Hvor godt trent er jeg?

Jeg skal altså løpe opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn, så… Er det noe jeg vil klare? Er jeg godt nok trent?

 

Ja, hvor godt trent er jeg? Er jeg i det hele tatt godt trent? Hvem sitter, eller står og bestemmer det? Hva er definisjon på å være godt trent?

 

Hvis noen diskuterer hvor godt trent vi er, så er det ikke til å unngå at spørsmål om hvor fort du løper kommer opp:

 

-Så, hva løper du 10 kilometer på?

 

Det er ofte hvor fort du løper eller hvor mye du trener som gir svaret på hvor godt trent du er. Så, hvordan står det egentlig til med meg? Har treningen min gitt resultater? Jeg har ett enkelt svar på det.

 

Ja!

 

Jeg har faktisk aldri trent så gjennomført og kontinuerlig som nå. Jeg har alltid trent kontinuerlig, men aldri så gjennomført som dette. Jeg har aldri hatt klare mål med treningen min. Det har alltid bare handlet om å bli bedre. Det er et mål som i grunnen kan by på en del trøbbel over tid. Jeg erfarte at det var vanskelig å holde den effektive treningen oppe. Jeg hadde ingen som fortalte meg hvordan det skulle gjøres. Det ble bare trening basert på følelse. Jeg har ikke blitt dårlig trent av det, men på et gitt punkt stoppet fremgangen opp. Det har det derimot ikke gjort nå.

 

For å gi dere en liten pekepinn på hvordan det står til med min form, så skal jeg dele litt treningsstatistikk, for jeg har ingen konkurranser å vise til. Men ikke forvent det helt store, altså!

  • PS: Min styrke er ikke fart, men seighet. Med andre ord kan jeg komme til toppen av Kilimanjaro før deg, selv om du løper 10 km raskere enn meg.

 

Dette er en intervall på 5×5. Jeg løper 5 minutter 5 ganger. Pause på 2 minutter mellom dragene. Jeg holder en gitt fart i 2 minutter, deretter øker jeg farten som jeg skal holde i 2 nye minutter. Til slutt øker jeg farten en siste gang, som jeg skal holde i 1 minutt.

 

November 2018

Drag x: (% stigning) 2 minutter – 2 minutter – 1 minutt – pulssone

Drag 1: (1%)13,0 km/t – 13,5 km/t – 14,0 km/t z3
Drag 2: (2%)12,5 km/t – 13,0 km/t – 12,5 km/t z3
Drag 3: (1%)13,0 km/t – 13,5 km/t – 14,0 km/t z3
Drag 4: (2%)13,0 km/t – 13,5 km/t – 14,0 km/t z4
Drag 5: (1%)13,0 km/t – 13,5 km/t – 14,0 km/t z3

Sone 3 er terskelfart. Altså en fart du skal klare å holde i ca. én time. I realiteten er det ikke slik. Men dette er farten jeg burde klare å holde hvis jeg skal løpe konkurranse på 10 km. Sone 4 er en fart du ikke skal klare å holde lenge. Her er du over terskel. Det skal gjøre vondt. Du har ikke lyst å prate, men skulle du finne på å prate, så er det i veldig korte ord.

 

Det har gått ett år, og farten er som følger:
NB: merk at jeg på drag 4 nå løper med 10% stigning. I tillegg er drag 3 også i sone 4.

November 2019

Drag 1: (1%)15,0 km/t – 15,5 km/t – 16,0 km/t z3
Drag 2: (2%)14,5 km/t – 15,0 km/t – 15,5 km/t z3
Drag 3: (1%)16,5 km/t – 17,0 km/t – 17,5 km/t z4
Drag 4: (10%)11,0 km/t – 11,5 km/t – 12,0 km/t z4
Drag 5: (1%)15,0 km/t – 15,5 km/t – 16,0 km/t z3

 

Med denne farten på intervall, skal det være mulig å løpe 10 kilometer på under 40 minutter. Kanskje til og med rett under 39 minutter. Det hadde i hvert fall vært målet om jeg hadde stilt til start.

 

Jeg har også gjennomført en test. 15-15. Det betyr 15 minutter med 15% stigning på tredemølla. Full pinne. Alt du klarer.

  • Rekorden min er 2,34 kilometer. Det betyr en snittfart på 9,36 km/t.

Hva er din?

Etter 15 minutter er jeg helt knust. Det er slik at jeg nå gruer meg til neste test, for det gjør sabla vondt!

 

Testen hadde jeg ikke klart å gjennomføre uten motiverende ord fra Kent Raymond!

 

Støtt gjerne innsamlingsaksjonen min til støtte for Lungekreftforeningen:

https://www.facebook.com/donate/868360433565441/3212222218805849/

Innsamlingsaksjonen er godt i gang – du kan også få være med

Jeg støtter altså Lungekreftforeningen ( www.lungekreftforeningen.no ) i kampen mot lungekreft. Du finner innsamlingsaksjonen her:

https://www.facebook.com/donate/868360433565441/2354975818146278/

Du kan leser mer om hvorfor her:

Jeg samler inn penger til Lungekreftforeningen

Det kommer stadig inn nye beløp

 

Først av alt. (eller, for det andre) Tusen hjertelig takk til alle dere som har donert, invitert og delt innsamlingsaksjonen. Veldig, veldig takknemlig! Jeg ser at jeg kan takke alle som donerer, og det gjør jeg gjennom et hjerte. Jeg skulle gjerne lagt inn en kommentar også, men enn så lenge (eksamenstid og greier), så blir det med et hjerte. Håper likevel dere vet at jeg er svært takknemlig for alle beløp som kommer inn. Jeg kjenner også det kribler ekstra i magen når urunde tall korrigeres til runde tall. Dette skjer gjerne når det doneres et beløp i utenlandsk valuta. En oppmerksom giver må altså korrigere dette ved å donere et urundt tall. Altså, det er jo ikke nødvendig, men det gir litt ro med et behagelig tall.

 

Pengeinnsamlingen har vart i én uke, og allerede nå har det kommet in 19 250 kr. Beløpet kan være større da det har kommet inn beløp fra Vipps og kontooverføring. Dette er beløp jeg får tilgang til (én gang i måneden) når regnskapsfører til Lungekreftforeningen sender over rapport. Litt statistikk må vi unne oss. Enig?:

 

81 personer har donert. Beløpet er 19 250 kr. Det gjennomsnittlige beløpet hver person har gitt, er 237,64 kr. Det er faktisk mer enn jeg hadde trodd. Jeg hadde trodd beløpet ville være mellom 150 og 200. Så nok en gang, tusen takk!

 

90 personer har delt innsamlingsaksjonen. Så, per delte innlegg er det altså 0,9 givere. Tenk hvor mange personer som faktisk ser innsamlingsaksjonen for hver deling? Hvis dette skal fortsette på samme måte hele veien, så må 4675 personer dele innsamlingsaksjonen (gitt at gjennomsnittet fortsatt er 237,65 kr).

 

1000 person er invitert til å støtte innsamlingsaksjonen. Av alle inviterte har 8,1% støtte innsamlingsaksjonen. Nå er ikke dette tallet helt reelt. Det er nok noen som har støttet uten invitasjon. Dersom dette skal fortsette, må 51951 person bli invitert. Dette klarer vi, sant? Hvis mine mattekunnskaper fungerer, så holder det at 129 personer med et gjennomsnitt på 400 venner, inviterer vennene sine. Gitt at det ikke er noen felles venner her, for da ryker denne teorien. Statistisk sett skal tilstrekkelig personer bli invitert til at det er nok givere der.

 

Kun 0,03% av alle personer over 18 år på Facebook er invitert, så her har vi mye å gå på, dere.

 

Jeg vet om én person som er veldig glad i statistikk og tall. Jeg skal ikke nevne navn, men du oppdaterer i hvert fall hver søndag (okei, nesten hver søndag). Så hvis du leser, så kan du kontrollere tallene mine.

Dette har ingen før gjort for Lungekreftforeningen

Nå starter endelig innsamlingen. Innsamling har mange gjort, men ingen har kombinert det med å løpe opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn. Det gjør nemlig jeg. Men hvorfor i huleste må jeg løpe for kreftsaken? Ja, så var det nå dette igjen da. Det har vært diskutert flere ganger, og mange forstår ikke hvorfor jeg absolutt må løpe for en sak.

Min aller største drøm, relatert til dette prosjektet, er å komme i medias gullgruve. På riksdekkende TV. På den måten vil jeg nå ut til så utrolig mange flere enn hva jeg får til nå. I forkant av store innsamlingsaksjoner, som krafttak mot kreft, er det ofte en del reklamevirksomhet i forkant. I tillegg ringer bøssbærere på døra, og spør om støtte. Min reklame for prosjektet er “Opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn”. Det skulle jo liksom slå an. Det skulle jo ta helt av.

“I helvete, skal han opp og ned Afrikas høyeste fjell på under 24 timer?! Han må vi følge. Dette blir kult”.

Noe sånt hadde jeg håpet på. Fra enda flere enn det jeg har. Men jeg har innsett at det ikke var så enkelt. Det var jo løpeturen som skulle være magneten til innsamlingsaksjonen. Men jeg gir ikke opp. Nå starter innsamlingsaksjonen, og da går vi inn i en ny fase. Ny mulighet for å nå ut til folk.

Enn om jeg hadde løpt hjemmefra til Afrika? Lurer på om det hadde slått an?

Du kan støtte direkte via innsamlingsaksjonen på Facebook, men du kan også støtte vi Vipps og konto (Lungekreftforeningen sin: www.lungekreftforeningen.no ). Dersom du velger Vipps eller konto, er det veldig viktig at du merker den med “mintopp”. Dette for at vi skal vite at pengene går til mitt prosjekt.

Facebook: https://www.facebook.com/donate/868360433565441/

Vipps: 523205

Konto: 1202.31.61298

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe én. Og hjelp kan være så mye. Det kan være bidrag i form av penger, framsnakke innsamlingsaksjonen og prosjektet mitt, samt dele innsamlingsaksjonen. Dersom du ikke har mulighet til å bidra med penger, håper jeg du har mulighet til å dele. Da når jeg ut til mange flere. Og mange flere betyr at det er større sjanse for å nå målet på 1 million kroner.

Dersom alle som gir, gir 150kr, holder det med 6666 personer. Det er kun 9% av befolkningen i Tromsø. Det er ikke mange det. 9% av Norges befolkning er 477000. Dersom 9% av befolkingen i Norge gir 150kr, blir den totale summen over 71 millioner kroner! Hvis 1% gir, blir det 8 millioner kroner. Det er ikke mer som skal til. Tenk om vi klarer det. Tenk så kult!

Takk for din støtte!

Hvorfor gjør du det?

Mange lurer på hvorfor jeg gjør det jeg gjør.

-Hæ, hvorfor skal du løpe opp og ned Kilimanjaro? Holder det ikke å ta seg en fjelltur til Tromsdalstinden? (Tromsøs høyeste fjell)

Jeg bruker å svare, fordi jeg har lyst. For mange, inkludert meg, er det i grunnen ikke et godt nok svar. Kravstor? Mye mulig. Men det ligger ofte noe mer bak enn bare lysten. Se for deg dette:

Favorittsjokoladen

Du er 10 år, og på vei hjem fra skolen. Du blir med noen venner inn på butikken. I butikkhyllene ser du en sjokolade du har veldig lyst på. Sånn skikkelig. Du ser på prisen, og ser det står 50,90 kr. Det eneste du har i lommene er stein, en blomst til mamma og pappa, og en lapp hvor det står “du er kul”. Ingen penger. Når du kommer hjem spør du etter 50 kroner for å kjøpe sjokolade. Men pengene må du jobbe for, og med diverse huslige gjøremål, tar det 2 uker. Etter 2 uker med beinhard jobbing får du lønn for strevet. Aldri før har en sjokolade smakt så godt.


Eventuelt er du voksen og drar
på møbelshopping med kjæresten. Sofaen dere vil ha er i overkant dyr, men dere ønsker den veldig gjerne. For å kjøpe den, må dere spare i 3 måneder. I 3 måneder må dere sette av penger, men det er ikke så veldig enkelt, for når lønna kommer, er det så veldig mye dere har lyst på. Dere kan jo bare kjøpe en annen type sofa? Nei, det er ikke aktuelt. Dere skal ha denne sofaen. Så dere sparer, og unngår unødvendige utgifter i 3 måneder.


Hva er felles sjokolade- og sofascenarioet?
I begge tilfeller er det noe lysten styrer. Men hvorfor har du lyst? Fordi sjokoladen smaker godt. Fordi den har alle komponenter som du liker. Det blir en kulinarisk opplevelse. Du hadde jo litt lyst på sjokoladen ved siden av til 12,90 kr, men den smaker ikke like godt, selv om du faktisk kunne tenke deg den. For sofaen sin del, så er det ikke bare noe dere har lyst på. Dere har lyst på den fordi fargen passer perfekt til stua deres. Størrelsen er også akkurat slik dere ønsker det. Ikke for stor, og ikke for liten. Den har små detaljer som store armlener og høyde (slik at robotstøvsugeren kommer under). Det er ikke bare lysten som styrer dere, men følelsen sjokoladen og sofaen gir dere. Den gode følelsen. Mestringsfølelsen. Dere klarte å spare til noe dere hadde lyst på. Dere mestret det.

Sånn er det også med mål i livet. I stedet for å gå på butikken og handle sjokolade eller sofa, går du på butikken for å handle et mål. Du går forbi den ene hylla etter den andre. Løpe 5 kilometer? Løpe 10 kilometer under 45 minutter? Fullføre et maraton? Gå opp trappa hjemme i huset? Gå eller sykle til butikken? Stå opp om morgenen? Løpe opp og ned Kilimanjaro, på tid? Ja, den siste frister. Men hva koster det? Hva må jeg gjøre for å klare det? I stedet for å skaffe penger, så må du skaffe form, treningsform. Nå er det ikke sjokoladen eller sofaen som er motivasjonen, det er opp og ned Kilimanjaro. Fordi opp og ned Kilimanjaro gir deg den gode følelsen. Mestringsfølelsen. Et mål ikke alle andre forstår. Men den gode følelsen. Den kjenner alle til. Og den varierer fra individ til individ.

Noen vil bli driftsteknikker (ikke drittsekker), barnehagelærer, saksbehandler, jurist, bioingeniør, lege, kirurg, vernepleier, portør, president, verdensmester og mye mer. Vi alle har noe som driver oss, noe vi trives med, noe vi liker, noe som gir oss mestring.

Så når noen spør hvorfor jeg gjør det, så er det fordi jeg vil gjøre noe som gir meg den gode følelsen. En mestring. Du kan velge å forstå valget eller bare akseptere at vi alle er forskjellige. Det er mange valg jeg ikke forstår her i livet, men felles er motivasjonen og følelsen som ligger bak.

Hva er din motivasjon?

Videoblogg 02 – Quito del 1

Så her er den. Rundt 8 uker etter hjemkomsten er endelig videobloggen fra mine første dager i Quito klar. Jeg ser jo nå at jeg burde filmet mer, men det får så være. Blod (bokstavelig talt), svette, tårer (ikke helt bokstavelig) og hardt arbeid har stått i veien for framgang på bloggen.

Det nærmer seg innsamling. Dato for når jeg starter er ikke helt klar enda. Samarbeider tett med Lungekreftforeningen (og glad er jeg for det!) for å få til noe veldig bra. Jeg har troen på meg, på dere og resten av Norge. Minst 1 million til Lungekreftforeningen, det klarer vi sammen, ikke sant?

Her er vlog 02:

Knall og fall på løpetur

I går legger jeg ut på en av mine lengste treningsturer. Fra meg – Fløya – Bønntuva – Rødryggen – Tromsdalstinden – Fjellheisen – til meg. 25 kilometer. Det er ikke så langt, men det er er litt mye opp og ned. 2000 høydemeter. Dette skulle være en rolig tur, så ingen høy puls. Det sparer jeg til konkurranse. Jeg er allerede noe småskadet, sånn rundt 10% ( i hvert fall i hodet mitt. Ja, ikke sånn skadet, altså… Du skjønner). Akillesen er litt dum, og nå har jeg fått en belastning øverst på rista på grunn av for stramme sko. Jeg måtte derfor ta turen med noe lett knyttede sko. Det gikk helt fint inntil jeg tryna. Jeg har aldri ramlet eller skadet meg med 8-9 år med landeveissykling. Men på ett år med løping, har jeg skadet meg to ganger…

Høyra arm ble oppskrapet.

 

Skuldra også. Merket jeg først i dusjen.

 

Badet i sand, for å si det sånn.

 

I fallet moset jeg også kneet i en stein. Kjente det godt, men siden det var folk 3-400 meter foran meg (som mest sannsynlig fikk med seg fallet) måtte jeg bare late som alt var i skjønneste orden. Jeg spratt opp, latet som ingenting, rekvirerte litt adrenalin, og løpe smilende forbi tilskuerne. Måtte vel løpe et par minutter før ingen så meg. Da fikk jeg tid til å stoppe for å inspisere skadene. Føkk, dette gjorde jo vondt. Jaja, bare rundt 1 time til jeg er hjemme. Jeg kunne løpt 15 min, og blitt hentet i Tromsdalen, men valgte stolthet, og løp hjem.

Kneet fikk seg en kraftig trøkk, så det kjenner jeg veldig godt i dag!

 

I fallet ramlet jeg på en stein, så kjeven er hoven. Vondt å spise, vondt å pusse tenner.

 

Ikke nok med det, så bristet jeg et ribbein eller to også. Det kjenner jeg veldig godt i dag. Måtte rulle ut av senga. Vondt å snu seg i senga, vondt å nyse, vondt å le, vondt reise seg, vondt å puste. Jaja, heldigvis ingen langvarig skade. Bare mørbanket. En kompis lurer på om jeg egentlig vil til Kilimanjaro. Kanskje jeg skader meg med vilje for å unngå å løpe opp. Det hadde i hvert fall vært en enkel vei ut… Nei, altså, jeg skal opp ditt. Ingenting skal stoppe meg! Jeg skal også samle inn minst 1 million kroner til Lungekreftforeningen!

 

Jeg var hjemme etter 4 timer. Flott tur, men var noe forslått etter jeg trynet, så den siste timen hjem var litt tung. Mista gelen i fallet (den hadde jeg gledet meg til å drikke for å få energi), så måtte tømme ei elv for vann på veien hjem.

 

Litt over 4 timer på tur.

Halvmaraton i Meråker

Meråker der borte. Tre av fjellene der borte skal jeg over

 

Med en akilles på randen av pensjonering skal jeg altså legge ut på en 21 km lang tur i fjellet. Jeg har gått én uke uten plager, og testløpet var oppløftende. Derfor tar Haugsnes og jeg sjansen på at dette skal gå bra. Og det gikk også fint. Løpet var dessverre på kun litt over 19 km, så her ble jeg snytt for 1,5 km. Makan! Høydemetrene var heller ikke spesielt imponerende, men det var tross alt nesten 1000 meter, fordelt på 3 fjelltopper. Tiden min ble 2 timer og 7 minutter. Endelig tid er ikke klar, heller ikke plassering. Alt blir gjort manuelt.

 

Løpet er egentlig veldig eksotisk. Fra bygda, ved E14, blir du sendt med buss til et vann som heter Fjergen. Her blir du transportert med båt til Angeltjønnhytta. Fy søren det var kaldt. Måtte legge en redningsvest over den bare huden. Var jo iskaldt. Den andre mannen i båten var barsk. Han skulle ikke varme seg! Ved Angeltjønnhytta starter halvmaraton. Ute i ødemarka. Jeg hiver av meg vindjakka, selv om jeg fryser. Halvmaraton starter ikke som en fellessstart, men puljestart hvert 10. minutt. Litt som flytoget… Veldig greit. Jeg starter 15 min etter båten legger til land. Starten er brutal! Underlaget er mykt, for det meste myr. Det suger krefter. Fire stykker stikker fra meg helt fra starten. Skikkelig usosialt. Jeg tar igjen to. Så stikker jeg fra. Siden det var puljestart, og min pulje var en av de siste, tar jeg igjen flere.

Vi blir sendt over vannet i båt, der starten er

 

Kappkjøring… i kulda. 14 grader. Jeg er ei pingle!

 

Etter 8 km er jeg faktisk ganske kjørt. Men da var også de fleste motbakker unnagjort. Resten av løpet var for det meste nedover, men det gikk i trappetrinn. Litt opp, så ned, så flatt, så opp, så ned, så flatt, osv osv… Jeg kommer i mål med overskudd, så jeg kunne sikkert kjørt hardere, men uten erfaring på langløp, er det vanskelig å beregne hvor hardt. Plutselig møter du veggen. Eller bakken. Pulsdataen min forteller at jeg har ligget høyt i puls. Jeg følte også jeg løp det jeg kunne. Om mulig, kunne jeg sikkert løpt 2-3 minutter raskere. Overskuddet forteller meg nok at jeg snart er klar for lengre løp.

 

Jeg løp ikke i Meråker fordi jeg ønsker en god plassering, men for å teste kroppen. Jeg skal jo tross alt løpe over 40 km i Afrika. Da må jeg i hvert fall være i stand til å klare å løpe 21 km. Jeg må også kunne tåle å være ute i flere timer, ikke bare 2 eller 4.

 

Meråker Mountain Challenge har flere distanser. Ultra (70 km), maraton (42 km), halvmaraton (21 km) og miniton (8 km). Tar jeg ikke feil, har miniton 2 andre distanser også, men litt usikker på distansene. Dette frister definitivt til gjentakelse, men jeg ønsker også løpe Tromsø Skyrace (som gjerne er samme helga). I år deltok kjente personer som Tor Arne Hetland og Magnus Krogh (kombinertløper).

 

Helt avslutningsvis vil jeg bare takke Hallgeir Martin Lundemo (arrangør), Synnøve og Bente som ordnet med overnatting, påmelding og transport.

Meråker Mountain Challenge + litt annet snacks.

Til helgen ditcher jeg Tromsø Skyrace. Jeg prøver lykken i Trøndelag.

Forresten… hei, bloggen. I den første delen av sommeren (skolepausen) kom innleggene på rekke og rad. Leserne fikk knapt puste mellom alle publiseringene. Men så kom hverdagen. BANG! Ny jobb (sommerjobb på laboratoriet på UNN). Opp før hanen kykkelikyer. Opp før jeg måtte på do. Det er tidlig det. Jeg fikk likevel litt tid til å være flyttehjelp, men etter det har jeg stort sett trent, spist og sovet. Jeg har glemt hvordan vennene mine ser ut.

Nå derimot begynner opplæringen å plassere seg. Jeg stresser og gruer meg mindre. Jeg begynner å bli komfortabel, utenfor komfortsonen min. Det utnytter jeg, sånn at jeg kan skrive et blogginnlegg. Først skal jeg legge meg, så dette blir et 1, 2, 3 eller 4-dagers blogginnlegg. Før jeg legger meg. Noen som har en god akilles til overs? Jeg finner nemlig ingenting på Finn.no.

Sånn, da har jeg sovet litt. Hvor var jeg…? Ehh, skal vi se. Ja, jeg stikker til Trondheim og Meråker Mountain Challenge til helgen. Her har fått fri påmelding, samt boplass hos selveste arrangøren. I tillegg blir jeg hentet av selveste lederen av NTL Studentsamskipnadene! Sånt kan jeg ikke si nei til! Akillesen, derimot. Den kan godt si nei…

Jeg satser på jeg er god nok i akillesen til at jeg kan løpe. Det er likevel viktig å ikke satse alt til helgen. Det viktigste er å være skadefri når jeg skal løpe i Afrika. Jeg får god hjelp fra Eirik Haugsnes (som trener meg). Han har kokt sammen et opplegg som jeg følger. Det innebærer ikke så mye løping, men det innebærer trapper. Trapper…trapper… Trapper, ja. The Edge. Ja, her kommer det minner. Uansett, jeg kjenner ingenting i trapper. Eller, joda. Det svir som faen, men akillesen har det helt fint. Her om dagen ble det tre ganger opp og ned Sherpatrappa her i Tromsø.

I dag, 31. juli ble det intervall, i Sherpatrappa. Fy søren, det svir jo!

Nå kan jeg ikke skrive mer, for det blir så grått og kjedelig uten bilder. Jeg har bilder, men de egner seg ikke for offentligheten. Så nå er klokka 21, og jeg skal forberede leggetid – for meg selv. Opp og produsere blodprodukter i morgen. Vi sneiks!