Nå bekles fjellene med snø. (Ganske sikker på) Stortinden i Lyngen. Bildet tatt januar 2018. 

Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor i himmelens navn har jeg tenkt å løpe opp og ned Kilimanjaro, på under ett døgn? Hvorfor?! Gjør jeg det for å imponere? Gjør jeg det for å bevise noe? Gjør jeg det i mangel av å ha ting å gjøre? Er det noe galt med meg? Hvis jeg hadde vært den eneste på jordkloden, hadde jeg tatt løpeturen da også?

Jeg har i alle år hatt makk i ræ… rompa. Altså, metaforisk makk. Til og med når jeg ser film (som jeg elsker) sliter jeg med å sitte i ro. Jeg har kanskje ikke alltid noe å gjøre, men jeg har alltid noe som må gjøres. Forskjellen er at jeg til stadighet lager meg noe å gjøre. Jeg har alltid følt at jeg har hengt etter. Det være bussen på vinterstid (bokstavelig talt), en hannhund i bånd (også bokstavelig) og føttene i et tre (ja, du kan vel gjette…). Men også skole, jobb, vennegjengen, familien… ja, samfunnet generelt. Det er frustrerende å ikke få til. 

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Jeg gjør ikke dette for å ikke henge etter lenger. Jeg gjør det for å gi meg en mestringsfølelse. Og det kan jo virke som mestringsfølelsen aldri har vært der. Men i korte trekk, så har den jo det. Men jeg har alltid følt at jeg har manglet de store «greiene». Store greier etter min definisjon. Store greier for meg. Jeg har startet et stort prosjekt. Fallhøyden er stor. Mye kan gå galt. Og nettopp hva som kan gå galt, kommer jeg tilbake til i en annen blogg. Jeg må først ha tilstrekkelig kunnskap før jeg utbroderer. 

Men kort oppsummert, så gjør jeg dette for å få mestringsfølelse, for å motivere meg til noe jeg liker veldig godt. Trening. I tillegg vil jeg gjøre det for kreftsaken som betyr mye for meg. Jeg har, med hjelp fra dere, mulighet til å samle inn masse penger til kreftsaken. Tenk å være med på å samle inn én million til kreftsaken! Det hadde vært stilig! 

Forhåpentligvis blir trappeløpet et løp og ikke klatring og klyving… (uheldig med rompebildet, altså. Men pytt sann. Det er vel sånn jeg ser ut)

Lørdag 6. oktober skal jeg delta i det første offisielle trappeløpet i Sherpatrappa, i Tromsø. Sherpatrappeløpet arrangert av Northern Runners i Tromsø. Det blir melkesyreparty! Det jeg gruer meg mest til, er å ikke være med i toppen. Jeg vil jo være god, men i dag, er jeg ikke det. Jeg trenger mer trening. Hiv deg med! Klarer du å slå meg? Eller i hvert fall løpe fortere enn meg? Meld deg på: https://signup.eqtiming.no/?Event=Sherpatrappa_Opp

En tåkete dag ble til en skinnende dag

Det er 2 måneder siden tåbruddet og først nå føler jeg at kroppen begynner å bli klar igjen. Det tærer på selvtilliten å gå lenge uten å kunne løpe fri som… fuglen (?). Jeg blir frustrert, stresset og utålmodig. Da hjelper det ikke at det er mange forpliktelser på skolen. Det er da det er godt å ha et støtteapparat (føles litt mekanisk å bruke akkurat det ordet) rundt seg. Kjæresten, Christoffer Remøy Endresen og Eirik Haugsnes. Etter hvert som prosjektet utvikler seg, og jeg nærmer meg, så er jeg sikker på at flere kommer til å få betydning. Jeg skal hold på med dette i nesten 1,5 år. Da kan jeg ikke legge meg ned og få sammenbrudd bare fordi linsa på øye krøller seg litt. Det er ekstremt mye mental trening, og akkurat nå er det tøft. 

Det er viktig å sette seg et stort, men oppnåelig mål. Gjerne et stykke fram i tid. På veien mot målet er det viktig å holde fokus, og det kan gjøres ved å sette seg delmål. Mine foreløpige delmål er Sherpatrappeløpet, 6. oktober, Sans Senja (Aurora run) 24. november og Mørketidsløpet (halvmaraton) 5. januar. Aurora run må kanskje vike for en oslotur (skikkelig seriøs, altså… Tenk å droppe et løp.). Alle tre løp er konkurranser. I konkurranser er jo egentlig målet å gjøre det best mulig. Men for Øystein sin del, derimot (sukk), handler det ikke om å konkurrere. Her handler det om å få en erfaring. Ha fokus på å skaffe seg referanser. Så hvorfor stille til konkurranse hvis jeg ikke har tenkt å konkurrere. Vel, det er fortsatt noe eget med å stille til konkurranse. Følelsen av å jobbe mot noe, nerver og spenning. De samme følelsen vil jeg ha når jeg skal løpe opp og ned Kilimanjaro.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Kraft har fått seg et realt oppløft. Et helt fantastisk treningssenter.

Torsdag i forrige uke hadde jeg min første løpeøkt på en stund, på Kraft. Over ser du bittelitt av Kraft. Senteret har blitt helt fantastisk, og har fått et gedigent løft. Det var rett og slett en fryd å trene der.   

En del roing og blemmer og træler i hendene…

Eirik Haugsnes har laget et treningsopplegg 14 dager fram i tid, som begynte i går. Det er nå jeg føler jeg virkelig begynner. Nå skal jeg følge en plan. Nå skal jeg bli god! I starten må jeg ta det litt med ro for å unngå overbelastning og skader. Det blir fokus på korte løpeøkter, roing, sykling, ellipsemaskin (aiai, den gruer jeg meg til) og styrke. Også må jeg huske å løfte føttene. Snart skal jeg ut og møte «Steinen som ikke ville røre seg.» (altså steinen jeg sparket så hardt i så tåa knakk)

Hei på dere!

Nå er det lenge siden jeg har vært innom, så det hadde kanskje vært passende med en annen åpning…?

Heia bloggen, og takk for sist! 

Jeg har fått meg utstyrsponsor og enda en treningssponsor! Hoka Norge ( https://www.hoka.no) (Hoka One One) og Pyramiden Sport ( https://www.pyramidensport.com) sponser meg med to par sko i sesongen, altså seks par sko totalt. Det gleder meg veldig, for jeg kommer til å bruke en del løpesko framover. I tillegg til at Eirik Haugsnes trener meg, sponser Kraft sportssenter ( https://kraftsportssenter.no) meg med trening. Christoffer Remøy Endresen hjelper meg også som coach. Så nå har jeg fire/fem hjelpere. Nå håper jeg flere tør å satse på meg.
Her er to av skoparene jeg har fått sponset av Pyramiden Sport og Hoka One One

Jetlag (les: ferie på Bali) er forbi og hverdagen, sånn uten ferie mener jeg, er godt i gang. Jeg har altså sagt opp jobben min og startet på studier. Nå skal jeg bli bioingeniør. Starten har vært overveldende (sensommerens mest brukte ord!). Etter 12 år i arbeidslivet er det et lite, men forventet, sjokk (sensommerens mest brukte setning!). Nye lærere, studenter (og venner), klasserom (eller auditorium som er litt kult å si), apper, timeplaner, forelesninger, innleveringer og forberedelser er bare litt av det jeg og andre møter. 

Jeg har tre måter å komme meg til skolen på. Jeg mener universitetet. Bil, buss eller sykling. Løping tror jeg ikke jeg orker å vurdere. Tanken på å komme som en svettklump til forelesning frister ikke. Det ryktes jo om en dusj på skolen, men svette klær som henger på ledige knagger forpester medstudenter. «Ah, der er han der  Svettebob som blogger», kommer til å bli skoleårenes mest brukte setning (og det er ikke av meg…).Konklusjonen blir da: Sykling når det er oppholdsvær og buss eller bil hvis jeg blir våt av å sykle til universitetet. Det skal ikke være enkelt!

Nå har tåa leget seg veldig bra. Fortsatt litt øm i foten og trøbbel med kneet (les: alderdommen (mine ord)), men etter mishandling hos fysioterapeuten vil dette gå seg til. I starten blir det sykling og roing. Styrke kommer i tillegg. Noen er kanskje skeptisk til ambisjonene mine. Først en overbelastning, så ei knekt tå og deretter en reaksjon i musklene etter tåbruddet. Jeg er ved godt mot!

Avslutter med denne. Store Blåmann i bakgrunnen.