Det begynner veldig bra! Det er opphold, og kun noen få skyer. Vi ser deler av toppen. Vi starter klokken 0822. Det går slakt oppover. Fortsatt opphold. Temperaturen begynner å falle, så hansker, lue og buff kommer på. Det begynner selvsagt å regne. Og regne skal det gjøre resten av dagen!
Dessverre måtte Jon-Harald forlate oss. Matforgiftningen ville ikke slippe taket. På grunn av det, fikk også høydesyke en enklere inngang til kroppen hans. Det er vanskelig å motivere en person til å gå videre som ikke har spist eller drukket på 36 timer. Alt i alt var det en god avgjørelse å avbryte.
Teltene pakkes sammen. Doteltene pakkes sammen helt til slutt. Doen er altså i de grønne teltene. Helt fantastisk med et do man kan sitte på!
Meg og guiden, Emanuel (som er sjefsguide, og guide sammen med meg på søndag)To av syv guider
Vi går fra 3750 til 4600, og derfra til camp på 3800. Etter 4,5 time kommer vi til Lava Tower på 4600. Her skal vi spise lunsj. På vei opp hit, begynner flere å kjenne høyden. I lunsjteltet spiser vi lunsj, og her viser høyden seg fra sin sterke side. Her har flere symptomer. Hodepine og kvalme. Noen fryser. Nesten alle lukker øynene for å sove litt. Sittende. Meg inkludert. Jeg fryser litt, og merker litt hodepine. Bittelitt småkvalm.
Etter lunsj går vi ned til Barranca camp, i regnvær. Flere har hodepine og kvalme. Jeg har hodepine. Jeg tar en Ibux 400mg, og legger meg litt. Etter en liten time er det middag. Hodepinen har gitt seg. Det regner fortsatt. Regne skal det også gjøre nesten hele natten.
Det blir tyngre å sove, men får tilstrekkelig med timer til at jeg er opplagt dagen etter. Jeg tror ikke det er høyden som gjør det utfordrende å sove. En utfordring med å sove, er at teltet ikke i det hele tatt er vannrett. Glatt sovepose mot glatt underlag er en dårlig kombo. Jeg sklir. Omtrent alle sklir på liggeunderlaget. De fleste kjenner til en eller annen form for høydesyke. Noen mer enn andre.
Planen videre er at vi skal gå til Karanga camp på 3900 m. Etter ei natt der, skal vi gå til Barafu på 4600. Her skal vi kun være til midnatt. Ved midnatt skal vi nemlig gå til toppen. For egen del, tar jeg og guiden en annen vri. Jeg går rett fra Barranco til toppen, via Western Breach. Samme rute som jeg skal løpe. Så fra toppen til Karanga, der jeg møter de andre. Derfra følger jeg gjengen fra Karanga til Barafu, fra Barafu til toppen, og toppen og ned.
Navnet mitt er ikke så enkelt å uttale – for utlendinger. Det ender omtrent alltid med etternavnet, Haugen. Noe som i grunnen heller ikke er så enkelt å uttale. Det starter ned «Håugin». Det ble tydeligvis noe vanskelig å holde på, så etter noen timer ble det «Hugjin». Ved er par tilfeller rettet jeg til «Hæogen», til ingen nytte. Flere guider blir oppmernsomme på meg. Noen kaller meg «The Runner», men etter hver har «Håugin» blitt utvannet til «Eugene». Flere i gjengen har også begynt å kalle meg det.
Vi våkner 6. Bagasjen (med sovepose, liggeunderlag, skiftetøy, snacks etc) skal være ferdig pakket til 7. Da er det frokost, og da pakker bærerne sammen telt og alt annet som de bærer til neste camp. I dag skal vi gå ca. 5km og 1000 høydemeter. Det starter rolig og bratt. De første 2 timene er rett opp, og stort sett i trappetrinnbevegelse. Det begynner å regne relativt tidlig, men ikke så mye. Etter litt over en time blir det heldigvis opphold, men tåka henger tungt.
På vei til Shira camp er det ikke mye utsikt å nyte
Vi får beskjed om å gå raskere. Hallo, vi går jo i 1,5 km/t. Vi roper pole, pole (som betyr sakte, sakte). Normalt sett er det guidene som sier det. Men vi er jo ikke normale. Vi fortsetter i vårt tempo en stund til. Så får vi en vennlig beskjed om å holde kjeft, og gå fortere. Du skjønner, vi jabber mye. Bruker altså energi på prating. Men altså, guidene er veldig hyggelige. Misforstå meg rett. Guidene snakker tydeligvis for døve ører. Vi ankommer campen etter 4,5 time, altså 1 km/t i snitt. Vi reduserte altså hastigheten. Skikkelig kul gjeng…
Men tilbake til etappen. Ca. 1 time før vi ankommer camp, begynner det å regne. 40 min før camp begynner det å striregne. Det renner elver, fuckings elver langs stien. Alt blir vått. Vi fryser. Vi fryser lenge etter vi ankommer camp. Guidene ville nok ha oss fort til camp, før regnet. Så ris til egen bak, dette.
Vi setter oss i matteltet. Her får vi som vanlig servert te, popcorn, og etter hvert lunsj. Kjøttdeig og spaghetti. Etter lunsj drar alle frem skosåler som vi tørker over gassbrenneren. Bærerne som styrer matteltet ler av oss. Bærerne er fantastiske folk. De stiller opp og gjør alt for oss. Nesten alt. Vi må selv tørke oss i ræva. De er omtenksomme og oppmerksomme. Mange er dårlig kledd. Klærne de har er arvet fra turgåere som gir vekk klær etter endt fjelltur. De fortjener ethvert plagg og utstyr. Noen bærere er så dårlig kledd at de ikke får sove om natten pga av kulde. Alle oss blir triste på deres vegne, så vi er så hyggelig vi kan mot dem. Vi er også rause med å dele ut snacks vi selv ikke trenger.
Her tørker vi såler over gassbrenneren. Skoene ble så våte etter dag 2!
Kilimanjaro viser seg for første gang. For oss. På denne turen.
Gjengen (minus 4 stk) på Shira camp. Soveposen hos Henriette (til høyre i bildet) er på tørkings. Du vet. Det regner så forbaska masse denne dagen!
Nå er det kveld. Klokken er snart 22. I morgen skal vi til 4600 før vi går til 3900 for å sove. Det blir en tøff tur på 10 km og 6 timer, spesielt når de fleste telt er våte. Det drypper vann. Det renner vann. Det brukes plaster for å tette hull. Noen bruker trusebind som oppsamler. Vi kommer oss gjennom natten, tørr eller våt.
De aller fleste er i fin form, meg inkludert. Noen er litt uggen. Uvisst om det er høydesyke, mat, sliten eller vondter etter tung sekk. Vi er i alle fall ved godt mot, og veldig klare for å bestige Kilimanjaro.
Søndag 2. februar, klokken 0630 (0430 norsk tid) starer jeg på løpeturen min opp og ned Kilimanjaro på under 10 timer. Det er mulig å følge løpeturen min via denne linken.
https://map.racetracker.no/?race=kilimanjaro_2020
Da jeg gikk fra Barranco til toppen av Kilimanjaro, gikk jeg via Western Breach, løype jeg hadde planer om å bruke. Denne løypa er den mest krevende av alle ruter til toppen, og blir veldig sjelden benyttet kommersielt. Den er utfordrende, men ikke veldig teknisk. Du må klyve 4-5 ganger forbi relativt luftige partier. Det er i tillegg snø og glatt. Normalt sett er det tørt der på denne tiden. Men ingenting er normalt akkurat nå. For å toppe det hele gikk det et stort steinras der da vi gikk der. På natten gikk det et enormt steinras i samme område. Derfor er det bestemt at jeg må ta den alternative ruten. Den er i følge Strava 47 kilometer tur/retur. I følge skilt på fjellet, er den 55 kilometer lang, så det er ikke helt sikkert hvor lang den er. Det å klare løpeturen på under 10 timer, ble plutselig ganske tøft.
Racetracker er firmaet back trackingen. Jeg har fått tilsendt tre trackere. To for gsm og én for satellitt for maksimal tracking. Gsm-dekningen er så som så. I verste fall kommer trackeren til å oppdatere seg hvert tiende minutt. Dersom det er gsm-dekning, skjer oppdateringen hvert minutt.
Dette er da løypa. Forhåpentligvis ikke mer enn 47 km lang.
Link til innsamlingsaksjonen: https://www.facebook.com/donate/868360433565441/
Bagasjen lempes på taket, noen guider og gjengen stables i buss. Nå fraktes vi til foten av fjellet, og Machame gate, 1800m over havet. Før vi kommer dit, stopper vi utenfor det lokale markedet. Ut løper hele bussen, minus gjengen. Etter 5 minutter kommer guidene med 3 tøyposer med søte, små colaflasker. Guiden får ikke lov å bære Cola, så her blir vi utnyttet. Vi må bære selv. Tre gutter, inkluder meg får utlevert hver sin pose. Guiden forsikrer oss om at han skal overta posene så snart vi er innenfor gaten.
Ruta vi skal gå er Machame-ruten. Den går fra Machame gate – Machame camp – Shira camp – Barranco camp – Karanga camp – Barafu camp – Uhuru Peak (toppen). Mellom campene bærer vi kun en dagstursekk. Den skal inneholde det vi måtte ha behov for. Regnklær, drikke, snacks, kamera, klær etc. Sovepose, liggeunderlag, telt, måltider på fjellet, skifteklær etc sendes med bærere.
På hver camp er det et skilt som forteller distanse til de forskjellige campene
Ved gaten må vi registrere oss, blant annet med passnummer. For oss som ikke hadde kopi/bilde av pass, ble vi på ekte afrikansk vis bedt om å skrive et fiktivt nummer. Mitt ble 12345678.
Så… De fleste av oss hadde pakket dagstursekken til randen. Det skulle derimot vise seg at vi alle (nesten) fikk en ny definisjon av «randen». Lunsjboksen vi fikk utlevert var på størrelse med en liten tv. For noen liten, for andre jævla svær. Sistnevnte for min del. Jeg måtte dessverre kaste vekk manndommen i prosessen. Ga vekk posen med Cola til ei Henriette for å få plass til lunsjen. Forbanna tullete fjottpeis! Og vi gikk.
Lunsjpakken. God blanding.
Rett etter passering av gaten blir noen oppmerksom på at vi har et truseinnlegg på avveie. Normalt sett sitter slike innlegg ganske greit fast i trusa. I ulltruser, derimot… Endelig, på tur mot toppen av Kilimanjaro kjenner hun at det er noe som dingler og dasker henne på låret. Hun ser ned, og ser noe hvitt. Jaha, tenker hun. Hun tar tak, og røkker den av shortsen. TRUSEINNLEGG?! Hva faen gjør det her? Det har altså løsnet fra trusa, funnet veien ut, og til slutt fester seg på shortsen, på utsiden til alles beskuelse. Bra start. Bra start. Det vites ikke hvor mange som fikk dette med seg.
Og så var da denne Colaen. Ingen guide å se. Henriette måtte altså bære Colaen langt forbi porten. Etter 30 minutter kommer guiden svett oppover bakken.
«Now I can take the Coke», sa guiden.
Henriette har gått på do, så jeg må fiske den fram fra hennes ryggsekk. Det viser seg at colaen er borte.
«Jeg finner ikke colaen», sier jeg.
Raskt får jeg støttende spørsmål fra Katrine.
«Har du glemt å pakke den ned, Henriette?», spør hun.
Henriette må ut av dokøen, og vandre 50 meter bortover for å sjekke sekken sin. Akkurat i det hun tar i sekken avslører jeg spøken. Og sånn går dagene…
Vi syntes vi i utgangspunktet gikk ganske fort. Egentlig altfor fort. Da vi begynte å ta igjen bærere (som alltid går raskere enn turgåerne for å kunne sette opp telt før turgåerne ankommer camp), måtte gruppa ta ansvar. Vi snakker på norsk, noe guiden fanger opp. Det ender med at vi går saktere. Alle er fornøyd. Tøvete gjeng som tør gi beskjed. Vi blir enige om at vi på dag 2 må og skal gå saktere.
Vi ender opp på Machame camp (2800m) etter 5 timer gåing. 4 av timene regnet det. Det resulterte også i at en del bagger ble våte. Vi slenger ut klær til tørk, og stikker i matteltet for en kopp te og popcorn. Så begynner det jaggu å regne igjen. Vi må ut og redde klærne fra total katastrofe. Ikke tørt.
På Machame camp. Det grønne teltet er matteltet vårt. De to små, grønne er toalettet vårt,
Tilbake i telte får vi æren av å ordne te, kaffe, kakao ++ helt selv. En ære vi kanskje ikke var verdig. Først mister Katrine kaffepulver i koppen. Kaffen blir altfor sterk! Så tømmer vi nærmest pulverkakaoboksen for pulver – det for å i det hele tatt smake kakaoen. En stykk Kopala skulle kopiere det samme med kaffe i den tro at kaffepulveret også var svakt. Det var det altså ikke. Kopala fikk ikke med seg Katrine sin miss. Kaffe nummer to ble blandet sterkt. Kopala ikke fornøyd.
Ingen lider av høydesyke, men noen kjenner på den lange gåturen. Jon-Harald kjenner også på matforgiftning, så her kommer det ut både her og der. Guiden som er meget erfaren kan bekrefte at det ikke er høydesyke, og at det kommer til å gå bra. Vi krysser fingrene.
Vi har gått ca. 14 km og 1000 høydemeter. Det har vært flatt, litt oppover og relativt bratt. 4 timer regn tærer på humøret og regnklær. Gjengen på 14 er forskjellig, men sammensveiset. Intimsoner og redsel for dogåing forsvinner. I tillegg plasseres ofte doene tett opp mot teltene. Her er det ingen lyddemping. Men det driter vi i. Tok du den? Lykke for oss var toalettene. Vi var alle forberedt på å gå på do det kun er hull i gulvet. Ingenting å sitte på, så her må vi rett i hocky eller huk. Eller begge deler. Noen fryktet å ramle i hullet. Kanskje vi bare venter med å bæsje? Én uke uten bæsj går vel fint? Lykken var derfor stor med bærbart klosett.
For min egen del har det gått helt fint. Ingen symptomer. Ikke sliten. Det eneste jeg merker til høyden er at jeg må trekke pusten noe dypt etter å ha pratet i lange strekk. Ellers er jeg stiv i skuldre etter ryggsekken.
På flyet fra til Addis Ababa har jeg en 3-seter for meg selv. Det betyr i korte trekk at jeg kan ligge og sove. Så herlig! Men det er ikke den mest behagelige sengen jeg har hatt. Men hvem bryr seg. Jeg kan ligge! Jeg slipper å sitte og sove.
Flyet skal lande 0630 lokal tid, noe som etter mine beregninger blir 0430 norsk tid. Jeg våkner brått da lysene kommer på. Jeg må på do, så jeg må bare reise meg opp. Før jeg gjør det, ser jeg på klokka. 0430. Jeg tenker og tenker. Hvordan er det mulig? Jeg har ikke stilt klokka etter lokal tid, så det betyr at 0430 skal være den norske tiden. Det betyr også at vi skal være landet nå. Jeg skjønner ingenting. Jeg reiser meg opp. Gnir meg i øynene. Kommer på at jeg fortsatt har dagslinsene på meg. Jeg klarer knapt nok holde øynene åpne. De er tørre. Men egentlig sliter jeg mest med å forstå at klokka er 0430. Jeg ser rundt meg, og halve flyet sover. Hvordan i helvete er dette mulig?! Jeg er trøtt, og skjønner fortsatt ingenting!
Doen blir ledig. Jeg presser på meg skoene, og stikker på do. Skjønner fortsatt ingenting. Hvorfor lander vi ikke nå? Tilbake på 3-seteren tar jeg fram mobilen. Den viser også 0430 (eller nå viser den 0440). Jeg går inn på en funksjon på mobilen som lar meg se hva klokka verden over. I Addis skal klokka være 0440. Da går det opp for meg at klokka faktisk har stilt seg selv. Det er den eneste logiske forklaringen. Håper jeg er smartere på fjellet…
Vi møter guiden vår, Emanuel. Han skal også løpe sammen med meg, opp og ned Kilimanjaro.
“First of all, who is Mr. Haugen”, spør han.
“It’s me”, svarer jeg
“I knew it the moment I saw you. That must be the runner”, svarer han tilbake.
Vi ler alle sammen. Vet ikke helt hvordan gruppa tok det. Er det et hån mot gjengen? Ser ikke de atletisk ut? Ser ikke de ut som noen som kunne løpe opp og ned Kilimanjaro? Alle virket i hvert fall blide da de gikk og la seg. Ja, jeg er vel den eneste som sitter våken…
“So, how fast are you going to run”, spør Emanuel.
“10 hours”, svarer jeg.
Det blir stille. Han virker skeptisk.
“oh…”, kommer det fra Emanuel
Skeptisk til om jeg klarer det eller skeptisk til om han klarer det? Vi får se. Jeg skal i hvert fall klare det på under 10 timer.
Det viser seg at vi ikke får tak i simkort, så det spøker for oppdatering underveis. I tillegg er det visst ikke så godt dekning på fjellet som forespeilet. Vi får se. I verste fall hører dere ikke noe fra meg før 29. januar.
Dere som har lest hele veien ned hit, vil nå vite at dere kan følge løpeturen min 2. februar, gjennom denne linken:
https://map.racetracker.no/?race=kilimanjaro_2020
Jeg har fått to GSM-trackere, og én satellitt-tracker.
Satellitt-trackeren oppdateres hver tiende minutt. GSM-trackerne oppdaterer hvert minutt. Satellitt-dekningen er en backup, der det ikke er GSM-dekning. Så vet dere det.
Det er morgen, og det snør i Tromsø. Heldigvis er ikke avgang før 1535. Det slutter nok å snø til da, tenker jeg. Vi er 14 som reiser til Kilimanjaro. 14 skal til toppen. Én skal til toppen to ganger. 10 av 14 reiser til Oslo nesten 2 timer før oss andre. Vi 4 som reiser sist, skal få det litt travelt. Det snør nemlig fortsatt – og rullebanen er stengt. 45 minutter etter planlagt avgang, løftes vi opp i lufta. Flyet til Addis Ababa stikker fra Oslo 1845.
Ingen av oss 4 får med beregnet flytid. Vet ikke hva vi skravlet om, men det var tydeligvis mer interessant enn flytiden. Vi spør flyverten Vegard Henriksen, en hyggelig, ung mann, om vi kommer til å rekke Ethiopian Airlines til Addis Ababa. Han løfter armen, og ser på klokka. Han tegner en imaginær sirkel på klokka med fingeren, og sier høyt:
«Vi tok av 1620, så 1720…. 1755. Vi lander 1755, så 1845, det skal dere rekke. Ethiopian vet dere kommer, så dette går helt fint.»
Vi nikker alle tre på rad 24 (den fjerde sitter ved nødutgang, rad 15), og er alle helt enige om at de skal gå fint. Den fjerde porker, og bryr seg ikke om bekymringer – annet enn at euro må veksles til dollar.
Etter en liten time i lufta kommer flyverten Vegard Henriksen til oss:
«Vi har fått beskjed om at flyavgangen deres til Addis Ababa har blitt kansellert, så…»
Vegard leser ansiktsuttrykkene våre, og lurer helt sikkert på hvor langt han skal dra spøken. Det brer seg en brukbar panikk blant oss tre. For min egen del visste jeg ikke hvor jeg skulle begynne. Hva skal jeg spørre om først? Kommer vi oss til Kilimanjaro? Må vi utsette turen? Nei, det vet vel ikke han? Eller gjør han det? Blir hele opplegget forskjøvet?
Vegard smiler:
«Neida, jeg bare tuller».
Vi puster lettet ut, med noe forhøyet puls. Vi ler. Vegard ler. Han koser seg garantert.
Det nærmer seg landing. Når Vegard kommer forbi, stopp jeg han, og spør om ikke han kan lure det fjerde medlemmet på turen vår, Morten. Vi skal faen ikke være de eneste som blir lurt! Jeg forteller hvor han sitter og hvordan han ser ut. Den største mannen på flyet. Og han har skjegg og er svartkledd. Vegard ser etter rad 15 og den store mannen. Han lurer nok på om han skal gjøre det eller ikke. Han ser på meg:
«Okei, jeg skal gjøre det», sier han med et smil».
Han går mot rad 15. Jeg ser leppene hans røre på seg. Jeg leser på leppene: KANSELLERT. Han prater fortsatt med han. Når røper han seg? Han prater fortsatt. Han er alvorlig. Han vel kan umulig ha røpet seg når han er så alvorlig. Så går han mot trioen på rad 24, altså oss:
«Jeg sa ikke engang at jeg tullet», sier Vegard, mens hans smiler lurt og fortsetter med arbeidsoppgavene.
Rad 24 får seg en god latter. Og vi lo. Og vi lo. Vi ser etter Morten. Hvordan reagerer han på nyheten? Hodet vrir på seg. Hva tenker han? Kommer han til å skrive i kilimanjarogruppa vår på Facebook? Det hadde i så fall vært hysterisk morsomt! Etter noen minutter kommer han gående mot oss. Han slår noe oppgitt ut med hendene.
«Hva skjer?!»
Rad 24 sliter selvsagt med å holde seg alvorlig. Vi avslører oss rimelig kjapt. Morten begynner å le, ser bort mot Vegard og sier lettere spøkefullt:
«Jeg skal aldri mer fly med SAS».
Men selvsagt skal han det. Dette er jo bare helt fantastisk av den SAS-ansatte flyverten. Jeg elsker humoren. Jeg elsker spøken! Måtte flere være som han. Gå ut av boksen, ut av komfortsonen (kanskje han var langt innenfor? Kanskje han spøker hele tiden? I så fall, fortsett med det), skill deg ut, skap glede, humor og latter. Vi fikk oss i hvert fall en god latter.
Jeg fikk ikke snakket med Vegard, så jeg måtte spørre flyvertinnene foran. Jeg måtte fortelle at vi hadde en veldig hyggelig opplevelse med flyverten. De ble veldig glade på hans vegne. Jeg fikk hans fulle navn, og fortalte at jeg skulle skrive om det – noe de også ble veldig glade for å høre. De unge fortjener det, sa de. Og så måtte jeg løpe.
Tiergjengen var allerede gått om bord i Ethiopian Airlines. Selvsagt parkerte flyet helt i motsatt ende av der vi Addis-flyet er. Typisk. Men vi hadde jo egentlig greit med tid. 1815. Vi var ikke engang kommet til utenlandsterminalen før tavla fortalte oss at gaten var stengt. Jaha, ja… Vi løp litt. Kom til gaten. Vi var de eneste der. Alle var gått om bord. Men hvor er Morten? Han gikk jo ut av flyet før oss. Han veksler sikkert bare penger. Tar livet med ro.
«Har Morten Kopala gått om bord?», spør jeg.
«Nei», sier mannen ved gate.
«Okei, men han er på vei. Rett rundt hjørnet», sier jeg.
Omsider kommer han. Etter mine beregninger ble ikke flyet forsinket av euro-skandalen.
På flyet møter vi gjengen, og blir bedt om å fortelle om spøken.
«Spøken om at Morten tok ut euro i stedet for dollar?», spør kjæresten til Morten
«Ehh, nei. Det er ikke spøk, det er sant. Det er derfor Morten ikke er kommet om bord», sier jeg.
«Åh, ser du hva som skjer når støttekontakten ikke er med Morten», sier kjæresten.
Bare for å oppklare. Kjæresteparet ble altså skilt før avreise. Ganske trist, egentlig. Men heldigvis ble de gjenforent i Oslo, på flyet til Addis Ababa.
Først vil jeg minne om innsamlingsaksjonen til Lungekreftforeningen. Du finner den her: https://www.facebook.com/donate/868360433565441/
Jeg vil også minne om at det hjelper å dele innsamlingsaksjonen. Da får flere det med seg. Effekten av en deling er ganske stor! Effekten av en krone, to eller flere er også veldig stor!
Etter utallige (vel, de er jo mulige å telle) treningstimer, er det nå snart bare én uke til avreise til Kilimanjaro. Det er mange som lurer på hvordan opplegget blir. Så, vi (en hel gjeng. Heretter referert til som gjengen) reiser til Tanzania neste tirsdag.
Starter gjengen og jeg på en guidet fjelltur. Vi skal bruke 6 dager til toppen av Kilimanjaro. Totalt er vi på fjellet i 7 dager. Vi skal bruke 6 dager for å venne oss til høyden. Dersom vi stiger for raskt, vil vi utvikle høydesyke, og vi kommer oss ikke til toppen. Sover på 3000m
24. januar
På tur oppover i laaaangsomt tempo. Sover på 3840m
25. januar
På tur oppover i laaaangsomt tempo. Sover på 3950m
26. januar
På tur oppover i laaaangsomt tempo. Sover på 4000m
27. januar
På tur oppover i laaaangsomt tempo. Sover på 4600m
28. januar
Toppdag. Vi står opp rundt midnatt, og klokken 01:00 begynner vi den tøffe turen til toppen. Vi går fra 4600m til 5895m. Det er beregnet 7 timer til toppen, på 5 km! Normalt er det mulig å gå raskere til toppen enn de andre dagene, uten å være spesielt bekymret. Det er fordi vi fra toppen går helt ned til 3100m. Den beste medisin mot høydesyke er å gå ned til lavere høyde. Det er likevel fortsatt mulig å bli høydesyk på 3100m, så det er lurt å ikke sprenge seg. Sover på 3100m
29. januar
På tur ned til hotellet, og en deilig Cola! Sover på ca. 1400m
Nå skal jeg hvile noen dager, samt lese på immunologi, transfusjonsmedisin og mikrobiologi. Gjengen drar på safari.
2. februar
Toppdag nummer 2. Jeg skal til toppen og ned på under 10 timer. Jeg må nok opp rundt 4. Umbwe gate, som jeg skal løpe fra, åpner 0630. Siden jeg står opp klokken 4 denne dagen, skal jeg på hviledagene mine (30. januar, 31. januar og 1. februar) stå opp klokken 4. I tillegg skal jeg spise nøyaktige det samme til frokost hver dag, som jeg skal spise til frokost 2. februar. Dette for å venne kroppen til den nye døgnrytmen.
Sånn ser det altså ut. Jeg har det i hvert fall varmt med en pose av dun. Også har du dette med luft og kjærlighet. Så er det sånn at jeg ligger på luft (og litt dun). Kjærligheten ligger i dobbeltsenga – og sprinkelsenga. Altså, den ene i dobbeltsenga, den andre i sprinkelsenga. Av og til ligger begge i dobbeltsenga.
Det er ikke sånn det ser ut som. Hørt den før? Men det er faktisk akkurat slik det ser ut som. Jeg ligger på et liggeunderlag i en sovepose, og på en pute av luft (og noe mykt og deilig). Men det er ikke som du tror. Jeg øver meg. Jeg skal jo til Kilimanjaro – og der er det ingen Jensen-madrass. Heller ikke madrass fra Bohus, Skeidar eller Jysk. Så jeg må ta til takke med en liten, smal luftmadrass. Høres jeg utakknemlig ut? Er du overrasket? Okei, jeg er faktisk takknemlig. Men hallo! Jeg ligger på gulvet, på en luftmadrass (du har kanskje fått det med deg nå…?), i en sovepose, ved siden av ei 180 cm bred og deilig seng – og ei bred og herlig dundyne! Forresten, dersom du ser nøye etter, så kan du på venstre side (min høyre når jeg sover, på rygg) se spor av sikkel. Jeg tolker det som at jeg har sovet godt.
Jeg har sovet på madrassen tre ganger. Alle tre ganger har jeg krabbet opp i senga i løpet av natten. Men det går fremover. Første natten var det over klokken 2. De to neste måtte jeg ha litt luksus fra klokken 4. Deretter innvilget jeg meg meg én dag fri. Det har nå blitt til fire dager. Den femte dagen er rett rundt hjørnet. Men det bærer snart ned på gulvet igjen. Jeg må være like seriøs der som med treningen. Jeg må, og skal sove godt på fjellet!
Krabber ut av senga midt på natta
Ikke glem å sjekk ut (og gjerne gi en slant eller to) innsamlingsaksjonen til Lungekreftforeningen:
Først vil jeg minne om innsamlingsaksjonen for Lungekreftforeningen, som er grunnen til at konkurransen holdes. Ta deg gjerne en tur innom:
https://www.facebook.com/donate/868360433565441/
Du kan støtte direkte via denne innsamlingsaksjonen, men du kan også bruke både Vipps og overføre direkte til Lungekreftforeningen. Du kan utgjøre en forskjell. Én dag betyr den forskjellen at lungekreft har redusert dødelighet.
Det er viktig at du merker Vipps- og kontoinnbetaling med “mintopp”.
Vipps: 523205
Konto: 1202.31.61298
Husk å merke Vipps- og kontoinnbetaling med “mintopp”.
Vil du vinne gavekort fra Nordic Choice hotels ( https://www.nordicchoicehotels.no/hotell/ ) til en verdi av 2500,-?
Konkurransen gjelder i perioden 1. januar – 20. januar.
For å delta, er det eneste du trenger å gjøre å gjette på to spørsmål (i én og samme kommentar), og det gjør du i kommentarfeltet på Facebook ( https://www.facebook.com/Fjelltoppen/ ). Se etter pinned post, øverst på siden.
1. Hvor lang tid kommer jeg til å bruke opp og ned Kilimanjaro? (målet er under 10 timer. Nedjustert fra 24 timer)
2. Hvor mye penger tror du det samles inn fram til innsamlingen avsluttes 8. februar? (målet er 1 million kroner).
Det oppfordres til å gjette ned til minutter på spørsmål 1, og ned til 10eren (f.eks 1.000.010) på spørsmål 1. Minner om at penger også samles inn via Vipps og konto, som ikke er synlig på Facebook.
Du kan lese mer om prosjektet mitt her: https://www.facebook.com/Fjelltoppen/
https://fjelltoppen.blogg.no/1529652564_hvordan_og_hvorfor.html
Her er løypa jeg skal løpe: https://www.strava.com/routes/22839482 (IKKE heng deg opp i estimated time!)
Konkurransen avsluttes 20. januar. Vinneren av spørsmål 1 kontaktes 5. februar. Vinner av spørsmål 2 kontaktes så snart regnskapsfører har beløpet fra Vipps og kontooverføring – senest 1. mars.
Du må være 18 år for å delta.
Du må kunne legitimere deg før premie blir sendt ut
Du kan bare delta én gang
Dersom to eller flere personer gjetter likt, vil det trekkes en vinner
Det ligger to gavekort á 2500,- i premiepotten. Ett for spørsmål 1, og ett for spørsmål 2.
Du kan velge om du vil gjette på kun ett spørsmål eller begge. Gjetter du på begge, kan du vinne begge gavekort
PS: Gavekortet gjelder ikke frittstående hotell i Choice-kjeden.
Konkurransen er på ingen måte sponset, administrert eller knyttet til Facebook eller blogg.no
Innsamlingsaksjonen holder fortsatt stand, og beløpet øker og øker. Det er fortsatt plass til mye mer.
https://www.facebook.com/donate/868360433565441/
Det er nå 21 dager til jeg reiser til Kilimanjaro. Det er 33 dager til jeg skal løpe opp og ned Kilimanjaro. Den første tiden i Afrika skal benyttes til akklimatisering. Her skal jeg bruke 7 dager opp og ned Kilimanjaro. Deretter blir det 3 dager hvile før løpeturen. Hviledagene skal blant annet benyttes til å lese immunologi og mikrobiologi. Jeg går jo glipp av 14 dager med forelesning og lab, så helt ferie blir det ikke akkurat…
Jeg har akkurat gjort unna en treningsuke med fire langturer på 3 timer. Langturene har blitt gjennomført på Kraft, på trappemaskin, tredemølle, ellipse og sykkel. Dette fordi jeg sliter med hofta, og ikke har det så godt når jeg løper. Det er ikke kjempeproblematisk, men for å unngå større problemer gjelder det å trene alternativt.
Selv om et er rolige 3 timer, så blir jeg gjennomsvett. Det tar på mentalt, det er det absolutt ingen tvil om. Lurte med meg en kompis på den siste 3-timeren. Ganske sikker på at jeg ikke klarer å lure han flere ganger.
I 20 måneder har jeg trent for dette. Det har kostet mye krefter, mye sinne, mye utålmodighet, mye frustrasjon – men mest av alt glede. Selv med mye motgang, er det også fremgang. Det er gjerne to steg frem, og ett tilbake. Nå er jeg midt oppi hjemmeeksamen (innsamlingsaksjonen) og snart venter borteeksamen (løpeturen). Ikke tro de er noe spesielt med meg. Klarer jeg å sette meg et mål – og gjennomføre det, så klarer du også det.
