Som mange allerede vet, men som alle nye ikke vet. Jeg eksponerer meg selv og prosjektet mitt for at innsamlingsaksjonen til kreftsaken, forhåpentligvis, skal gå bedre. Målet er 1 million kroner! Jeg setter meg selv og prosjektet på kartet ved å dele min vei mot å løpe opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn.
Etter en runde minigolf på kvelden (det ble vel en overgang til natt også), fredag, havnet jeg på feil side av døgnrytmen. (U?)heldigvis sto jeg opp tidlig (sånn før Frokost-TV-tidlig). Det førte til en bankende hodepine utover dagen. Det hindret meg likevel ikke å å kle på meg det utrolig sexy sykkeltøyet og klatre opp på sykkelen. Hodepinen ble bare verre og verre, og jeg vurderte sterkt å sykle i 1 time i stedet for planlagte 2 timer.
Jeg må virkelig klare å ha det vondt i 2 timer! På Kilimanjaro må jeg tåle å ha det vondt veldig mye lenger. Hodepinen som kan oppstå på fjellet vil antakelig være ganske mye verre. Derfor tok jeg ingen smertestillende. Det er egentlig litt galskap. Jeg vil faktisk ha det vondt for å lære meg å takle det bedre… Det høres jo helt tullete ut.
Det gjelder å finne noe som motiverer. Fokuser og luke ut negativitet. Samtidig er det viktig å ha det gøy. Hvis treningen går over til å bli et mas, vil du ikke ha utbytte av treningen. Da må du omstille og stille deg selv spørsmålene:
Hvorfor gjør jeg dette? Er det virkelig dette jeg vil?
Hvis jeg selv skal svare på det siste spørsmålet, så er det helt klart et ja!
