Etter en liten tid med venting, er endelig podkasten ute. Min første podkast. Mitt tredje intervju. Det er ikke P4, NRK, TV2 eller andre store selskaper. Det er ingen andre enn Kreftkompasset (www.kreftkompasset.no). Kreftkompasset ønsker å støtte de som har hatt kreft. Etter behandling finnes det liten, eller ingen oppfølging. Personer som er behandlet for kreft, og som nå i utgangspunktet skal være frisk, føler seg ikke nødvendigvis frisk. De trenger fortsatt støtte og bearbeidelse. Det er det Kreftkompasset ønsker å være. Støtte for både den behandlede og pårørende.
Gjennom podkaster vil Kreftkompasset vise kreftens forskjellige sider. Som Kreftkompasset selv skriver, er kreft så mye. Det er gjerne trist, urettferdig og forferdelig, men det kan også være humor, håp, glede og mot. Det kan vi høre gjennom de som er behandlet, de som har kreft, etterlatt, pårørende, helsepersonell og politikere. Gjennom meg, etterlatte, får dere høre hvordan min interesse for kreftsaken har vokst, og hva jeg ønsker å gjøre for å tilby hjelp.
I denne podkasten hadde jeg ikke bestemt meg for hvem jeg skulle støtte, men nå har jeg altså bestemt meg for å støtte Lungekreftforeningen, som er en liten forening. Lungekreft er dessverre ikke liten. Den tar mange liv, og det er det mange grunner til. Lungekreft må oppdages tidligere, og i tillegg må lungekreftpasienter få samme behandling som alle andre kreftpasienter. Mer om hvorfor jeg støtter Lungekreftforeningen, kan du lese her:
Jeg har ikke selv hørt podkasten, så jeg er svært spent. Jeg har lyst til å høre, men er faktisk usikker på om jeg tør.
Og helt til slutt vil jeg bare si at du ikke må gi opp. Uansett hvor klisjéaktig det høres ut, så stå på. Det finnes uendelig mange mål der ute, store som små. Bestem deg for det, sett deg delmål, motiver deg selv (eller finn noen som kan motivere og inspirere), og sett i gang. Ikke gi opp! Stå på!
Du kan lytte til podkasten i linken helt i starten, men også her:
Appene “Podkaster” (iPhone) og “Acast” (Android) kan også brukes.
Fjelltur på programmet, og det enkleste fjellet å gå til, er Ruco. Det finnes et annet fjell i nærheten, men det er færre folk, så jeg har blitt advart mot å være forsiktig, og helst ikke ta med verdisaker. Så da får det bare være. I tillegg er det litt mer utfordrende å komme seg dit. Nevnte fjell kan nytes under, og fra Ruco.
Guagua. Nesten 4800. Er visst mulig å kjøre ganske høyt opp, for de som vil gå minst mulig.
I dag var det tungt å gå. Jeg var i tvil om jeg i det hele tatt skulle klare å komme meg til toppen. I høyden restitueres kroppen saktere. Det var til og med tungt å ta heisen ned til frokost. Det er derfor høydetrening ikke foregår på neste 3000 meters høyde. Når restitusjonen tar for lang tid, er ikke utbytte av treningen stor nok. For min del, er jeg bare interessert i å se hvordan kroppen reagerer på høyde. Og jeg begynner absolutt å danne meg et bilde.
Hvordan er det egentlig å ha lungekreft? Hvordan er det å ha nedsatt lungefunksjon? Kan det sammenliknes med å være i høyden? Det er først når jeg anstrenger meg i høyden, jeg kjenner effekten av lite luft. Jeg får ikke gangsperr på samme måten. Melkesyre kjennes annerledes ut. Vanskelig å beskrive. I stedet for intens smerte og syrefest, så hiver du etter pusten. Det er en merkelig følelse. Kan det å ha lungekreft være i nærheten av en slik følelse?
Jeg kom meg til toppen, men ble forbigått av ei ung jente fra Sveits – som hadde vært på fylla dagen før. Hun måtte gå av seg bakfylla. Og hva passet bedre? Jo, en fjelltur til nesten 4700 meter. Ikke nok med det, så gikk hun i singlet og ultrakort shorts. At hun ikke var kald, skjønner jeg ikke. I høyden, og det brattere partiet tok jeg heldigvis litt mer innpå. Godt for selvfølelsen.
Legg merke til fuglen til venstre i bildet. En Paramokarakara
Paramokarakara. Ikke ulikt måsen, satt det to stykk og ventet på mat fra turgåere.
En sti midt i bilde kan skimtes. Denne stien er merket, og fører til Guagua
Det ble ingen løpetur ned, men kontrollert gåing. Jeg var absolutt ikke i form til noe løping. Helt siden jeg kom hit, har jeg hatt lyst til å se Cotopaxi. Men på begge turene jeg har vært på her oppe, har det vært for mye skyer. I dag, endelig, fikk jeg se Cotopaxi. En aktiv vulkan på 5897 meter. Jeg fikk også knipset et bilde.
Cotopaxi. Jeg håper å få tatt et bilde fra byen også.
Antisana, en aktiv vulkan, øst for Quito. 5704 meter.
Ellers ligger oksygenmetningen på 91-98. Hvilepulsen har aldri vært så lav. Har registrert 43, 39 og 36 de siste dagene. Om lav hvilepuls har en sammenheng med at pulsen virker å være lavere i høyden, vites ikke. I stor høyde derimot, (usikker hvor definisjonen går) skal hvilepulsen øke, men etter hvert reduseres med akklimatiseringen. Hvilepuls er derfor en god indikasjon på kroppens tilpasning til høyde. Jeg velger å tolke mine data som at kroppen tilpasser seg høyden bra.
Det er rett og slett ikke så mye å skrive om disse to dagene. Dag 5 var hviledag. Den brukte jeg til å traske rundt i byen. Jeg valgte de minst interessante delene denne gangen. Siden jeg knapt tok bilder, deler jeg et par bilder fra dag 3.
Dag 6 var litt mer interessant. På planen står to løpeøkter. Én på morgenen og én litt senere. I realiteten ble det egentlig på formiddagen og en del senere. Det viktigste var at jeg fikk trent. Den første økta var tung. Startet med motbakker. Ganske varmt. Trodde det var 17, men var visst 22 (grader). Varme og høyde er dårlig kombo. Måtte gå. Liker ikke å gå. Så jeg løp til jeg måtte gå igjen.
Etter lunsj vandret jeg til en bydel med mye graffiti. Interessant, og litt creepy. Jeg overlevde.
Graffiti i La Floresta
Graffiti i La Floresta
Det e bare litt creepy
Økt to foregikk i sone 1 (pratetempo) og sone 2. Løp i en park, sammen med mange andre. Pratet ikke med noen. Vi bare så på hverandre. Helt greit det. Siste del av økt ville jeg teste meg selv litt. Dro opp tempoet de siste 790 metrene. Det interessante her var at jeg følte jeg var i sone 3 (i korte trekk er dette terskel), men jeg var ikke i nærheten av sone 3. Det kan være flere faktorer her, men interessant nok til at jeg må undersøke dette nærmere. Det kan være nyttig erfaring å ta med seg til Kilimanjaro.
Det fine med denne turen, er at jeg ikke kjenner noe til høydesyke. Jeg sover, spiser og puster godt.
Som de fleste nå vet, så handler prosjektet mitt om å samle inn penger til kreftsaken. Det å samle inn penger er ikke så enkelt. Spesielt ikke når målet er å samle inn 1 million kroner. Jeg trenger hjelp og støtte. Jeg velger derfor å motivere meg selv til trene, og det gjør jeg ved å trene mot å løpe opp og ned Kilimanjaro på under 24 timer. Og akkurat denne motivasjonen min håper jeg smitter over på andre i form av inspirasjon. Det begynner å bli kjent at trening bidrar til å redusere kreft. Trening har jo også mange andre fordeler. Og det er denne “pakken” jeg håper bidrar til at flest mulig får kjennskap til innsamlingsaksjonen min. Gjennom inspirasjon, motivasjon, dedikering, humor, kreativitet og mye mer.
Jeg skrur tilbake litt til, helt til januar 2018. Egentlig startet det høsten 2017. Det var da jeg bestemte meg for å studere. Et studie som kunne gjøre at jeg kunne bidra positivt til kreftsaken. Studiet jeg valgte var bioingeniør. I januar 2018 startet jeg på en arbeidsoppgave som viste seg å være en av mine tøffeste oppgaver, noensinne. Matte R1 (videregående matte, 2. året). Jeg har knapt hatt matte, så det å åpne matteboka var et sjokk. Jeg slet allerede på første side. Jeg var så frustrert, så utrolig frustrert. Jeg fikk det ikke til. Jeg forsto det ikke. Jeg fattet det bare ikke. Jeg måtte ha matte, for det var kravet for å komme inn på studiet. Jeg hadde 5 måneder på meg, og det var egentlig ikke nok tid. Jeg jobbet meg i senk. Jeg leste matte fra jeg sto opp til jeg la meg. Så på videoer på senga, sendte dungevis av e-poster til læreren. Matte ble aldri lett. Merkelig nok likte jeg matte. Jeg var så utrolig stresset før eksamen. Besto jeg ikke matten, måtte jeg vente et nytt år før jeg kunne studere.
I slutten av mai var eksamen over. Det var en herlig følelse, men stresset stoppet ikke der, for jeg måtte fortsatt komme inn på studiet. Karakterkravene har bare blitt høyere og høyere, så jeg begynte å bli redd for at jeg ikke skulle klare det. Først fikk jeg karakteren på matten. Jeg besto. For en lettelse! Nå gjenstår bare å komme inn på studiet. Jeg er, var, 35 år. Hadde ingen tid å miste. Går snart ut på dato. I verste fall kunne jeg bli den eneste bestefaren på UiT. Som student. Og jeg har ingen barn. Og det sier bare litt om den negative tankegangen min da. Så kom dagen. Jeg har fått svar. Kommer jeg inn eller ikke? Jeg måtte lese svaret flere ganger. Jeg kom inn! Da begynte jeg å gråte. Og jeg blir rørt bare jeg tenker på det.
Så kom studiehverdagen. Jaggu ble det tøft her også. Mye lesing. Mye banning. Mye frustrasjon. Men ingenting så ille som matten. Jeg kom meg gjennom 3 eksamener til jul, og 3 eksamener etter jul. Jeg er 1/3 del bioingeniør. Jeg er faktisk veldig stolt. Jeg er nå 36 år, og jeg har fullført ett år på universitetet. I tillegg har jeg fått meg sommerjobb på UNN. Ja, jeg har vært negativ og pessimistisk. Men innerst inne har jeg trodd på det jeg gjør. Jeg har vært motivert. Og motivasjon er så viktig!
Støtte er også viktig. Jeg er ikke glad i klisjéer, men når jeg først skal nevne støtte, så blir det litt kliss. Ragna, kjæresten min har vært en enorm støtte. Og så utrolig tålmodig. Jeg hadde forlatt meg selv for lenge siden! Hverdagen (og helgene) hadde vært en helt annet uten deg. Jeg er også glad jeg havnet på på studiet dette året, for medstudentene mine er veldig gode å ha. Dere vet hvem dere er. Og jeg takker dere for all hjelp og støtte jeg har fått. Lærerne har også vært fantastiske! Jeg har venner som støtter meg, og som tror på meg, og jeg kan ikke uttrykke stor nok takknemlighet. Dere er fantastiske. Familiemedlemmer viser også jevnlig støtte. Kanskje det er noe man forventer, men egentlig så er det ikke det, så jeg er takknemlig for alt jeg får. Det er til og med helt ukjente som viser sin støtte, og det varmer!
Ikke nok med det, så viser Pyramiden Sport og Hoka Norge at de tror på meg og prosjektet. Eirik Haugsnes (en fantastisk motbakkeløper) trener meg, og Kraft sportssenter gir meg mulighet til å trene. Christoffer Remøy Endresen hjalp med i gang med prosjektet, både mentalt og gode tips. Ikke nok med det så tror Real turmat på meg også. Skal skrive mer om dette i et senere innlegg.
Så jeg er stolt over hva jeg har fått til på kort tid. Jeg har fått det til fordi jeg tror på det jeg holder på med. Jeg har vært motivert og hele tiden bestemt meg for at jeg skal klare dette. Og da har jeg glemt at jeg har hatt stor framgang i treningen, til tross for trøblet (les: gammel) kropp. Dette hadde selvsagt ikke vært mulig uten støtte (eller Jørn Berger = fysioterapeut). Jeg håper dette kan inspirere dere andre til å klare noe dere ønsker å oppnå.
Stolt type!
Rommet skal vaskes, så jeg må bare stikke. Rekker ikke korrektur. Skylder uansett på høyden…
Som planlagt, skulle jeg opp til toppen av Rucu Pichincha på dag 3. Både dag 1 og 2 var det tåke over toppen. Dette var én av grunnene til at jeg valgte å snu på dag 2. Dag 3 startet utmerket. Kjempevær! Det var i korte perioder tåke på toppen, men det bekymret meg lite.
Ser lovende ut!
Tempoet var brukbart. Ingen store problemer, men det var tidvis tungt i de bratte partiene. Jeg gikk kontrollert, og holdt meg innenfor sone 1, som er rolig. Pratetempo. Pratet ikke med noen. Bare litt “hola”, “buenos dias”, “hello”. Ja, det var stort sett det. Møtte forresten noen svensker. Måtte snakke norsk. De kom seg ikke til toppen. Hadde ikke nok klær. Typisk svensker. Neida, joda. Neida. Joda…
Fra 4500 meter skjer det noe. Jeg blir litt skjelven i føttene, og raske bevegelser gjør meg svimmel. Det kan også ha noe med de tekniske partiene. Det er ikke spesielt tekniske, men det er spesielle for meg. Etter de spesielle partiene ble det bratt. Veldig bratt.
Her er det bratt
Og her måtte jeg ta pauser, for melkesyra kom sigende på null komma niks. Det har selvsagt noe med høyden å gjøre, men i kombinasjon med stigningsgraden, ble det surt. Noe sier meg at det blir tøft i Afrika. På 4500 m har jeg altså nesten 1400 høydemeter igjen. Usikker på hvor langt det er, men når det gjenstår 1239 høydemeter, har jeg 4,96 km igjen. Da er jeg på over 4600 m. Hvor lang tid jeg bruker, er vanskelig å si. Men det går nok fort 3-4 timer.
Endelig på toppen
Jaggu var det tåke… Men den forsvant fort. Og den kom fort tilbake. Også forsvant den, før den kom tilbake igjen. Ja, du skjønner tegninga. På toppen var det egentlig uproblematisk å være. Hadde vært interessant å sove i denne høyden, for det er først da kroppen merker høyden.
Det føles ikke som 4700…
Dag 4 ble litt interessant. Her løp jeg 25 kilometer. Definitivt ikke planlagt. Jeg løper fra 2750 m til 3650 m. Detaljer for de interesserte og uinteresserte, finner du her: https://www.strava.com/activities/2475512364
Jeg møtte på flere dyr. Hester og kyr, blant annet. Det var mer spennende enn jeg hadde trodd.
Og her tenkte jeg først: Villhester. Nææ, det det ekke mulig. Så tenkte jeg at dette må være tamhester fra gården nede i dalen. Jeg passerte med nervøsitet. Det gikk fint, både første og andre gang.
Hola señor!
Her derimot… Jeg gikk med stram rygg mot porten, som den tøffingen til høyre blokkerer. Da senor ku til venstre begynte å bråke, og den lille oksen til venstre for meg begynte skrape med forfoten, stemplet jeg ut. Altså, jeg trakk meg. Jeg forsøkte alt. Por favor, æ vil tilbake til hotellet. Selv ikke noen små høner ville hjelpe meg. Så der sto jeg i noen minutter, og vurderte hva jeg skulle gjøre. Da portvokteren flyttet seg litt, satt jeg inn støtet, og kom meg ut. Puh…
You shall not pass
Måtte trøste meg med noen donuts fra Dunkin Donuts. Burde kanskje ikke løpt derfra til hotellet… Det smakte i hvert fall (mest sannsynlig) det samme.
Smash…
Hvis du ser skrivefeil, så skylder jeg på høyden. Ingen andre…
Jeg har lenge kun sagt at jeg støtter kreftsaken, men har ikke konkret bestemt meg for hvem jeg vil støtte. Nå har jeg omsider bestemt meg for at jeg vil støtte Lungekreftforeningen. Hvorfor Lungekreftforeningen? Ja, hvorfor ikke? Mamma døde av lungekreft. Det er i hvert fall én av grunnene.
Lungekreft er den tredje mest vanlige kreftformen. Lungekreftforeningen er derimot en av de minste foreningene vi har, innenfor kreft. Veldig mange forbinder lungekreft med røyking, og det er naturligvis ikke uten grunn. Men 20% av alle som får lungekreft, har aldri røykt. Lungekreft har høy dødelighet, og det kan det være mange grunner til. Én av grunnene er at kreften oppdages for sent. For pasienter med lungekreft, har det også vært begrensede behandlingsmuligheter der pasientene ikke får tilbud om behandling med dyre medisiner. Lungekreftforeningen jobber for at lungekreftpasienter skal få dette tilbudet. Relatert til antall tilfeller lungekreft og dødsfall, er forskning på lungekreft underfinansiert. En større forening vil kunne endre på dette.
Lungekreftforeningen jobber også for å få ut informasjon. Informasjonen kan handle om behandlingsformer, årsaker til kreft, hvordan forebygge, hvordan leve med kreft, støtte til både den som er rammet, men også pårørende. I tillegg er brukermedvirkning en viktig jobb, som sørger for at pasienter blir hørt i blant annet forskningsprosjekter og utvalg i helsevesenet.
For å nå ut til flest mulig, trenger foreningen å bli større. Størrelse gir makt og mer aktivitet. Alle kreftformer er like viktige å fokusere på. Jeg velger Lungekreftforeningen fordi jeg ønsker å hjelpe de som trenger det. Misforstå meg rett, alle trenger hjelp, men siden Lungekreftforeningen er av de minste, vil jeg bidra til å gjøre foreningen større.
Tidligere trodde jeg bekjempelse og forebygging av kreft, kun handlet om forskning. Men det er så mye mer enn det. Selv om Lungekreftforeningen ikke har for vane å gi støtte direkte til kreftforskning (dette har med størrelsen på foreningen å gjøre, og færre midler enn større foreninger), vil dette kunne endres med større forening. Uansett hva pengene brukes til, så blir de brukt til viktig arbeid som er med på å hjelpe de som er rammet av lungekreft.
Jeg håper dere vil være med meg!
Jeg sier som Unheilig i Einer von millionen. “Ingen topper er for høye”.
Uansett hvilken topp du velger, så er den ikke for stor.
Jeg åpner som vanlig med en liten introduksjon til hvorfor jeg blogger. Jeg skal samle inn 1 millioner kroner til kreftsaken. Jeg velger samtidig å løpe opp og ned Kilimanjaro, på under ett døgn, som en bonus. Det kaster forhåpentligvis litt mer lys over målet. I tillegg håper jeg i forberedelsene, å inspirere til bedre helse.
Jeg skal forberede meg til Kilimanjaro. Det må jeg gjøre med å løpe. Men jeg vil også finne ut hvordan det er å løpe i høyden. Derfor er jeg i Quito. Her bor jeg på 2800 meter over havet, og merker egentlig ingenting til høyden. Det fine med Quito, er at jeg raskt kommer meg til 4000 meter. Det går fjellheis.
Først og fremst anbefaler jeg alle som er glade i å reise, å lære seg spansk. Jeg vil også lære meg spansk. Jeg ble hentet av en lokal mann, som er litt bedre i engelsk enn jeg er i spansk. Jeg kan litt hola, buenos dias, gracias, muchas gracias. Det er ikke videre imponerende. Sjåføren (den lokale mannen) drar fram mobilen, mens han kjører, og snakker spansk til telefonen. Så gir han den til meg. Han har en sånn app som oversetter. Og sånn gikk den 40 minutter lange bilturen fra flyplassen til engelsk.
Dag 1 gikk i å gå. Så det gikk. Litt over 30 000 skritt. Noe jeg ofte gjør på reisens første dag, er å vandre rundt i byen. Jeg gikk fra hotellet til fjellheisen. Ville se hvor den var. Basen er på 3100 meter, hotellet på 2800. Kjente ikke så veldig mye til høyden. Men jeg merket oppoverbakkene. Jeg valgte bevisst å ta det helt med ro, i frykt for å bli dårlig (les: høydesyke). Fikk i meg både mat og drikke. Jeg sov også godt. Nadas problemos in høydos.
På dag 2, innser jeg at det ikke blir så veldig mye løpetrening i starten av treningsferien. På toppen av fjellheisen, på 4000 meter tar jeg noen bilder, og vandrer litt rundt på flata. Det eneste jeg kjenner som røsker i kroppen, er vinden. Jeg delte forresten fjellheis-heis med 4 spanjoler. Jeg var bokstavelig talt det 5. hjulet på vogna. Eller, bokstavelig talt var jeg den eneste personen i heisen som ikke kunne spansk. Det ble litt smiling og nikking på den 18 minutter lange turen. Der oppe på platået, der jeg vandret rundt og kjente vinden røske i kroppen, møtte jeg stadig på disse spanjolene. Vi var bestiser nå. Vi smilte og nikket til hverandre. Ved en anledning hilset vi med ord. De med “hola”, jeg med “hei..ola”. Imponerende!
Én av mange fjellheis…heiser.
Jeg hadde planer om å være på 4000 meter i 4-5 timer. Etter 30 minutter var jeg lei. Så jeg begynte å vandre mot Ruca Pinchincha. Jeg hadde overhode ingen planer om å gå til toppen, så jeg skulle bare gå litt. Men etter hvert som jeg gikk, nærmet jeg meg jo toppen (åpenbart…), så da fortsatte jeg bare. Men så var det denne høyden da. Jeg ble både frustrert og overrasket. Overrasket, fordi det ikke var så tungt som jeg trodde. Frustrert fordi det var tyngre enn jeg hadde trodd. Ga det mening? Nei, neppe.
På tur på 4000 meter. Det ble etter hvert litt kjedelig å “bare” være her
Det å puste føltes helt normalt. Det var ikke sånn at jeg måtte hive etter pusten. Det var ikke som å puste i et sugerør (ok, jeg har bare vært på litt over 4000 meter. Det blir sikkert verre enda høyere opp). Trakk jeg pusten skikkelig inn, føltes det faktisk litt tynt. Jeg kjente mer til den kalde luften enn oksygen. Det som var frustrerende, var farten jeg måtte holde. For her skulle det ikke mye fartsøkning til i motbakker før jeg følte meg som en 90 år gammel mann med halv lunge, dårlig hjerte og blodsirkulasjon. Hjertet begynte umiddelbart å dunke raskere. Han røske, altså! Her var det dårlig stelt. Heldigvis gikk selvtilliten opp da jeg passerte en pappa (eventuelt onkel, bror, venn osv) og hans 6-8 år gamle gutt (attpåklatt?).
Den store og lille som jeg stolt passerte… og meg da
Ruca, fjelltoppen jeg sikter mot, er dekket av tåke.
Jeg kom meg til 4100, 4200, 4300, 4400 og 4500 meter. Nå er det ikke langt igjen til toppen. Kanskje jeg bare går til toppen. Jeg møter på flere som ikke gikk til toppen. Enten var det dårlige klær eller dårlig vær. Fra 4500 til 4600 meter var det noen tekniske partier som jeg ikke var så veldig glad i. Det var bratt og glatt. Men det gikk fint. På litt over 4600 meter ble det fryktelig tungt. Mye vind, bratt og et underlag som frister med to steg fram, ett tilbake. Ikke nok med det, så kom det tåke. Jeg valgte å snu. Ukjent fjell, og i tillegg var jeg på langt fra komfortabel høyde. Det sure er at jeg ikke var langt unna toppen. Men det er ingen skam å snu. Jeg løp ned. Det gikk helt fint.
På litt over 4600 meter, velger jeg å snu. For mye tåke, og enda mer tåke på vei inn.
Ruca etter jeg var kommet ned. Selvsagt fritt for tåke…
Valget om å snu var 95% enkelt. Jeg ville ikke risikere noe her. På Kilimanjaro derimot, vil det bli vanskelig å snu. Det bekymrer meg litt. Her kan jeg presse meg langt over forsvarlig grense.
Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre på dag 3. Løpetrening her nede i byen, eller ny tur til fjells? Jeg våkner i morgen, og ser hva dagen bringer. Jeg skal i hvert fall innom Dunkin’ Donuts.
Tromsø – Oslo – London – Bogota – Quito. For oss som bor i nord blir det litt ekstra. Reisen er gjennomgående, så jeg trenger ikke gjøre stort annet enn å følge skiltene. Det eneste som bekymrer meg litt, er den korte tiden i London. Den er på 1 time og 5 minutter. Bekymringen blir ikke mindre når flyet til London er forsinket.
Utsikt over Quito fra vest. Byen ligger på rundt 2800 m over havet, litt avhengig av hvor du befinner deg.
Flyvertinna på Oslo – London var av den superhyggelige sorten. Kollegaen også. Det var en fryd å fly. Hun forsikret meg om at flyturen var kortere enn oppført, så jeg skulle ha god tid. Aner du nå at jeg egentlig ikke hadde så god tid? Vi lander i London 10 minutter etter skjema. Jeg har 50 minutter på meg. Vi lander ved terminal 2, og avgang Bogota er også fra terminal 2. Så dette tar jeg med knusende ro. Den hyggelige flyvertinnen har ordnet meg en mann på utsiden… Altså, en mann som skulle forklare meg hvor jeg skulle gå. Jeg skulle bare følge skiltene til internasjonal connection. Så da labber jeg hurtig bortover gangene. Det går både 5 og 10 minutter før jeg endelig kommer til et sjekkpunkt. På dette punktet er jeg ikke spesielt stresset. Det er 40 minutter til avgang. Her må jeg gjennom en sikkerhetssjekk. Den møysommelige. I tillegg glemmer jeg at pengeboka i lomma. Den er flat, med to kort i. Jeg tenker ikke over den.
“What do you have here, Sir?”
Han virker ikke veldig imponert over at jeg glemmer den, og ber om å få sjekke inni den. Okei, sjekken tok vel bare 5 minutter. Så nå har jeg 40 minutter på meg. Jeg må opp ei trapp, og bortover en gang. Nytt sjekkpunkt. Her må jeg vise at jeg har billett. Jeg drar fram billetten, og gir den til dama.
«Aiai, you have to run, Sir. The gate is at the end. About 15 minutes walking”.
Ehh, rønn? Må jeg løpe? Det er jo 40 minutter til avgang. Det har vel knapt startet boarding. Men så kommer jeg på at dette er et litt større fly enn sånn Tromsø – Oslo-fly. Da starter boarding litt før. Men det burde likevel gå fint. Jeg ser på den første tavla, finner flyet og gaten.
«Gate closing»
WTF?! Allerede? Jaja, så får jeg løpe da. Begynner å bli litt stresset. Hva skjer om jeg ikke rekker flyet? Da får jeg én dag mindre i Quito. Er det min feil da? Jeg løper rett fram, så til høyre og så til venstre. Her står det to skilt til gaten min. Den ene til venstre, den andre rett fram. Den til venstre ender i en blindvei. Jeg går selvfølgelig rett fram. Synet jeg møter her, er verdens lengste rulletrapp! Jeg vurderer en sånn greie jeg ser på nett. Sette meg på gelenderet, og skli ned. Neppe så lurt. Det tar sin tid å løpe ned, skal jeg fortelle deg. Crap! Synet som møter meg nå, er en megalang gang. Er dette fortsatt terminal 2? Heldigvis har de sånne rullende gulv. Da går det litt fortere. Jeg peiser på, og hadde sikkert passert både Henrik, Filip og Jakob Ingebrigtsen. Hadde nok slitt mot Warholm. Men hadde nok passert han også. Han har jo hekk, det har ikke jeg. I enden av den megalange gangen tar jeg en 180 grader. En lang rulletrapp. Oppover. På toppen står det en sånn passasjerbil. Jeg vurderer å be om haik, men stoltheten nekter meg å sette meg ned, for å bli kjørt. Er det bedre å miste flyet, tenker jeg. Mens jeg grubler har jeg allerede passert bilen. Nå kan jeg i hvert fall ikke snu. Et stykke bortover møter jeg på nok en rulletrapp. Også den oppover. Nå begynner jeg å lure på om jeg er på annen terminal. For nå har jeg løpt langt. På toppen av denne trappa er det en ny bil. Jeg løper forbi, men har vett til å stoppe. Jeg spør bare om det er langt til gaten. Er det langt, så må jeg ha haik.
«No, it’s over there», sier den hyggelige mannen.
Jeg løper videre. Ikke akkurat «over there», men etter 2 minutter er jeg ved gaten. Hva?! De boarder jo enda. Men det er åpenbart baktroppen. Jeg er litt sliten. Det koster tross alt en del å løpe fra brødrene Ingebrigtsen + Warholm… Jeg setter meg i flysetet. Jepp, nå kommer svetten. Jeg spør flyverten om han har en håndduk.
«Towel?! No, no».
Uten å tilby noe annet spør jeg om han har serviett eller noe annet.
«Paper towel?»
Ja, gjerne. Etter et par minutter kommer han tilbake. Han ser rart på meg, og gir meg papiret. Puh, nå kan jeg endelig slappe av. 10 timer på fly. Resten av flyturen gikk knirkefritt.
Så var det klart. En vlog. Hvordan kan så dette gå?! En av mine mest ubehagelige øyeblikk.
Det har vært travelt. Jeg har lagt en store mengder innsats i skolearbeidet. Mitt første skoleår på universitetet er over. Det har vært tøft. Det har vært tungt. Men jeg kom meg gjennom. Nå reiser jeg til Ecuador på ferie. Høydetrening. Høydeobservasjon. Eller hva jeg nå skal kalle det. Nå har jeg ikke eksamen, så nå skal jeg ha tid til å oppdatere litt mer. Stay tuned! I mellomtiden, en 12 minutter lang vlog.
