Endelig er jeg på VG

Endelig er jeg på VG. Eller… VGTV for å være mer nøyaktig. Og det har kostet, for å si det slik. Jeg har ikke tall på hvor mange e-poster jeg og kjente (og ukjente) har sendt for å tipse om prosjektet mitt. Lokale medier har snappet opp prosjektet, så noe omtale har jeg fått. Men nå har endelig én av de store kastet seg på, så nå håper jeg innsamlingsaksjonen får jeg seg et hopp – bare dager før den avsluttes.

 

Innsamlingsaksjonen til Lungekreftforeningen:

https://www.facebook.com/donate/1019871225055432/

 

Prosjektet har altså bestått i å løpe opp og ned Kilimanjaro, samt samle inn penger til Lungekreftforeningen. Mitt første mål var opp og ned på under 24 timer, men justerte det etter hvert til under 10 timer. Det ble altså i det drøyeste laget. Men jeg kom meg både opp og ned.

Link til VG:

https://www.vgtv.no/video/192742/loeper-opp-kilimanjaro-paa-ti-timer

Endelig i riksmedia!

 

Link til videoen i sin helhet:

Takk til Eirik Haugsnes

Den første jeg tenker på når jeg skal trene meg opp for å løpe opp og ned Kilimanjaro, er Eirik Haugsnes. Hvem er bedre enn Haugsnes? Først av alt. Han er fra Nord-Norge, og han er ikke langt unna. Fra Finnsnes. I dag trener han Team Nord-Norge i langrenn. Et lag som blant annet har fostret opp Anna Svendsen og Erik Valnes. Vil han trene meg?

 

Haugsnes var, og er en av Norges beste motbakke-/fjelløpere. Han har i over to sesonger, hevdet seg internasjonalt i skyrunning, og har en sjetteplass fra VM i skyrunning fra 2014. Han har som junior vunnet norgescupen i langrenn, og har flere gode resultater som senior. Han har også gode resultater fra både randonée og sykling.

 

Haugsnes er utdannet fysioterapeut, og kan i kombinasjon med treningsveiledning se treningen fra et annet perspektiv. Han har opplevd sportslige nedturer gjennom feiltrening, og har opparbeidet seg god og bred kunnskap om riktig trening – hva som fungerer og ikke fungerer. Jeg var mye plaget med belastningsskader, men selv med plager som forhindrer deg i å løpe, så finnes det alternativer. Det finnes også øvelser som styrker nødvendige muskler. Dette kan Haugsnes. Du er alltid i trygge hender!

 

Han har forståelse for at trening og familieliv kan være utfordrende, men vet at det er mulig å få til begge deler med alle parter blide og fornøyde. Jeg fikk det til med 100% skole, familie, blogging og noe jobbing.

 

Jeg tok kontakt, og håpet han ville være med. Han var ikke tung å be. I 22 måneder har Haugsnes uke inn og uke ut satt opp treningsprogram til meg. Aldri har jeg trent så bra. Aldri har jeg hatt så god fremgang. Trening er jo skikkelig morsomt! Det har vært motiverende og inspirerende å trene under Haugsnes. Jeg har lært mye om både trening og meg selv i løpet av denne perioden. Etter noen samtaler, hadde Haugsnes kartlagt mine behov. Gode tilbakemeldinger fra meg etter treningsøkter gjorde at Haugsnes kunne tilpasse treningen helt etter mine behov. Det var rett og slett helt fantastisk!

 

Utfordringen jeg hadde til Haugsnes var å få meg i form og godt nok trent på knappe 2 år, på å få meg opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn. Ca. 50 km tur/retur fordelt på over 4000 høydemeter. Umulig oppgave? Absolutt ikke. Jeg ville verken svikte meg selv eller Haugsnes, så jeg trente dag ut og dag inn. Selv med tøffe dager, sto jeg på. For det første lurer jeg bare meg selv ved å hoppe over treningsøkter, men jeg skulle ikke la arbeidet Haugsnes la ned være forgjeves! Jeg kom meg opp og ned på 13 timer og 58 minutter. Uten Haugsnes hadde jeg fortsatt vært på fjellet….

 

Jeg kan i aller høyeste grad anbefale et treningsopplegg sammen med Haugsnes:

http://eirikhaugsnes.blogspot.com/2015/06/treningsveildning.html

https://www.facebook.com/skyrunningeirik/

 

Eirik Haugnes oppover et av mange fjell (foto: privat)

Det er utfordrende å samle inn penger

Her er link til innsamlingsaksjonen:

https://www.facebook.com/donate/1019871225055432/

 

Det er ingen enkel sak å samle inn penger, uansett hvilken sak det gjelder. Jeg visste det kom til å bli tøft å samle inn penger, men at det skulle være så vanskelig, hadde jeg ikke trodd. Én ting er sikkert. Du må være forberedt på å bli avvist veldig mange ganger. Jeg begynner å lure litt. Har det noe med at det er lungekreft? Enn om det hadde vært barnekreft? Eller WWF (som er høyst aktuelt etter brannene i Australia). Hadde innsamlingsaksjonen gått bedre da? Uansett, så er jeg glad jeg valgte lungekreft og Lungekreftforeningen.

 

For det meste har innsamlingsaksjonen foregått på Facebook. I det siste har jeg ringt rundt til aktuelle aktører. 99% har sagt nei. Enten er det fullstendig uaktuelt, eller så donerer de allerede et pengebeløp til en annen forening. Jeg har også tatt telefoner eller sendt e-poster der jeg spør om de ønsker å spre budskapet mitt. Da har det ikke vært et eneste spørsmål om penger, men rett og slett hjelp til å hjelpe innsamlingsaksjonen min ut i verden. Heller ikke det har hjulpet. Enten får jeg ikke svar, eller så ønsker ikke de aktuelle personene/firmaene å assosiere seg med denne type innsamling.

 

Jeg finnes ikke kjent. Det er kun venner og bekjente som vet hvem jeg er. Ute i den store verden er jeg et null. En ingenting. Bare et spytt i havet. Det er faktisk helt sant. Hvem er vel Øystein Haugen?! Det er helt greit, og akkurat slik er det jo for de aller fleste her til lands. Mulig jeg er litt hard med meg selv her. Det som er synd er at vi ukjente må jobbe steinhardt for å bli hørt. Vi må gjøre noe ekstraordinært for å bli hørt og sett. Og akkurat det er litt synd. Jeg hadde virkelig håpet at mitt stunt til Kilimanjaro (løpetur opp og ned på 14 timer) ville hjelpe, men det har i grunnen ikke det. Mulig jeg høres utakknemlig ut, men målet mitt var å komme i riksavisa. VG, Dagbladet, TV2 etc. Foreløpig har Nordlys, iTromso og Avisa Nordland tatt kontakt. Det er jeg selvsagt glad for, men det er for lite. Innsamlingsaksjonen min har ikke nådd toppen enda.

 

Jeg trenger derfor hjelp fra alle. Hjelp til å spre budskapet. Hjelp til å få innsamlingsaksjonen min ut. Kanskje noen av mine felles bloggevenner her på siden kan være behjelpelig? Kanskje noen kjendiser ønsker å stå fram og spre budskapet?

 

Hva må jeg egentlig gjøre for å nå ut til flere? Noen tips?

 

Pengeinnsamling er utfordrende greier

Kilimanjaro – løpeturen – video edition

Mange fikk med seg løpeturen min i tekstform. Se link:

Kilimanjaro – Løpeturen – Finalen – Eksamen

 

Se også innsamlingsaksjonen min:

https://www.facebook.com/donate/1019871225055432/1019871235055431/

 

Nå er jeg ute med en video. Den er nesten 20 minutter lang, men det må være såpass. Hvis ikke får du ikke en følelse av hvor tungt jeg hadde det. Jeg kunne laget en video på 1 time, men det blir altfor langt. Jeg filmet mye, og for å vise hvordan jeg har det, snakker jeg åpent om følelsene mine. Normalt holder jeg slike ting for meg selv. Men for at dere skal få være med inn i hodet mitt, er det nødvendig å gjøre det høyt.

 

Det å klage åpent og for alle, vil være med på å gjøre det du gjør, enda vanskeligere. Klagingen er i grunnen de negative følelsene, følelser som ikke bør få for mye oppmerksomhet. Det er viktig å fokusere på det positive. De gode tankene. Det er de som får deg opp og bort.

 

Nå skal det løpes!

 

 

Innsamlingsaksjonen – Lungekreftforeningen – spre budskapet

Innsamlingsaksjonen finner du her:

https://www.facebook.com/donate/868360433565441/

 

Nå begynner det for alvor å nærme seg slutten på innsamlingsaksjonen, og jeg er laaaaangt fra å nå målet på én million. Det drypper stadig inn små summer, men summene kommer ikke hyppig nok. Utfordringen er å nå ut til den store bredden, bredden som sørger for at innsamlingsaksjonen lever sitt eget liv. Det er det som er drømmen.

 

Det har vært snakk om å få meg på God Morgen Norge, og jeg var en stund optimistisk, men nå begynner optimismen å forsvinne litt. Jeg drømte faktisk at jeg satt i sofaen og bablet i vei om prosjektet mitt. Det neste som skjedde var at jeg over natten hadde fått inn over 2,5 millioner kroner. Skuffelsen var stor da jeg våknet, og innså at det var en drøm. Denne drømmen håper jeg blir virkelig. Hvorfor skal ikke jeg, eller mitt prosjekt få TV-tid? Er det ikke unikt nok? Er det ikke spennende nok? Er det ikke interesse nok? Hvorfor vil ikke media ha meg? Klager jeg…? Bare vent til du får så filmen fra løpeturen min opp og ned Kilimanjaro. Klaging får en helt annen mening.

 

Jeg håper alle som leser innlegget kan tipse media om saken. Jeg gjør det jevnlig. Kanskje de bare har blokkert meg? Kanskje de ikke ser meg? Hvis dere alle sender inn tips, da må det jo skje noe? Sammen er vi sterke, er det vel noe som heter?

 

VG, TV2, NRK, Dagbladet, can you hear me?!

Kilimanjaro – hjemreisen

Innsamlingsaksjonen:

https://www.facebook.com/donate/868360433565441/

Her er det mulig å betale med vipps, samt direkte overføring fra konto.

 

Toppen er nådd. Bokstavelig talt. Hva kan jeg skrive om nå for å fange interessen til leserne? Hva kan toppe pågangen av det forrige blogginnlegget? Skal jeg starte et nytt prosjekt? Men hva skal det da være?

 

Det er få dager igjen av innsamlingsaksjonen, og det er langt igjen til 1 million. Innsamlingsaksjonen spres, og for hver gang den spres, ramler det inn penger. Nå venter jeg bare på at de mektige i media tar kontakt, slik at innsamlingsaksjonen får et løft, et skikkelig løft. Kanskje jeg da en morgen kan våkne og få sjokk over hvor mye penger som har kommet inn. Den ene lokalavisen i Tromsø var på meg ganske raskt. Nå vil jeg at resten også kommer. Er ikke det jeg har gjort, eller holder på med interessant nok for VG, Dagbladet, TV2 eller NRK? Hører dere meg? Er ikke dette interessant eller viktig?

 

Det er snart 48 timer siden jeg kom ned fra Kilimanjaro etter 14 timer blodslit. Jeg får en svær porsjon middag når jeg kommer til hotellet. Så stor at jeg ble mett av å bare se på. Jeg spiser sjelden mye mat rett etter en kraftanstrengelse. Ikke sover jeg spesielt godt heller. Jeg sover litt over 6 timer natt til mandag. Merker naturligvis at jeg har vært i aktivitet, men er ikke vanvittig sliten. Riktig nok uaktuelt å ta seg en joggetur. Gnagsår og forslåtte tær hindrer meg i å gjøre det. Også har du lysta da. Jeg har ikke spesielt lyst heller. Dagen går til å skrive blogg, pakke, sove og spise. Litt ut på dagen kommer Ida fra safari. Det var et gledelig gjensyn. Endelig slipper jeg å være alene. Resten av gjengen stikker til Zanzibar for å kose seg. Vi spiser Real turmat til lunsj. Litt for tett opp mot middag. Vi var følgelig småspiste til middag.

 

Står opp tidlig på tirsdag, i dag også. I dag er det hjemreise. Jeg våkner til mange gratulasjoner. Kjempehyggelig. Jeg blir rørt over oppmerksomheten. Mange delinger, mange nye donasjoner. Jeg blir glad. Lokalavisen tar kontakt. Så herlig! Følger VG, Dagbladet, TV2 eller NRK opp?

 

Nå sitter jeg i Addis Ababa og venter på flyet til Oslo, via Stockholm. Det skal bli deilig å komme hjem, og sove i egen seng! Lander 1215 i morgen, og det betyr at jeg har nesten hele dagen etter ankomst. Som oftest ankommer jeg på kvelden, noe som betyr at bagasjen hives inn, en kjapp kveldsmat og så senga. Nå er det faktisk mulig å gjøre noe. Og akkurat der merker jeg at jeg bare rabler i vei. Litt som en erfaren blogger. Når jeg topplista snart, eller? Hæ? HÆ?

 

Blogger i Addis

Kilimanjaro – Løpeturen – Finalen – Eksamen

Dette har jeg trent for i 22 måneder. Det er nå det gjelder.

 

På søndag, løpsdagen må jeg stå opp 0345 for å få tid til å spise frokost, samt være på plass ved Umbwe gate 0600. Her må nødvendigheter fylles ut før jeg får lov til å løpe. Tillatelse er ordnet, men må likevel gjennom 15 minutter papirmølle. For å forberede kroppen best mulig må jeg stå opp tidlig dagene i forveien. Fredag sto jeg opp klokken 0500. Lørdag sto jeg opp klokken 0415. Søndag sto jeg altså opp 0345. For å kunne stå opp så tidlig uten unødvendige problemer, må jeg også legge meg tidlig – og det betyr at jeg går glipp av middag. Heldigvis har jeg Real turmat med meg. Jeg spiser på senga før jeg legger meg. Perfekt kveldsmat!

 

Jeg legger meg 1915 på lørdag. Jeg er spent. Grugleder meg. Det er været jeg er mest bekymret for. I tillegg er jeg spent på hvor lenge jeg holder ut. Aldri noen gang har jeg løpt eller trent mer enn 5 timer. Jeg planlegger altså 10 timer på fjellet – i den tynne lufta. Har jeg trent for lite? Jeg sovner, og sover egentlig ganske godt fram til jeg våkner av at det er varmt. AC har stoppet. Strømmet har gått. Jaja, jeg må bare sove videre. Våkner 0345. Fortsatt ingen strøm. Må bruke den kraftige hodelykta som lys. Jeg legger den på nettingtaket over senga, og peker lyset opp mot taket. Det blir omtrent dagslys. Jeg ferdiggjør alt jeg trenger, og stikker ned til frokost – med hodelykta. Det er spesiallaget frokost til meg – som er litt forsinket. Jeg legger hodelykta på bordet, og peker lyset mot taket. Fluer og insekter elsker det. De tilbeder lyset. Samtlige innsekt i Tanzania samles rundt frokostbordet. Nå skjønner jeg hvorfor den ansatte surrer rundt med ei meget svak hodelykt!

 

Avgang fra hotellet 0510, litt forsinket. Jeg skylder på frokosten. Vi kjører en sliten, men fungerende Range Rover, 4×4. Jeg føler meg våken og klar. Men plutselig ramler øyelokkene foran øynene. Jeg må bare duppe litt. Det går greit helt til vi kjører inn på den minst vedlikeholdte veien opp mot Umbwe gate. Det er ganske tydelig allerede her at få benytter seg av denne ruta. Veien her får de dårligste veiene i Nord-Norge til å se ut som rene motorveien. Det er smalt, og ekstremt humpete. Det er huller overalt. Det er ikke fred å få. Her kjører du kun om du må, og helst med lånt bil – som ingen er glad i. Etter 20 minutter mishandling av bilen, ankommer vi endelig Umbwe gate.

 

Nå som jeg har fullført løpet, blir jeg kvalm av å tenke på hva jeg skal gjennom de neste timene.

 

Rett før vi starter, tar jeg av meg hodelykta. Det har begynt å bli så lyst, så den trenger jeg forhåpentligvis ikke mer. Guiden Kelvin tar bare lommelykta, så slipper jeg stappe den nedi løpesekken min. Kelvin og Faustein løper med meg. De er usikre på om noen av de blir med meg til toppen. Hussein, en annen guide, har tatt med seg litt skifteklær og mat, og venter på meg på Barafu. Han skal i hvert fall bli med meg til toppen.

Umbwe gate rett før start

 

Så er vi i gang. Det er relativt slakt, så det er mulig å løpe. Jeg løper rolig. Jeg velger å gå når det blir litt stigning for å unngå høy puls. Jeg skal jo tross alt være ute en stund, så veldig viktig å ikke bli sliten for tidlig. Den første biten er relativt slak, med noen stigninger. Veien er en dårlig og våt traktorvei. Ekstremt sleipt med masse blader. Jeg sklir en del, så bruker litt krefter her. Etter hvert blir det bedre. Det tørker litt opp. Ulempen er at det blir brattere med høye kneløft. Det suger krefter. Jeg følger med på klokka, og er i rute mot Barranco på knappe 3 timer.

Kelvin og Faustein (i rødt) bak meg

 

Det har gått 2 timer, og vi ankommer første camp, Umbwe cave camp. Jeg er i rute, men det begynner å bli ganske tungt. Jeg har verken melkesyre eller er kortpustet, men jeg kjenner meg sliten i lårene. Litt tidlig, kanskje? Etterhvert som vi går fra Umbwe cave camp, blir det brattere og brattere. Tøffere og tøffere. Farta går drastisk ned. Under 3 timer til Barranco? Det kan jeg bare glemme. Jeg blir litt demotivert, men har fortsatt trua på at jeg skal kunne klare det. Motivasjonen synker for hvert minutt etter 3 timer Er ikke ved Barranco engang. Den synker 45 ganger. Jeg vet ikke hvor mange ganger den kan synke før jeg når bunnen. Bunnen er i hvert fall synlig. Den murrer, for etter 3 timer og 45 minutter ankommer vi Barranco. Rundt 1 time etter skjema. Det betyr at jeg har litt over 1 time på meg å nå Barafu hvis jeg skal nå toppen innen 8 timer. Det er i underkant av 9 km til Barafu fra Baranco. Stigning på nesten 9%. 9 kilometer i timen. HAHAHA, jeg holder på å le meg i hjel. Neida, jeg gråter stille inni meg. Det går faen ikke. Nå har det begynt å regne også. Like etter begynner å fryse. Faens piss! Helvetes dritt!

 

Umbwe cave camp

 

Barranco camp

 

3 timer og 55 minutter. Vi er på vei opp Barranco wall. Den har en stigning på rundt 20%. Jeg flyr opp veggen. Jeg føler meg i fin form. Fra toppen av veggen til Karanga går det ned, så litt opp, så litt ned og så ganske bratt oppover.  Det er vanskelig å løpe med stor fart her, så her blir verken snegla eller harepus spesielt imponert. Bortover den ene flata får jeg 10% sammenbrudd. Jeg savner gjengen. Det er rart å gå i deres fotspor. De var jo her for noen dager siden. Jeg savner også Ragna og Oline. Jeg må ta meg litt sammen, så går det greit. Jeg møter noen turister som blir veldig imponert over løpingen min. For første gang sier jeg høyt:

 

“I hope I’ll make it”.

 

For første gang tviler jeg høyt på om jeg vil klare å komme meg til toppen. Det har gått rundt 5 timer. Og nå må opp den bratt bakken til Karanga. Bruker totalt over 1 time til Karanga. Burde vært på Barafu nå. Men det er jeg ikke. Jeg fryser mer. Vindjakka er søkkvåt. Jeg er fortsatt i shorts. Må bare komme meg av gårde. Kelvin er sliten. Faustein sier ikke så mye. Han er nok også sliten. Det går saktere opp bakken mot Barafu. Jeg kan å gå raskere, og har lyst, men jeg har det ikke i meg. Motivasjonen synker mer og mer. Det blåser. Jeg fryser. Jeg er sliten. Veldig, veldig sliten. Det har bare gått 15-20 minutter siden jeg gikk fra Karanga. Jeg vil gå fortere, men klarer ikke. Jeg er lei. Jeg vil bare bryte. Ved Barafu kan jeg gå ned Mweka i stedet for til toppen. Jeg vil ikke mere. Jeg klarer ikke 10 timer uansett. Det er jo bare å gi opp. Jeg forteller meg selv at det er helt greit å gi opp. Jeg gir svært, svært sjelden opp. Jeg gir aldri opp når jeg har bestemt meg for noe. Skal dette bli første gangen?

 

Vi kommer over en liten kneik. Nå synes veggen opp mot Barafu. Den er bratt. Det ligger litt snø på Barafu. Det blir kaldere og kaldere. Jeg nærmer meg å bryte. Hvordan skal jeg komme meg opp til toppen? Det er rundt 3 timer til toppen fra Barafu. Så har jeg 2-4 timer ned. Det er det jeg gruer meg til. Hadde toppen vært mål, hadde jeg fortsatt. Men toppen er ikke mål. Jeg må ned igjen også. Og det er langt. Det er 21 km ned. Og det kommer til å bli mørkt. Faustein må ta pause. Vi har gått fra Kelvin. Vi ser ikke han engang. Jeg fryser og må bare fortsette å gå. Her får jeg 90% sammenbrudd. Jeg har det fryktelig tøft. Rett og slett helt ekstremt tøft. Jeg innser at jeg kommer til å bryte, og akkurat det river og sliter innvendig. Jeg skuffer alle som har satset på meg. Jeg klarer ikke engang 10 timer. De er den første skuffelsen, men i tillegg bryter jeg. Det er vondt. Er jeg så utrolig dårlig trent? Jeg er jo ikke det, men likevel er jeg det.

 

Jeg er i ferd med å gi opp.

 

Nesten oppe ved hytta på Barafu (4600 m) møter jeg Hussain. Hussain skal gå med meg til toppen, hvis jeg klarer det. Faustein og Kelvin stopper ved Barafu.

 

“Let’s go inside, change, eat and then we go”, sier han.

“I’m not sure I’m going to make it. I’m so, so very tired”, sier jeg med gråten i halsen.

“You’re gonna make it”, sier Hussain.

 

Jeg vet ikke helt, tenker jeg. Inne på hytta er det vindstille, men kaldt. Jeg setter meg på ei seng med en veldig dårlig madrass. Jeg tar av meg våte klær, inkludert joggesko, og tar på meg varme og tørre klær. Jeg skjelver. Jeg fryser. Faustein og Kelvin kommer. Jeg får Red Bull og en kopp med varmt vann. Jeg spiser i tillegg en sjokolade. Det har fungert greit å drikke Maurten, men jeg merker at den omtrent slutter å virke når jeg blir veldig sliten. Jeg blir egentlig bare kvalm av å drikke den. Jeg skjelver fortsatt. Jeg er klar til å gå videre, men jeg bare venter på at en av guidene skal si at jeg ser dårlig ut, at jeg må ned. Jeg sier flere ganger at jeg er sliten. Hussain svarer alltid:

 

“You’re gonna make it”.

Får i meg litt energi før den siste stigninga. Har ikke bestemt meg for om jeg skal fortsette eller ikke

 

Okei, jeg skal i hvert fall gå opp til Kosovo camp. 200 høydemeter opp. Her snør det. Noen har laget en snømann her oppe. Det flater litt ut. Går greit. Jeg er varmere, og jeg har fått litt mer energi. Men så. Nå starter motbakken. Det er vel rundt 4km ren, skjær motbakke. Det snør i ett. Bakken er hvit. Jeg ser ikke stien. Det gjør ikke Hussein heller, men han er kjent i området og klarer å manøvrere seg frem. Jeg har null energi. Beina klarer så vidt å bære meg. Det er fryktelig tungt å flytte beina framover. Jeg må ofte støtte meg på stavene. Jeg må ofte ta pauser. I mellom ramler jeg sammen i knestående.

 

“I’m so, so tired”, sier jeg.

“Ok, take 5 minutes”, sier Hussein.

 

Jeg kan ikke bli sittende i knestående. Ta stivner jeg. Jeg må rette ut beina, og sette meg på rompa. Jeg tror ikke jeg tar 5 minutter, for jeg orker ikke bli sittende. Jeg vil bare lukke øynene og sove. Jeg er på bunnen nå. Helt på bunnen. Det finnes ingen energi igjen. Jeg klarer knapt drikke Maurten. Da blir jeg bare kvalm. Det gidder jeg ikke. Jeg må reise meg opp etter stavene. Jeg må komme meg opp, og begynne å gå. Nå gjelder det bare å utnytte tiden godt nok før jeg klapper sammen igjen.

Opptil flere ganger havner jeg i denne stillingen de siste 5 km til toppen

 

Jeg gidder ikke spørre hvor langt det er igjen. Hussain oppdatere jevnlig høydemetrene. Jeg vet at Stella Point er på litt over 5700. Uansett hvor mye vi nærmer oss Stella Point, så føler jeg ikke at vi kommer nærmere. Det blir bare tyngre og tyngre. Det snør og det er tåke, så det er vanskelig å se hvor kanten (der Stelle Point) er. Hussain sier at vi er nært. Nå er vi snart der. Og endelig, etter 2 timer og 40 minutter ankommer vi Stella Point. Jeg ramler sammen nedfor skiltet. Jeg klarer ikke mer. Jeg vil sove. Hussain ber meg reise meg opp og sitte i stedet for å ligge. Jeg trodde jeg skulle vær mer glad, for nå er det stort sett bare bortover. Eller, det stiger nesten 140 høydemeter fordelt på rundt 1 km. Stigningsprosenten er på rundt 11%, så det er i grunn ganske heftig i denne høyden. Jeg vet akkurat dette, derfor klarer jeg ikke glede meg. I tillegg er det mye snø.

Jeg er fryktelig sliten. Helt utmattet

 

Etter 28 minutter kommer jeg sjanglende til Uhuru Peak. For tredje gang på 1 uke! Endelig for faen!!! Litt sjokolade, litt Maurten, litt bilder. Så er det bare å komme seg ned. Til Stella Point er det tungt. Det snør. Ser nesten ingenting. Ned fra Stella Point er svært utfordrende. Det er snø, det er glatt og det er bratt. De slitne føttene mine har trøbbel med å bremse. Det er tungt å holde balansen nedover. Jeg setter meg på huk for å prøve å skli. Det funker ikke. Jeg må fortsette å bremse og holde balansen der jeg sklir ukontrollert nedover. Det går ikke fort. Etter hvert forsvinner snøen fra stien ned. Nå er det ikke så glatt. Det er mulig å løpe. Går greit, men fy søren jeg er sliten. Jeg er jo på over 5000 meter, så det merkes godt.

Sjangler meg bortover mot skiltet

 

Litt reklame for Extra som stilte opp meg litt godis i forkant av turen. Et marsipanbrød ble konsumert. Halvt til meg, halvt til Hussein

 

På tur ned fra Stella Point

 

Omsider kommer vi til Barafu igjen. Det snør litt, men det er ikke lenger snø på bakken. Nå skal jeg skifte til Hoka joggesko. Da blir det lettere å løpe. Dessverre viser det seg at Kelvin har tatt med seg joggeskoene til Mweka camp, 7,5 km fra Barafu. Jaja, da får jeg bare løpe i Hoka fjellskoene dit. Jeg har tatt av meg litt klær, og er veldig klar for å komme meg ned. Hussain blir igjen, så Faustein og jeg drar fra Barafu sammen. Jeg er litt kvikkere her jeg løper nedover mot Millenium camp (Mweka high camp). Fjellskoene er ikke gode løpe i. Jeg gleder meg til å skifte, så jeg peiser på nedover. Jeg har drukket opp vannet. Har bare Maurten igjen. Vil ikke ha Maurten. Er bare tørst.

På tur fra Barafu til Mweka high camp og deretter Mweka camp

 

På vei mot Mweka camp. Sola har gått ned. Det blir snart mørkt

 

Etter 7,5 km kommer jeg til Mweka camp. Like etter kommer Faustein. Han roper etter Kelvin. Hvor er Kelvin? Etter liten leting og prating finner vi ut at han har dratt ned til Mweka gate. Svarte helvete!! Han har jo joggeskoene mine og hodelykta mi. Satan!!! Jeg spør om Faustein har vann. Det har han ikke, men har går inn i et telt og henter vann. Jeg vet ikke hvor trygt det er å drikke, men jeg drikker det. Jeg er tørst. Så gjelder det bare å løpe. Det står på skiltet at det er 10 km til Mweka gate. Det kan fort være snakk om 1,5 time i dette mørket. Vi begynner å løpe, men etter hvert som det blir mørkere blir det vanskelig. Det blir gjørmete jo lenger ned vi kommer. Det er glatt. Jeg snubler relativt ofte, men klarer å holde meg på beina.

 

Faustein er ikke så god i engelsk, så jeg forstår ikke om han har hodelykt eller ikke. Når det begynner å bli veldig mørkt, drar han frem en hodelykt. Den er ikke spesielt imponerende. Jeg kjenner jeg irriterer meg over at jeg ikke tok hodelykta mi selv. Etter en liten tid gir Faustein hodelykta til meg. Han tar frem mobilen sin, og bruker mobilens lommelykt. Jeg ser på klokka. Det har faen meg bare gått 1 km siden vi startet. Det er for helvete ikke mulig. 1 km?! Det må være feil!!! Okei, men det hjelper ikke. Jeg kan ikke gi opp. Eller, jeg kan, men hva skjer da? Skal det liksom komme noen på motorsykkel å hente meg? Skal jeg sette meg som en trassig 3-åring og nekte å gå ned? Skal Faustein bære meg ned? Jeg får bare gå, og la vær å se på klokka.

Det er bare mørkt. Så veldig mørkt

 

Jeg ser på klokka. 2 km!? Altså, hvor sakte går kilometerene? Jeg oppmuntrer meg så godt jeg kan. Det er bare 8 km igjen. Heller det enn 10. Jeg begynner å slite veldig med føttene. Jeg har gnagsår. Jeg hadde ikke planlagt å labbe ned i fjellskoene. Det er jo derfor jeg har joggeskoene. Søppel! Jeg sklir, men klarer å holde meg på beina. Jeg sparker i steiner, men holder meg på beina. Jeg blir sint og forbanna. Jeg ser en siste gang på klokka. 3 km. Hvordan klarer jeg å se på klokka nøyaktig hver kilometer? Er det noen som KØDDER meg meg?! Nå går jeg inn i en sone. Jeg må bare gå til jeg ser Mweka gate. Jeg vet at ruta går over til en større og bedre traktorvei når det er 3 km igjen. Jeg ser ikke på klokka. Jeg bare går. Sparker i steiner, tråkker i gjørmete sølepytter. Sklir litt, men ramler ikke. Jeg går på trass. Apene rundt oss hyler og skriker. Jeg er ikke redd. Jeg aner ikke om apene er fiendtlige om natten eller ikke. Men om de skulle være det, så skal de faen meg få bank om de prøver seg. Ingen skal hindre meg i å komme med ned nå!

 

Jeg kjenner meg sjelden igjen. Jeg har jo vært her før, med gruppa. Da var det lys. Av og til kommer det svinger jeg gjenkjenner. Men det hjelper meg lite. Jeg aner ikke hvor lenge det er igjen før denne veien kommer. Det eneste jeg vet er at det er 3 km igjen når vi kommer dit. Jeg nekter å se på klokka. Jeg nekter å spørre Faustein. Jeg vil ikke bli skuffet. Jeg går og går, men veien kommer aldri. Jeg begynner å kjenne meg igjen. Men veien kommer ikke. Jeg har vondt. Men så, der er veien. Jeg ser på klokka. 46,5 km. Det betyr at på 49,5 skal jeg være fremme. Faustein sier det er 15 minutter igjen. Det kan umulig bety at det er 3 km?

 

Jeg soner bare ut, og går. Jeg fantaserer om at gjengen har droppet siste dag på safari og venter på meg. Hvis de er der, så kommer jeg til å knekke sammen. Jeg tenker om det er muligheter for at de faktisk har gjort det, men innser at de ikke er der. Men jeg har et lite håp, eller en fantasi. Det hadde vært rørende. Jeg begynner nesten å gråte av å tenke på det.

 

Henriette, Katrine og jeg løp jo litt her sist gang. Jeg makter ikke løpe. Jeg bare går. Snubler i steiner annen hver meter. Okei, hver tiende. Jeg ser ikke på klokka nå heller. Nå venter jeg bare på et skilt, for svingen etter skiltet er mål. MÅL! Jeg lyser fremfor meg for å se etter skiltet, men ingen skilt å se. Hvor er skiltet? Jeg kjenner igjen enkelte svinger. Jeg kjenner også igjen stedet hvor vi så kolobusapen. Nå er det ikke lenge igjen. Det er visst en stykke igjen. Men endelig. Der er det fordømte skiltet. Og der ser jeg noe lys. Ingen gjeng der nede, men det visste jeg jo. Og jeg var klar over at jeg kom til å komme til mål uten andre enn guider. Emanuel og Kelvin ser lysene fra lyktene våre.

 

“Eguene!!!!”, roper de.

 

De gratulerer meg. Jeg er lettet. Jeg har vondt. Jeg signerer meg ut, og setter meg i bilen. Så deilig. Tilbake på hotellet er jeg visst en minihelt. Mange er imponerte over det jeg har fått til. Både her i Afrika og hjemme i Norge. VG, Dagbladet, TV2, NRK virker ikke å være imponert. Jeg har sendt inn en del tips, men de har ikke tatt kontakt. Jeg vil bare at alle skal vite om innsamlingsaksjonen min. Jeg fortjener det nå etter alt det slitet jeg har vært gjennom. Jeg klarte ikke norsk rekord. Det ble 13 timer og 58 minutter. Jeg var 4 timer fra. La meg i det minste klare å samle inn 1 million. Media, ta kontakt!!

 

Og her er innsamlingsaksjonen:

https://www.facebook.com/donate/868360433565441/

Kilimanjaro – Dag 7 (vi har klart det)

Dag 7 starter fra Mweka camp. Det er 10 kilometer (i følge Strava er det 8,5 km) fra Mweka camp til Mweka gate (hvor veldig mange Kilimanjaro-turer avsluttes). Dette er vår siste etappe, en etappe som egentlig er ganske lang. Vi skal fra ca. 3100 til ca. 1600, så rundt 1500 meter nedstigning. Det merkes, spesielt etter turen fra toppen av Kilimanjaro til Mweka camp i går (dag 6), som var nesten 2800 meter nedstigning.

 

Vi begynner å surre litt med avstander fra de forskjellige campene, noe som leder til at vi tenker det er kortere til Mweka gate enn det egentlig er. Det igjen leder at vi begynner å fantasere om å gå helt ned til gaten allerede i dag. Tenk hvor deilig det hadde blitt med ei hotellnatt ei natt tidligere enn planlagt!! Den gode fantasien blir til skuffelse når vi innser at det altså er hele 10 km til Mweka gate fra Mweka camp. Jaja, vi får bare sove der da. Men egentlig hadde vi fint lite lyst til det. Her regnet det (surpriiiiiise), og bakken var skikkelige gjørmete. Jaja, siste natten. Det klarer vi.

Millenium Camp. Det er for langt å gå helt ned til Mweka gate, selv om det frister

 

Jeg sover i hvert fall godt. Forsover meg faktisk. Skulle stå opp 0600, men våkner ikke før 0630. Kanskje jeg var litt sliten. Vi spiser en god og herlig frokost, med blant annet pannekaker, og er klar for avgang rundt 0700. Vi går gjennom en tykk regnskog, så her er det åpenbart vått. Det er pissevått i løypa, så et par stykker går på trynet. Den ene må lappes sammen, men det går heldigvis bra. Vi går og vi går. Kilometerene går sakte! Men plutselig kommer vi til en åpning.

10 kilomter regnskog (egentlig 8,5…)

 

“No it’s only 3 kilometers left”, kommer det fra guiden.

 

Katrine, Henriette og jeg er fremst. Vi begynner å løpe. Så går vi. Så løper vi. Så går vi. Så løper vi. Så ser vi ei ape, ei kolobusape. Kult. Vi ser, tar bilder (jeg hadde bare goproen framme, så ble ikke spesielt imponerende), hører på lyden den lager, og så stikker vi videre. Endelig ser vi gaten. Fy søren så deilig. Her blir det cola, cola og øl. Etter hvert kommer de andre også.

Vi løper mot mål!

 

Tilbake på hotellet blir vi tatt godt imot. De virker imponerte uansett. Her deler vi ut klær vi har tatt med hjemefra. Klærne benyttes til guider, bærere og familiene deres. Bærere i fjellet har ikke godt med klær. Flere har dårlig sko og altfor tynn bekledning. Hadde vi visst bedre, skulle vi tatt med enda mer varmere klær.

 

Nå er det hele over, i hvert fall Kilimanjaro – for gjengen. Gjengen reiser på safari mens jeg forbereder meg til å løpe opp og ned Kilimanjaro. Blogginnlegg fra den turen kommer rundt middagstider.

Kilimanjaro – Dag 6 – toppnatten

Sjekk gjerne innsamlingsaksjonen på Facebook, og støtt om du vil:

https://www.facebook.com/donate/868360433565441/

 

Klokka er 22. Sekken er allerede pakket, så her er det bare småting som behøver tilsyn. 2230 er det kveldsmat. Her blir det servert noe småtterier. Kanskje ikke den beste oppladningen. Jeg har med Real Turmat fra Drytech. Det skal vise seg at også det ikke er tilstrekkelig. Etter litt frem og tilbake med hva vi skal kle på oss og hvor mye drikke vi skal ha, er vi klare for avgang 2315. Nå skal vi til toppen av Afrika!

Det er stjerneklart og lite vind. Temperaturen ligger på plussiden, men ikke veldig mye over. Jeg starter i longs, skallbukse, ull og skalljakke, og lue og hansker. Det er mørkt, så vi ser ikke stort rundt oss. Det eneste er stjerner, lys fra andre turgåere og lys fra Moshi. Det tar ikke lang tid før det begynner å yre. Et øyeblikk senere er det stjerneklart igjen. Vi fortsetter å gå. Det er stille. Det er få som prater. Noen er dårlige. Kommer de seg til toppen? Stjernene blir uklare. Like etter begynner det å regne. Det regner ikke så lenge. Slik varierer været hele veien. 

Det er mørkt og stjerneklart. Bildet er tatt fra Karanga, men kunne like gjerne være tatt fra Barafu

 

Det går sakte. Sånn skikkelig sakte. 0,7-0,8 km/t. Vi skal etter planen bruke 5-6 timer til Stella Point på 47xx. Derfra skal vi bruke 45-60 minutter til toppen, Uhuru Peak. Vi skal med andre ord gå i oppoverbakke gjennom natten. Det skal vise seg å bli en tøff natt for alle. Inkludert meg selv.

Det går så sakte. Jeg kjeder meg. For mange i gjengen er dette maksfart. Og det er helt greit. Slik er det i en stor gruppe. Og det er jeg innforstått med. To i gjengen er så dårlige at de jevnlig må kaste opp. En annen må også kaste opp. For andre er hodepine og kvalme en plage. Rett og slett plager relatert til høydesyke. Jeg har mild hodepine, men plagsom nok, så ibux må svelges. Der går fortsatt sakte. Jeg begynner å fryse og må kle på meg en mellomlagsjakke. Vi passerer 5000 m, og symptomer på høydesyke blir sterkere. Noen blir lettere svimmel. Meg inkludert. Vi har gått i 2,5 time. Vi begynner å bli sultne. Energien tappes raskt. Det er vind, regn og snø. Det tærer også på. 2,5 t betyr fortsatt minst 3,5 til Stella Point. Jeg begynner å bli trøtt. Gjesper mye. Blir irritert av det rolige tempoet, inkludert  rykk-og-napp-gåing. Jeg sier ingenting, for dette er naturlig. Energien tappes stadig, og sulten roper mer og mer. Jeg er så utrolig trøtt. Jeg sovner nesten gående i sikk-sakk-løypa. Jeg lukker ofte øynene, og sjangler meg bortover. Jeg er ikke spesielt høydesyk, bare helt utrolig trøtt og litt lettere plaget med hodepine. Høyden er selvsagt merkbar, men det går greit. Flere melder at de nesten sovner. Det er kvalme, svimmelhet, utmattelse, tungt å puste, luftsmerter og mageknipe. Vi holder fortsatt samlet. Vi er 13 stk og 7(!) guider. Sikkerheten er viktig for Eco Expedition. Gudiene gjør en fantastisk jobb. De ver hvem de skal følge ekstra godt med. Med en gang det skjer noe, er de på plass. De vurderer situasjonen hele tiden. Vi føler oss trygge og godt ivaretatt. 

 

Det har gått 5,5 siden vi startet. Det betyr at Stella Point skal være 30 minutter unna. Tiden går. Ingen Stella Point. Det eneste vi ser er lys langt opp i bakken. Det er mange fjellvandrere foran oss. Vi stopper for en pause. Jeg er helt kjørt. Jeg er ferdig mann. Jeg er så trøtt og sulten. Jeg kler på meg dunjakka. Nå er det kaldt. Jeg legger meg ned og lukker øynene. Guidene deler ut cola og Bounty til oss. Colaen (den vi smuglet inn) redder meg. Jeg er en ny mann! For andre blir cola et hat. Vil ikke ha. Er bare sliten og dårlig. Sukkertoppen min forsvinner etter en stund. Jeg går inn i en ny søvnvandring og irritasjon. Helvete så trøtt det er mulig å være!

Løypa vi går opp fra Barafu til Stella Point, går parallellt med løypa som går ned fra Stella Point til Barafu. Oppe og nede er løypa felles. Når vi er på den felles delen oppe, bestemmer jeg meg spontant for å forlate gruppa. Jeg sier ingenting til guiden. Jeg bare går. Jeg vet ikke hvor løypa går, men jeg har lys fra andre fjelvandrer foran meg i varierende avstand. I tillegg er sporene enkelt å følge. Det går uansett bare oppover. Gudien lar meg gå. Han har selv sagt at jeg er sterk. Han ser at jeg lett vandrer fra gruppa. Jeg må bli sliten for å holde fokus. Jeg kommer til Stella Point 20 min før de andre. Det tok ikke 6 timer, men 7 timer å komme til Stella Point. Det var en sann prøvelse!

Klokken 0615 er gruppa på Stella Point. Her får vi ros fra guidene, samt servert ingefær-te med sukkeroverdose. Noen blir nærmest tvunget til å drikke teen. Like etter på havner den på Kilimanjaro etter en liten tur i magesekken hos en uheldig høydesyk brunette. Uheldig kan også benyttes om været. Det snør og er tåke. Ser svært lite. Ser i hvert fall ikke soloppgangen. Vi bruke 1 time på 700 meter og 150 høydemeter. På tur mot Uhuru Peak, på rundt 5800 m, skal jeg ta bilde av gruppa som går i kø på kraterkanten på Kilimanjaro. Bare en liten fartsøkning setter kroppen i beredskap. En øyeblikkelig kvalme settes inn. Jeg roer ned tempoet, og kvalmen forsvinner brått.

 

Her ankommer gruppa Stella Point etter 7 timer. Det har gått sakte, men en fart alle kunne holde

 

På tur mot Uhuru Peak. Det er vindt, og det er tungt

 

Jeg er skikkelig sliten. Jeg er overbevisst om at det hadde vært enklere om det hadde vært dag. Jeg får jo testet det ut i morgen

 

Endelig på toppen, for andre gang. Håper ikke tredje gang blir mer slitsom enn andre gang!

 

Det blir emosjonelt på toppen. Det har vært en ekstremt utmattende natt. Vi har jobbet hardt for dette i 5 dager, og endelig er vi på Afrikas tak, alle 13. Samtidig! Det tok oss 8 timer. Det er en gjennomsnittshastighet på 0,63 km/t. Test ut det neste gang du går i motbakke. Det er sakte, det!

Nå skal vi ned igjen. Sola brenner seg gjennom tåka. Det blir ekstremt varmt, selv på 5800! Det er faktisk mulig med shorts og t-skjorte. Vel nede ved (Barafu) camp, skal vi sove i et par timer før vi skal vandre ned til Mweka camp, 7,5 km fra Barafu camp (3100 m). Her skal det bli godt å sove. Vår siste natt på fjellet. Nå skal det bli godt med ei natt på hotellet. 

 

Barafu, sett fra halveis ned fra Kosovo camp

 

Denne natten kommer vi til å huske. Det er en skikkelig kraftanstrengelse å gå på fjelltur på natten, spesielt når ca. 4,2 km er ren motbakke, som det tar 7 timer å overkomme. Jeg nådde toppen for andre gang på 3 dager, og denne nattevandringen var tøffere enn den første, selv om Barranco-Uhuru Peak via Western Breach er ansett som den tøffeste og mest krevende ruta til toppen. Men så Western Breach gjort på dagtid, og det betyr jo en del.

I morgen skal jeg altså løpe opp og ned Kilimanjaro. Målet er under 10 timer. Det er absolutt en mulighet, og jeg har trua! Start blir mellom 0600 og 0630. Følg linken her for å følge løpeturen min:

https://map.racetracker.no/?race=kilimanjaro_2020

Kilimanjaro – Dag 5

Jeg sover dårlig. Det brenner i ansiktet. Jeg har vondt i hodet. Tar ikke ibux før klokken 4. Sover deretter som en stein til 0530. Usikker på om det er høyden eller solbrentheta (er det et ord?). Det gjør skikkelig vondt i ansiktet. Men det går fint. Skal ikke klage. Begge guidene som var med meg på toppturen var begge blitt snøblinde/solbrente på øynene. De har vondt, og ser dårlig. De spiser diamox og ibux, i tillegg bruker de solbriller til smerter og symptomer forsvinner.

Våkner på natta. Har vondt i hodet og ansiktet. Jeg er ganske sikker på at hodepinen kommer av et alvorlig solbrent ansikt

 

Vi går rundt 0830, på vei til Barafu camp, på 4600 m. Etappen er relativt kort, og vi bruker knapt 3 timer. For mange gikk det for fort. Det er tydelig når vi kommer til camp. Det er stille rundt lunsjmatbordet. Ikke noe tull eller humor. Jeg er selv irritert, men av helt andre grunner. Jeg trenger bare være for meg selv en stund. Dessverre påvirker det andre. Men det går over. Etter lunsj trenger vi å sove. Vi skal på topptur i natt. Noen får sove, andre ikke. Meg inkludert.

Det er varmt i ansiktet. Jeg setter meg inn i teltet. Plutselig renner det fra panna. Det regner jo ikke. Hvor kommer vannet fra? Jeg ser rundt meg, men teltet er helt tørt. Jeg kjenner meg i panna. Det svir. Jeg har fått blemme, og nå gikk det hull på den. Så her blir det rensing og plastring. Det renner fra kinnene også. Fra oppå nesen også. Jeg kan ikke se blemmer. Men de er der. De er små. Bittesmå. Mange av de! Får håpe jeg unngår infeksjon…

Jeg har masse blemmer i ansiktet. I starten tørker jeg, men så lar jeg det bare være, for da størkner det. Heller det enn at det skal renne og renne

 

Så er det middag. Rundt bordet er det like stille som ved lunsj. Litt mer latter nå, men det er ikke mye å skryte av. Folk er slitne og dårlige. Kanskje noen gruer seg til fjellturen? Toppturen. Vi skal til 5895 m i natt. Til toppen av Afrika! For mange var turen fra Karanga til Barafu en kort, men relativt tung etappe. Det begynner å tære på energien. Knær, rygger og nakker er vonde. Psyken presses. Det regnet selvsagt i dag også, men ikke fullt så masse som de andre dagene. Siste metrene til Barafu var bratt. Det blir tungt for mange. Vi er nå på 4600. Det merkes. Etter middag gir noen massasje til hverandre. Det var himmelsk! Hodepinen letter. Nå er vi snart være klare for toppnatten. Den tøffe testen.

Vi legger oss rundt 19. Vi skal stå opp kl. 22. Noen sovner, andre ikke. Akkurat som etter lunsj. Jeg er en av de som kun fikk slappet av. Ingen soving. 

Dag 6 kommer senere. Det blir et lengre innlegg fra toppnatten. Den fryktede natten opp til toppen.

I morgen skal jeg altså løpe opp og ned Kilimanjaro på under et døgn. Tenk at jeg har kommet dit! Nå er løpeturen rett rundt hjørnet! Trykk på linken for å følge løpeturen direkte (ikke video, men en prikk):

https://map.racetracker.no/?race=kilimanjaro_2020