Meråker Mountain Challenge + litt annet snacks.

Til helgen ditcher jeg Tromsø Skyrace. Jeg prøver lykken i Trøndelag.

Forresten… hei, bloggen. I den første delen av sommeren (skolepausen) kom innleggene på rekke og rad. Leserne fikk knapt puste mellom alle publiseringene. Men så kom hverdagen. BANG! Ny jobb (sommerjobb på laboratoriet på UNN). Opp før hanen kykkelikyer. Opp før jeg måtte på do. Det er tidlig det. Jeg fikk likevel litt tid til å være flyttehjelp, men etter det har jeg stort sett trent, spist og sovet. Jeg har glemt hvordan vennene mine ser ut.

Nå derimot begynner opplæringen å plassere seg. Jeg stresser og gruer meg mindre. Jeg begynner å bli komfortabel, utenfor komfortsonen min. Det utnytter jeg, sånn at jeg kan skrive et blogginnlegg. Først skal jeg legge meg, så dette blir et 1, 2, 3 eller 4-dagers blogginnlegg. Før jeg legger meg. Noen som har en god akilles til overs? Jeg finner nemlig ingenting på Finn.no.

Sånn, da har jeg sovet litt. Hvor var jeg…? Ehh, skal vi se. Ja, jeg stikker til Trondheim og Meråker Mountain Challenge til helgen. Her har fått fri påmelding, samt boplass hos selveste arrangøren. I tillegg blir jeg hentet av selveste lederen av NTL Studentsamskipnadene! Sånt kan jeg ikke si nei til! Akillesen, derimot. Den kan godt si nei…

Jeg satser på jeg er god nok i akillesen til at jeg kan løpe. Det er likevel viktig å ikke satse alt til helgen. Det viktigste er å være skadefri når jeg skal løpe i Afrika. Jeg får god hjelp fra Eirik Haugsnes (som trener meg). Han har kokt sammen et opplegg som jeg følger. Det innebærer ikke så mye løping, men det innebærer trapper. Trapper…trapper… Trapper, ja. The Edge. Ja, her kommer det minner. Uansett, jeg kjenner ingenting i trapper. Eller, joda. Det svir som faen, men akillesen har det helt fint. Her om dagen ble det tre ganger opp og ned Sherpatrappa her i Tromsø.

I dag, 31. juli ble det intervall, i Sherpatrappa. Fy søren, det svir jo!

Nå kan jeg ikke skrive mer, for det blir så grått og kjedelig uten bilder. Jeg har bilder, men de egner seg ikke for offentligheten. Så nå er klokka 21, og jeg skal forberede leggetid – for meg selv. Opp og produsere blodprodukter i morgen. Vi sneiks!

 

Drytech – REAL Turmat i Ecuador

Reklame | Drytech

Etter hvert som turen mot Quito nærmet seg, begynte jeg å tenke på hva jeg skulle spise der borte i sørvesten. Jeg skulle jo være på fjellet store deler av dagene. Måtte jeg kjøpe brød og pålegg som jeg kunne gomle på tur? Ta med frukt? Sportsbarer? Jeg har jo gjort noe liknende, så det er ikke helt umulig å få til. Men så kom jeg jo på at jeg har en liten kontakt i Drytech.

REAL med på tur

 

Det eneste jeg trengte å ta med meg på tur, var en pose, termos med varmt vann, og en skje av ønsket størrelse. Posen inneholder næringsrik mat, balansert med karbohydrater, proteiner og fett. Hadde likevel vært himmelsk med ei skive loff med nugatti!

Pose, termos (med varmt vann) og skje.

 

I utgangspunktet tenkte jeg at 7-8 poser med REAL turmat hadde vært nok, men jeg enten opp med å dra med meg 19 (!!) poser! For det er et annet aspekt, og det er ukjente bakterier. Jeg har kun én gang blitt dårlig på reise, så magetrøbbel på reise er i grunnen ikke noe jeg tenker noe spesielt på. Det er likevel en mulighet for å bli dårlig. Og er det en tur jeg ikke vil bli dårlig på, så er det treningsturer. Spiser jeg kun REAL turmat, er sjansen minimal, svært minimal for å bli dårlig.

Nøkkelen er jo å være konsekvent. REAL til frokost, lunsj, middag og kvelds. Jeg må vel ærlig innrømme at jeg ikke klarte dette. Jeg kan ikke reise til Sør-Amerika uten å teste mat fra Ecuador, eller i det hele tatt å spise ute. Det ble altså ikke REAL til frokost. Det var også noen lunsjer, middager og kvelds uten REAL.

De gangene jeg var ute på tur, ble det REAL. Det var enkelt og godt. Energien varte i tillegg lenge. Jeg visste hva jeg fikk til mat. Ingen overraskelser. Det er gjerne slik at matlysten går ned i høyden, men min matlyst var på topp. Det beste var nesten utsikten mens jeg koset meg med god mat.

REAL turmat med god utsikt.

 

REAL ute i det fri.

 

Etter hvert som jeg syndet litt mot å være konsekvent, oppdaget jeg en annen fordel med å dra med meg frysetørret mat fra Nord-Norge, var tilgjengeligheten. Så lenge jeg ikke hadde spist opp posene (innholdet, hvis det var uklart) var jo maten alltid lett tilgjengelig. Jeg “slapp” å gå ut og lete etter en restaurant. Jeg “slapp” å bruke tid å komme meg til og fra en plass å spise. Dette er kanskje kosen for mange, men de gangene jeg spise middag/kvelds ute, ble det gjerne litt sent. Og siden jeg var på treningstur, la jeg meg tidlig, samt sto opp tidlig. Jeg orket ikke bruke energi på å vandre gatelangs etter mat. På ren ferietur blir det naturligvis annerledes.

Maten i Drytech-posene er produsert i Tromsø. Råvarene er fra Nord-Norge, sånn bortsett fra ris da. Ris fra Tromsø hadde jo sikkert vært smakfullt. Maten er moderne og skandinavisk. Maten er frysetørret, der vannet er trukket ut. Holdbarheten er god, så her kan du bare hamstre.

Konklusjon er at dette var vellykket. Det var så enkelt og genialt. Kan anbefales om du stikker på en treningstur eller to. Jeg skal vurdere å ta med meg poser til Kilimanjaro, men samtidig har jeg jo lyst å benytte meg av maten kokkene tilbereder til oss. Men jeg vil jo ikke bli dårlig før jeg skal løpe! Det blir neppe poser under løpeturen. Kanskje en pose på toppen før jeg løper ned, men det gir meg sikkert bare sting – som ofte kommer i kombinasjon mye mat + løpetur.

Her er mine favoritter. Rangert!

PS: Alle smaker er ikke representert.

PS2: Jeg likte alle.

  • Kebabgryte
  • Pulled pork
  • Oksegryte
  • Kylling karri
  • Storfegryte
  • Chili con carne
  • Pasta bolognese
  • Lapskaus
  • Pasta i fløtesaus m/svinekjøtt
  • Laks pasta i fløtesaus

PS3: Posene ble riktig nok sponset, men dette er min ærlige mening om Drytech.

De siste dagene i Quito + et oppløftende testløp

Dag 8, 9 og 10 er det ikke så mye å si om, sånn egentlig. Men jeg kan ta de forløpende.

Dag 8

To rolige joggeturer i Quito. Løp meg litt bort. Ikke så lett å navigere rundt høye bygninger eller når sola er rett over hodet ditt. Heldigvis fant jeg fram. Den andre turen løp jeg på ettermiddagstid til den gamle flyplassen. Fantastisk utsikt mot Cotopaxi, i solnedgang. Selvsagt hadde jeg ikke med kamera…

Dag 9

Intervall. Jeg sier bare: Dæven døtte! Den intervallen var tung. Jeg kan ikke skjønne at jeg ikke kjente noe til tynn luft på Mount Entoto (3200m) i Addis Ababa. Det var i hvert fall hinsides tungt å løpe intervall på 2800.

Dag 10

Rolig løpetur på 10 km. Veldig sliten. Bare veldig, veldig sliten.

Dag 11

Denne dagen, derimot. Her sto det intervall på planen. Men jeg hadde andre planer. Jeg er jo litt rebelsk. På Kilimanjaro skal jeg jo løpe/gå fort. Jeg skal jo komme meg opp og ned fortest mulig. Den eneste erfaringen jeg har med å høy puls i høyden, er intervall på 2800. Hvordan er det å løpe/gå fort på 4000+? Jeg kler meg i løpeantrekk, tar taxi til fjellheisen, kjøper meg “fast pass” (30 kr ekstra), slik at jeg kan vandre forbi den 30 minutter lange køen (måtte ta på meg solbriller for å unngå å se folk i øynene). MUHAHAHA!! Neida… Joda… Huff, jeg er råtten innvendig.

På toppen, altså 4000 meter, tar jeg meg en 8 minutter lang oppvarming. Det holdt. Søkksliten! Åh, du verden… hvordan skal nå dette gå? Etter oppvarmingen starter jeg klokka. Løypa starter med noen trappetrinn før det flater litt ut. Så noen nye trappetrinn. Det flater så ut før det går litt i berg- og dalbane. Det er mange folk i løypene. De går. Jeg tøffer meg litt, så jeg småløper litt i motbakkene, men innser plagsomt raskt at det er helt og fullstendig meningsløst å løpe. Jeg må gå. Nederlag!! Etter 800 meter. Sånne bortovermeter. Ikke høyde.

Akkurat over den første bratte kneiken

 

Det blir bare brattere og brattere. Og ikke bare litt bratt heller. Jeg strever meg opp bakkene. Jeg nekter å gå sakte, så jeg holder et greit tempo. Dette er tempoet jeg satser på å holde i Afrika. Derfor kan jeg ikke sprenge meg, for da holder jeg naturligvis ikke ut. Drikking må foregå i, alle høyeste grad, fort som faen. For når jeg drikker og svelger, så er det noen sekunder hvor jeg ikke puster. Ikke puste på 4000 meter? Hahaha, dummeste….

Når det flater ut velger jeg å jogge litt. Jeg er tross alt en løper, ikke en gåer. Det går fint. Helt til motbakkene kommer. Da må jeg bare gå. Men siden jeg jogget på flatene, har jeg svært lite igjen når motbakkene kommer. Når flatene er korte, må jeg bare gå for å hente meg inn. På flatene går det greit, til tross for at jeg går fort. Jeg er knapt på 4100. Jeg passerer alle på min vei. Men det er fryktelig, fryktelig og helt for jævlig tungt.

Jeg har løpt/gått i rundt 20 minutter, og allerede nå lurer jeg på hva jeg har begitt meg ut på. Hvordan i den villeste, usannsynlige fantasien skal jeg klare meg i Afrika?! Jeg er på gråten, for jeg lurer på om jeg har overgått meg selv. For de som har lest blogginnlegget fra trappevandringen ( https://fjelltoppen.blogg.no/det-ble-3698-hoydemeter-og-6880-til-kreftforeningen.html ), så vet dere at det var smertefullt og tøft. Turen til Ruco var ikke så tøff, men det var likevel en åpenbaring. Uten den kristne biten.

Under høyspentlinjen er det en litt lengre flate. Først går jeg, men så må jeg løpe litt.

 

Starten er brutal, men etter hvert flater det litt ut, og bakken er ikke så veldig bratte. Men så. En bratt og lang bakke venter. Her passerer jeg fire glade amerikanere, på rundt 4300 m. Jeg går i kontrollert, men relativt hurtig tempo. Etter passering hører jeg bak meg:

“He’s gonna get it.”

Ikke faen, tenker jeg. Jeg er akklimatisert, og jeg er vant til å slite. Avstanden mellom amerikanerne og meg øker. Men vent litt. Hæ?! Hvordan kan de si noe sånt? Ser jeg ikke proff ut i Skins-tightsen og ulltrøya fra Ullvang? Bakken er tøff, og selv om jeg skulle ønske å øke tempoet, så brenner det noe voldsomt med en liten taktøkning.

Det er tungt. Det svir! Det er vind. Jeg må ha jakke. #pingle

 

Bakken tar endelig slutt. Nå er det en lett og jevn stigning med innslag av favorittstigningen. 0%. Om ikke lenge passerer jeg 4500 m. Her er høyden hvor det magiske gammelmanns-syndromet slår til. Jeg har fryktet denne høyden helt siden første gangen jeg var her. Hvordan takler jeg høyden etter høyt tempo? Faktisk ganske bra. Men så har jeg ikke kommet til veggen. På baksiden av toppen. Den er bratt, og laget for å plage fjellfolk. Uten tvil. Gjelder å bite samme tennene. Små pauser er også lurt, hvis ikke forsvinner garantert bevisstheten. Og jeg kødder ikke. Et skikkelig magadrag er oppskriften på bevisstløshet. Jeg innså halvveis i draget at det ikke var spesielt lurt.

Bevisstløshetsbakken

 

Toppen for tredje gang. Første gang så sliten.

 

Jeg kommer meg til toppen for tredje gang. En liten photoshoot, milkyway og tørke av svette, gjelder det å komme seg ned igjen. For jeg har nemlig tenkt å se hvor fort jeg klarer å løpe opp og ned. Må jo sammenlikne meg med andre som har gjort det samme. Og etter nesten 10 km og 1:41:08 er jeg ved start igjen. Hvordan gjorde jeg det?

Opp og ned Ruco

 

Den forteller nok ikke hele sannheten. Jeg er ikke så god. Og bare for å sette det litt på spissen. Karl Egloff, på tredje, har verdensrekorden opp og ned Kilimanjaro. Løper han som fort han kan, så ligger han nok øverst på denne listen.

Og til amerikanerne. Jeg didn’t get it!