Dag 01 og 02 – Quito

Jeg åpner som vanlig med en liten introduksjon til hvorfor jeg blogger. Jeg skal samle inn 1 millioner kroner til kreftsaken. Jeg velger samtidig å løpe opp og ned Kilimanjaro, på under ett døgn, som en bonus. Det kaster forhåpentligvis litt mer lys over målet. I tillegg håper jeg i forberedelsene, å inspirere til bedre helse.

 

Jeg skal forberede meg til Kilimanjaro. Det må jeg gjøre med å løpe. Men jeg vil også finne ut hvordan det er å løpe i høyden. Derfor er jeg i Quito. Her bor jeg på 2800 meter over havet, og merker egentlig ingenting til høyden. Det fine med Quito, er at jeg raskt kommer meg til 4000 meter. Det går fjellheis.

 

Først og fremst anbefaler jeg alle som er glade i å reise, å lære seg spansk. Jeg vil også lære meg spansk. Jeg ble hentet av en lokal mann, som er litt bedre i engelsk enn jeg er i spansk. Jeg kan litt hola, buenos dias, gracias, muchas gracias. Det er ikke videre imponerende. Sjåføren (den lokale mannen) drar fram mobilen, mens han kjører, og snakker spansk til telefonen. Så gir han den til meg. Han har en sånn app som oversetter. Og sånn gikk den 40 minutter lange bilturen fra flyplassen til engelsk.

 

Dag 1 gikk i å gå. Så det gikk. Litt over 30 000 skritt. Noe jeg ofte gjør på reisens første dag, er å vandre rundt i byen. Jeg gikk fra hotellet til fjellheisen. Ville se hvor den var. Basen er på 3100 meter, hotellet på 2800. Kjente ikke så veldig mye til høyden. Men jeg merket oppoverbakkene. Jeg valgte bevisst å ta det helt med ro, i frykt for å bli dårlig (les: høydesyke). Fikk i meg både mat og drikke. Jeg sov også godt. Nadas problemos in høydos.

 

På dag 2, innser jeg at det ikke blir så veldig mye løpetrening i starten av treningsferien. På toppen av fjellheisen, på 4000 meter tar jeg noen bilder, og vandrer litt rundt på flata. Det eneste jeg kjenner som røsker i kroppen, er vinden. Jeg delte forresten fjellheis-heis med 4 spanjoler. Jeg var bokstavelig talt det 5. hjulet på vogna. Eller, bokstavelig talt var jeg den eneste personen i heisen som ikke kunne spansk. Det ble litt smiling og nikking på den 18 minutter lange turen. Der oppe på platået, der jeg vandret rundt og kjente vinden røske i kroppen, møtte jeg stadig på disse spanjolene. Vi var bestiser nå. Vi smilte og nikket til hverandre. Ved en anledning hilset vi med ord. De med “hola”, jeg med “hei..ola”. Imponerende!

Én av mange fjellheis…heiser.

 

Jeg hadde planer om å være på 4000 meter i 4-5 timer. Etter 30 minutter var jeg lei. Så jeg begynte å vandre mot Ruca Pinchincha. Jeg hadde overhode ingen planer om å gå til toppen, så jeg skulle bare gå litt. Men etter hvert som jeg gikk, nærmet jeg meg jo toppen (åpenbart…), så da fortsatte jeg bare. Men så var det denne høyden da. Jeg ble både frustrert og overrasket. Overrasket, fordi det ikke var så tungt som jeg trodde. Frustrert fordi det var tyngre enn jeg hadde trodd. Ga det mening? Nei, neppe.

På tur på 4000 meter. Det ble etter hvert litt kjedelig å “bare” være her

 

Det å puste føltes helt normalt. Det var ikke sånn at jeg måtte hive etter pusten. Det var ikke som å puste i et sugerør (ok, jeg har bare vært på litt over 4000 meter. Det blir sikkert verre enda høyere opp). Trakk jeg pusten skikkelig inn, føltes det faktisk litt tynt. Jeg kjente mer til den kalde luften enn oksygen. Det som var frustrerende, var farten jeg måtte holde. For her skulle det ikke mye fartsøkning til i motbakker før jeg følte meg som en 90 år gammel mann med halv lunge, dårlig hjerte og blodsirkulasjon. Hjertet begynte umiddelbart å dunke raskere. Han røske, altså! Her var det dårlig stelt. Heldigvis gikk selvtilliten opp da jeg passerte en pappa (eventuelt onkel, bror, venn osv) og hans 6-8 år gamle gutt (attpåklatt?).

Den store og lille som jeg stolt passerte… og meg da

 

Ruca, fjelltoppen jeg sikter mot, er dekket av tåke.

 

Jeg kom meg til 4100, 4200, 4300, 4400 og 4500 meter. Nå er det ikke langt igjen til toppen. Kanskje jeg bare går til toppen. Jeg møter på flere som ikke gikk til toppen. Enten var det dårlige klær eller dårlig vær. Fra 4500 til 4600 meter var det noen tekniske partier som jeg ikke var så veldig glad i. Det var bratt og glatt. Men det gikk fint. På litt over 4600 meter ble det fryktelig tungt. Mye vind, bratt og et underlag som frister med to steg fram, ett tilbake. Ikke nok med det, så kom det tåke. Jeg valgte å snu. Ukjent fjell, og i tillegg var jeg på langt fra komfortabel høyde. Det sure er at jeg ikke var langt unna toppen. Men det er ingen skam å snu. Jeg løp ned. Det gikk helt fint.

 

På litt over 4600 meter, velger jeg å snu. For mye tåke, og enda mer tåke på vei inn.

 

Ruca etter jeg var kommet ned. Selvsagt fritt for tåke…

 

Valget om å snu var 95% enkelt. Jeg ville ikke risikere noe her. På Kilimanjaro derimot, vil det bli vanskelig å snu. Det bekymrer meg litt. Her kan jeg presse meg langt over forsvarlig grense.

 

Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre på dag 3. Løpetrening her nede i byen, eller ny tur til fjells? Jeg våkner i morgen, og ser hva dagen bringer. Jeg skal i hvert fall innom Dunkin’ Donuts.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg