Krykker 2.0

Etter å ha hatt rundt to løpeøkter i uka, bestemt jeg meg for at jeg skulle øke det til tre for å teste hofta. Det skulle begynne med en helt rolig tur i bakgården. Runden er på 4 km og nesten 400 høydemeter. Kroppen kjentes bra, men jeg tok det likevel helt rolig, for dagen etter skulle bli hard og lengre.

Jeg klarte selvfølgelig å drøye den så lenge at det begynte å bli mørkt, så jeg måtte ha med meg hodelykt. Enda en god grunn til å ta det rolig. På tur nedover begynner det å bli mørkere og mørkere, så her må det bare gå sakte. Gidder ikke risikere noe. Jeg svinger av hovedstien på tur ned mot veien. Her er det alltid litt slept. Det stikker en god del greiner opp, så det er både glatt og ujevnt.

Jeg tror for øvrig vi er vitne til karma i levende livet her. I timene før løpeturen valgte jeg å godte meg litt. Synnøve, søster til Ragna (kjæresten) skadet ankelen stygt på en løpetur i sommer. Hun sliter fortsatt, og har fortsatt en god stund igjen før hun kan gå normalt. Jeg hopper ned fra naboens platting. Etter en perfekt landing på begge føtter spør jeg Synnøve på en skikkelig eplekjekk måte (okei, det var ikke sååå eplekjekt):

“Kan du gjøre sånn her?”

Hun viser meg fingeren, før hun halter opp trappa med meg flirende bak henne.

Så til karmaen. Jeg vet ikke helt hva som skjer, men i lett og rolig jogg tråkker jeg over. Jeg tror jeg tråkker på ei grein. Jeg har dessverre lett for å tråkke over, så overtåkk på flat mark er fullt mulig. I de senere årene berger jeg meg alltid. Det blir en lett vridning, men ingen skade skjedd. Denne gangen var det ingen lett vridning.

Et par timer etter overtråkket

 

På dette tidspunktet er det helt umulig å gå på foten. Jeg ligger på sofaen med foten nediset, hevet med kompress. Legevakta anbefaler meg å vente. Det er altfor lang kø på en lørdag. Greit nok. Det er sikkert ikke brudd, men jeg vil fortsatt være helt sikker.

Søndag morgen. Det er fortsatt like vondt. Jeg har ikke sovet særlig mye. Uaktuelt å stå eller gå. Jeg ringer legevakta, og sykepleieren er enig i at det er lurt med røntgen. Jeg stikker til legevakta, og legen kjenner på foten. Han er ikke akkurat varsom. Han er enig i at dette må røntgen se på. Jeg krykker meg opp til røntgen. Her er radiologene lite pratsomme. Du får kun nødvendig beskjed, og den siste beskjeden er å sette deg på venterommet og vente.

Etter 10 minutter kommer det noen ut.

“Røntgenlegene så ingen brudd, så da er du ferdig hos oss, og du kan dra hjem”.

Så gikk hun…

Det er søndag, og foten er ok hoven og ømt helt til midt på leggen

 

Mandag må jeg på skolen. Jeg kan, hvis jeg presser meg, stå på foten. Jeg kan til nøds gå, men da halter jeg veldig. Ulempen er at jeg ikke får på meg skoen, så jeg er nødt til å humpe rundt på krykkene. Det går greit. Jeg har jo tross alt erfaring…

Etter tirsdag ser foten slik ut. Fortsatt veldig hoven

 

Utover uka blir det gradvis bedre. Jeg kan fra tirsdag gå på foten, men må halte. Smertene er der fortsatt, og relativt vedvarende, og jeg er fortsatt ganske hoven. På torsdag går jeg på jobb. Jeg kan gå uten å halte, men det forutsetter flatt gulv uten bråe svinger. Det er svært merkbart at jeg er på jobb. Det hovner mer og mer. Jeg får beskjed av en sykepleier å ta på meg bandasjen.

Fredag ser det slik ut
Fredag ser det slik ut

Fargene er mer synlige nå. Smertene er de samme, og fortsatt like hovent. Kanskje har hevelsen gått litt ned øverst på leggen. Det er fortsatt smertefullt å gå i annet terreng enn paddeflatt og uten svinger. Det er svært følsomt, så bare lett stryk på foten er vondt. Det er derfor vondt å ha på sko. Jeg tviler på det er avrevne bånd, men det kan fort være strukket en del. Jeg gjør øvelser, og jeg planlegger en lett gåtur i dag på runden på 4 km. Jeg surrer foten inn i bandasje, tar med meg tape og gåstaver. Så håper jeg at jeg får på meg skoen. Gidder ikke gå i crocs…

Noen med erfaring? Når kan jeg begynne å løpe igjen uten fare for å gjøre noe verre? At jeg har smerter kan jeg tåle, men jeg vil ikke gjøre det verre.

 

 

Kilimanjaro 2.0

Mange spør om det blir flere prosjekt, og det har jeg alltid sagt ja til. Hvilket prosjekt det blir har jeg ikke vært så sikker på. Når det blir har jeg heller ikke vært så sikker på. Jeg har vurdert flere prosjekter, men ingenting har i grunnen fristet så veldig. Det som derimot frister, er et nytt kilimanjaroprosjekt.

 

Hvorfor frister det å løpe opp og ned Kilimanjaro en gang til? Fordi jeg ikke klarte målet mitt sist, og fordi det er flere jeg kjenner – inkludert kjæresten min, som har lyst å bestige Kilimanjaro. Da hiver jeg meg med, akklimatiserer meg og så løper jeg opp og ned på under 10 timer. For det skal jeg klare. Denne gangen klarer jeg det. Hva er annerledes neste gang? Jeg er bedre trent og forberedt!

 

Når det skjer er ikke bestemt, men det kan være alt fra 3 til 6 år. Jeg kommer ikke til å ha et seriøst treningsopplegg før en dato er fastsatt, eller til jeg i det minste vet årstall og måned. Etter min oppfatning trenger jeg ikke et seriøst opplegg nå i starten. Det jeg trenger er å gå mye i fjell. Jeg trenger mye oppovertrening. Én av grunnene til at jeg ikke orker noe seriøst treningsopplegg nå, er at jeg fortsatt sliter med hoften, så et seriøst treningsopplegg vil stadig stoppe opp. Til nå må jeg trene lysbetont og variert, samt lytte til kroppen. Til nå fungerer det fint. Det eneste jeg har mistet siden forrige prosjekt, er utholdenheten oppover. Kondisjonen har jeg stort sett enda.

 

Jeg kommer i tillegg til løpingen til å samle inn penger. Hvem det blir til bestemmer jeg meg ikke for nå, men det skal være innsamling til noe(n) som gir mening for meg. For meg var det meningsfylt å kombinere trening og innsamlingsaksjon. Ved å ha noe å trene mot, blir det lettere å trene, for det er ingen hemmelighet at trening ofte er et tiltak. Men når sant skal sies, så er det jo et godt tiltak…

 

Fra Fløya i Svolvær

Blir det et nytt prosjekt?

Det er nå fem og en halv måned siden jeg kom hjem fra Afrika, løpeturen min opp og ned Kilimanjaro og med det avsluttet prosjektet mitt. Mange spør om jeg har begynt på et nytt prosjekt eller om jeg har planer om et nytt prosjekt. Jeg har ikke startet på et nytt prosjekt – det er ikke rettferdig overfor verken kjæresten min eller ungen min. Det er heller ikke rettferdig for andre rundt meg eller skolearbeidet mitt.

Treningen inn mot Kilimanjaro-prosjektet var svært givende, selv om det var slitsomt. Å ha noen å trene mot er gratis motivasjon. Hvis du ikke vet hvorfor du trener, er det svært vanskelig å trene med kontinuitet. Derfor har jeg allerede bestemt for at det blir et nytt prosjekt. Når det blir eller hva det blir, har jeg enda ikke bestemt meg for. Jeg har lenge tenkt på Aconcagua, det høyeste fjellet i Amerika. Det høyeste fjellet utenfor Asia. Men dette er bare et annet fjell, et fjell som kun er litt høyere enn Kilimanjaro. Aconcagua vil uten tvil gi meg utfordringer, men jeg har allerede gjort et fjell, så kanskje jeg må gjøre noe annet ekstremt? Vi får se.

En viktig brikke for meg er å stadig utvikle meg, og det gjør jeg ved å være nysgjerrig, lære nye ting og ikke minst utfordre meg selv – til tross for frykt. Det er derimot viktig at frykt og sikkerhet er balansert. Ved å sette i gang et prosjekt som det jeg hadde inn mot Kilimanjaro måtte jeg virkelig utfordre meg. Skulle jeg gjøre nøyaktig det samme på nytt, vil jeg ikke utfordre meg i like stor grad, men vedlikeholde. Det ville ikke vært bortkastet, men for å maks ut av et nytt prosjekt må jeg flytte grensene mine enda et hakk. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg må løpe opp og ned Mount Everest i bare trusa.

Fra februar til nå har jeg vært i en podcast, samt vært på trykk i Bioingeniøren.

Podcasten kan sees på Youtube eller høres på Spotify ( https://open.spotify.com/episode/20mZ3FXtbcE4M4usj9W9m2?si=saswK9AQRiuBQxm02pY2Fw )

Link til intervjuet i Bioingeniøren

https://www.bioingenioren.no/arkiv/2020/bioingenioren-5-2020/

Takk til alle som fortsatt følger meg, selv om det har vært stille.

Konkurransen – vinnere

Reklame | Clarion Collection Hotel Aurora

Gavekort til vinnerne

Konkurransen gikk ut på å tippe hvor lang tid jeg kom til å bruke opp og ned Kilimanjaro, samt hvor mye jeg klarte å samle inn til Lungekreftforeningen (innen 8. februar). Jeg kom i mål på 13 timer og 58 minutter. Innsamlet beløp ble 70900kr + (Facebook) + 15550kr (Vipps og konto) = 86450kr. Fra 9. februar til og med 29. februar forlenget jeg innsamlingsaksjonen, og her kom det inn 15800kr. Det totale innsamlede beløpet ble 102250kr. Beløpet er høyere, men en del merket ikke innbetalingen, så jeg vet ikke om det gjelder min innsamling eller andres, og kan av den grunn ikke bli tatt med i konkurransen.

Takk til alle som bidro i innsamlingen, og takk til alle som trodde jeg skulle klare å samle inn 1 million, samt løpe på under 10 timer. Dessverre gikk det ikke denne gangen.

 

Vinneren gjettet 10 timer og 38 minutter.

Gratulerer Ragnhild Johansen. Et gavekort fra Clarion er på vei til deg.

 

Vinneren tippet 133 560 kr

Gratulerer Ingebjørg Kaino Omma. Et gavekort fra Clarion er på vei til deg.

 

Tusen takk til Clarion Collection Hotel Aurora i Tromsø som stilte med gavekort.

https://www.facebook.com/clarioncollectionaurora/

https://www.guestreservations.com/clarion-collection-hotel-aurora/booking?gclid=CjwKCAjwhOD0BRAQEiwAK7JHmJI5YbtZvlRpzLTdR80LtGgeP-uNVYLF7ZDDMmbFwvv6HER-woECzhoC8BsQAvD_BwE

https://no.tripadvisor.com/Hotel_Review-g190475-d206348-Reviews-Clarion_Collection_Hotel_Aurora-Tromso_Troms_Northern_Norway.html

Endelig er jeg på VG

Endelig er jeg på VG. Eller… VGTV for å være mer nøyaktig. Og det har kostet, for å si det slik. Jeg har ikke tall på hvor mange e-poster jeg og kjente (og ukjente) har sendt for å tipse om prosjektet mitt. Lokale medier har snappet opp prosjektet, så noe omtale har jeg fått. Men nå har endelig én av de store kastet seg på, så nå håper jeg innsamlingsaksjonen får jeg seg et hopp – bare dager før den avsluttes.

 

Innsamlingsaksjonen til Lungekreftforeningen:

https://www.facebook.com/donate/1019871225055432/

 

Prosjektet har altså bestått i å løpe opp og ned Kilimanjaro, samt samle inn penger til Lungekreftforeningen. Mitt første mål var opp og ned på under 24 timer, men justerte det etter hvert til under 10 timer. Det ble altså i det drøyeste laget. Men jeg kom meg både opp og ned.

Link til VG:

https://www.vgtv.no/video/192742/loeper-opp-kilimanjaro-paa-ti-timer

Endelig i riksmedia!

 

Link til videoen i sin helhet:

Takk til Eirik Haugsnes

Den første jeg tenker på når jeg skal trene meg opp for å løpe opp og ned Kilimanjaro, er Eirik Haugsnes. Hvem er bedre enn Haugsnes? Først av alt. Han er fra Nord-Norge, og han er ikke langt unna. Fra Finnsnes. I dag trener han Team Nord-Norge i langrenn. Et lag som blant annet har fostret opp Anna Svendsen og Erik Valnes. Vil han trene meg?

 

Haugsnes var, og er en av Norges beste motbakke-/fjelløpere. Han har i over to sesonger, hevdet seg internasjonalt i skyrunning, og har en sjetteplass fra VM i skyrunning fra 2014. Han har som junior vunnet norgescupen i langrenn, og har flere gode resultater som senior. Han har også gode resultater fra både randonée og sykling.

 

Haugsnes er utdannet fysioterapeut, og kan i kombinasjon med treningsveiledning se treningen fra et annet perspektiv. Han har opplevd sportslige nedturer gjennom feiltrening, og har opparbeidet seg god og bred kunnskap om riktig trening – hva som fungerer og ikke fungerer. Jeg var mye plaget med belastningsskader, men selv med plager som forhindrer deg i å løpe, så finnes det alternativer. Det finnes også øvelser som styrker nødvendige muskler. Dette kan Haugsnes. Du er alltid i trygge hender!

 

Han har forståelse for at trening og familieliv kan være utfordrende, men vet at det er mulig å få til begge deler med alle parter blide og fornøyde. Jeg fikk det til med 100% skole, familie, blogging og noe jobbing.

 

Jeg tok kontakt, og håpet han ville være med. Han var ikke tung å be. I 22 måneder har Haugsnes uke inn og uke ut satt opp treningsprogram til meg. Aldri har jeg trent så bra. Aldri har jeg hatt så god fremgang. Trening er jo skikkelig morsomt! Det har vært motiverende og inspirerende å trene under Haugsnes. Jeg har lært mye om både trening og meg selv i løpet av denne perioden. Etter noen samtaler, hadde Haugsnes kartlagt mine behov. Gode tilbakemeldinger fra meg etter treningsøkter gjorde at Haugsnes kunne tilpasse treningen helt etter mine behov. Det var rett og slett helt fantastisk!

 

Utfordringen jeg hadde til Haugsnes var å få meg i form og godt nok trent på knappe 2 år, på å få meg opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn. Ca. 50 km tur/retur fordelt på over 4000 høydemeter. Umulig oppgave? Absolutt ikke. Jeg ville verken svikte meg selv eller Haugsnes, så jeg trente dag ut og dag inn. Selv med tøffe dager, sto jeg på. For det første lurer jeg bare meg selv ved å hoppe over treningsøkter, men jeg skulle ikke la arbeidet Haugsnes la ned være forgjeves! Jeg kom meg opp og ned på 13 timer og 58 minutter. Uten Haugsnes hadde jeg fortsatt vært på fjellet….

 

Jeg kan i aller høyeste grad anbefale et treningsopplegg sammen med Haugsnes:

http://eirikhaugsnes.blogspot.com/2015/06/treningsveildning.html

https://www.facebook.com/skyrunningeirik/

 

Eirik Haugnes oppover et av mange fjell (foto: privat)

Det er utfordrende å samle inn penger

Her er link til innsamlingsaksjonen:

https://www.facebook.com/donate/1019871225055432/

 

Det er ingen enkel sak å samle inn penger, uansett hvilken sak det gjelder. Jeg visste det kom til å bli tøft å samle inn penger, men at det skulle være så vanskelig, hadde jeg ikke trodd. Én ting er sikkert. Du må være forberedt på å bli avvist veldig mange ganger. Jeg begynner å lure litt. Har det noe med at det er lungekreft? Enn om det hadde vært barnekreft? Eller WWF (som er høyst aktuelt etter brannene i Australia). Hadde innsamlingsaksjonen gått bedre da? Uansett, så er jeg glad jeg valgte lungekreft og Lungekreftforeningen.

 

For det meste har innsamlingsaksjonen foregått på Facebook. I det siste har jeg ringt rundt til aktuelle aktører. 99% har sagt nei. Enten er det fullstendig uaktuelt, eller så donerer de allerede et pengebeløp til en annen forening. Jeg har også tatt telefoner eller sendt e-poster der jeg spør om de ønsker å spre budskapet mitt. Da har det ikke vært et eneste spørsmål om penger, men rett og slett hjelp til å hjelpe innsamlingsaksjonen min ut i verden. Heller ikke det har hjulpet. Enten får jeg ikke svar, eller så ønsker ikke de aktuelle personene/firmaene å assosiere seg med denne type innsamling.

 

Jeg finnes ikke kjent. Det er kun venner og bekjente som vet hvem jeg er. Ute i den store verden er jeg et null. En ingenting. Bare et spytt i havet. Det er faktisk helt sant. Hvem er vel Øystein Haugen?! Det er helt greit, og akkurat slik er det jo for de aller fleste her til lands. Mulig jeg er litt hard med meg selv her. Det som er synd er at vi ukjente må jobbe steinhardt for å bli hørt. Vi må gjøre noe ekstraordinært for å bli hørt og sett. Og akkurat det er litt synd. Jeg hadde virkelig håpet at mitt stunt til Kilimanjaro (løpetur opp og ned på 14 timer) ville hjelpe, men det har i grunnen ikke det. Mulig jeg høres utakknemlig ut, men målet mitt var å komme i riksavisa. VG, Dagbladet, TV2 etc. Foreløpig har Nordlys, iTromso og Avisa Nordland tatt kontakt. Det er jeg selvsagt glad for, men det er for lite. Innsamlingsaksjonen min har ikke nådd toppen enda.

 

Jeg trenger derfor hjelp fra alle. Hjelp til å spre budskapet. Hjelp til å få innsamlingsaksjonen min ut. Kanskje noen av mine felles bloggevenner her på siden kan være behjelpelig? Kanskje noen kjendiser ønsker å stå fram og spre budskapet?

 

Hva må jeg egentlig gjøre for å nå ut til flere? Noen tips?

 

Pengeinnsamling er utfordrende greier

Kilimanjaro – løpeturen – video edition

Mange fikk med seg løpeturen min i tekstform. Se link:

Kilimanjaro – Løpeturen – Finalen – Eksamen

 

Se også innsamlingsaksjonen min:

https://www.facebook.com/donate/1019871225055432/1019871235055431/

 

Nå er jeg ute med en video. Den er nesten 20 minutter lang, men det må være såpass. Hvis ikke får du ikke en følelse av hvor tungt jeg hadde det. Jeg kunne laget en video på 1 time, men det blir altfor langt. Jeg filmet mye, og for å vise hvordan jeg har det, snakker jeg åpent om følelsene mine. Normalt holder jeg slike ting for meg selv. Men for at dere skal få være med inn i hodet mitt, er det nødvendig å gjøre det høyt.

 

Det å klage åpent og for alle, vil være med på å gjøre det du gjør, enda vanskeligere. Klagingen er i grunnen de negative følelsene, følelser som ikke bør få for mye oppmerksomhet. Det er viktig å fokusere på det positive. De gode tankene. Det er de som får deg opp og bort.

 

Nå skal det løpes!

 

 

Innsamlingsaksjonen – Lungekreftforeningen – spre budskapet

Innsamlingsaksjonen finner du her:

https://www.facebook.com/donate/868360433565441/

 

Nå begynner det for alvor å nærme seg slutten på innsamlingsaksjonen, og jeg er laaaaangt fra å nå målet på én million. Det drypper stadig inn små summer, men summene kommer ikke hyppig nok. Utfordringen er å nå ut til den store bredden, bredden som sørger for at innsamlingsaksjonen lever sitt eget liv. Det er det som er drømmen.

 

Det har vært snakk om å få meg på God Morgen Norge, og jeg var en stund optimistisk, men nå begynner optimismen å forsvinne litt. Jeg drømte faktisk at jeg satt i sofaen og bablet i vei om prosjektet mitt. Det neste som skjedde var at jeg over natten hadde fått inn over 2,5 millioner kroner. Skuffelsen var stor da jeg våknet, og innså at det var en drøm. Denne drømmen håper jeg blir virkelig. Hvorfor skal ikke jeg, eller mitt prosjekt få TV-tid? Er det ikke unikt nok? Er det ikke spennende nok? Er det ikke interesse nok? Hvorfor vil ikke media ha meg? Klager jeg…? Bare vent til du får så filmen fra løpeturen min opp og ned Kilimanjaro. Klaging får en helt annen mening.

 

Jeg håper alle som leser innlegget kan tipse media om saken. Jeg gjør det jevnlig. Kanskje de bare har blokkert meg? Kanskje de ikke ser meg? Hvis dere alle sender inn tips, da må det jo skje noe? Sammen er vi sterke, er det vel noe som heter?

 

VG, TV2, NRK, Dagbladet, can you hear me?!

Kilimanjaro – hjemreisen

Innsamlingsaksjonen:

https://www.facebook.com/donate/868360433565441/

Her er det mulig å betale med vipps, samt direkte overføring fra konto.

 

Toppen er nådd. Bokstavelig talt. Hva kan jeg skrive om nå for å fange interessen til leserne? Hva kan toppe pågangen av det forrige blogginnlegget? Skal jeg starte et nytt prosjekt? Men hva skal det da være?

 

Det er få dager igjen av innsamlingsaksjonen, og det er langt igjen til 1 million. Innsamlingsaksjonen spres, og for hver gang den spres, ramler det inn penger. Nå venter jeg bare på at de mektige i media tar kontakt, slik at innsamlingsaksjonen får et løft, et skikkelig løft. Kanskje jeg da en morgen kan våkne og få sjokk over hvor mye penger som har kommet inn. Den ene lokalavisen i Tromsø var på meg ganske raskt. Nå vil jeg at resten også kommer. Er ikke det jeg har gjort, eller holder på med interessant nok for VG, Dagbladet, TV2 eller NRK? Hører dere meg? Er ikke dette interessant eller viktig?

 

Det er snart 48 timer siden jeg kom ned fra Kilimanjaro etter 14 timer blodslit. Jeg får en svær porsjon middag når jeg kommer til hotellet. Så stor at jeg ble mett av å bare se på. Jeg spiser sjelden mye mat rett etter en kraftanstrengelse. Ikke sover jeg spesielt godt heller. Jeg sover litt over 6 timer natt til mandag. Merker naturligvis at jeg har vært i aktivitet, men er ikke vanvittig sliten. Riktig nok uaktuelt å ta seg en joggetur. Gnagsår og forslåtte tær hindrer meg i å gjøre det. Også har du lysta da. Jeg har ikke spesielt lyst heller. Dagen går til å skrive blogg, pakke, sove og spise. Litt ut på dagen kommer Ida fra safari. Det var et gledelig gjensyn. Endelig slipper jeg å være alene. Resten av gjengen stikker til Zanzibar for å kose seg. Vi spiser Real turmat til lunsj. Litt for tett opp mot middag. Vi var følgelig småspiste til middag.

 

Står opp tidlig på tirsdag, i dag også. I dag er det hjemreise. Jeg våkner til mange gratulasjoner. Kjempehyggelig. Jeg blir rørt over oppmerksomheten. Mange delinger, mange nye donasjoner. Jeg blir glad. Lokalavisen tar kontakt. Så herlig! Følger VG, Dagbladet, TV2 eller NRK opp?

 

Nå sitter jeg i Addis Ababa og venter på flyet til Oslo, via Stockholm. Det skal bli deilig å komme hjem, og sove i egen seng! Lander 1215 i morgen, og det betyr at jeg har nesten hele dagen etter ankomst. Som oftest ankommer jeg på kvelden, noe som betyr at bagasjen hives inn, en kjapp kveldsmat og så senga. Nå er det faktisk mulig å gjøre noe. Og akkurat der merker jeg at jeg bare rabler i vei. Litt som en erfaren blogger. Når jeg topplista snart, eller? Hæ? HÆ?

 

Blogger i Addis