Jeg startet løpingen helt i slutten av mai. På to måneder har jeg løpt 84km. Mange av dem oppover. Altfor mange. Jeg startet med 2-3 løpeøkter i uka, de fleste oppover. Jeg trodde det var rolig, men dessverre ble jeg for ivrig oppover. Det er en påkjenning å løpe oppover og nedover. Det har resultert i smertefullt kne og ankel. Jeg har fått gode råd og øvelser hos fysioterapeut. Øvelsene jeg har fått gjør jeg 4-5 ganger i uka. 

Torsdag syklet jeg til Tromsdalen (rundt 4km) for å løpe intervall i lysløypa. Tur-retur ville gitt meg 8km på asfalt og totalt nesten 19 km. Der er jeg ikke riktig enda. 

Før jeg har fått på plass et ordentlig treningsprogram, holder jeg meg til to intervalløkter i uka. For å unngå overbelastning (i hvert fall øke den jeg allerede har pådratt meg) holder det med to løpeøkter i uka. Én av de intervall. Løpeøkta over gikk svakt oppover, men litt brattere mot slutten. I utgangspunktet hadde jeg tenkt 4×4, men siden punktet jeg ville løpe til tok meg 4,5 minutt, ble det altså 4,5×4. Det spesielle med intervall er at det aldri blir lettere. Uansett hvor godt trent jeg blir, må jeg stadig vekk holde meg i riktig intensitetssone. 90% av makspuls er beinhardt uansett. Dessverre? 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg løper for tiden kun med Inov-8 X-Talon 212. Svært lite demping, så noe asfaltsko er det ikke. De sitter veldig godt på foten, men på ujevnt underlag og nedover føler jeg at jeg sklir litt i skoen, selv om jeg har den smale modellen. Den er ekstremt lett og går nok mer som konkurransesko enn mengdesko. Derfor bør jeg nok absolutt skaffe meg flere par sko, spesielt sko som er slitesterk og som gir bedre demping. 
Det gledelige med dagens økt er at jeg ikke kjente smerter verken i kne eller ankel. Har øvelsene gitt resultater? I morgen skal jeg løpe oppover og nedover, og det er nok da jeg virkelig presser knær og ankler. 

I går hadde jeg en rolig dag. Sone 1. 60-72% av makspuls. Jeg holder meg rundt 65-70% av makspulsen. Jeg er veldig rask med å sette sykkelen på rulla når det er vått ute. Kanskje ikke den beste egenskapen, men hey(!), jeg skal jo ikke satse på sykling framover. Så da får jeg heller løpe i regn.

Etter 45 minutter sykling til “Sens8”, ble det 45 minutter roing (i sone 1) til “The Amazing Race Canada”. Træler i hendene blir det nok av! Jeg avsluttet med 30 minutter styrke og mobilitet (øvelsene fra fysioterapeut). 

I dag kjørte jeg ny intervall i sone 4. 87-92% av makspuls. Denne gangen ble det på romaskinen. 30/15, 3×9,5. i 9,5 minutt kjørte jeg opp mot maks i 30 sekunder og 15 sekunder rolig. Dette gjorde jeg 3 ganger. Beinhardt!

Er du interessert i følge med på hvordan jeg trener, kan du sjekke ut Strava: https://www.strava.com/athletes/926395

I skrivende stund er det over ett og halvt år til jeg er i Tanzania, ved foten av Kilimanjaro for å løpe opp og ned på under 24 timer. Inntrykket jeg får av andre er at det er lenge til. Egentlig ganske lenge til. I mitt hodet er det ikke lenge til. Jeg har jo to mål. Løpeturen og innsamlingen. Jeg tar løpeturen først. 

Jeg er riktig nok i god form, men for å kunne løpe 50 km eller mer krever det en del mer. Det er lenge siden jeg har løpt regelmessig, så lenge siden at jeg nå sliter med det ene kneet og ankelen. Kroppen trenger tilvenning. Kroppen må styrke de svake delene. Det krever tålmodighet, riktig trening og masse positivitet og optimisme. Det klarer jeg! Når kroppen har styrket de svake delene begynner fasen med å venne kroppen til lange løpeturer, ikke bare bortover, men også oppover. Oppoverbakker, her kommer jeg! Alt dette må skje gradvis. Det er litt som å tine et frossent kjøttstykke på maks varme. Det tines kanskje raskere, men kjøttet blir brent. Ved bruk av svak varme går det saktere, men det blir i hvert fall tint uten å bli ødelagt.

Hva med innsamlingen? Det er ikke bare å be om penger til en god sak uten å vær kjent. I første omgang må flest mulig kjenne til saken min. Det håper jeg å få til gjennom å gjøre noe så sprøtt og annerledes som å løpe opp og ned Kilimanjaro på kortest mulig tid i tillegg til å gjør det for en god sak, kreftsaken. Selv det er egentlig ikke nok. En kjent person har jevnlig vært eksponert for de store folkemengdene samtidig som han eller hun har gjort noe som engasjerer. Artister er jo gode på dette. Kanskje jeg skal begynne å synge? Det hadde vært kult. Nææ, tror ikke jeg skal utsette dere for det, selv om det i mitt hodet høres helt fantastisk ut når jeg synger i dusjen. Prosjektet mitt må altså jevnlig eksponeres for dere, men det må samtidig gjøres interessant. Jeg har altså en jobb å gjøre, og jeg har allerede litt hjelp. Flere og flere ønsker å hjelpe meg, og det gleder meg! Tusen takk! 

I denne bloggen vil dere få se min framgang i joggesko (jeg tenker også bokstavelig talt her), planer framover og oppdateringer. Det kommer etter hvert også bilder og videoer. Jeg har opprettet en facebookside hvis du vil sjekke prosjektet der også: https://www.facebook.com/Fjelltoppen/

2. februar skal jeg løpe opp og ned Kilimanjaro på under 10 timer. Det skal jeg gjøre både som et personlig mål, men også for å inspirere og motivere andre til å sette seg mål – og gjennomføre det.

Jeg har to mål:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

– Opp og ned Kilimanjaro på under 10 timer. 

– Samle inn minst 1 000 000,- til Lungekreftforeningen

Lungekreft er den tredje mest vanlige kreftformen. Det er også kreftformen som tar flest liv. Av alle dødsfall med kreft, sto lungekreft for nær 20% av alle dødsfall i Norge.

Dessverre er Lungekreftforeningen av de minst foreningene innenfor kreft. Det vil jeg gjøre noe med.

Mamma døde av kreft i 2004. Årene før har flere andre familiemedlemmer hatt kreft, og i senere tid har tre av mine venner fått kreft. I tillegg er det flere jeg kjenner som opplever at deres nære og kjære får kreft.

Hva kan jeg gjøre?

I en alder av 35 har jeg sagt opp jobben min for å satse på en karriere innenfor forskning. Jeg studerer bachelor i bioingeniørfag med oppstart høsten 2018. Jeg kan skape enda mer oppmerksomhet og engasjement rundt kreftsaken, samt være med på å vedlikeholde denne kampen mot sykdommen. Og det gjør jeg ved å gjøre noe så sprøtt som å løpe opp og ned Afrikas høyeste fjell. Verdens høyeste frittliggende fjell.

Hva kan du gjøre?

Det er utrolig mye du kan gjøre. Det skal nemlig ikke så mye til. Hvis du har lyst, kan du hjelpe meg, og alle andre som har kreft i livet sitt, ved å støtte min aksjon her:

https://www.facebook.com/donate/868360433565441/

Du finner også prosjektet på Facebook: Facebook.com/fjelltoppen

Én av mange løpeturer…

Så, jeg skal altså løpe opp til toppen av Kilimanjaro og ned igjen på under 24 timer. Først skal jeg akklimatisere meg. Det kan jeg gjøre flere steder, men det enkleste vil være å gjøre det på fjellet, under en normal 7-dagers tur. 

Et par spørsmål jeg relativt ofte har fått etter jeg annonserte målet er: 

– Er det mulig? 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

– Er det noen som har gjort det før?

«Ja», er svaret på begge spørsmål. Kilian Jornet, Karl Egloff, Simon Mtuy, Kristina Schou Madsen, Anne-Marie Flammersfeld, Jarle Trå, Andrew Murray og Donnie Campbell er blant noen av de som har løpt opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn. Flere av disse har for øvrig løpt opp og ned på under 10(!) timer. Det er ikke vanlig å bestige Kilimanjaro på denne måten, men det er ca. 15 personer årlig som prøver på dette. Det er uvisst hvor mange som faktisk lykkes. 

For å komme seg opp og ned på kortest mulig tid, velges den korteste ruta. Kilimanjaro har flere ruter opp, men bare én til nedstigning. Mweka. Den er «kun» 21km. Den brukes også kun til nedstigning. Derfor må en av de andre rutene brukes til oppstigning i kombinasjon med Mweka (ned). Den korteste ruta opp er Umbwe. Umbwe er derimot den mest utfordrende og minst brukte. Hvem jeg velger er usikkert. Men mye tyder på at det blir Umbwe med mindre jeg får spesialtillatelse til å løpe opp Mweka. Jeg må anta jeg får en løpetur på ca. 50km fordelt på litt over 4000 høydemeter. Umbwe starter nemlig på 1800 m. 

Akkurat nå jobber jeg med å bygge et team rundt meg som skal hjelpe meg med å nå målet. Så langt har jeg fått med meg Christoffer Remøy Endresen ( https://www.facebook.com/endresencoaching/ ). Han er coach og personlig trener. Han har to ganger syklet Norge på langs for kreftsaken, så dette kan han. Han er også den som har rekorden for mest innsamlet til kreftsaken som privatperson. 
Jeg er også i dialog med en danske som har koordinert et rekordforsøk opp Kilimanjaro for kort tid siden. 

Når det gjelder selve innsamlingen, kommer det litt senere. Det er knyttet noen utfordringer til selve prosessen ved å samle inne penger, men forhåpentligvis finner jeg en løsning innen kort tid. 

Det er noen som lurer på hvorfor i all verden jeg skal gjøre dette. Det har i grunnen jeg også lurt litt på. Jeg, som alle andre, trenger noe å se fram mot. Jeg trenger noe som motiverer meg. Når jeg i tillegg kan gjøre det til en innsamlingsaksjon for kreftsaken, blir det veldig mye mer motiverende.  

Nordøst i Tanzania, mot grensen til Kenya, ligger landets høyeste fjell, Kilimanjaro. Afrikas høyeste fjell. Verdens høyeste frittliggende fjell. 5895 meter over havet.

• Ca. 30 000 personer forsøker hvert år å nå toppen. 
• Rundt 65% kommer seg helt opp.    
• Det er normalt å bruke 5-6 dager på å komme seg til toppen og 1,5 dag til nedstigning. 
• Dagsetappene er på 3-8 timer. 

Fjellet har flere ruter til toppen, noen mer populære enn andre. Noen går fort, andre går sakte. Går du sakte har du størst sannsynlighet for å nå toppen. Jo fortere du går, jo større er sannsynligheten for at du ikke kommer deg opp. Og det er det stort sett bare én grunn til. Høyden! 

Påsken 2018 trosset jeg ryggsmertene og tok meg en liten løpetur på Mt. Entoto. Høyeste fjell i Addis Ababa, Etiopia. Fjellet ligger på 3200 m, og det var her idéen ble til et mål. Når sirkeløkten dagen etter på 2500 m også gikk bra, ble engasjementet større. Hvorfor? Jeg kjente ikke et snev av pustebesvær. Eller, det er nok å overdrive. En mer virkelighetsnær opplevelse var vel heller at følelsen av å løpe i denne høyden var overraskende bra. Har jeg gode gener? Ikke nødvendigvis. Var det tilfeldig? Kanskje. Det må nok en del mer til for å kunne komme med en konklusjon. Det hindrer meg likevel ikke. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg skal løpe opp til toppen av Kilimanjaro. På under ett døgn. For meg. For kreftsaken.