For en liten tid tilbake ble jeg kontaktet av Kreftkompasset ( www.kreftkompasset.no). Det drives av to sykepleiere som ønsker å bidra til bedre oppfølging av personer som overlever kreft, etter behandlingen er avsluttet. I dag opplever mange at de blir overlatt til seg selv, og det ønsker Kreftkompasset å gjøre noe med.

Kreftkompasset ønsket å prate med meg om mitt prosjekt. Kreftkompasset ønsker å gi oss et innblikk i kreftens hverdag. Kreftpasienter, behandlede pasienter, pårørende, etterlatte, helsepersonell og politikere. Jeg har en historie. Jeg har en plan, en drivkraft. Dette fanget Kreftkompasset sin interesse.

På et hotellrom i Oslo, inviterte jeg to jenter. Ja, altså, ikke på den måten. På rommet ble jeg noe avkledd. Okei, dette er ikke en erotisk novelle. Jeg delte min historie og min motivasjon. Denne historien er nok ikke kjent for veldig mange, men bruddstykker er nok sikkert kjent. Hvis du vil høre litt om meg, høre hvorfor jeg velger å løpe opp og ned Afrikas høyeste fjell, og samtidig samle inn penger til kreftsaken, kan du høre på podcasten til Kreftkompasset. Datoen når podcasten sendes, er ikke helt klart, men en gang i juni får du høre meg jabbe i vei. PS: Du får nok også høre meg med en liten klump i halsen.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Det ene målet mitt er å få nasjonal oppmerksomhet for prosjektet mitt. Det er ikke hverdagskost å løpe opp og ned Kilimanjaro. Jeg håper å utnytte dette, ehh… gøyale prosjektet mitt til å nå, det andre, målet mitt på én million kroner til kreftsaken. Jo flere som kjenner til prosjektet mitt, jo flere vil forhåpentligvis gi støtte når innsamlingsaksjonen starter (på høsten en gang).

Så nå begynner jakten på oppmerksomhet. Som om det ikke allerede har startet… “nakenbildene” slo ikke helt an (eller gjorde de det?) verken positiv eller negativt. Eller, jeg fikk noen hyggelig kommentarer. Så gjerne tips aviser, tv og radio om prosjektet. Jo flere som “maser”, jo større er vel sjansen for at noen synes at dette burde få mer oppmerksomhet. Kanskje noen toppbloggere finner dette interessant og sprer det gode budskap.

For å tilvennes høyden kan du tilbringe tid i høyden. Jeg begynner nå, og sover høyt…

Jeg gjør dette så enkelt som jeg kan gjøre det, uten å blande inn så mye dill og dall.

I atmosfæren er det 21% oksygen. Det betyr at andelen oksygen er lik både på havoverflaten og på Kilimanjaro. På havoverflaten presser hele atmosfærens oksygen mot oss. På Kilimanjaro derimot, er det mindre tyngde som presser oksygen mot oss. Dette får oksygenmolekylene til å spre seg, og dermed vanskeligere å få tak i. Det er altså mindre oksygen i høyden. Det betyr at jeg vil få i meg mindre oksygen for hvert åndedrag. Ved fysisk anstrengelse vil utfordringene bli større. Da krever kroppen mer oksygen, men det er fortsatt like vanskelig å få tak i oksygen.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

I høyden er det altså lavere trykk. Siden det er færre oksygenmolekyler i lufta, vil trykket reduseres. Når du har vært ute og flydd, har du sikkert opplevd at en flaske er komprimert når du har landet. Selv om du er i flyet, vil trykket være lavere (det tilsvarer vel en høyde på ca. 2000 meter) i marsjhøyde. Når du skrur på korken (i marsjhøyde) er luftrykket i flasken og luften på utsiden helt lik. Når flyet da har landet, vil det være større trykk på utsiden enn innsiden. Dette trykket gjør at flasken komprimeres. Motsatt vil flasken utvide seg fra havnivå til marsjhøyde. Med andre ord er det alltid et ønske fra naturen side å utlikne trykket.

Du og jeg puster normalt her ned på havnivå, fordi trykket er høyere på utsiden av kroppen enn på innsiden. Det gjør at luft lettere trekkes inn i lungene, og videre rundt i kroppen. Når trykket på utsiden reduseres, vil det også bli vanskeligere for kroppen å trekke inn oksygen. Resultatet er at kroppen jobber i et høyere tempo. Pusten øker. Hjerterytmen øker. Fysiologisk skjer det en hel del i kroppen. Det er stressende for kroppen, og i korte trekk er det dette som forårsaker høydesyke.

Kroppen kan likevel tilpasse seg. Den øker produksjon av røde blodceller. For i de røde blodcellene er det hemoglobin, og hemoglobinet frakter oksygen. Jo flere røde blodceller, jo mer oksygen kan fraktes per åndedrag. Perfekt!

Vel, ikke helt perfekt, for dette må skje langsomt, hvis ikke henger ikke kroppen med – og jeg blir høydesyk. En annen ulempe er at blodet blir tykkere. Det er begrenset med plass i årene, og røde blodceller, selv om de er små, tar opp plass. Dette øker sjansen for blodpropp.

Men sånn bortsett fra det, så blir dette enkelt…

Når jeg er fullt (så langt det lar seg gjøre) akklimatisert til høyden, kan jeg vel bare løpe uten bekymringer? Nje, det er jo fortsatt slik at jeg er i høyden, selv om kroppen har laget flere røde blodceller. Selv om jeg helt uten problemer kom meg opp til toppen av Kilimanjaro under akklimatiseringen, så kan jeg fortsatt bli dårlig når jeg skal løpe opp. Men jeg skal klare det. Det skal jeg!

Som vanlig starter jeg noen innlegg med en liten intro til hvorfor jeg blogger. Blogginnleggene gir kanskje litt mer mening da. Kort og greit, så skal jeg samle inn penger til kreftsaken. Jeg skaper oppmerksom rundt innsamlingen (innsamlingen starter til høsten) ved å gjøre noe så gøy som å løpe opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn. Les mer om prosjektet her:

Kilimanjaro på under ett døgn, for kreftsaken

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Min påske startet med å levere inn enzymologi-journalen. Deretter tok jeg meg en liten Oslo-tur med kjæresten. Der ble det både hotell, spa og indisk + alvorlig mett! Hvis du har planer om å dra til The Well, ta gjerne kontakt med meg, så skal jeg gi deg et lite tips eller to.

Kan ikke dra til Oslo uten joggeskoene. Jeg tok meg en runde i downtown Oslo. Sprang på følelse. Ante ikke hvor jeg var. Så bare etter Oslo Plaza sånn at jeg sånn høvelig visste hvor jeg var. I Oslo var det rene vårstemningen. Jeg gleder meg til det blir mindre snø her i Tromsø!

Tilbake i Tromsø er det ikke så veldig mye som minner om ferie. Jeg fortsetter med det vanlige. Skole, trening og jobb. Også blir det kanskje litt sjokolade i ny og ne… Men det er likevel godt med ferie.

Nå begynner det å nærme seg Kilimanjaro-bestilling. 2. eller 3. februar er datoen jeg skal løpe fra ca. 1600 meter over havet til 5895 m.o.h, og så tilbake til 1600 m.o.h, fordelt på ca. 50km på under 24 timer. Det høres kanskje ikke så imponerende ut, men husk at det er høyt, bratt og tynn luft.

Jeg føler jeg jevnlig bør opplyse om hvorfor jeg blogger. Stikk innom her for en liten innføring: https://fjelltoppen.blogg.no/1529652564_hvordan_og_hvorfor.html

Hell yeah! Nå skal jeg reise til høyden! Det har lenge vært usikkerhet rundt destinasjon. Det har vært mye fram og tilbake. Når skal jeg reise? Hvor skal jeg reise? Egentlig ville jeg til La Paz, men det ville seg ikke slik, så da ble det Equador og Quito.

Quito er hovedstaden i Equador, og ligger på 2850 meter over havet. Nå er ikke det en spesielt imponerende høyde, men fordelen med Quito er at jeg kan ta en fjellheis helt til 4100 meter, og derfra kan jeg vandre/løpe/jogge/spankulere til 4700 m eller en annen topp på 4800 m. En perfekt mulighet til å bli kjent med relativt tynn luft.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Selv om jeg gleder meg, så er det samtidig litt skummelt. Quito er kjent for å være litt kriminell. Spesielt på kveldstid. Så dette blir nok den mest kriminelle byen jeg har vært i. Jeg har stort sett hold meg i Asia, og der er jo alle så snille og gode.

Quito og omegn er omringet av fjell, så her kan jeg egentlig bare velge og vrake i topper. Etter en liten uke i området, vil jeg være relativt godt akklimatisert (gitt at jeg har vært litt i høyden, og ikke bare holdt meg i byen), så en tur til Cotopaxi (5897m) og Chimborazo (6263 m) er absolutt en mulighet. Ulempen er at jeg trenger litt utstyr. Fjellene er ikke spesielt tekniske, men toppene er snø- og islagte som blant annet krever stegjern, isøks og hjelm. Ikke at det er det verste, men totalt sett koster jo dette, og som student så byr det på en og annen utfordring (you know what I mean).