En liten Q&A til kreftsakenprosjektet

Målet er fortsatt det samme. Samle inn 1 million kroner til kreftsaken. Innsamlingsaksjonen starter rundt september 2019. Først vil jeg gjøre meg selv litt kjent. Reklamere for innsamlingsaksjonen, så når innsamlingsaksjonen starter er det kanskje litt enklere å bidra? Jeg vet ikke om det vil hjelpe, men jeg håper innsamlingsaksjonen drar nytte av at jeg og prosjektet ikke er helt ukjent. Prosjektet er altså å løpe opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn. 

Så hvordan i huleste skal en løpetur hjelpe de som er rammet av kreft? Jeg tenker derfor ta en liten Q&A. Dette er vel spørsmål som oftest har kommet opp. Still meg gjerne kritiske spørsmål, så skal jeg svare. 

Hvorfor løpe opp og ned Kilimanjaro for å samle inn penger til Kreftforeningen i Norge?
Det er i grunnen veldig tilfeldig at en løpetur opp og ned Kilimanjaro settes sammen med en innsamlingsaksjon til kreftsaken. Flere personer har gjort store ting i forbindelse med innsamlingsaksjoner. Idéen om løping kom først, og siden en løpetur opp og ned Kilimanjaro er en stor ting, tenkte jeg at jeg kunne utnytte det, og samtidig samle inn penger til en god sak. 

Hjelper det egentlig kreftrammede at du løper opp og ned Kilimanjaro?
Nei, ikke direkte. 

Hva mener du med “ikke direkte”?
Jeg tror neppe at jeg vil nå ut til like mange folk ved å kun informere om at jeg skal samle inn penger til kreftsaken. Jeg må knytte innsamlingen til noe. Mange knytter en innsamlingsaksjon til bursdagsfeiring, og her dras det inn en del penger. Det skal en del til for å holde liv i en innsamlingsaksjon. Den må deles for å nå ut til flest mulig. En enkel innsamlingsaksjon er ikke mer spennende enn en hvilken som helst annen enkel innsamlingsaksjon. Derfor må jeg skille meg ut for å nå målet om 1 million kroner. Jeg skiller meg ut ved å løpe opp og ned Kilimanjaro. Det ligger muligens en spenning i å følge løpeturen min. Flere fatter forhåpentligvis interessen for prosjektet mitt, og når prosjektet mitt deles, deles samtidig innsamlingsaksjonen. Om dette er den beste måten å samle inn penger på, vet jeg ikke. Men det er dette jeg har valgt, så da får jeg håpe det fungerer. Jeg er åpen for forslag for å effektivisere innsamlingsaksjonen best mulig. 

Løper du for en god sak for å finansiere turen opp og ned Kilimanjaro?
Godt spørsmål, og jeg forstår veldig godt at det kan virke slik. Jeg har fått noen sponsorer, men den største utgiften har jeg så langt ikke fått noe bidrag til. Flyreise og selve løpeturen. Selv om jeg får sponset deler eller hele prosjektet, så kommer det likevel ikke gratis. Med sponsormidler følger det visse betingelser. Én av betingelsene er at jeg må (og vil, ikke minst!) gi noe tilbake. Målet er at prosjektet skal være vinn-vinn for begge parter. Får jeg sko (noe jeg jo får) fra Pyramiden Sport og Hoka, så må også verden få vite om det. Gratis reklame. Jeg publiserer og navngir hvem som støtter meg. 
Når selve innsamlingen starter, så kommer en stor jobb. Her må jeg ringe/møte opp og selge prosjektet til potensielle givere. Det er tidkrevende. Og det er langt utenfor min komfortsone.

Akupunktur

Omsider. Endelig er jeg her. Det har vært en lang høst (ca. like lang som i fjor…Eventuelt akkurat like lang). Det er én måned siden forrige blogginnlegg, og siden da har det skjedd litt. Jeg har belastet meg igjen. Så, hva er det nå da?! Bekkenet, hoften, lysken og setet. Konklusjon: gammel mann… Jeg gir meg jo ikke, så jeg har naturligvis vært hos Jørn Berger (fysioterapeuten i mitt liv). Her fikk jeg nåler, også kalt akupunktur. 

Aldri fått akupunktur, så her skal jeg briljere med min uvitenhet. Så, for meg har akupunktur bestått av nåler som stikkes 2-3 mm dypt. Nedenfor følger en bitteliten oppsummering av penetrer…ehh, akupunkturbehandlingen. Dialogen stemmer nok ikke 100%, men består av 

Fysioterapeut: Legg deg på siden, for nå skal vi stikke nåler i setemuskelen din.

Meg: Ah, kult. Det har jeg aldri prøvd.

Fysioterapeuten drar ut noe langt fra en boks. Jeg mener bestemt den er rundt 10 cm lang! Innvendig er det en smule kaos akkurat nå.  Fysioen pakker opp nålene, og den er fortsatt 10 cm, men nå ser jeg at den øverste delen er for å holde i. Nåla er bare 5 cm lang….. Litt mindre kaos. 

Meg: Skal hele nåla inn? 

Fysioterapeut: Ja, jeg tenkte det.

Meg: Akkurat, ja. 

Jeg er litt nervøs. Normalt liker jeg å se på når noen stikker i meg, men akkurat her følte jeg for å ikke se. Angrer litt, for det hadde vært litt tilfredsstillende. Veeeldig tilfredsstillende. Tror jeg må få litt mer behandling… 

Fysioterapeut: Nå kommer det et stikk.

Det kjennes ut som vaksine når nåla treffer muskelen. Var i grunnen relativt smertefritt. Jeg ble penetrer… Jeg fikk fem nåler i meg. Hver gang han satt en nål, kjente jeg et kakk. Det ble 4 cm. Jeg føler meg klar for mer. 

Meg: Hva er det kakket?

Fysioterapeut: Du har så kraftig muskler, så jeg må gi nåla et kakk for å komme gjennom.

Neida, han sa ikke det. Bare jeg som liker å tro at jeg har kraftige muskler. Kakket var riktig nok fysioen som måtte kakke i nåla for å lettere få den gjennom huden. 

Fysioterapeut: Da skal vi sette litt strøm i nålene. 

Det første strømstøtet kjente jeg, så strømmen ble litt redusert. Kjente naturligvis de andre støtene også, men det var i grunn ikke vondt. Det første støtet var litt ubehagelig. Den vedvarende strømmen som fulgte, var rett og slett lemus på varierende narkotiske stoffer (les: kraftig lemus). Det var en sær og interessant følelse. Faktisk litt godt.

Og med det, avslutter jeg romjulas første blogginnlegg.