Hvorfor gjør jeg det?

Nå bekles fjellene med snø. (Ganske sikker på) Stortinden i Lyngen. Bildet tatt januar 2018. 

Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor i himmelens navn har jeg tenkt å løpe opp og ned Kilimanjaro, på under ett døgn? Hvorfor?! Gjør jeg det for å imponere? Gjør jeg det for å bevise noe? Gjør jeg det i mangel av å ha ting å gjøre? Er det noe galt med meg? Hvis jeg hadde vært den eneste på jordkloden, hadde jeg tatt løpeturen da også?

Jeg har i alle år hatt makk i ræ… rompa. Altså, metaforisk makk. Til og med når jeg ser film (som jeg elsker) sliter jeg med å sitte i ro. Jeg har kanskje ikke alltid noe å gjøre, men jeg har alltid noe som må gjøres. Forskjellen er at jeg til stadighet lager meg noe å gjøre. Jeg har alltid følt at jeg har hengt etter. Det være bussen på vinterstid (bokstavelig talt), en hannhund i bånd (også bokstavelig) og føttene i et tre (ja, du kan vel gjette…). Men også skole, jobb, vennegjengen, familien… ja, samfunnet generelt. Det er frustrerende å ikke få til. 

Jeg gjør ikke dette for å ikke henge etter lenger. Jeg gjør det for å gi meg en mestringsfølelse. Og det kan jo virke som mestringsfølelsen aldri har vært der. Men i korte trekk, så har den jo det. Men jeg har alltid følt at jeg har manglet de store «greiene». Store greier etter min definisjon. Store greier for meg. Jeg har startet et stort prosjekt. Fallhøyden er stor. Mye kan gå galt. Og nettopp hva som kan gå galt, kommer jeg tilbake til i en annen blogg. Jeg må først ha tilstrekkelig kunnskap før jeg utbroderer. 

Men kort oppsummert, så gjør jeg dette for å få mestringsfølelse, for å motivere meg til noe jeg liker veldig godt. Trening. I tillegg vil jeg gjøre det for kreftsaken som betyr mye for meg. Jeg har, med hjelp fra dere, mulighet til å samle inn masse penger til kreftsaken. Tenk å være med på å samle inn én million til kreftsaken! Det hadde vært stilig! 

Forhåpentligvis blir trappeløpet et løp og ikke klatring og klyving… (uheldig med rompebildet, altså. Men pytt sann. Det er vel sånn jeg ser ut)

Lørdag 6. oktober skal jeg delta i det første offisielle trappeløpet i Sherpatrappa, i Tromsø. Sherpatrappeløpet arrangert av Northern Runners i Tromsø. Det blir melkesyreparty! Det jeg gruer meg mest til, er å ikke være med i toppen. Jeg vil jo være god, men i dag, er jeg ikke det. Jeg trenger mer trening. Hiv deg med! Klarer du å slå meg? Eller i hvert fall løpe fortere enn meg? Meld deg på: https://signup.eqtiming.no/?Event=Sherpatrappa_Opp

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg