Utsikt fra Fløya (litt nedfor for å være nøyaktig). Ersfjordtraversen soler seg.

Toppturene intensiveres. Både på ski og til fots. Nå er det snart bare ett år til jeg reiser til Afrika, og rundt 7 måneder til innsamling til kreftsaken starter. I dag (les: lørdag 26.01.19) var det nesten unødvendig med ski. I skogen gikk det greit, men etter tregrensen liknet det mer småveier på avsidesliggende steder – hardt og hullete, uten tegn til vedlikehold. Det var naturligvis sterk orkan, kontinuerlig (hint av overdrivelse). Temperaturen lå på fryseboks-kaldt. Se for deg at du ligger i en fryseboks, med vind. Buffen ble til pansret skjold. 

Veldig kaldt og vindfullt. Jakka var rød, men på grunn av den lave temperaturen ble den blå… (god humor, hæ?!)

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Liten smak av underlaget.

Så noen ryper på turen. De fjærkledde. De var hvite. Kamuflert. 

Uansett, turen skulle egentlig til Fløya, men det harde underlaget gjorde at jeg valgte å stoppe før toppen. Turen ned var interessant. For det første var det humpete, litt som å kjøre spark på strødd vei… Etter tregrensen ble det bare bratt og tett. Jeg er ikke så god som jeg trodde. Reality check. Like greit. 

Jeg tok også turen til Fløya på søndag. Denne gang med vintersko og staver. Det gikk greit, men det blåste jo, som vanlig. Slapp heldigvis å krype, for denne gangen hadde jeg staver. 

Fra Fløya en vindfull ettermiddag

Det er snø ute. Mye. Du ser opp mot fjellet og vet at dit går kommende treningsøkt. Hva putter du på deg? Normale folk tar på seg ski. Det er jo snø og sesong for randonee (eller snowboard for de som ikke liker skabaten..baska…sakat…baskat! Nei, men du skjønner). Jeg er ikke normal, så jeg kler på meg vintersko (uten truger). Sikkert tråkket opp. Det er det jo alltid. Jeg hadde egentlig rett, for det hadde vært noen før meg. På ski! Jeg får gå i sporene. Sikkert hardt. Nei, ikke i nærheten!

Lukk øynene. Eller, vent litt. Ha bare øynene åpne (for du må jo lese), også forestiller du deg dette: Du tar et steg i bratt terreng. Venstre fot synker gjennom. Du må løfte deg opp med høyre fot. Når du endelig har fått opp venstre fot, synker høyre fot dypt. Sånn fortsetter det. Ikke hvert steg, men ca. hvert åttende steg. Hver gang synker du dypere og dypere. Det føles som du nærmer deg helvete for hvert steg. En liten illustrasjon følger under:

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Et lite mareritt å gå opp til Fløya…

Etter de første fem minuttene i helvete vurderte jeg å ikke gidde å gå opp. Etter 45 minutter kom jeg endelig over haugen. Her er det ganske sikkert storm! Blåser fascinerende mye. Det som gledet meg var det faste underlaget. Kanskje jeg kan gå normalt? Det blåser ekstremt mye, rett i trynet. Jeg vurderer å snu. Er det noe poeng i å gå videre?! Det blåser kanskje ikke like mye på Kilimanjaro, men er det noe som er sikkert, så er det at moralen, motivasjonen, psyken, lysten, livet og alt annet kommer til å få seg en skikkelig prøve i Afrika. Jeg må trene hodet også. Derfor skal jeg til Fløya. 

I perioder blåste det så myeat jeg måtte krype. Jeg måtte flere ganger fortelle meg selv at jeg skulle opp til Fløya. Det eneste som kunne hindre meg var fare for snøskred. Jeg vurderte det slik at det var trygt. Så, jeg er faktisk ganske stolt over at jeg klarte å komme meg opp. Aldri brukt så lang tid da… 

Så var det ned. Det skal gå fort. Her kan jeg bare ake. Ikke pokker! Så mye snø at jeg bare ploger meg nedover. Møkk! 1 million til kreftsaken, og opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn. Det er det som driver meg. Og Cola til kvelds. Og sjokolade. 

Fra Fløya en vindfull ettermiddag

Det er snø ute. Mye. Du ser opp mot fjellet og vet at dit går kommende treningsøkt. Hva putter du på deg? Normale folk tar på seg ski. Det er jo snø og sesong for randonee (eller snowboard for de som ikke liker skabaten..baska…sakat…baskat! Nei, men du skjønner). Jeg er ikke normal, så jeg kler på meg vintersko (uten truger). Sikkert tråkket opp. Det er det jo alltid. Jeg hadde egentlig rett, for det hadde vært noen før meg. På ski! Jeg får gå i sporene. Sikkert hardt. Nei, ikke i nærheten!

Lukk øynene. Eller, vent litt. Ha bare øynene åpne (for du må jo lese), også forestiller du deg dette: Du tar et steg i bratt terreng. Venstre fort synker gjennom. Du må løfte deg opp med høyre fot. Når du endelig har fått opp venstre fot, synker høyre fot dypt. Sånn fortsetter det. Ikke hvert steg, men ca. hvert åttende steg. Hver gang synker du dypere og dypere. Det føles som du nærmer deg helvete for hvert steg. En liten illustrasjon følger under:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Et lite mareritt å gå opp til Fløya…

Etter de første fem minuttene i helvete vurderte jeg å ikke gidde å gå opp. Etter 45 minutter kom jeg endelig over haugen. Her er det ganske sikkert storm! Blåser fascinerende mye. Det som gledet meg var det faste underlaget. Kanskje jeg kan gå normalt. Det blåser ekstremt mye, rett i trynet. Jeg vurderer å snu. Er det noe poeng i å gå videre?! Det blåser kanskje ikke like mye på Kilimanjaro, men er det noe som er sikkert, så er det at moralen, motivasjonen, psyken, lysten, livet og alt annet kommer til å få seg en skikkelig prøve i Afrika. Jeg må trene hodet også. Derfor skal jeg til Fløya. 

I perioder blåste det så mye at jeg måtte krype. Jeg måtte flere ganger fortelle meg selv at jeg skulle opp til Fløya. Det eneste som kunne hindre meg var fare for snøskred. Jeg vurderte det slik at det var trygt. Så, jeg er faktisk ganske stolt over at jeg klarte å komme meg opp. Aldri brukt så lang tid da… 

Så var det ned. Det skal gå fort. Her kan jeg bare ake. Ikke pokker! Så mye snø at jeg bare ploger meg nedover. Møkk! 1 million til kreftsaken og opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn. Det er det som driver meg. Og Cola til kvelds. Og sjokolade. 

1 million til kreftsaken! Det er målet. Og det skal jeg klare. Håper på hjelp fra dere. Innsamlingsaksjonen starter altså høsten 2019. 

Søndag ble det en motbakketur. Jeg syklet til Fjellheisen, skiftet til piggsko, og tok turen sørover (som er den slakeste, i hvert fall i starten, veien opp til Fjellstua). Heldigvis har jeg kontakter og fikk sendt noen i forveien for å tråkke vei. Jeg vet ikke hvem de er, men de fikk en stjerne i boka! Mot tregrensa forsvant det ene fotsporet etter det andre. Det ble dypere og dypere snø. Gidder jeg dette?! Heldigvis var det bare fokksnø, så det var tidvis nesten helt bart! 

I dag var det fullmåne, og jeg kom forberedt. Hadde kameraet i sekken. Dessverre ble det rimelig mislykket. Det blåste (nokka inni gampræva!), så det var heller meningsløst å rigge opp telelinsen på 400mm. Anyhow, i stedet for å poste de håpløse bildene av fullmånen (den var jo ikke rød engang), tok jeg bilder dagen etter i stedet. Dessverre ikke full, men hvem trenger å være full når det er like vakkert uten? 

Månen forsvinner bak fjellene i vest.

Turen fortsatte mot fjellstua. Det gikk egentlig strålende, inntil jeg møtte på Mr. Fokk! (Fokkings…). Jeg hadde snø opp til tissen, og Mr. Vind ga en solid kjøling av høyre kinn. 11 skjegghår (ikke stubber, for de har faktisk fått litt lengde nå) ga ikke nevneverdig mye beskyttelse. Tenk, i en alder av 36 år har tenåringsjenter bedre skjeggvekst enn meg. Jeg kom meg omsider bort fra Mr. Fokk. Så nå var det strake veien til Fjellstua. Den sprang jeg glatt forbi. Nå gjaldt det å komme seg trygt ned igjen. Sherpatrappa. Ikke mye trapp… Tar med meg rumpeakebrett neste gang. 

Selfie!

De interesserte kan se noen detaljer fra turen min:

https://www.strava.com/activities/2091644828

Kroppen føles bra. Ikke plager med verken lyske, hofte, sete eller bekken. Nå går det veien.

Nå er det ca. ett år til jeg står på toppen av Kilimanjaro! 

Som mange allerede vet, men som alle nye ikke vet. Jeg eksponerer meg selv og prosjektet mitt for at innsamlingsaksjonen til kreftsaken, forhåpentligvis, skal gå bedre. Målet er 1 million kroner! Jeg setter meg selv og prosjektet på kartet ved å dele min vei mot å løpe opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn. 

Lørdagens økt på sykkelrulla var alt annet enn behagelig.

Etter en runde minigolf på kvelden (det ble vel en overgang til natt også), fredag, havnet jeg på feil side av døgnrytmen. (U?)heldigvis sto jeg opp tidlig (sånn før Frokost-TV-tidlig). Det førte til en bankende hodepine utover dagen. Det hindret meg likevel ikke å å kle på meg det utrolig sexy sykkeltøyet og klatre opp på sykkelen. Hodepinen ble bare verre og verre, og jeg vurderte sterkt å sykle i 1 time i stedet for planlagte 2 timer. 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg må virkelig klare å ha det vondt i 2 timer! På Kilimanjaro må jeg tåle å ha det vondt veldig mye lenger. Hodepinen som kan oppstå på fjellet vil antakelig være ganske mye verre. Derfor tok jeg ingen smertestillende. Det er egentlig litt galskap. Jeg vil faktisk ha det vondt for å lære meg å takle det bedre… Det høres jo helt tullete ut.

Det gjelder å finne noe som motiverer. Fokuser og luke ut negativitet. Samtidig er det viktig å ha det gøy. Hvis treningen går over til å bli et mas, vil du ikke ha utbytte av treningen. Da må du omstille og stille deg selv spørsmålene:

Hvorfor gjør jeg dette? Er det virkelig dette jeg vil? 

Hvis jeg selv skal svare på det siste spørsmålet, så er det helt klart et ja!

Hver gang jeg sliter med motivasjonen, tenker jeg på hvorfor jeg gjør dette. Jeg skal samle inn 1 million norske kroner til kreftsaken (selve innsamlingen starter høsten 2019). I tillegg skal jeg løpe opp og ned Kilimanjaro i 2020. Fram til da må jeg trene!

Min gode venn, Kent Raymond, gjør seg klar for nedkjøring fra Rødtinden, Kvaløya. 

Forrige helg droppet jeg 2 timer sykling, og gikk heller for randonee etter mørkets frambrudd. God idé, for det var helt strålende. Kun Rødtinden ble for kort, så det ble Finnlandsfjellet i samme slengen. 

Først Rødtinden og deretter Finnlandsfjellet. 

Lengde siden jeg har stått på randonee, så det ble noen pauser på vei ned. Du la sikkert merke til at lysene omtrent aldri kom seg ned fra fjellet. Begge fjell er populære. De er enkle å komme til, skredfaren er minimal og flatene er store. Selv om sporene opp ofte minnet om en dårlig traktorvei, så fant vi pudder som ingen hadde rørt. 

Etter en periode med skade har jeg sånn smått begynt å løpe igjen. Det føles fint, så nå gleder jeg meg til å ta fatt på løpingen igjen!

Jeg skal endre litt taktikk. I stedet for å blogge 2-3 ganger i måneden, skal jeg blogge oftere. Det vil innebære at jeg øker frekvensen av blogginnlegg her på blogg.no. Deretter deler jeg blogginnlegget til siden på Facebook (Facebook.com/fjelltoppen) i stedet for skrive et innlegg der også. Fra min private konto forblir nok frekvensen den samme. Dette for å unngå å drukne folk i innlegg om galskapen min. 

Klarer jeg å samle inn 1 million til kreftsaken? Ja, jeg er sikker på jeg vil klare det! Jeg skal klare det. Jo flere som liker at jeg snart skal starte en innsamlingsaksjon, og som har interesse for løpeturen min opp og ned Kilimanjaro jo bedre er det. Alfheim i soloppgang (bildet tatt av meg, redigert av photoshop, i samarbeid med meg)

Fredag tok jeg meg en plasketur i dammen på Alfheim. Bygget er langt fra moderne, men jaggu er det stilig. Her lukter det gamle dager, så er du ung og vil vite hvordan vi eldre hadde det ta deg en tur innom Alfheim svømmehall. Svømming skal være bra i en opptreningsfase, og siden jeg sliter med både det ene og det andre, har kroppen godt av svømming. Heldigvis for meg, elsker jeg bading. Svømming derimot… Nå skal jeg bli skadefri, så slipper jeg svømming!

Mot slutten av uka blir det litt løping igjen. Fortsatt lette smerter, men det blir ikke verre, så nå er jeg på riktig vei igjen. Som dere ser, tar det tid for kroppen å venne seg til løping spesielt når du nærmer deg min alder. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ellipse på Kraft – ganske nyttig i skadeperioden. Hoka fra Pyramiden Sport og Hoka One One, fungerer aldeles nydelig! 

I dag hadde jeg 1 time morgenøkt på sykkel, og intervall på ellipse senere på dagen. Jeg må ærlig innrømme at jeg slet veldig hardt med å komme meg på sykkelen. Jeg kunne glatt stått over om jeg ikke hatt Kilimanjaro og kreftsaken som motivasjon. Motivasjon og det å tro sterkt nok på noe er ekstremt viktig for å nå mål du har satt deg.

Ellipseøkta på Kraft ble litt, annerledes. Favorittellipsene var ikke tilgjengelige, så jeg måtte teste ut den andre typen ellipse. Er ikke sikker på om det heter ellipse engang. De andre som trente der var nok helt sikker på at jeg ikke visste hva maskinen het. For det var en koordinasjonsutøvelse fra en annen verden. Først litt opp og ned. Jeg vil ikke opp og ned, jeg vil fram og tilbake. Så får jeg det delvis til. Det går litt bortover, men stopper plutselig brått. Så går maskinen motsatt vei, og så litt opp og ned. Jeg får det faen ikke til! Jeg later som jeg vet hva jeg gjør. Jeg er ganske sikker på folkene rundt var helt sikre på at jeg ikke latet som. Det var et ekte og genuint tilfelle av å feile! Men endelig fikk jeg det til. Det varte i 3 minutter. Så stoppet den opp, og maskinen ba meg ta en pause før jeg fortsatte. Heldigvis var den ekte ellipsen ledig. Jeg byttet.