Kilimanjaro – Løpeturen – Finalen – Eksamen

Dette har jeg trent for i 22 måneder. Det er nå det gjelder.

 

På søndag, løpsdagen må jeg stå opp 0345 for å få tid til å spise frokost, samt være på plass ved Umbwe gate 0600. Her må nødvendigheter fylles ut før jeg får lov til å løpe. Tillatelse er ordnet, men må likevel gjennom 15 minutter papirmølle. For å forberede kroppen best mulig må jeg stå opp tidlig dagene i forveien. Fredag sto jeg opp klokken 0500. Lørdag sto jeg opp klokken 0415. Søndag sto jeg altså opp 0345. For å kunne stå opp så tidlig uten unødvendige problemer, må jeg også legge meg tidlig – og det betyr at jeg går glipp av middag. Heldigvis har jeg Real turmat med meg. Jeg spiser på senga før jeg legger meg. Perfekt kveldsmat!

 

Jeg legger meg 1915 på lørdag. Jeg er spent. Grugleder meg. Det er været jeg er mest bekymret for. I tillegg er jeg spent på hvor lenge jeg holder ut. Aldri noen gang har jeg løpt eller trent mer enn 5 timer. Jeg planlegger altså 10 timer på fjellet – i den tynne lufta. Har jeg trent for lite? Jeg sovner, og sover egentlig ganske godt fram til jeg våkner av at det er varmt. AC har stoppet. Strømmet har gått. Jaja, jeg må bare sove videre. Våkner 0345. Fortsatt ingen strøm. Må bruke den kraftige hodelykta som lys. Jeg legger den på nettingtaket over senga, og peker lyset opp mot taket. Det blir omtrent dagslys. Jeg ferdiggjør alt jeg trenger, og stikker ned til frokost – med hodelykta. Det er spesiallaget frokost til meg – som er litt forsinket. Jeg legger hodelykta på bordet, og peker lyset mot taket. Fluer og insekter elsker det. De tilbeder lyset. Samtlige innsekt i Tanzania samles rundt frokostbordet. Nå skjønner jeg hvorfor den ansatte surrer rundt med ei meget svak hodelykt!

 

Avgang fra hotellet 0510, litt forsinket. Jeg skylder på frokosten. Vi kjører en sliten, men fungerende Range Rover, 4×4. Jeg føler meg våken og klar. Men plutselig ramler øyelokkene foran øynene. Jeg må bare duppe litt. Det går greit helt til vi kjører inn på den minst vedlikeholdte veien opp mot Umbwe gate. Det er ganske tydelig allerede her at få benytter seg av denne ruta. Veien her får de dårligste veiene i Nord-Norge til å se ut som rene motorveien. Det er smalt, og ekstremt humpete. Det er huller overalt. Det er ikke fred å få. Her kjører du kun om du må, og helst med lånt bil – som ingen er glad i. Etter 20 minutter mishandling av bilen, ankommer vi endelig Umbwe gate.

 

Nå som jeg har fullført løpet, blir jeg kvalm av å tenke på hva jeg skal gjennom de neste timene.

 

Rett før vi starter, tar jeg av meg hodelykta. Det har begynt å bli så lyst, så den trenger jeg forhåpentligvis ikke mer. Guiden Kelvin tar bare lommelykta, så slipper jeg stappe den nedi løpesekken min. Kelvin og Faustein løper med meg. De er usikre på om noen av de blir med meg til toppen. Hussein, en annen guide, har tatt med seg litt skifteklær og mat, og venter på meg på Barafu. Han skal i hvert fall bli med meg til toppen.

Umbwe gate rett før start

 

Så er vi i gang. Det er relativt slakt, så det er mulig å løpe. Jeg løper rolig. Jeg velger å gå når det blir litt stigning for å unngå høy puls. Jeg skal jo tross alt være ute en stund, så veldig viktig å ikke bli sliten for tidlig. Den første biten er relativt slak, med noen stigninger. Veien er en dårlig og våt traktorvei. Ekstremt sleipt med masse blader. Jeg sklir en del, så bruker litt krefter her. Etter hvert blir det bedre. Det tørker litt opp. Ulempen er at det blir brattere med høye kneløft. Det suger krefter. Jeg følger med på klokka, og er i rute mot Barranco på knappe 3 timer.

Kelvin og Faustein (i rødt) bak meg

 

Det har gått 2 timer, og vi ankommer første camp, Umbwe cave camp. Jeg er i rute, men det begynner å bli ganske tungt. Jeg har verken melkesyre eller er kortpustet, men jeg kjenner meg sliten i lårene. Litt tidlig, kanskje? Etterhvert som vi går fra Umbwe cave camp, blir det brattere og brattere. Tøffere og tøffere. Farta går drastisk ned. Under 3 timer til Barranco? Det kan jeg bare glemme. Jeg blir litt demotivert, men har fortsatt trua på at jeg skal kunne klare det. Motivasjonen synker for hvert minutt etter 3 timer Er ikke ved Barranco engang. Den synker 45 ganger. Jeg vet ikke hvor mange ganger den kan synke før jeg når bunnen. Bunnen er i hvert fall synlig. Den murrer, for etter 3 timer og 45 minutter ankommer vi Barranco. Rundt 1 time etter skjema. Det betyr at jeg har litt over 1 time på meg å nå Barafu hvis jeg skal nå toppen innen 8 timer. Det er i underkant av 9 km til Barafu fra Baranco. Stigning på nesten 9%. 9 kilometer i timen. HAHAHA, jeg holder på å le meg i hjel. Neida, jeg gråter stille inni meg. Det går faen ikke. Nå har det begynt å regne også. Like etter begynner å fryse. Faens piss! Helvetes dritt!

 

Umbwe cave camp

 

Barranco camp

 

3 timer og 55 minutter. Vi er på vei opp Barranco wall. Den har en stigning på rundt 20%. Jeg flyr opp veggen. Jeg føler meg i fin form. Fra toppen av veggen til Karanga går det ned, så litt opp, så litt ned og så ganske bratt oppover.  Det er vanskelig å løpe med stor fart her, så her blir verken snegla eller harepus spesielt imponert. Bortover den ene flata får jeg 10% sammenbrudd. Jeg savner gjengen. Det er rart å gå i deres fotspor. De var jo her for noen dager siden. Jeg savner også Ragna og Oline. Jeg må ta meg litt sammen, så går det greit. Jeg møter noen turister som blir veldig imponert over løpingen min. For første gang sier jeg høyt:

 

“I hope I’ll make it”.

 

For første gang tviler jeg høyt på om jeg vil klare å komme meg til toppen. Det har gått rundt 5 timer. Og nå må opp den bratt bakken til Karanga. Bruker totalt over 1 time til Karanga. Burde vært på Barafu nå. Men det er jeg ikke. Jeg fryser mer. Vindjakka er søkkvåt. Jeg er fortsatt i shorts. Må bare komme meg av gårde. Kelvin er sliten. Faustein sier ikke så mye. Han er nok også sliten. Det går saktere opp bakken mot Barafu. Jeg kan å gå raskere, og har lyst, men jeg har det ikke i meg. Motivasjonen synker mer og mer. Det blåser. Jeg fryser. Jeg er sliten. Veldig, veldig sliten. Det har bare gått 15-20 minutter siden jeg gikk fra Karanga. Jeg vil gå fortere, men klarer ikke. Jeg er lei. Jeg vil bare bryte. Ved Barafu kan jeg gå ned Mweka i stedet for til toppen. Jeg vil ikke mere. Jeg klarer ikke 10 timer uansett. Det er jo bare å gi opp. Jeg forteller meg selv at det er helt greit å gi opp. Jeg gir svært, svært sjelden opp. Jeg gir aldri opp når jeg har bestemt meg for noe. Skal dette bli første gangen?

 

Vi kommer over en liten kneik. Nå synes veggen opp mot Barafu. Den er bratt. Det ligger litt snø på Barafu. Det blir kaldere og kaldere. Jeg nærmer meg å bryte. Hvordan skal jeg komme meg opp til toppen? Det er rundt 3 timer til toppen fra Barafu. Så har jeg 2-4 timer ned. Det er det jeg gruer meg til. Hadde toppen vært mål, hadde jeg fortsatt. Men toppen er ikke mål. Jeg må ned igjen også. Og det er langt. Det er 21 km ned. Og det kommer til å bli mørkt. Faustein må ta pause. Vi har gått fra Kelvin. Vi ser ikke han engang. Jeg fryser og må bare fortsette å gå. Her får jeg 90% sammenbrudd. Jeg har det fryktelig tøft. Rett og slett helt ekstremt tøft. Jeg innser at jeg kommer til å bryte, og akkurat det river og sliter innvendig. Jeg skuffer alle som har satset på meg. Jeg klarer ikke engang 10 timer. De er den første skuffelsen, men i tillegg bryter jeg. Det er vondt. Er jeg så utrolig dårlig trent? Jeg er jo ikke det, men likevel er jeg det.

 

Jeg er i ferd med å gi opp.

 

Nesten oppe ved hytta på Barafu (4600 m) møter jeg Hussain. Hussain skal gå med meg til toppen, hvis jeg klarer det. Faustein og Kelvin stopper ved Barafu.

 

“Let’s go inside, change, eat and then we go”, sier han.

“I’m not sure I’m going to make it. I’m so, so very tired”, sier jeg med gråten i halsen.

“You’re gonna make it”, sier Hussain.

 

Jeg vet ikke helt, tenker jeg. Inne på hytta er det vindstille, men kaldt. Jeg setter meg på ei seng med en veldig dårlig madrass. Jeg tar av meg våte klær, inkludert joggesko, og tar på meg varme og tørre klær. Jeg skjelver. Jeg fryser. Faustein og Kelvin kommer. Jeg får Red Bull og en kopp med varmt vann. Jeg spiser i tillegg en sjokolade. Det har fungert greit å drikke Maurten, men jeg merker at den omtrent slutter å virke når jeg blir veldig sliten. Jeg blir egentlig bare kvalm av å drikke den. Jeg skjelver fortsatt. Jeg er klar til å gå videre, men jeg bare venter på at en av guidene skal si at jeg ser dårlig ut, at jeg må ned. Jeg sier flere ganger at jeg er sliten. Hussain svarer alltid:

 

“You’re gonna make it”.

Får i meg litt energi før den siste stigninga. Har ikke bestemt meg for om jeg skal fortsette eller ikke

 

Okei, jeg skal i hvert fall gå opp til Kosovo camp. 200 høydemeter opp. Her snør det. Noen har laget en snømann her oppe. Det flater litt ut. Går greit. Jeg er varmere, og jeg har fått litt mer energi. Men så. Nå starter motbakken. Det er vel rundt 4km ren, skjær motbakke. Det snør i ett. Bakken er hvit. Jeg ser ikke stien. Det gjør ikke Hussein heller, men han er kjent i området og klarer å manøvrere seg frem. Jeg har null energi. Beina klarer så vidt å bære meg. Det er fryktelig tungt å flytte beina framover. Jeg må ofte støtte meg på stavene. Jeg må ofte ta pauser. I mellom ramler jeg sammen i knestående.

 

“I’m so, so tired”, sier jeg.

“Ok, take 5 minutes”, sier Hussein.

 

Jeg kan ikke bli sittende i knestående. Ta stivner jeg. Jeg må rette ut beina, og sette meg på rompa. Jeg tror ikke jeg tar 5 minutter, for jeg orker ikke bli sittende. Jeg vil bare lukke øynene og sove. Jeg er på bunnen nå. Helt på bunnen. Det finnes ingen energi igjen. Jeg klarer knapt drikke Maurten. Da blir jeg bare kvalm. Det gidder jeg ikke. Jeg må reise meg opp etter stavene. Jeg må komme meg opp, og begynne å gå. Nå gjelder det bare å utnytte tiden godt nok før jeg klapper sammen igjen.

Opptil flere ganger havner jeg i denne stillingen de siste 5 km til toppen

 

Jeg gidder ikke spørre hvor langt det er igjen. Hussain oppdatere jevnlig høydemetrene. Jeg vet at Stella Point er på litt over 5700. Uansett hvor mye vi nærmer oss Stella Point, så føler jeg ikke at vi kommer nærmere. Det blir bare tyngre og tyngre. Det snør og det er tåke, så det er vanskelig å se hvor kanten (der Stelle Point) er. Hussain sier at vi er nært. Nå er vi snart der. Og endelig, etter 2 timer og 40 minutter ankommer vi Stella Point. Jeg ramler sammen nedfor skiltet. Jeg klarer ikke mer. Jeg vil sove. Hussain ber meg reise meg opp og sitte i stedet for å ligge. Jeg trodde jeg skulle vær mer glad, for nå er det stort sett bare bortover. Eller, det stiger nesten 140 høydemeter fordelt på rundt 1 km. Stigningsprosenten er på rundt 11%, så det er i grunn ganske heftig i denne høyden. Jeg vet akkurat dette, derfor klarer jeg ikke glede meg. I tillegg er det mye snø.

Jeg er fryktelig sliten. Helt utmattet

 

Etter 28 minutter kommer jeg sjanglende til Uhuru Peak. For tredje gang på 1 uke! Endelig for faen!!! Litt sjokolade, litt Maurten, litt bilder. Så er det bare å komme seg ned. Til Stella Point er det tungt. Det snør. Ser nesten ingenting. Ned fra Stella Point er svært utfordrende. Det er snø, det er glatt og det er bratt. De slitne føttene mine har trøbbel med å bremse. Det er tungt å holde balansen nedover. Jeg setter meg på huk for å prøve å skli. Det funker ikke. Jeg må fortsette å bremse og holde balansen der jeg sklir ukontrollert nedover. Det går ikke fort. Etter hvert forsvinner snøen fra stien ned. Nå er det ikke så glatt. Det er mulig å løpe. Går greit, men fy søren jeg er sliten. Jeg er jo på over 5000 meter, så det merkes godt.

Sjangler meg bortover mot skiltet

 

Litt reklame for Extra som stilte opp meg litt godis i forkant av turen. Et marsipanbrød ble konsumert. Halvt til meg, halvt til Hussein

 

På tur ned fra Stella Point

 

Omsider kommer vi til Barafu igjen. Det snør litt, men det er ikke lenger snø på bakken. Nå skal jeg skifte til Hoka joggesko. Da blir det lettere å løpe. Dessverre viser det seg at Kelvin har tatt med seg joggeskoene til Mweka camp, 7,5 km fra Barafu. Jaja, da får jeg bare løpe i Hoka fjellskoene dit. Jeg har tatt av meg litt klær, og er veldig klar for å komme meg ned. Hussain blir igjen, så Faustein og jeg drar fra Barafu sammen. Jeg er litt kvikkere her jeg løper nedover mot Millenium camp (Mweka high camp). Fjellskoene er ikke gode løpe i. Jeg gleder meg til å skifte, så jeg peiser på nedover. Jeg har drukket opp vannet. Har bare Maurten igjen. Vil ikke ha Maurten. Er bare tørst.

På tur fra Barafu til Mweka high camp og deretter Mweka camp

 

På vei mot Mweka camp. Sola har gått ned. Det blir snart mørkt

 

Etter 7,5 km kommer jeg til Mweka camp. Like etter kommer Faustein. Han roper etter Kelvin. Hvor er Kelvin? Etter liten leting og prating finner vi ut at han har dratt ned til Mweka gate. Svarte helvete!! Han har jo joggeskoene mine og hodelykta mi. Satan!!! Jeg spør om Faustein har vann. Det har han ikke, men har går inn i et telt og henter vann. Jeg vet ikke hvor trygt det er å drikke, men jeg drikker det. Jeg er tørst. Så gjelder det bare å løpe. Det står på skiltet at det er 10 km til Mweka gate. Det kan fort være snakk om 1,5 time i dette mørket. Vi begynner å løpe, men etter hvert som det blir mørkere blir det vanskelig. Det blir gjørmete jo lenger ned vi kommer. Det er glatt. Jeg snubler relativt ofte, men klarer å holde meg på beina.

 

Faustein er ikke så god i engelsk, så jeg forstår ikke om han har hodelykt eller ikke. Når det begynner å bli veldig mørkt, drar han frem en hodelykt. Den er ikke spesielt imponerende. Jeg kjenner jeg irriterer meg over at jeg ikke tok hodelykta mi selv. Etter en liten tid gir Faustein hodelykta til meg. Han tar frem mobilen sin, og bruker mobilens lommelykt. Jeg ser på klokka. Det har faen meg bare gått 1 km siden vi startet. Det er for helvete ikke mulig. 1 km?! Det må være feil!!! Okei, men det hjelper ikke. Jeg kan ikke gi opp. Eller, jeg kan, men hva skjer da? Skal det liksom komme noen på motorsykkel å hente meg? Skal jeg sette meg som en trassig 3-åring og nekte å gå ned? Skal Faustein bære meg ned? Jeg får bare gå, og la vær å se på klokka.

Det er bare mørkt. Så veldig mørkt

 

Jeg ser på klokka. 2 km!? Altså, hvor sakte går kilometerene? Jeg oppmuntrer meg så godt jeg kan. Det er bare 8 km igjen. Heller det enn 10. Jeg begynner å slite veldig med føttene. Jeg har gnagsår. Jeg hadde ikke planlagt å labbe ned i fjellskoene. Det er jo derfor jeg har joggeskoene. Søppel! Jeg sklir, men klarer å holde meg på beina. Jeg sparker i steiner, men holder meg på beina. Jeg blir sint og forbanna. Jeg ser en siste gang på klokka. 3 km. Hvordan klarer jeg å se på klokka nøyaktig hver kilometer? Er det noen som KØDDER meg meg?! Nå går jeg inn i en sone. Jeg må bare gå til jeg ser Mweka gate. Jeg vet at ruta går over til en større og bedre traktorvei når det er 3 km igjen. Jeg ser ikke på klokka. Jeg bare går. Sparker i steiner, tråkker i gjørmete sølepytter. Sklir litt, men ramler ikke. Jeg går på trass. Apene rundt oss hyler og skriker. Jeg er ikke redd. Jeg aner ikke om apene er fiendtlige om natten eller ikke. Men om de skulle være det, så skal de faen meg få bank om de prøver seg. Ingen skal hindre meg i å komme med ned nå!

 

Jeg kjenner meg sjelden igjen. Jeg har jo vært her før, med gruppa. Da var det lys. Av og til kommer det svinger jeg gjenkjenner. Men det hjelper meg lite. Jeg aner ikke hvor lenge det er igjen før denne veien kommer. Det eneste jeg vet er at det er 3 km igjen når vi kommer dit. Jeg nekter å se på klokka. Jeg nekter å spørre Faustein. Jeg vil ikke bli skuffet. Jeg går og går, men veien kommer aldri. Jeg begynner å kjenne meg igjen. Men veien kommer ikke. Jeg har vondt. Men så, der er veien. Jeg ser på klokka. 46,5 km. Det betyr at på 49,5 skal jeg være fremme. Faustein sier det er 15 minutter igjen. Det kan umulig bety at det er 3 km?

 

Jeg soner bare ut, og går. Jeg fantaserer om at gjengen har droppet siste dag på safari og venter på meg. Hvis de er der, så kommer jeg til å knekke sammen. Jeg tenker om det er muligheter for at de faktisk har gjort det, men innser at de ikke er der. Men jeg har et lite håp, eller en fantasi. Det hadde vært rørende. Jeg begynner nesten å gråte av å tenke på det.

 

Henriette, Katrine og jeg løp jo litt her sist gang. Jeg makter ikke løpe. Jeg bare går. Snubler i steiner annen hver meter. Okei, hver tiende. Jeg ser ikke på klokka nå heller. Nå venter jeg bare på et skilt, for svingen etter skiltet er mål. MÅL! Jeg lyser fremfor meg for å se etter skiltet, men ingen skilt å se. Hvor er skiltet? Jeg kjenner igjen enkelte svinger. Jeg kjenner også igjen stedet hvor vi så kolobusapen. Nå er det ikke lenge igjen. Det er visst en stykke igjen. Men endelig. Der er det fordømte skiltet. Og der ser jeg noe lys. Ingen gjeng der nede, men det visste jeg jo. Og jeg var klar over at jeg kom til å komme til mål uten andre enn guider. Emanuel og Kelvin ser lysene fra lyktene våre.

 

“Eguene!!!!”, roper de.

 

De gratulerer meg. Jeg er lettet. Jeg har vondt. Jeg signerer meg ut, og setter meg i bilen. Så deilig. Tilbake på hotellet er jeg visst en minihelt. Mange er imponerte over det jeg har fått til. Både her i Afrika og hjemme i Norge. VG, Dagbladet, TV2, NRK virker ikke å være imponert. Jeg har sendt inn en del tips, men de har ikke tatt kontakt. Jeg vil bare at alle skal vite om innsamlingsaksjonen min. Jeg fortjener det nå etter alt det slitet jeg har vært gjennom. Jeg klarte ikke norsk rekord. Det ble 13 timer og 58 minutter. Jeg var 4 timer fra. La meg i det minste klare å samle inn 1 million. Media, ta kontakt!!

 

Og her er innsamlingsaksjonen:

https://www.facebook.com/donate/868360433565441/

Kilimanjaro – Dag 7 (vi har klart det)

Dag 7 starter fra Mweka camp. Det er 10 kilometer (i følge Strava er det 8,5 km) fra Mweka camp til Mweka gate (hvor veldig mange Kilimanjaro-turer avsluttes). Dette er vår siste etappe, en etappe som egentlig er ganske lang. Vi skal fra ca. 3100 til ca. 1600, så rundt 1500 meter nedstigning. Det merkes, spesielt etter turen fra toppen av Kilimanjaro til Mweka camp i går (dag 6), som var nesten 2800 meter nedstigning.

 

Vi begynner å surre litt med avstander fra de forskjellige campene, noe som leder til at vi tenker det er kortere til Mweka gate enn det egentlig er. Det igjen leder at vi begynner å fantasere om å gå helt ned til gaten allerede i dag. Tenk hvor deilig det hadde blitt med ei hotellnatt ei natt tidligere enn planlagt!! Den gode fantasien blir til skuffelse når vi innser at det altså er hele 10 km til Mweka gate fra Mweka camp. Jaja, vi får bare sove der da. Men egentlig hadde vi fint lite lyst til det. Her regnet det (surpriiiiiise), og bakken var skikkelige gjørmete. Jaja, siste natten. Det klarer vi.

Millenium Camp. Det er for langt å gå helt ned til Mweka gate, selv om det frister

 

Jeg sover i hvert fall godt. Forsover meg faktisk. Skulle stå opp 0600, men våkner ikke før 0630. Kanskje jeg var litt sliten. Vi spiser en god og herlig frokost, med blant annet pannekaker, og er klar for avgang rundt 0700. Vi går gjennom en tykk regnskog, så her er det åpenbart vått. Det er pissevått i løypa, så et par stykker går på trynet. Den ene må lappes sammen, men det går heldigvis bra. Vi går og vi går. Kilometerene går sakte! Men plutselig kommer vi til en åpning.

10 kilomter regnskog (egentlig 8,5…)

 

“No it’s only 3 kilometers left”, kommer det fra guiden.

 

Katrine, Henriette og jeg er fremst. Vi begynner å løpe. Så går vi. Så løper vi. Så går vi. Så løper vi. Så ser vi ei ape, ei kolobusape. Kult. Vi ser, tar bilder (jeg hadde bare goproen framme, så ble ikke spesielt imponerende), hører på lyden den lager, og så stikker vi videre. Endelig ser vi gaten. Fy søren så deilig. Her blir det cola, cola og øl. Etter hvert kommer de andre også.

Vi løper mot mål!

 

Tilbake på hotellet blir vi tatt godt imot. De virker imponerte uansett. Her deler vi ut klær vi har tatt med hjemefra. Klærne benyttes til guider, bærere og familiene deres. Bærere i fjellet har ikke godt med klær. Flere har dårlig sko og altfor tynn bekledning. Hadde vi visst bedre, skulle vi tatt med enda mer varmere klær.

 

Nå er det hele over, i hvert fall Kilimanjaro – for gjengen. Gjengen reiser på safari mens jeg forbereder meg til å løpe opp og ned Kilimanjaro. Blogginnlegg fra den turen kommer rundt middagstider.

Kilimanjaro – Dag 6 – toppnatten

Sjekk gjerne innsamlingsaksjonen på Facebook, og støtt om du vil:

https://www.facebook.com/donate/868360433565441/

 

Klokka er 22. Sekken er allerede pakket, så her er det bare småting som behøver tilsyn. 2230 er det kveldsmat. Her blir det servert noe småtterier. Kanskje ikke den beste oppladningen. Jeg har med Real Turmat fra Drytech. Det skal vise seg at også det ikke er tilstrekkelig. Etter litt frem og tilbake med hva vi skal kle på oss og hvor mye drikke vi skal ha, er vi klare for avgang 2315. Nå skal vi til toppen av Afrika!

Det er stjerneklart og lite vind. Temperaturen ligger på plussiden, men ikke veldig mye over. Jeg starter i longs, skallbukse, ull og skalljakke, og lue og hansker. Det er mørkt, så vi ser ikke stort rundt oss. Det eneste er stjerner, lys fra andre turgåere og lys fra Moshi. Det tar ikke lang tid før det begynner å yre. Et øyeblikk senere er det stjerneklart igjen. Vi fortsetter å gå. Det er stille. Det er få som prater. Noen er dårlige. Kommer de seg til toppen? Stjernene blir uklare. Like etter begynner det å regne. Det regner ikke så lenge. Slik varierer været hele veien. 

Det er mørkt og stjerneklart. Bildet er tatt fra Karanga, men kunne like gjerne være tatt fra Barafu

 

Det går sakte. Sånn skikkelig sakte. 0,7-0,8 km/t. Vi skal etter planen bruke 5-6 timer til Stella Point på 47xx. Derfra skal vi bruke 45-60 minutter til toppen, Uhuru Peak. Vi skal med andre ord gå i oppoverbakke gjennom natten. Det skal vise seg å bli en tøff natt for alle. Inkludert meg selv.

Det går så sakte. Jeg kjeder meg. For mange i gjengen er dette maksfart. Og det er helt greit. Slik er det i en stor gruppe. Og det er jeg innforstått med. To i gjengen er så dårlige at de jevnlig må kaste opp. En annen må også kaste opp. For andre er hodepine og kvalme en plage. Rett og slett plager relatert til høydesyke. Jeg har mild hodepine, men plagsom nok, så ibux må svelges. Der går fortsatt sakte. Jeg begynner å fryse og må kle på meg en mellomlagsjakke. Vi passerer 5000 m, og symptomer på høydesyke blir sterkere. Noen blir lettere svimmel. Meg inkludert. Vi har gått i 2,5 time. Vi begynner å bli sultne. Energien tappes raskt. Det er vind, regn og snø. Det tærer også på. 2,5 t betyr fortsatt minst 3,5 til Stella Point. Jeg begynner å bli trøtt. Gjesper mye. Blir irritert av det rolige tempoet, inkludert  rykk-og-napp-gåing. Jeg sier ingenting, for dette er naturlig. Energien tappes stadig, og sulten roper mer og mer. Jeg er så utrolig trøtt. Jeg sovner nesten gående i sikk-sakk-løypa. Jeg lukker ofte øynene, og sjangler meg bortover. Jeg er ikke spesielt høydesyk, bare helt utrolig trøtt og litt lettere plaget med hodepine. Høyden er selvsagt merkbar, men det går greit. Flere melder at de nesten sovner. Det er kvalme, svimmelhet, utmattelse, tungt å puste, luftsmerter og mageknipe. Vi holder fortsatt samlet. Vi er 13 stk og 7(!) guider. Sikkerheten er viktig for Eco Expedition. Gudiene gjør en fantastisk jobb. De ver hvem de skal følge ekstra godt med. Med en gang det skjer noe, er de på plass. De vurderer situasjonen hele tiden. Vi føler oss trygge og godt ivaretatt. 

 

Det har gått 5,5 siden vi startet. Det betyr at Stella Point skal være 30 minutter unna. Tiden går. Ingen Stella Point. Det eneste vi ser er lys langt opp i bakken. Det er mange fjellvandrere foran oss. Vi stopper for en pause. Jeg er helt kjørt. Jeg er ferdig mann. Jeg er så trøtt og sulten. Jeg kler på meg dunjakka. Nå er det kaldt. Jeg legger meg ned og lukker øynene. Guidene deler ut cola og Bounty til oss. Colaen (den vi smuglet inn) redder meg. Jeg er en ny mann! For andre blir cola et hat. Vil ikke ha. Er bare sliten og dårlig. Sukkertoppen min forsvinner etter en stund. Jeg går inn i en ny søvnvandring og irritasjon. Helvete så trøtt det er mulig å være!

Løypa vi går opp fra Barafu til Stella Point, går parallellt med løypa som går ned fra Stella Point til Barafu. Oppe og nede er løypa felles. Når vi er på den felles delen oppe, bestemmer jeg meg spontant for å forlate gruppa. Jeg sier ingenting til guiden. Jeg bare går. Jeg vet ikke hvor løypa går, men jeg har lys fra andre fjelvandrer foran meg i varierende avstand. I tillegg er sporene enkelt å følge. Det går uansett bare oppover. Gudien lar meg gå. Han har selv sagt at jeg er sterk. Han ser at jeg lett vandrer fra gruppa. Jeg må bli sliten for å holde fokus. Jeg kommer til Stella Point 20 min før de andre. Det tok ikke 6 timer, men 7 timer å komme til Stella Point. Det var en sann prøvelse!

Klokken 0615 er gruppa på Stella Point. Her får vi ros fra guidene, samt servert ingefær-te med sukkeroverdose. Noen blir nærmest tvunget til å drikke teen. Like etter på havner den på Kilimanjaro etter en liten tur i magesekken hos en uheldig høydesyk brunette. Uheldig kan også benyttes om været. Det snør og er tåke. Ser svært lite. Ser i hvert fall ikke soloppgangen. Vi bruke 1 time på 700 meter og 150 høydemeter. På tur mot Uhuru Peak, på rundt 5800 m, skal jeg ta bilde av gruppa som går i kø på kraterkanten på Kilimanjaro. Bare en liten fartsøkning setter kroppen i beredskap. En øyeblikkelig kvalme settes inn. Jeg roer ned tempoet, og kvalmen forsvinner brått.

 

Her ankommer gruppa Stella Point etter 7 timer. Det har gått sakte, men en fart alle kunne holde

 

På tur mot Uhuru Peak. Det er vindt, og det er tungt

 

Jeg er skikkelig sliten. Jeg er overbevisst om at det hadde vært enklere om det hadde vært dag. Jeg får jo testet det ut i morgen

 

Endelig på toppen, for andre gang. Håper ikke tredje gang blir mer slitsom enn andre gang!

 

Det blir emosjonelt på toppen. Det har vært en ekstremt utmattende natt. Vi har jobbet hardt for dette i 5 dager, og endelig er vi på Afrikas tak, alle 13. Samtidig! Det tok oss 8 timer. Det er en gjennomsnittshastighet på 0,63 km/t. Test ut det neste gang du går i motbakke. Det er sakte, det!

Nå skal vi ned igjen. Sola brenner seg gjennom tåka. Det blir ekstremt varmt, selv på 5800! Det er faktisk mulig med shorts og t-skjorte. Vel nede ved (Barafu) camp, skal vi sove i et par timer før vi skal vandre ned til Mweka camp, 7,5 km fra Barafu camp (3100 m). Her skal det bli godt å sove. Vår siste natt på fjellet. Nå skal det bli godt med ei natt på hotellet. 

 

Barafu, sett fra halveis ned fra Kosovo camp

 

Denne natten kommer vi til å huske. Det er en skikkelig kraftanstrengelse å gå på fjelltur på natten, spesielt når ca. 4,2 km er ren motbakke, som det tar 7 timer å overkomme. Jeg nådde toppen for andre gang på 3 dager, og denne nattevandringen var tøffere enn den første, selv om Barranco-Uhuru Peak via Western Breach er ansett som den tøffeste og mest krevende ruta til toppen. Men så Western Breach gjort på dagtid, og det betyr jo en del.

I morgen skal jeg altså løpe opp og ned Kilimanjaro. Målet er under 10 timer. Det er absolutt en mulighet, og jeg har trua! Start blir mellom 0600 og 0630. Følg linken her for å følge løpeturen min:

https://map.racetracker.no/?race=kilimanjaro_2020

Kilimanjaro – Dag 5

Jeg sover dårlig. Det brenner i ansiktet. Jeg har vondt i hodet. Tar ikke ibux før klokken 4. Sover deretter som en stein til 0530. Usikker på om det er høyden eller solbrentheta (er det et ord?). Det gjør skikkelig vondt i ansiktet. Men det går fint. Skal ikke klage. Begge guidene som var med meg på toppturen var begge blitt snøblinde/solbrente på øynene. De har vondt, og ser dårlig. De spiser diamox og ibux, i tillegg bruker de solbriller til smerter og symptomer forsvinner.

Våkner på natta. Har vondt i hodet og ansiktet. Jeg er ganske sikker på at hodepinen kommer av et alvorlig solbrent ansikt

 

Vi går rundt 0830, på vei til Barafu camp, på 4600 m. Etappen er relativt kort, og vi bruker knapt 3 timer. For mange gikk det for fort. Det er tydelig når vi kommer til camp. Det er stille rundt lunsjmatbordet. Ikke noe tull eller humor. Jeg er selv irritert, men av helt andre grunner. Jeg trenger bare være for meg selv en stund. Dessverre påvirker det andre. Men det går over. Etter lunsj trenger vi å sove. Vi skal på topptur i natt. Noen får sove, andre ikke. Meg inkludert.

Det er varmt i ansiktet. Jeg setter meg inn i teltet. Plutselig renner det fra panna. Det regner jo ikke. Hvor kommer vannet fra? Jeg ser rundt meg, men teltet er helt tørt. Jeg kjenner meg i panna. Det svir. Jeg har fått blemme, og nå gikk det hull på den. Så her blir det rensing og plastring. Det renner fra kinnene også. Fra oppå nesen også. Jeg kan ikke se blemmer. Men de er der. De er små. Bittesmå. Mange av de! Får håpe jeg unngår infeksjon…

Jeg har masse blemmer i ansiktet. I starten tørker jeg, men så lar jeg det bare være, for da størkner det. Heller det enn at det skal renne og renne

 

Så er det middag. Rundt bordet er det like stille som ved lunsj. Litt mer latter nå, men det er ikke mye å skryte av. Folk er slitne og dårlige. Kanskje noen gruer seg til fjellturen? Toppturen. Vi skal til 5895 m i natt. Til toppen av Afrika! For mange var turen fra Karanga til Barafu en kort, men relativt tung etappe. Det begynner å tære på energien. Knær, rygger og nakker er vonde. Psyken presses. Det regnet selvsagt i dag også, men ikke fullt så masse som de andre dagene. Siste metrene til Barafu var bratt. Det blir tungt for mange. Vi er nå på 4600. Det merkes. Etter middag gir noen massasje til hverandre. Det var himmelsk! Hodepinen letter. Nå er vi snart være klare for toppnatten. Den tøffe testen.

Vi legger oss rundt 19. Vi skal stå opp kl. 22. Noen sovner, andre ikke. Akkurat som etter lunsj. Jeg er en av de som kun fikk slappet av. Ingen soving. 

Dag 6 kommer senere. Det blir et lengre innlegg fra toppnatten. Den fryktede natten opp til toppen.

I morgen skal jeg altså løpe opp og ned Kilimanjaro på under et døgn. Tenk at jeg har kommet dit! Nå er løpeturen rett rundt hjørnet! Trykk på linken for å følge løpeturen direkte (ikke video, men en prikk):

https://map.racetracker.no/?race=kilimanjaro_2020

Kilimanjaro – Dag 4 (min første tur til toppen)

Resultat fra dagens topptur. Sånn kan det gå. Måtte ta av plasteret etter dusj. Da går det som det måtte gå. Huden løsnet. Hadde jeg ønsket, kunne jeg revet av huden i hele panna og deler av ansiktet!

 

I dag tar jeg en annen rute enn resten av gjengen. Guiden Emanuel råder meg til å teste ut løypa jeg skal løpe, fra der vi er nå. Og nå er vi på Barranco camp. Vi har gått fra Machame gate til Machame camp. Fra Machame camp til Shiru camp. Fra Shiru camp til Barranco camp. Fra Barranco camp skal gjengen til Karanga. Jeg skal også til Karanga, men går via Western Breach og Uhuru Peak (toppen). Når jeg skal løpe, skal jeg starte fra Umbwe gate, og derfra til Barranco camp, via Western Breach og til toppen.

Ikke for å skryte, men det virker som bærerne er imponerte. De ønsker oss (meg og to guider) lykke til. Det starter naturligvis i regn. Og det regner og regner. Ved rundt 4900 (Arrow Glacier Camp) begynner det snø og sludde. Her ligger det også snø, men det er ikke mye. En dag uten nedbør sørger nok for at snøen forsvinner. Det er generelt lite snø oppover, men det er nok til at det er glatt og sleipt. Det snør og regner om hverandre. Det går bratt oppover, og i sikksakk. Det er en del klyving. Utfordrende når det er glatt. Vi går forbi et parti der noen amerikanere omkom av et steinras. På et skilt står det: «Rocks are falling. Keep moving». Etter 1-2 timer etter vi passere området går det et steinras.

I området her kan det gå steinras. For noen år siden omkom noen amerikanere her i Wester Breach, i et steinras

 

«Holy shit», kommer det fra guiden.

 

Han er nok litt rystet. Vi anslår at det er 100-400 nordvest fra oss. Det buldrer og smeller noe voldsomt. Guidene er usikre på om steinraset gikk i området vi gikk. Vi fortsetter oppover. Jeg må innrømme at jeg er litt redd. Etter flere luftige partier, kommer vi endelig til kraterkanten. 5700m Her er det flatt og en del snø. Kanskje 1-2 meter dybde. Og her kommer sola gjennom tåka. Fy søren så varmt. Jeg sjangler langs isbreen som ruver 4-5 meter over oss. Her kunne jeg kledd av meg og gått i shorts. Jeg er glad jeg ikke gjorde det, for sola gjorde meg solbrent i ansiktet. Fikk til og med blemme!

 

Selv om vi går rolig, er jeg ganske sliten. Det er spesielt viktig å få i seg næring. Jeg kvikner raskt til etter en matbit

 

Isbreen på kraterkanten

 

Nå skal vi finne toppen. Det snør, og sikta er dårlig. Guidene vet hvor vi skal. Vi kommer til en camp, samt en 100-150 meter høy kant. Tror dette også er kraterkanten. Den er snødekt. Guidene virker usikre på hvor vi skal. De kommuniserer på afrikansk. Etter 5-10 minutter virker det som de har funnet veien, og til slutt kommer vi til en oppgått sti. Emanuel går stadig vekk gjennom snøen. Det er nok slitsomt for han. Han banner. Tydeligvis oppgitt. Vi kommer til et sted for det er litt skjul for vind og snø. Jeg spør om vi ikke bare kan stoppe og spise litt. Jeg er helt kjørt. Jeg har til nå spist en sjokolade og drukket Maurten (ernæringsdrikk). Nå trenger jeg mer sjokolade og nøtter. Guiden vil at vi skal fortsette. Jaja, det er sikkert noe skjul der oppe. Etter rundt 30-40 minutter (om ikke mer) har vi kommet oss opp 100-150 meter. Nå er det slak stigning til toppen. Ser absolutt ingenting! Ser noe i det fjerne, som jeg antar er toppen. Nope, er bare sperringer. Jeg sjangler bortover. Jeg er sliten og småsvimmel. Endelig. Der er toppen. Jeg setter opp farten. Går forbi guidene. Det står to guider med skiltet, med ryggen til meg. De venter på et par som kommer fra en annen rute. Jeg kommer til skiltet. Guidene som står der blir overrasket:

«Where did you come from?», sier den ene guiden.

 

Jeg vurdere å svare «heaven», men ble bare «Barranco».

 

«Barranco?! Wow!».

 

De ble visst imponerte. Western Breach er tøft, vanskelig og utfordrende, samt risikofylt. Det er en grunn til at kommsersielle turer ikke bruker denne ruta.

 

På toppen for første gang!

 

Jeg setter meg rett ned knestående. Jeg er sliten. Fryktelig sliten. Jeg filmer litt, før jeg igjen går i knestående foran sekken. Jeg drikker litt Maurten, og pakker opp mandelstangen.

 

«No time to waste, Eugene», sier Emanuel.

 

Vi må ned igjen. Jeg er bare akklimatisert for 4600 (knapt nok) og har gått fra 3900. Jeg bør ikke være der for lenge. Jeg får bare spist 1/3 av mandelstangen. Helvete. Hvordan skal dette gå? Jeg trenger mat, og blir forespeilet at jeg kan spise ved Barafu. Jaja, det får bare gå.

 

Litt av mandelstangen jeg fikk i meg på toppen av Kilimanjaro

 

Det får fort nedover. Det er jeg ikke forberedt på. Føttene er skjelven. Vi passerer Stella Point etter 10-20 minutter. Herfra går det bratt nedover. Og fort. Både stillongs og regnbuksa ramler av. Jeg må flere ganger dra den opp. Jeg ber guiden stoppe. Får rettet på buksa, men ikke strammet godt nok. Jeg holde på slik i 30-40 min før jeg ber guiden stoppe igjen. Nå strammer jeg buksa skikkelig. Så løper/går vi fort til Karanga camp. Uten en jævla matbit. Karanga camp etter 1 time og 20 min. Her blir jeg omringet av gjengen og crewet. Jeg får mat og oppvartning. Jeg er litt sliten nå, men jeg klarer meg. Sola kommer frem. Jeg blir enda mer solbrent. Jeg hadde nemlig ikke med meg solkrem. Dustemikkel! For hver 1000 meter blir UV-stråler 10-12% sterkere. Så jeg har tatt imot, ubeskyttet, 60-70% sterkere UV-stråler på Kilimanjaro. Ikke rart trynet mitt ble grillet. Guidene glemte solbriller, så de ble solbrente/snøblinde på øynene, så vi tre hadde en tung natt. Mer om dette på Dag 5.

På vei fra Barafu til Karanga. Dersom jeg ikke tar feil, er dette Karanga Valley, dessverre mye tåke, men likevel spektakulært

 

Gjengen kan fortelle om fantastiske bærere som gjør alt for at vi skal sove tørt. I løpet av etappen striregner det, så enkelte telt blir våte. Én av bærerne vrenger av seg sin egen t-skjorte, og tørker teltet med denne. Da rakner det for noen. Tårene triller. Bærerne er så snille. Det samme er guidene som tar veldig godt vare på oss.

Kilimanjaro – Dag 3

Det begynner veldig bra! Det er opphold, og kun noen få skyer. Vi ser deler av toppen. Vi starter klokken 0822. Det går slakt oppover. Fortsatt opphold. Temperaturen begynner å falle, så hansker, lue og buff kommer på. Det begynner selvsagt å regne. Og regne skal det gjøre resten av dagen! 

Dessverre måtte Jon-Harald forlate oss. Matforgiftningen ville ikke slippe taket. På grunn av det, fikk også høydesyke en enklere inngang til kroppen hans. Det er vanskelig å motivere en person til å gå videre som ikke har spist eller drukket på 36 timer. Alt i alt var det en god avgjørelse å avbryte.

Teltene pakkes sammen. Doteltene pakkes sammen helt til slutt. Doen er altså i de grønne teltene. Helt fantastisk med et do man kan sitte på!

 

Meg og guiden, Emanuel (som er sjefsguide, og guide sammen med meg på søndag)
To av syv guider

 

Vi går fra 3750 til 4600, og derfra til camp på 3800. Etter 4,5 time kommer vi til Lava Tower på 4600. Her skal vi spise lunsj. På vei opp hit, begynner flere å kjenne høyden. I lunsjteltet spiser vi lunsj, og her viser høyden seg fra sin sterke side. Her har flere symptomer. Hodepine og kvalme. Noen fryser. Nesten alle lukker øynene for å sove litt. Sittende. Meg inkludert. Jeg fryser litt, og merker litt hodepine. Bittelitt småkvalm. 

Etter lunsj går vi ned til Barranca camp, i regnvær. Flere har hodepine og kvalme. Jeg har hodepine. Jeg tar en Ibux 400mg, og legger meg litt. Etter en liten time er det middag. Hodepinen har gitt seg. Det regner fortsatt. Regne skal det også gjøre nesten hele natten.

Det blir tyngre å sove, men får tilstrekkelig med timer til at jeg er opplagt dagen etter. Jeg tror ikke det er høyden som gjør det utfordrende å sove. En utfordring med å sove, er at teltet ikke i det hele tatt er vannrett. Glatt sovepose mot glatt underlag er en dårlig kombo. Jeg sklir. Omtrent alle sklir på liggeunderlaget. De fleste kjenner til en eller annen form for høydesyke. Noen mer enn andre.

Planen videre er at vi skal gå til Karanga camp på 3900 m. Etter ei natt der, skal vi gå til Barafu på 4600. Her skal vi kun være til midnatt. Ved midnatt skal vi nemlig gå til toppen. For egen del, tar jeg og guiden en annen vri. Jeg går rett fra Barranco til toppen, via Western Breach. Samme rute som jeg skal løpe. Så fra toppen til Karanga, der jeg møter de andre. Derfra følger jeg gjengen fra Karanga til Barafu, fra Barafu til toppen, og toppen og ned.

Dag 4 kommer ut senere i dag. Følg med, følg med!

Kilimanjaro – Dag 2

Navnet mitt er ikke så enkelt å uttale – for utlendinger. Det ender omtrent alltid med etternavnet, Haugen. Noe som i grunnen heller ikke er så enkelt å uttale. Det starter ned «Håugin». Det ble tydeligvis noe vanskelig å holde på, så etter noen timer ble det «Hugjin». Ved er par tilfeller rettet jeg til «Hæogen», til ingen nytte. Flere guider blir oppmernsomme på meg. Noen kaller meg «The Runner», men etter hver har «Håugin» blitt utvannet til «Eugene». Flere i gjengen har også begynt å kalle meg det.

Vi våkner 6. Bagasjen (med sovepose, liggeunderlag, skiftetøy, snacks etc) skal være ferdig pakket til 7. Da er det frokost, og da pakker bærerne sammen telt og alt annet som de bærer til neste camp. I dag skal vi gå ca. 5km og 1000 høydemeter. Det starter rolig og bratt. De første 2 timene er rett opp, og stort sett i trappetrinnbevegelse. Det begynner å regne relativt tidlig, men ikke så mye. Etter litt over en time blir det heldigvis opphold, men tåka henger tungt.

 

På vei til Shira camp er det ikke mye utsikt å nyte

Vi får beskjed om å gå raskere. Hallo, vi går jo i 1,5 km/t. Vi roper pole, pole (som betyr sakte, sakte). Normalt sett er det guidene som sier det. Men vi er jo ikke normale. Vi fortsetter i vårt tempo en stund til. Så får vi en vennlig beskjed om å holde kjeft, og gå fortere. Du skjønner, vi jabber mye. Bruker altså energi på prating. Men altså, guidene er veldig hyggelige. Misforstå meg rett. Guidene snakker tydeligvis for døve ører. Vi ankommer campen etter 4,5 time, altså 1 km/t i snitt. Vi reduserte altså hastigheten. Skikkelig kul gjeng…

Men tilbake til etappen. Ca. 1 time før vi ankommer camp, begynner det å regne. 40 min før camp begynner det å striregne. Det renner elver, fuckings elver langs stien. Alt blir vått. Vi fryser. Vi fryser lenge etter vi ankommer camp. Guidene ville nok ha oss fort til camp, før regnet. Så ris til egen bak, dette.

Vi setter oss i matteltet. Her får vi som vanlig servert te, popcorn, og etter hvert lunsj. Kjøttdeig og spaghetti. Etter lunsj drar alle frem skosåler som vi tørker over gassbrenneren. Bærerne som styrer matteltet ler av oss. Bærerne er fantastiske folk. De stiller opp og gjør alt for oss. Nesten alt. Vi må selv tørke oss i ræva. De er omtenksomme og oppmerksomme. Mange er dårlig kledd. Klærne de har er arvet fra turgåere som gir vekk klær etter endt fjelltur. De fortjener ethvert plagg og utstyr. Noen bærere er så dårlig kledd at de ikke får sove om natten pga av kulde. Alle oss blir triste på deres vegne, så vi er så hyggelig vi kan mot dem. Vi er også rause med å dele ut snacks vi selv ikke trenger.

 

Her tørker vi såler over gassbrenneren. Skoene ble så våte etter dag 2!

 

Kilimanjaro viser seg for første gang. For oss. På denne turen.

 

Gjengen (minus 4 stk) på Shira camp. Soveposen hos Henriette (til høyre i bildet) er på tørkings. Du vet. Det regner så forbaska masse denne dagen!

 

Nå er det kveld. Klokken er snart 22. I morgen skal vi til 4600 før vi går til 3900 for å sove. Det blir en tøff tur på 10 km og 6 timer, spesielt når de fleste telt er våte. Det drypper vann. Det renner vann. Det brukes plaster for å tette hull. Noen bruker trusebind som oppsamler. Vi kommer oss gjennom natten, tørr eller våt.

De aller fleste er i fin form, meg inkludert. Noen er litt uggen. Uvisst om det er høydesyke, mat, sliten eller vondter etter tung sekk. Vi er i alle fall ved godt mot, og veldig klare for å bestige Kilimanjaro.

Løpeturen opp og ned Kilimanjaro

Søndag 2. februar, klokken 0630 (0430 norsk tid) starer jeg på løpeturen min opp og ned Kilimanjaro på under 10 timer. Det er mulig å følge løpeturen min via denne linken.

https://map.racetracker.no/?race=kilimanjaro_2020

Da jeg gikk fra Barranco til toppen av Kilimanjaro, gikk jeg via Western Breach, løype jeg hadde planer om å bruke. Denne løypa er den mest krevende av alle ruter til toppen, og blir veldig sjelden benyttet kommersielt. Den er utfordrende, men ikke veldig teknisk. Du må klyve 4-5 ganger forbi relativt luftige partier. Det er i tillegg snø og glatt. Normalt sett er det tørt der på denne tiden. Men ingenting er normalt akkurat nå. For å toppe det hele gikk det et stort steinras der da vi gikk der. På natten gikk det et enormt steinras i samme område. Derfor er det bestemt at jeg må ta den alternative ruten. Den er i følge Strava 47 kilometer tur/retur. I følge skilt på fjellet, er den 55 kilometer lang, så det er ikke helt sikkert hvor lang den er. Det å klare løpeturen på under 10 timer, ble plutselig ganske tøft.

 

Racetracker er firmaet back trackingen. Jeg har fått tilsendt tre trackere. To for gsm og én for satellitt for maksimal tracking. Gsm-dekningen er så som så. I verste fall kommer trackeren til å oppdatere seg hvert tiende minutt. Dersom det er gsm-dekning, skjer oppdateringen hvert minutt.

Dette er da løypa. Forhåpentligvis ikke mer enn 47 km lang.

 

Så, følg med følg med!

Kilimanjaro – Dag 1

Link til innsamlingsaksjonen: https://www.facebook.com/donate/868360433565441/

 

Bagasjen lempes på taket, noen guider og gjengen stables i buss. Nå fraktes vi til foten av fjellet, og Machame gate, 1800m over havet. Før vi kommer dit, stopper vi utenfor det lokale markedet. Ut løper hele bussen, minus gjengen. Etter 5 minutter kommer guidene med 3 tøyposer med søte, små colaflasker. Guiden får ikke lov å bære Cola, så her blir vi utnyttet. Vi må bære selv. Tre gutter, inkluder meg får utlevert hver sin pose. Guiden forsikrer oss om at han skal overta posene så snart vi er innenfor gaten. 

 

Ruta vi skal gå er Machame-ruten. Den går fra Machame gate – Machame camp – Shira camp – Barranco camp – Karanga camp – Barafu camp – Uhuru Peak (toppen). Mellom campene bærer vi kun en dagstursekk. Den skal inneholde det vi måtte ha behov for. Regnklær, drikke, snacks, kamera, klær etc. Sovepose, liggeunderlag, telt, måltider på fjellet, skifteklær etc sendes med bærere.

På hver camp er det et skilt som forteller distanse til de forskjellige campene

 

Ved gaten må vi registrere oss, blant annet med passnummer. For oss som ikke hadde kopi/bilde av pass, ble vi på ekte afrikansk vis bedt om å skrive et fiktivt nummer. Mitt ble 12345678. 

 

Så… De fleste av oss hadde pakket dagstursekken til randen. Det skulle derimot vise seg at vi alle (nesten) fikk en ny definisjon av «randen». Lunsjboksen vi fikk utlevert var på størrelse med en liten tv. For noen liten, for andre jævla svær. Sistnevnte for min del. Jeg måtte dessverre kaste vekk manndommen i prosessen. Ga vekk posen med Cola til ei Henriette for å få plass til lunsjen. Forbanna tullete fjottpeis! Og vi gikk. 

Lunsjpakken. God blanding.

 

Rett etter passering av gaten blir noen oppmerksom på at vi har et truseinnlegg på avveie. Normalt sett sitter slike innlegg ganske greit fast i trusa. I ulltruser, derimot… Endelig, på tur mot toppen av Kilimanjaro kjenner hun at det er noe som dingler og dasker henne på låret. Hun ser ned, og ser noe hvitt. Jaha, tenker hun. Hun tar tak, og røkker den av shortsen. TRUSEINNLEGG?! Hva faen gjør det her? Det har altså løsnet fra trusa, funnet veien ut, og til slutt fester seg på shortsen, på utsiden til alles beskuelse. Bra start. Bra start. Det vites ikke hvor mange som fikk dette med seg. 

 

Og så var da denne Colaen. Ingen guide å se. Henriette måtte altså bære Colaen langt forbi porten. Etter 30 minutter kommer guiden svett oppover bakken.

 

«Now I can take the Coke», sa guiden.

 

Henriette har gått på do, så jeg må fiske den fram fra hennes ryggsekk. Det viser seg at colaen er borte.

 

«Jeg finner ikke colaen», sier jeg.

 

Raskt får jeg støttende spørsmål fra Katrine.

 

«Har du glemt å pakke den ned, Henriette?», spør hun.

 

Henriette må ut av dokøen, og vandre 50 meter bortover for å sjekke sekken sin. Akkurat i det hun tar i sekken avslører jeg spøken. Og sånn går dagene…

 

Vi syntes vi i utgangspunktet gikk ganske fort. Egentlig altfor fort. Da vi begynte å ta igjen bærere (som alltid går raskere enn turgåerne for å kunne sette opp telt før turgåerne ankommer camp), måtte gruppa ta ansvar. Vi snakker på norsk, noe guiden fanger opp. Det ender med at vi går saktere. Alle er fornøyd. Tøvete gjeng som tør gi beskjed. Vi blir enige om at vi på dag 2 må og skal gå saktere. 

 

Vi ender opp på  Machame camp (2800m) etter 5 timer gåing. 4 av timene regnet det. Det resulterte også i at en del bagger ble våte. Vi slenger ut klær til tørk, og stikker i matteltet for en kopp te og popcorn. Så begynner det jaggu å regne igjen. Vi må ut og redde klærne fra total katastrofe. Ikke tørt.

På Machame camp. Det grønne teltet er matteltet vårt. De to små, grønne er toalettet vårt,

 

Tilbake i telte får vi æren av å ordne te, kaffe, kakao ++ helt selv. En ære vi kanskje ikke var verdig. Først mister Katrine kaffepulver i koppen. Kaffen blir altfor sterk! Så tømmer vi nærmest pulverkakaoboksen for pulver – det for å i det hele tatt smake kakaoen. En stykk Kopala skulle kopiere det samme med kaffe i den tro at kaffepulveret også var svakt. Det var det altså ikke. Kopala fikk ikke med seg Katrine sin miss. Kaffe nummer to ble blandet sterkt. Kopala ikke fornøyd.

 

Ingen lider av høydesyke, men noen kjenner på den lange gåturen. Jon-Harald kjenner også på matforgiftning, så her kommer det ut både her og der. Guiden som er meget erfaren kan bekrefte at det ikke er høydesyke, og at det kommer til å gå bra. Vi krysser fingrene.

 

Vi har gått ca. 14 km og 1000 høydemeter. Det har vært flatt, litt oppover og relativt bratt. 4 timer regn tærer på humøret og regnklær. Gjengen på 14 er forskjellig, men sammensveiset. Intimsoner og redsel for dogåing forsvinner. I tillegg plasseres ofte doene tett opp mot teltene. Her er det ingen lyddemping. Men det driter vi i. Tok du den? Lykke for oss var toalettene. Vi var alle forberedt på å gå på do det kun er hull i gulvet. Ingenting å sitte på, så her må vi rett i hocky eller huk. Eller begge deler. Noen fryktet å ramle i hullet. Kanskje vi bare venter med å bæsje? Én uke uten bæsj går vel fint? Lykken var derfor stor med bærbart klosett.

 

For min egen del har det gått helt fint. Ingen symptomer. Ikke sliten. Det eneste jeg merker til høyden er at jeg må trekke pusten noe dypt etter å ha pratet i lange strekk. Ellers er jeg stiv i skuldre etter ryggsekken. 

 

Dette er gjengen. Ser du meg?

Kilimanjaro Dag 0 (RaceTracker)

På flyet fra til Addis Ababa har jeg en 3-seter for meg selv. Det betyr i korte trekk at jeg kan ligge og sove. Så herlig! Men det er ikke den mest behagelige sengen jeg har hatt. Men hvem bryr seg. Jeg kan ligge! Jeg slipper å sitte og sove.

 

Flyet skal lande 0630 lokal tid, noe som etter mine beregninger blir 0430 norsk tid. Jeg våkner brått da lysene kommer på. Jeg må på do, så jeg må bare reise meg opp. Før jeg gjør det, ser jeg på klokka. 0430. Jeg tenker og tenker. Hvordan er det mulig? Jeg har ikke stilt klokka etter lokal tid, så det betyr at 0430 skal være den norske tiden. Det betyr også at vi skal være landet nå. Jeg skjønner ingenting. Jeg reiser meg opp. Gnir meg i øynene. Kommer på at jeg fortsatt har dagslinsene på meg. Jeg klarer knapt nok holde øynene åpne. De er tørre. Men egentlig sliter jeg mest med å forstå at klokka er 0430. Jeg ser rundt meg, og halve flyet sover. Hvordan i helvete er dette mulig?! Jeg er trøtt, og skjønner fortsatt ingenting!

 

Doen blir ledig. Jeg presser på meg skoene, og stikker på do. Skjønner fortsatt ingenting. Hvorfor lander vi ikke nå? Tilbake på 3-seteren tar jeg fram mobilen. Den viser også 0430 (eller nå viser den 0440). Jeg går inn på en funksjon på mobilen som lar meg se hva klokka verden over. I Addis skal klokka være 0440. Da går det opp for meg at klokka faktisk har stilt seg selv. Det er den eneste logiske forklaringen. Håper jeg er smartere på fjellet…

 

Vi møter guiden vår, Emanuel. Han skal også løpe sammen med meg, opp og ned Kilimanjaro.

 

“First of all, who is Mr. Haugen”, spør han.

“It’s me”, svarer jeg

“I knew it the moment I saw you. That must be the runner”, svarer han tilbake.

 

Vi ler alle sammen. Vet ikke helt hvordan gruppa tok det. Er det et hån mot gjengen? Ser ikke de atletisk ut? Ser ikke de ut som noen som kunne løpe opp og ned Kilimanjaro? Alle virket i hvert fall blide da de gikk og la seg. Ja, jeg er vel den eneste som sitter våken…

 

“So, how fast are you going to run”, spør Emanuel.

“10 hours”, svarer jeg.

 

Det blir stille. Han virker skeptisk.

 

“oh…”, kommer det fra Emanuel

 

Skeptisk til om jeg klarer det eller skeptisk til om han klarer det? Vi får se. Jeg skal i hvert fall klare det på under 10 timer.

 

Det viser seg at vi ikke får tak i simkort, så det spøker for oppdatering underveis. I tillegg er det visst ikke så godt dekning på fjellet som forespeilet. Vi får se. I verste fall hører dere ikke noe fra meg før 29. januar.

 

Dere som har lest hele veien ned hit, vil nå vite at dere kan følge løpeturen min 2. februar, gjennom denne linken:

https://map.racetracker.no/?race=kilimanjaro_2020

 

Jeg har fått to GSM-trackere, og én satellitt-tracker.

Satellitt-trackeren oppdateres hver tiende minutt. GSM-trackerne oppdaterer hvert minutt. Satellitt-dekningen er en backup, der det ikke er GSM-dekning. Så vet dere det.

 

Så, nå skal jeg legge meg. Vi høres.