Konfirmasjonsbilde. Mamma og meg…
I dag er det 14 år siden mamma døde av kreft. Mamma sa tidlig til en venninne at hun trodde hun hadde kreft. Symptomene var luftveisplager. Luftveisplagene utviklet seg til lungebetennelse. Mamma ble dårligere og fikk stadig ny behandling mot lungebetennelse. Selv ikke antibiotika intravenøst hjalp. Det ble tatt prøver som patologene undersøkte. Det var heldigvis ikke kreft. Mamma ble likevel ikke frisk. I denne prosessen var patologene likevel ikke fornøyde med resultatet. Nye undersøkelser. Joda, det var nok dessverre kreft. Kreftcellene var vanskelige å oppdage. Herfra var det noen oppturer, men stadig vekk nedturer. Bare et par måneder etter kreftdiagnosen døde mamma. Det gikk så utrolig fort, og jeg kan vel trygt si at jeg ikke var forberedt.
Så til Sans Senja. Aurora Run gikk ikke akkurat i nordlys, og i år som i fjor var det absolutt ikke vindstille. Løpet ble flyttet fra fjellene på Senja til fjellet på Finnsnes. Her skulle vi løpe 17 km. 15 minutter før start informerte arrangøren at været gjorde det uforsvarlig å løpe på fjellet. Løpet ble derfor redusert til 10 km med to turer til toppen. En kort tur i kraftig vind og snøbyger. Denne informasjonen gikk Kent Raymond og jeg glipp av. Vi valgte oppvarming, og leste ikke info på Facebook. Med 17 km i tankene valgte vi å ta det litt med ro i starten. Det var selvsagt tungt, men holdt det på det behagelige. Ved et sjekkpunkt forteller en dame til oss at vi skal to ganger opp denne løypa. To, tenker jeg. Jeg gikk gjennom bildet av løypekartet i hodet. Du, vet, den fotografiske hukommelsen. Ja, den fungerer ikke hos meg. Jeg fikk det ikke til å stemme. På toppen stusset jeg enda mer over ruta. Jaja, tenkte jeg. Sikkert bare jeg som leste kartet dårlig. Vi løp nedover, svinget av på vei mot toppen igjen. Her løp vi til høyre. Vi skulle til venstre. Vi løp feil… Flere løpere tok oss derfor igjen. Etter å ha passert den hyggelig damen på sjekkpunktet, på tur til toppen igjen, løp vi forbi løperne, igjen. Tilbake i det skjebnesvangre krysset hører jeg bak meg:
“Til høyre”.
“Hææ”, roper jeg.
Løperen foran meg stopper litt opp. Da går det opp for meg at moroklumpen bak meg spøkte (han løp nemlig også feil der). I samme øyeblikk går det opp for moroklumpen bak meg at det kanskje var en dårlig spøk. Jeg likte spøken, men var skikkelig treg i oppfattelsen. Og vi lo…. Vi lo helt til en arrangør (den hyggelig damen ved sjekkpunkt) ropte at vi snart var i mål. Kent Raymond og jeg ble veldig overrasket. Mål, nå?! Vi har jo bare løpt 8 km. Jaja, 9 km er vel “snart” her på Finnsnes. Kent Raymond og jeg skravlet og diskuterte på løpeturen nedover. Fikk ingen respons. Det må ha vært ekstremt irriterende å høre på oss. Etter hvert innser vi at vi kanskje er på vei mot mål, så jeg setter opp farta. Ingen frykt. Det er snø, det er litt vått og sleipt. Skikkelig lurt. Det gikk fint, jeg overlevde. Tærne også. Jeg er god til å løpe nedover. Jeg er ikke god til å spurte…
Det ble enten 22., 23., 24., 25., eller 26. plass, av litt over 120 deltakere. Det manuelle tidtakersystemet fungerte ikke helt optimalt denne gangen. Plasseringen er i grunnen ikke så viktig her. Det viktigste er at jeg klarte å gjennomføre uten problemer. Jeg hadde mer å gi, og det skyldes nok at jeg holdt igjen på grunn av lengden jeg trodde jeg skulle løpe. Og det er oppløftende. I tillegg ble det jo noen ekstra minutter som følge av bærturen… Fant ingen bær. Bare to andre som også var på bærtur. De fant heller ingen bær. Jeg må bare fortsette å trene, for jeg skal jo bli enda bedre til å løpe!
Neste mål er halvmaraton. Mørketidsløpet. Da skal jeg sørge for å være helt sikker på hvor langt jeg skal løpe.
PS: Også denne gangen utfordrer jeg deg til å finne skrivefeil. Kanskje venter det en tyggispakke på den heldige.
