Link til innsamlingsaksjonen: https://www.facebook.com/donate/868360433565441/

Bagasjen lempes på taket, noen guider og gjengen stables i buss. Nå fraktes vi til foten av fjellet, og Machame gate, 1800m over havet. Før vi kommer dit, stopper vi utenfor det lokale markedet. Ut løper hele bussen, minus gjengen. Etter 5 minutter kommer guidene med 3 tøyposer med søte, små colaflasker. Guiden får ikke lov å bære Cola, så her blir vi utnyttet. Vi må bære selv. Tre gutter, inkluder meg får utlevert hver sin pose. Guiden forsikrer oss om at han skal overta posene så snart vi er innenfor gaten. 

Ruta vi skal gå er Machame-ruten. Den går fra Machame gate – Machame camp – Shira camp – Barranco camp – Karanga camp – Barafu camp – Uhuru Peak (toppen). Mellom campene bærer vi kun en dagstursekk. Den skal inneholde det vi måtte ha behov for. Regnklær, drikke, snacks, kamera, klær etc. Sovepose, liggeunderlag, telt, måltider på fjellet, skifteklær etc sendes med bærere.

Ved gaten må vi registrere oss, blant annet med passnummer. For oss som ikke hadde kopi/bilde av pass, ble vi på ekte afrikansk vis bedt om å skrive et fiktivt nummer. Mitt ble 12345678. 

Så… De fleste av oss hadde pakket dagstursekken til randen. Det skulle derimot vise seg at vi alle (nesten) fikk en ny definisjon av «randen». Lunsjboksen vi fikk utlevert var på størrelse med en liten tv. For noen liten, for andre jævla svær. Sistnevnte for min del. Jeg måtte dessverre kaste vekk manndommen i prosessen. Ga vekk posen med Cola til ei Henriette for å få plass til lunsjen. Forbanna tullete fjottpeis! Og vi gikk. 

Rett etter passering av gaten blir noen oppmerksom på at vi har et truseinnlegg på avveie. Normalt sett sitter slike innlegg ganske greit fast i trusa. I ulltruser, derimot… Endelig, på tur mot toppen av Kilimanjaro kjenner hun at det er noe som dingler og dasker henne på låret. Hun ser ned, og ser noe hvitt. Jaha, tenker hun. Hun tar tak, og røkker den av shortsen. TRUSEINNLEGG?! Hva faen gjør det her? Det har altså løsnet fra trusa, funnet veien ut, og til slutt fester seg på shortsen, på utsiden til alles beskuelse. Bra start. Bra start. Det vites ikke hvor mange som fikk dette med seg. 

Og så var da denne Colaen. Ingen guide å se. Henriette måtte altså bære Colaen langt forbi porten. Etter 30 minutter kommer guiden svett oppover bakken.

«Now I can take the Coke», sa guiden.

Henriette har gått på do, så jeg må fiske den fram fra hennes ryggsekk. Det viser seg at colaen er borte.

«Jeg finner ikke colaen», sier jeg.

Raskt får jeg støttende spørsmål fra Katrine.

«Har du glemt å pakke den ned, Henriette?», spør hun.

Henriette må ut av dokøen, og vandre 50 meter bortover for å sjekke sekken sin. Akkurat i det hun tar i sekken avslører jeg spøken. Og sånn går dagene…

Vi syntes vi i utgangspunktet gikk ganske fort. Egentlig altfor fort. Da vi begynte å ta igjen bærere (som alltid går raskere enn turgåerne for å kunne sette opp telt før turgåerne ankommer camp), måtte gruppa ta ansvar. Vi snakker på norsk, noe guiden fanger opp. Det ender med at vi går saktere. Alle er fornøyd. Tøvete gjeng som tør gi beskjed. Vi blir enige om at vi på dag 2 må og skal gå saktere. 

Vi ender opp på  Machame camp (2800m) etter 5 timer gåing. 4 av timene regnet det. Det resulterte også i at en del bagger ble våte. Vi slenger ut klær til tørk, og stikker i matteltet for en kopp te og popcorn. Så begynner det jaggu å regne igjen. Vi må ut og redde klærne fra total katastrofe. Ikke tørt.

Tilbake i telte får vi æren av å ordne te, kaffe, kakao ++ helt selv. En ære vi kanskje ikke var verdig. Først mister Katrine kaffepulver i koppen. Kaffen blir altfor sterk! Så tømmer vi nærmest pulverkakaoboksen for pulver – det for å i det hele tatt smake kakaoen. En stykk Kopala skulle kopiere det samme med kaffe i den tro at kaffepulveret også var svakt. Det var det altså ikke. Kopala fikk ikke med seg Katrine sin miss. Kaffe nummer to ble blandet sterkt. Kopala ikke fornøyd.

Ingen lider av høydesyke, men noen kjenner på den lange gåturen. Jon-Harald kjenner også på matforgiftning, så her kommer det ut både her og der. Guiden som er meget erfaren kan bekrefte at det ikke er høydesyke, og at det kommer til å gå bra. Vi krysser fingrene.

Vi har gått ca. 14 km og 1000 høydemeter. Det har vært flatt, litt oppover og relativt bratt. 4 timer regn tærer på humøret og regnklær. Gjengen på 14 er forskjellig, men sammensveiset. Intimsoner og redsel for dogåing forsvinner. I tillegg plasseres ofte doene tett opp mot teltene. Her er det ingen lyddemping. Men det driter vi i. Tok du den? Lykke for oss var toalettene. Vi var alle forberedt på å gå på do det kun er hull i gulvet. Ingenting å sitte på, så her må vi rett i hocky eller huk. Eller begge deler. Noen fryktet å ramle i hullet. Kanskje vi bare venter med å bæsje? Én uke uten bæsj går vel fint? Lykken var derfor stor med bærbart klosett.

For min egen del har det gått helt fint. Ingen symptomer. Ikke sliten. Det eneste jeg merker til høyden er at jeg må trekke pusten noe dypt etter å ha pratet i lange strekk. Ellers er jeg stiv i skuldre etter ryggsekken.