Northern Runners arrangerte i går Tromsøs første utetrappeløp. Trappa som ble benyttet er den nye (ny og ny, fru Blom) Sherpatrappa. Den ble påbegynt sommeren 2016 og skal ferdigstilles våren/sommeren 2019. Trappa starter fra Lilleaksla og går nesten helt opp til Fjellstua. Det skal være rundt 1200 trappetrinn, men dessverre mistet jeg tellingen før jeg i det hele tatt begynte å løpe.
Dette var min første konkurranse på lang, lang tid. Én ting som er sikkert, er at kroppen var fullstendig klar over hva den hadde i vente. Før løpet var jeg på do fire ganger. Så nervene hadde jeg definitivt ikke kontroll på. Jeg kan til og med få nervøs mage av å tenke på Mørketidsløpet jeg skal delta på. I januar.
Egget…
Det var altså helt tydelig at dette var min første konkurranse på lenge. 15 minutter før jeg måtte ut døra (for å avlevere ryggsekken, sånn at den kunne sendes til målområdet) ville jeg koke et egg. Skulle bare få i meg litt proteiner. Utenpå virket jeg sikkert svært avslappet. Innvendig var det nok litt rotete. Det første (første, ja. Du leste riktig) endte i eksplosjon. Egget eksploderte (til tross for gradvis oppvarming) og vannstanden i kasserollen ble redusert til det halve. Egget var fullstendig ubrukelig. Nytt forsøk. Det eksploderte ikke, men det sprakk selvsagt, men kan brukes. Jeg setter på timer og stikker på do… Det er nå 2 minutter til jeg må være ute av døra. Jeg skreller egget i en rasende fart og sluker det som om jeg aldri har sett mat før. Fortsatt veldig rolig utenpå. Innvendig? Kaos!
Med 2 sekunders margin er jeg ute av døra. Halvveis opp bakken, rett utenfor huset, kommer jeg på at jeg har glemt pulsbeltet. Jeg må snu og få på meg pulsbeltet. Nå rekker jeg ikke løpe til ryggsekkavleveringspunktet (har du hørt det ordet før, eller?). Jeg må sykle. Jeg hiver meg på sykkelen, og 600 meter fra huset kommer jeg på at jeg har glemt sykkellåsen. Jeg snur, finner sykkelåsen og kommer meg av gårde igjen. Jeg når Ingrid hos Northern Runners med 3 minutters margin. 7 minutt sykling og 10 minutter oppvarming til fots. Det burde holde.
Litt småstressa i startområdet. Har jeg fått god nok oppvarming? Jeg tror ikke det. Ingen optimal oppladning. Jeg møter noen kjentfolk, prater litt smånervøst, pulsen øker og prestasjonsangsten kommer krypende. Det er rundt 120 løpere, så arrangøren, Northern Runners starter oss med intervaller. To og to med rundt 10 sekunders mellomrom. De raskeste, i hvert fall de som føler seg raskest skal først. Arrangøren ber oss om å ikke være beskjedne. Jeg er beskjeden, men blir anbefalt om å gå fram. Are og jeg stiller oss i fremre del av rekken.
For rask for fotografen… Foto: Truls Tiller
«Nå skal vi kose oss», sier Are mens han drar fram telefonen og traller en trall. Jeg drar raskt i fra. Har jeg gått for hardt ut? Det begynner å svi veldig tidlig. Det gjør vondt. Typisk. Jeg roer litt ned for å unngå å gå på en generalsmell. Gjør jeg det, kommer jeg meg verken opp eller ned. En eller annen plass langs trappa løper jeg forbi noe som likner gravstøtter. Hva faen?! Det gjør så vondt at det føles ut som min siste time har kommet. Spesielt nå! «Er det gravstøtter», spør jeg en tilskuer som står like ved. «Nei», sier han og ler. Jeg blir litt lettet og løper videre i smerte.
Fra sidelinjen hører vi tilskuere rope: «Nå er du snart på toppen!», «Ta ut det siste du har!», «Målgang er rett rundt svingen!». Jeg tør ikke ta ut det siste jeg har før jeg ser målseilet. For det siste jeg har, er definitivt det siste jeg har. Hvis målgang ikke er rundt svingen og jeg har tatt ut det siste jeg har. Ja, da er det over og ut. Endelig ser jeg mål. Jeg blir glad og tar ut det siste jeg har. Jeg beiner på og ramler over mål som nummer 14, på tiden 10:07, helt utslitt. Det svir i luftveiene! Alt i alt, ikke så aller verst med tanke på skadehistorikken og lite spesifikk løpetrening.
Det eneste jeg så, fra start til mål var grå steiner. Måtte bruk minst mulig energi, så uaktuelt å se seg rundt…
