Noen dårlig avgjørelser har blitt tatt…

Gå på butikken:
Med krykke i hver hånd blir det ikke enkelt å bære varer. Jeg kan jo ta med meg sekk, slik at jeg får med meg varene hjem, men det ser litt suspekt ut hvis jeg stapper varer i sekken før de er betalt. Skulle jeg mot alle odds klare å plukke med meg to bæreposer med varer, så er det en utfordring å få de med seg. Med to store bæreposer i hver hånd, i tillegg til krykkene, vil posene fungere som pendel. Kraften som oppstår vil velte selv Hulken over ende. 

Klesvask:
Ja, altså. Dette var interessant. Men jeg kjører på med sekketrikset. Stapper alt i sekken og hinker, eller «krykker» meg opp til vaskerommet.  

Bilkjøring:
Ædda bædda, det er venstre tå, og jeg har automat. Går som en lek!

Trening:
Her får jeg ikke gjort det jeg ønsker, så nå gjelder det å beholde formen som har kommet. Jeg kan i hvert fall trøste meg med én ting: Jeg slipper flueproblematikken på fjellet! Noe trening får jeg gjennomført, og det skal jeg vise i en video i neste blogginnlegg.

Vet ikke om det er en god eller dårlig ting, men jeg slipper i hvert fall å vaske venstresokkene!

Livet går videre, uansett utfordring. Det gjelder å finne en måte å leve på du kan være fornøyd med. 

Jeg er over gjennomsnittet glad i søtsaker. Det er derfor jeg trener, for hva ville jeg gjort uten? I 30 årene (foreløpig) med vanlige tegn til alderdom. Litt bekymret for framtiden, men ellers mest bekymret for sykling i regnvær. Kanskje det er derfor jeg nå har begynt med løping? Jeg fotograferer og filmer, for hva skulle jeg gjort uten? Malt?

Oppmerksomhet har aldri vært min greie, så jeg er nå et godt stykke utenfor min komfortsone. Jeg håper å lære og utvikle meg selv ved å bevege meg utenfor det trygge element.

Jeg studerer for å bli bioingeniør der målet er å jobbe med kreft.
Jeg er nysgjerrig og stiller en del spørsmål. Det vises vel av teksten over.
Jeg er målbevisst og nekter å gi meg!

Og ellers, så er matte ganske gøy!

I går, klokken er 16:00, på tur ned bakken, på jakt etter gode tider mister jeg oppmerksomheten. Det går fort nedover, veldig fort. Jeg har sting (eller hold, om du vil), men konsentrerer meg om å komme med ned det bratteste partiet. Det er ekstremt tungt å løpe i veldig bratt terreng, så jeg puster godt inn, i en slags lettelse når det blir slakere. Jeg holder fortsatt høyt tempo, for jeg skal fort ned. Og det er her det skjer. Jeg slapper for mye av og glemmer å løfte foten. Jeg registrerer ikke engang steinen før jeg knallhardt moser foten inn i den. I et lite øyeblikk gjør det veldig vondt. Men jeg fortsetter i samme tempo. Banner litt inni meg. Jeg løper det av meg, tenker jeg. Det går faktisk greit. I to minutter. Det gjør litt vondt. Farten går ned, mens smerten går opp. Jeg stopper nesten. Faen, dette går ikke. Jeg hinker og småløper nedover. Det er faktisk et stykke ned. Jeg belaster venstre fot i liten grad, så høyre får støyten. Jeg havner på 14.00. Rekorden er på knappe 10.20. Uten den fordømte steinen, hadde jeg nok nærmet meg den tiden. Jeg satt i hvert fall rekord i å sparke hardest i en stein. Tipper rekorden blir stående en stund på det segmentet!

I 22-tiden ringer jeg legevakta. Kanskje noen skal ta en titt på tåa. Jeg gidder ikke dra om det er kø. Da kan jeg heller sove hjemme. Jeg spør sykepleieren om det er mye kø eller om det er så lite folk at jeg kan stikke innom. Sykepleieren blir stille før han svarer: “Det er søndag hos legevakta”. Igjen blir det stille. Ok, her må jeg bare anta at jeg ikke er alene i byen. Etter en oppløftende samtale konkluderer sykepleieren og jeg at det er ikke noe poeng i å komme. Jeg blir ikke prioritert. Vel, det var bare sykepleieren som konkluderte med det.

Så, da gjelder det bare å sove, og så stikke innom fastlegen når legekontoret åpner. Helt ytterst på kroppen sitter tåa. Hvordan kan en utvekst så langt fra kontrollrommet (hjernen) lage så mye kvalme?! Klokken er 04:00. Nå gidder jeg ikke ligge og vri meg. På tur opp trappa til stua kommer smertene. Blodet forsvinner fra hodet. Det begynner å bli svart. Nå gjelder det bare å finne sofaen. Jeg slenger meg nedpå før det blir helt svart. I bare boxeren legger ullteppe over meg, åpner opp Macen og setter på “Supergirl”. Jeg ser 3-4 episoder før kjæresten står opp. Vi spiser frokost før hun sykler til jobb og jeg kjører til legen.  Kø! 

Legen henviser meg til røntgen. Det tar ett minutt – etter 90 minutter på venterommet. Jeg setter meg på venterommet på røntgenavdelingen på UNN. En del folk. Jeg stålsetter meg for mer venting, men jeg har knapt åpnet Wordfeud på mobilen før jeg hører navnet mitt. Sist inn, først ut. Jippi! Radiografen spør hvor jeg har vondt. Jeg peker og han stiller inn, ehh, røntgenstrålen? Vi er enige om at det er bedre å være på den sikre siden.

“Så det var bra du kom innom”, sier han før han stikker inn på kontrollrommet for å ta bilde.

“Det er brudd”, sier han fra kontrollrommet.

“Hæ”, svarer jeg og tenker ikke helt klart. Jeg skjønner ikke hva han mener. Jeg vil ikke skjønne. 

“Ser du det så fort?”, spør jeg. Og akkurat da raser en del ting sammen.

“Bildene kommer med en gang”, svarer radiografen.

Bruddet er fint, men rotete. Det er et brudd tvers av i et V og opp-ned-V-mønster.

Like etterpå, etter å ha fylt ut et skjema, er jeg inne hos legen og sykepleieren. Her er jeg nesten på gråten. Jeg har snart ferie. Skal til Sør-Sverige og besøke pappa og så videre til Bali. Jeg skal jo løpe opp åsen bak huset hans. I Sverige skal jeg plaske i bassenget og boblebadet, leke med nevøen min, løpe etter hundene og kose meg med kjæresten min. Dessverre må sverigeturen avlyses. Jeg må tilbake på sykehuset på kontroll tirsdag 24. juli. Men til Bali, dit skal vi! Gåturene, utfluktene, friheten… Det blir en litt annerledes ferie. Men, og det er stort men. Alle de jeg skal løpe for, alle de som blir frarøvet friheten med sykdommen, med kreften. De kjemper en enda større kamp. Kampen for overlevelsen. Jeg må ikke glemme hva de gjennomgår. Med litt overtalelse og forståelse fra sykepleieren får jeg teste ut vanntett forfotgips. Er jeg heldig kan jeg plaske i vannet på Bali. 

Derfor avslutter jeg kvelden (natten) med en runde i badekaret for å teste gipsen.

“Med list og lempe kan du få en tynnbotn inn i ei kjerringræv”. Nå gjelder det å være tålmodig og smart og gjøre det beste ut av denne situasjonen. 

Reisen mot å klare å løpe opp og ned Kilimanjaro på under 24 timer, samt samle inn 1 million kroner er oppløftende. Det går framover, men beklageligvis er det også noen nedturer som du vil lese mer om nedover. 

Testløpet startet bra, men tungt! 
https://www.strava.com/activities/1704487131

På tur opp ble det PR (personlig rekord) på alle segmenter. 

Jeg ligger dog en del bak de beste, men jeg har jo akkurat startet løpingen, så jeg har langt mer å gå på. 
Det er ikke bare opp jeg skal teste meg, så det ble hard ned også. Dessverre altfor hardt. På vei ned mistet jeg fokuset og sparket knallhardt til en stein. Det resulterte i kraftig forstuet stortå. Jeg vil ikke være negativ, men det ser neppe ut til å bli noen løpeøkter til uka. Jeg var nok overivrig nedover den bakken…

Det var tungt å komme seg ned etter smellen. Jeg måtte delvis hinke og klarte knapt belaste den venstre foten. Det får meg til å tenke på turen til Kilimanjaro. Dersom det går galt der, så er det langt ned. Jeg må derfor holde fokuset hele tiden. Der vil også høyden svekke meg og det vil derfor være fort gjort å miste oppmerksomheten. Jeg vil ikke hinke ned fra Kilimanjaro! 

Under oppvarming tråkket jeg nesten på denne lille krabaten. Frosken var ikke interessert i å flytte seg, verken ved bruk av vennlige ord eller litt puff. 

Du kan også følge med på Facebook: https://www.facebook.com/Fjelltoppen/

Etter søndagens løp i bakgården fikk jeg jaggu kjenne på gangsperren igjen. Jeg trodde tilvenningen var over, men det er alltid nye muskler som får kjørt seg. Denne dagen ble det først opp fra Gammelgård, deretter raskt nedover Sherpatrappa, opp mot fjellheisen igjen (via Dalgårdstien) og deretter ned mot Gammelgård. Muskelverket ga seg etter 4-5 dager. Drøye saker! Forrige uke (uke 27) klarte jeg 3 løpeøkter i uka. Føles greit. Ingen store plager.

https://www.strava.com/activities/1689376872

Jeg må fortsatt gjøre øvelser for å styrke hoften min. Det går sakte, men sikkert framover, men det er fryktelig tungt. Legger ved en video som viser øvelsene (og hvor tungt det kan være):

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne uka (uke 28) blir det to økter. Jeg ofret en løpeøkt mot squash med Erlend Veli. Heldigvis har jeg løpt litt, så jeg unngår en del gangsperr. Litt i ryggen, men langt bedre enn forventet. 

En liten snutt fra økta:

Denne uka har jeg vært innom enda en bedrift for å høre om de vil hjelpe meg. Det har vært utelukkende positivt. Fortsatt ingen klare svar da det er flere enn én person som er med på avgjørelsen. Regner med jeg får svar i august. I august skal også Christoffer og jeg ha et møte med et produksjonsselskap som kan være interessert i filmatisere ferden min mot Kilimanjaro og minst 1 million kroner til kreftsaken. Sist, men ikke minst. Eirik Haugsnes ( https://eirikhaugsnes.blogspot.com og https://www.facebook.com/skyrunningeirik/ ), én av Norges beste motbakkeløpere, skal nå gi meg hjelp og treningsveiledning mot målet mitt i 2020. Jeg gleder meg!

I morgen, søndag 15. juli, skal jeg ta mitt første ordentlig testløp. Det går fra Tromsdalen camping opp Sherpatrappa, forbi Fjellstua og bortover mot Gammelgård. Der går det bratt nedover og videre slakt til Fjellheisen. Her skal jeg teste meg både oppover og nedover. Jeg både gruer og gleder meg. Nå vil jeg få svar på hvor jeg virkelig ligger. 

0 kommentarer

Først en liten gladnyhet. Jeg har fått saken min på trykk i iTromsø:

https://www.itromso.no/pluss/eksklusiv/2018/06/26/?-Dette-er-ikke-bare-et-personlig-mål.-Her-har-jeg-også-mulighet-til-å-gjøre-noe-for-andre.-17004261.ece

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er gledelig at avisen tror nok på meg til at de trykker en artikkel, eller reportasje som de selv kaller det.
Saken er pluss, men for 1kr (uten binding) kan du lese så mye du vil ut august.

I dag hadde jeg min tyngste dag siden jeg startet løpingen for 38 dager siden. I utgangspunktet skulle jeg løpe 4×5 i en motbakke opp mot Sollidalsaksla. Jeg måtte stoppe etter 3. Det var rett og slett grusomt! Fra denne uke (27) løper jeg 3 ganger i uka. De andre dagene enten sykler eller ror jeg. Totalt havner jeg på rundt 5 økter i uka. Det holder foreløpig. Det er viktig at jeg ikke går på en smell. Jeg er også foreløpig uten et fullgodt treningsprogram, men det kommer når kroppen takler større mengder løping.

Klikk deg inn her hvis du vil se flere detaljer, segmenter etc fra dagens økt:
https://www.strava.com/activities/1683208959

Ellers er det mye å gjøre for å kunne nå ut til så mange som mulig. Både Christoffer Remøy Endresen og jeg er i gang med å forhøre oss om sponsing (av diverse utstyr) og hjelp til publisitet. I disse ferietider er det ikke veldig enkelt, men vi får mye positiv tilbakemelding. Vi har også fått avslag, noe som også er forventet. Tirsdag hadde jeg mitt første fysiske møte med en bedrift der jeg rett og slett spurte om de ønsket å være med på prosjektet mitt, og det er det mest ubehagelige jeg har gjort på lang, lang, lang tid. Det å be om noe, “tigge” ligger i grunnen ikke i min natur, men hvis jeg tenker meg om, så er dette en vinn-vinn-situasjon. Jeg sparer penger og bedriften får publisitet. Det fordrer selvsagt at så mange som mulig kjenner til Fjelltoppen.