Jeg kommer heretter til å starte de fleste innlegg med en liten påminnelse om hvorfor jeg blogger. Det vil gi mer mening til nye lesere, som forhåpentligvis vil generere flere følgere, som igjen vil generere mer støtte til kreftsaken. 

Jeg løper for kreftsaken. I januar/februar 2020 skal jeg gjøre noe så uvanlig som å løpe opp og ned Kilimanjaro på under 24 timer. Forhåpentligvis skaper det litt oppmerksomhet mot prosjektet som igjen skaper oppmerksomhet mot kreftsaken, som igjen gir støtte til kreftforskningen. 

24. november stikker jeg til Senja og Kaperdalen for å løpe Aurora Run. Se her: https://www.sanssenja.no/eventer/aurora-run
Sans Senja har i tillegg vært så gode og sponset påmelding for Kent Raymond og meg. Her blir det 15 kilometer i fjellterrenget. Det blir gøy, tror jeg. Håper jeg. Som en oppvarming har jeg begynt å bevege meg litt i fjellet. Fløya. Toppen ligger på knappe 700 meter (over havet, hvis det var noe tvil). Eirik Haugsnes, som altså er min trener, sier rolig tur opp dit. Det utelukker stort sett løping. Så det blir gåing og litt løping på det slakeste for å holde pulsen nede. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det ble etter hvert en del tåke… 

Å løpe i fjellet er befriende. Det er stille og rolig. Når mørket kommer over deg blir du straks enda mer alene. Det blir nesten litt skummelt. Det blir enda mer stille. Da føler jeg meg alene. Når tåka i tillegg legger seg rundt deg er det som om du er alene på jord. Det er nesten umulig å orientere seg. Egne fotspor, stier, og en snev av retningssans får deg trygt ned igjen. 

Heldigvis fant jeg tilbake til kameraet etter photoshoot….

Dette var min andre tur i “høyden” i høst. Formen kunne vært bedre. Men det kommer seg sakte, men sikkert. Den første turen min filmet jeg, så den kommer plutselig! 

Ser du noe gramatikkfeil? Send meg en melding da vel! 
PS: Jeg legger av og til inn litt feil for å teste dere…