Først vil jeg bare starte med å stille spørsmålet som de fleste lurer på. Hvem ved sine fulle fem tenker at det er lurt å gå 100 ganger opp og ned, ei trapp?! Altså, inne i en trappegang. Opp og ned. I 5,5 time!! Hvem gjør sånt? Én av de er i hvert fall han her:
Okei, målet var altså 100 ganger. Hvis dere titter innom det forrige blogginnlegget mitt, ser dere at det er teoretisk mulig. Men så var det å overføre det teoretiske til praksis. Med godt mot starter Are (Jensen) og jeg med mål om å klare 100 ganger. Vi gikk bokstavelig talt ut i 91. De første rundene lå (i hvert fall jeg) på 91% av makspuls. Jeg vet at det ikke er mulig å holde 91% av makspuls i 5,5 timer. Tror du jeg brydde meg? Nope, nix, njet, nei! Etter 20 runder ligger vi ett minutt foran skjema (for å klare 100 ganger). Fortsatt 91% maks. Da har jeg løpt i én time. Kanskje roe ned? Ikke egentlig. Det skulle vise seg å være et ekstremt latterlig, helt ubegripelig teit valg.
Etter 1,5 time runder jeg 25 runder opp og ned. Hva i herrens, milde navn har jeg begitt meg ut på? Er jeg helt korka?! Pulsen daler, som betyr at *trommelvirvel* jeg gikk for hardt ut. Sjokk og bombe.
“Syns farten går litt ned”.
“Det går litt saktere nå”.
“Dette går ikke fort”.
Var bare noen av kommentarene fra mine medløpere. Naturligvis godt ment. De hadde jo helt rett. Det gikk myye saktere enn de første rundene. Så, hvordan i huleste Lucifer skulle jeg klare å gå i 4 timer til? 4 TIMER?! Jeg var egentlig ferdig etter 1 time og 30 minutter. Jeg var på bristepunktet.
Nå gjelder det å finne små milepæler. Den første ble 30 runder. Da har jeg bare 70 igjen. Jeg kjente det visnet litt innvendig da jeg innså at jeg hadde 70 runder igjen. Det begynte å gå saktere, og jeg måtte bare akseptere at 100 runder neppe kom til å skje før neste solformørkelse. Så ble det mørkt. Altså, strømmen gikk eller noe sånt. Men så ble det lyst igjen. Positiviteten til Are hjalp på, helt klart! Ikke på lyset, men på trappeturen.
I 12. etasje sto ansatte fra The Edge (mulig folk fra Kreftforeningen også) med en utrolig heiagjeng og positivitet. Her var det støttende ord hver gang jeg kom til toppen. Selv om jeg ikke utviste takknemlighet, så er jeg veldig takknemlig. Takk! Da jeg rundet 50 var det en ansatt som sa til meg:
“Nå går det nedover”.
Det var egentlig veldig godt å høre. For nå var jeg halvveis. Og bare å høre at det nå går nedover hjalp. Takk! Nå gjaldt det å fokusere på 10 runder av gangen. Tror den eneste plassen jeg ikke hadde vondt var i øret. Ellers var det smertefullt, tortur fra en annen verden. Heiarop og støttende ord fra medløpere og ansatte + Are var utrolig godt!
Jeg mistet tellingen på femte runde, så takk for ark og penn. Slet litt med å holde pennen i ro. Eller, jeg klarte knapt stå i ro. Det dirret i hele kroppen. Fy søren så vondt. Jeg innså at jeg aldri kom til å nå 100 ganger. Det smertet litt, men samtidig visste jeg at jeg ikke kunne gjort det bedre. Nå gjaldt det å holde ut tiden. Jeg er så sliten, så fryktelig sliten. Samtidig er jeg egentlig stolt av meg selv. Dette var absolutt ikke enkelt for meg. Jeg har aldri vært en langløper, og har ikke kommet så langt i løpetreningen min. I perioder er jeg så sliten at tårer presser på. Det er tårer av slit og stolthet.
En ansatt, Catalina spurte hva målet var. Jeg måtte jo si at jeg hadde som mål å nå 100 ganger, men jeg måtte innse at det ikke var mulig. Hun tilbydde seg å vente på meg sånn at jeg skulle klare 100 ganger. Jeg måtte tenke på det, og jeg var jaggu sikker på at jeg skulle gå helt til jeg klarte 100 ganger. For en tulling jeg er. Neste gang jeg ser Catalina har hun heldigvis et annet forslag. Jeg var solgt! Hun og et knippe andre ansatte bestemmer seg for å gå mine manglende runder. Så her trør Simon til og holder følge med meg. Ikke bare det, så går Jørgen, Isak og Ida også runder for meg.
Klokken 17:00, 5 timer, 30 minutter og 15 sekunder senere har jeg 86 runder. Simon, Catalina, Jørgen og Isak går 14 runder til sammen. Totalt hjelper de meg å samle inn 8000kr til Kreftforeningen. Jeg alene samler inn 6880kr.
Så var det å komme seg hjem. Jeg syklet 5,3 kilometer til The Edge, og det betyr vanligvis 5,3 kilometer hjem også. Alt annet enn enkelt. Da var det fantastisk å legge seg i badekaret med en boks Cola.
Én ting jeg ikke helt var forberedt på var blemmer. Du tenker kanskje på føttene. Vel… i starten gikk det veldig fort ned trappene. For å holde god fart, var det nødvendig å holde seg fast når vi måtte ned trappegangen. Den svinger mot høyre. Hver gang den svinger, holder jeg meg fast i gelenderet, med høyre hånd. Gjentatte slike svinger, setter spor. Ja, det var en sviende opplevelse i dusjen.
Til sammen ble det notert 3319 toppturer. Det betyr rundt 265 000 til Kreftforeningen. Fantastisk!
Så, jeg kan vel ikke være skuffet. Jeg klarte ikke 100 ganger alene, men jeg fikk heldigvis hjelp av flotte og engasjerende ansatte på The Edge. Og jeg gikk flest runder av samtlige, så jeg er stolt! Jeg var ikke god nok for å klare 100 ganger. Denne gangen. HAHAHAHA. Denne gangen. Skal jeg gjøre dette igjen? Ehh, nei… eller kanskje…
Du fortjener faktisk å være stolt. Din fantastiske skildring av hva du følte underveis gjør også faren din stolt.
Det må ha vært forferdelig med slike tanker når melkesyra sprenger på.
Godt jobba gutten min.
Tusen takk, pappa! Det var helt forferdelig å vite at jeg hadde så mange timer igjen når jeg hadde det så vondt. Jeg måtte bare overbevise hjernen min om at det er greit å ha det vondt, og overføre smertene til noe positivt i stedet.
Fantastisk bra !!
Tusen takk! 🙂
Fantastisk, du e rå! Du hadde jo ett heftig tempo bra lenge da! Æ ga mæ på 50 tura..
Tusen takk! Ja, gikk jo hardt ut i håp om 100 tura, men innså vel at det kom til å bli tøft å hold samme tempo hele tia.
50 tura e jo råbra, uten tvil! Du fikk dæ vel en skade som tvinga dæ til å stopp?