Etter å ha hatt rundt to løpeøkter i uka, bestemt jeg meg for at jeg skulle øke det til tre for å teste hofta. Det skulle begynne med en helt rolig tur i bakgården. Runden er på 4 km og nesten 400 høydemeter. Kroppen kjentes bra, men jeg tok det likevel helt rolig, for dagen etter skulle bli hard og lengre.
Jeg klarte selvfølgelig å drøye den så lenge at det begynte å bli mørkt, så jeg måtte ha med meg hodelykt. Enda en god grunn til å ta det rolig. På tur nedover begynner det å bli mørkere og mørkere, så her må det bare gå sakte. Gidder ikke risikere noe. Jeg svinger av hovedstien på tur ned mot veien. Her er det alltid litt slept. Det stikker en god del greiner opp, så det er både glatt og ujevnt.
Jeg tror for øvrig vi er vitne til karma i levende livet her. I timene før løpeturen valgte jeg å godte meg litt. Synnøve, søster til Ragna (kjæresten) skadet ankelen stygt på en løpetur i sommer. Hun sliter fortsatt, og har fortsatt en god stund igjen før hun kan gå normalt. Jeg hopper ned fra naboens platting. Etter en perfekt landing på begge føtter spør jeg Synnøve på en skikkelig eplekjekk måte (okei, det var ikke sååå eplekjekt):
“Kan du gjøre sånn her?”
Hun viser meg fingeren, før hun halter opp trappa med meg flirende bak henne.
Så til karmaen. Jeg vet ikke helt hva som skjer, men i lett og rolig jogg tråkker jeg over. Jeg tror jeg tråkker på ei grein. Jeg har dessverre lett for å tråkke over, så overtåkk på flat mark er fullt mulig. I de senere årene berger jeg meg alltid. Det blir en lett vridning, men ingen skade skjedd. Denne gangen var det ingen lett vridning.
På dette tidspunktet er det helt umulig å gå på foten. Jeg ligger på sofaen med foten nediset, hevet med kompress. Legevakta anbefaler meg å vente. Det er altfor lang kø på en lørdag. Greit nok. Det er sikkert ikke brudd, men jeg vil fortsatt være helt sikker.
Søndag morgen. Det er fortsatt like vondt. Jeg har ikke sovet særlig mye. Uaktuelt å stå eller gå. Jeg ringer legevakta, og sykepleieren er enig i at det er lurt med røntgen. Jeg stikker til legevakta, og legen kjenner på foten. Han er ikke akkurat varsom. Han er enig i at dette må røntgen se på. Jeg krykker meg opp til røntgen. Her er radiologene lite pratsomme. Du får kun nødvendig beskjed, og den siste beskjeden er å sette deg på venterommet og vente.
Etter 10 minutter kommer det noen ut.
“Røntgenlegene så ingen brudd, så da er du ferdig hos oss, og du kan dra hjem”.
Så gikk hun…
Mandag må jeg på skolen. Jeg kan, hvis jeg presser meg, stå på foten. Jeg kan til nøds gå, men da halter jeg veldig. Ulempen er at jeg ikke får på meg skoen, så jeg er nødt til å humpe rundt på krykkene. Det går greit. Jeg har jo tross alt erfaring…
Utover uka blir det gradvis bedre. Jeg kan fra tirsdag gå på foten, men må halte. Smertene er der fortsatt, og relativt vedvarende, og jeg er fortsatt ganske hoven. På torsdag går jeg på jobb. Jeg kan gå uten å halte, men det forutsetter flatt gulv uten bråe svinger. Det er svært merkbart at jeg er på jobb. Det hovner mer og mer. Jeg får beskjed av en sykepleier å ta på meg bandasjen.
Fargene er mer synlige nå. Smertene er de samme, og fortsatt like hovent. Kanskje har hevelsen gått litt ned øverst på leggen. Det er fortsatt smertefullt å gå i annet terreng enn paddeflatt og uten svinger. Det er svært følsomt, så bare lett stryk på foten er vondt. Det er derfor vondt å ha på sko. Jeg tviler på det er avrevne bånd, men det kan fort være strukket en del. Jeg gjør øvelser, og jeg planlegger en lett gåtur i dag på runden på 4 km. Jeg surrer foten inn i bandasje, tar med meg tape og gåstaver. Så håper jeg at jeg får på meg skoen. Gidder ikke gå i crocs…
Noen med erfaring? Når kan jeg begynne å løpe igjen uten fare for å gjøre noe verre? At jeg har smerter kan jeg tåle, men jeg vil ikke gjøre det verre.