Først vil jeg starte med å fortelle hvilken idiotisk idé jeg fikk i februar da jeg sendte mail til Ida (hotelldirektør) for å høre om det skulle være et trappeløp i år på The Edge. Og det skulle det. 11. mai. Jeg sjekket tidspunktet for sendt e-post. Det var absolutt ingenting som skulle tilsi at jeg var tvungen til å sende den e-posten. Så kom neste tullete idé. Jeg spurte lederen min om jeg kunne få fri 11. mai. Og det fikk jeg. Makan til manglende konsekvenstenkning fra meg skal du lete lenge etter.
Jeg hadde to mål. 100 ganger opp og ned (haha, for en tufs jeg her), samt å fullføre 6 timer opp og ned i trappene. Det er 190 trappetrinn og 43 høydemeter. Det er 4 år siden sist jeg bega meg ut på trappeløpet. Den gang hadde jeg “bare” 5,5 timer til rådighet. Jeg antar jeg hadde glemt hvordan jeg hadde det da, for jeg hadde det sånn passe greit i dagene før årets trappeløp. Jeg gruet meg, ja, men det går helt fint – tenkte jeg.
I ukene før tror jeg at jeg er godt trent for trappeløpet. Jeg sniker i treningsdagboken min og innser at jeg var langt bedre trent for distanser i 2019 enn i 2023. Nå kan jeg begynne å skylde på en semi-lang rekk med faktorer som har endret treningen min. Jeg velger å gjøre det på slutten av innlegget. Eller ikke i det hele tatt. De som er nysgjerrige kan jo spørre.
Klokken er 11. De første rundene går veldig bra. Jeg tar doble trappetrinn. Egentlig ganske idiotisk, men jeg vill holde tidsskjemaet til 100 ganger. Så begynner køen. Det er mange, veldig mange folk i trappene. Jeg innser allerede nå at skjemaet ryker. Jeg føler jeg har dårlig tid, så jeg orker ikke sjekke hvordan jeg ligger an. Jeg tenker jeg vil forhøre meg om muligheten for å bruke en baktrapp for å komme ned. Dessverre er det for mange barn på trappeløpet, så den ansvarlige ønsker ikke å la, den ellers låste døra, være åpen. Kanskje like greit. Jeg tenker jo at det er 100% lavmål å tro at en baktrapp, der jeg kan løpe ned alene, ikke vil gjøre de 6 timene noe bedre. Jeg hadde nok bare gått på en solid smell, for køene gjorde bare at jeg fikk litt pause.
Etter de første turene ligger jeg på rundt 80% i makspuls – som er roligere enn i 2019. Jeg tenker det er greit. Det skyldes nok også alle folkene i trappa. Allerede etter bare 30 minutter tenker jeg at 100 ganger opp og ned ikke er mulig. Men plutselig blir det mindre folk. Gjett hva jeg gjør? Ja, korrekt. Jeg setter opp farta. Gjett hva som skjer? Ja, pulsen går opp. Gjett hva som så skjer? Jeg fortsetter bare. Og siste gang: Gjett va som skjer nå da. Jepp, veggen. Jeg møter veggen. Det står 1:15:00 på klokka. Hva i heite, huleste gjør jeg nå? Hva pokker!? Det er ikke bare 30 minutter igjen. Det er 4 timer igjen og, OG 30 minutter!!!! Jeg klarer i hvert fall 30 minutter til. Men 4 timer!? Hva er det jeg har begitt meg ut på?! Jeg innser jo nå at jeg definitivt ikke er trent for distanse. Jeg innser også at jeg fullstendig korka. Sånn helt seriøst. Jeg er jo dum! Uansett, jeg må spise litt, og åpner en mandelstang i bunnen av hotellet. 4-5 minutter senere er jeg på bunnen igjen. Fortsatt mandelstanga i kjeften. Fy søren, så tørr den er – selv etter en runde med vann og en runde med en blanding av vann, eplejuice og lime. Jeg er mer sliten av å tygge og svelge enn å gå opp og ned trappene.
I noen runder etter sandslottet jeg spiste blir det litt prating med medløpere. Jeg glemmer at det er tungt. Jeg glemmer at det gjør litt vondt. Plutselig står det 1:48:00 på klokka. Fantastisk, tenker jeg. Men nå blir det tungt. Ehh, tyngre. Adele, den eldre dama, Kaja og Maya er på forskjellige steder hele tiden, så praten uteblir. Men det er godt å se kjente fjes nå og da. To andre menn går også opp og ned i lang tid. Her blir det stort sett bare korte, motiverende ord til hverandre. Det nærmer seg 2 timer, og jeg må ta meg vann på toppen. Det gjorde jeg ikke i 2019. Da drakk jeg bare min egen drikke nederst.
Det har gått 2 timer, og jeg har akkurat klart 32 runder. Det er 60% igjen. Teoretisk sett skal jeg klare 96. Med en siste innspurt skal 4 runder gå på rundt 15 minutter. Herre, jesu, faderens navn så naiv jeg er. Tenk at jeg er optimistisk nok til å tro at jeg skal klare det. Innvendig flires det i skjul. Det er hånlig latter. Tenk å være så utrolig godtroende. 96 runder opp og ned. HAHA! Ikke lenge etter den famøse optimismen er jeg på bakkeplan igjen. På tur opp begynner jeg å bli kvalm. Føler meg rar i kroppen. Det blir ikke bedre på de neste turene. Jeg må sette meg litt på toppen. Sliter med å stå. Jeg blir svimmel, og lurer på det er over. Havner jeg på sykehus nå? Er dette sunt? Ida spør om jeg trenger noe. Jeg må bare si fra hvis det er noe. På de neste turene spør hun om det går bra med meg. Det eneste jeg klarer å si er at det visner innvendig. Og det gjør det. Det er virkelig ille nå! Ikke halvveis engang…
3 timer er passert. Jeg får en smoothie og proteinshake. Ida er så snill og omtenksom som fikser. Smoothien var fantastisk. Den trengte jeg. Videre sliter jeg med å få i meg proteinshake, nøtter, sjokolade og jordbær. Jeg har bare passert 42 runder. 10 runder på én time mot 16 de to første. Noen har gått på en smell. Gjett hvem. Nå ligger jeg an til 84 runder på 6 timer. Jeg slår ikke meg selv fra 2019. Det er skikkelig skuffende å ikke klar 100, og i hvert fall ikke 86 fra 2019. Nå må jeg bare holde ut i 3 timer til. Jeg vet ikke om det er mulig. Jeg sjangler og er småsvimmel hele tiden. Jeg føler jeg drikker bra, men kroppen skriker etter drikke. Likevel blir jeg kvalm hver gang jeg drikker. Marie står på toppen og heier. Hun har så masse energi. Det er så godt. Tusen takk!
Nå blir det alvorlig tungt. Jeg er nærmest på gråten, så sliten er jeg. I bunnen av hotellet har Ida skrevet ut et stort bilde av meg med teksten om at jeg er rå. Jeg blir rørt. Det er så hyggelig at alle heier og støtter meg. Jeg føler jeg bare skuffer alle siden jeg ikke klarer 100 opp og ned. 3,5 time er passert. Det går så sakte nå. Jeg makter ikke å gå raskere. I tillegg kommer krampa i leggene sigende. Aldri hatt før. Er det alderen? Faen, er jeg så gammel?! Bare det å tøye leggene er et mareritt, for jeg sliter med å stå. Og nå kommer sikkert snart mannen med ljåen og henter meg. Marie, Brage og en til jeg ikke fikk navnet på står på toppen og heier på meg. For et fantastisk energinivå. Det gir energi, og det er så supert med alle som motiverer.
På rundt 4 timer begynner jeg å se målstreken. Nå er det bare 40% igjen. Det er likevel lenge igjen. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare det, for jeg er så sliten. I 2019 tok jeg 15 minutter av gangen. Nå tar jeg faktisk trinn for trinn. Jeg må dra meg opp etter hendene og støtte meg til rekkverket. Det merkes godt på den øvre delen av ryggen. Hvorfor jeg har vondt i nedre del, vet jeg ikke. Men det har vel noe med de forpulte trappene å gjøre!!! I en periode må jeg sette meg ned for hver eneste topptur. Det gjør det bare fryktelige mye verre å komme seg opp igjen. Hver jævla gang blir jeg svimmel og må konsentrere meg for å ikke ramle. Så gjelder det bare å komme seg ned igjen. Hvert trappetrinn serverer smerte i legg og rygg.
Jeg blir heiet på i bunnen og på toppen. Det motiverer. Jeg gir meg ikke! Det har gått over 4 timer. Jeg tar frem telefonen og sender en melding til Ragna. Min kjæreste, samboer og kone. Hun kommer med positive ord, jeg serverer kun det negative. Jeg er død innvendig. Det eneste jeg ser frem til nå er Ragna og barna mine som skal hente meg. Det er så tullete teit. Jeg er på gråten etter bare 4 timer med gåing i trapper. Fy søren for en sentimental pus jeg er…
Klokka har passert 15:30. Folk er ferdige på jobb og vil ta seg runder i trappa. Én etter én suser forbi meg. Samme person suser forbi meg både to og tre ganger. Vet ikke hva jeg skal tenke om det. Øker jeg tempoet litt hugger det i leggene. Jeg må tøye flere ganger. Dæven, steike om jeg må gi meg på grunn av krampe. Det skjer ikke. Jeg skal holde på i 6 timer. Dessverre innser jeg at jeg ikke er i nærheten av 86 runder, så nå må jeg bare fullføre.
Det har gått 5 timer. Bare én time igjen! Jeg er på 60 runder. Jeg må klare minst 70. Det burde gå. Bare det at jeg nå vet jeg må opp og ned de forbaska trappene 10 ganger, gjør meg dårlig. Jeg må stoppe mitt i trappa og henge litt med hodet. Jeg har sluttet å dra meg opp etter rekkverket. Ikke fordi jeg har mer krefter, men fordi ryggen krangler med meg. Fordømte pingle! Jeg tenker på alle som løper ultramaraton på 6, 7, 8 timer og mer. Hva med de som løper 24-timers løp? Og de løper. Jeg går, i bare 6 timer.
Det er 20 minutter igjen. Jeg ser etter Ragna og ungene. Jeg har passert 68 runder. Jeg må lukke øynene på vei opp til neste passering. Må holde meg fast. Det svir. Gjør vondt! I bunnen av trappa ser jeg familien. Jeg får en klump i halsen. Det blir kyss og klem. Jeg tar med meg familien opp til passering 70. Nå er det snart over. Vi kommer oss opp. Jeg får ny energi. Har 3 minutter igjen. Jeg kommer meg ned og opp igjen til passering 71. Ida slår følge med meg opp. Hun går jaggu fort. Fortere enn hva jeg ville gjort alene. Der, nå er jeg oppe! 71 ganger. Skuffende, men jeg samlet inne 4970 til Vardesenteret. I tillegg gikk det 27 personer opp for meg, så det totale endte på 98… Det er for en god sak, og jeg er veldig glad jeg kan bidra med noen kroner.
Fikk jeg det jeg ønsket meg? Jeg liker å presse meg. Jeg liker å ha det vondt, men samtidig hater jeg det når det står på. Jeg gikk virkelig ut av komfortsonen min i dag. Jeg sitter igjen med en mestring over å ha klart det. Uansett hvor vondt jeg hadde det, så skulle jeg gjennomføre. Og det klarte jeg. Jeg fryktet litt at jeg bare skulle kollapse. Jeg har et sterkt hode. Jeg er mentalt sterk, og det vil jeg ta med meg videre i livet. Viljestyrke. Gevinsten å fullføre er så uendelig mye større enn skuffelsen av å gi seg. Selv om jeg ikke klarte 100 ganger, så er jeg stolt over at jeg fullførte 6 timer.
Vel hjemme må barna legges. Ragna tar det meste. Jeg må late meg på sofaen. Men jeg bidrar likevel litt, for det vil jeg. Men jeg er likbleik og veldig sliten. Endelig er barna i seng, og jeg kan late meg enda mer. Det blir pizza til kvelds. Det hjalp med noe fast føde som ikke føltes som kanel i kjeften.
Endelig i seng! Kjenner at en tå er vond. Drar til meg foten for å kjenne. Ahhh, krampe, krampe!!! Det hugger til på innsiden av låret. Jeg strekker ut foten. Prøver på nytt igjen. Krampe!! Jeg strekker ut foten og bøyer meg frem i stedet. Krampe igjen, men denne gangen under foten. Nei, jeg må bare legge meg flatt, og ikke røre meg. Over og ut.
Klokken 01:ett eller annet våkner jeg av krampe i leggen. Jeg stønner litt mens jeg strekker leggen. Da hjelper. Så sovner jeg. Klokken 4 skal jeg opp. Må snu døgnet før nattevaktshelg.
Tusen takk til Ida som hadde ordnet hansker til meg. Hun hadde lest blogginnlegget fra 2019. Da pådro jeg meg blemmer på veien ned. Hanskene var til god hjelp. Så tusen takk, Ida!
Jeg har allerede bestemt meg. Til neste år skal jeg gjenta galskapen, men da skal jeg pinadø være bedre trent for distanse, for jeg orker ikke å ha det så vondt flere ganger!
For et fantastisk arrangement Clarion The Edge og Kreftforeningen har ordnet til inntekt for Vardesenteret: https://kreftforeningen.no/vardesenteret/tromso/
Av det jeg kan se, ble det gått over 3000 toppturer, og det ble samlet inn over 200.000,- til Vardesenteret. Helt fantastisk!
