Toppturene intensiveres. Både på ski og til fots. Nå er det snart bare ett år til jeg reiser til Afrika, og rundt 7 måneder til innsamling til kreftsaken starter. I dag (les: lørdag 26.01.19) var det nesten unødvendig med ski. I skogen gikk det greit, men etter tregrensen liknet det mer småveier på avsidesliggende steder – hardt og hullete, uten tegn til vedlikehold. Det var naturligvis sterk orkan, kontinuerlig (hint av overdrivelse). Temperaturen lå på fryseboks-kaldt. Se for deg at du ligger i en fryseboks, med vind. Buffen ble til pansret skjold.
Så noen ryper på turen. De fjærkledde. De var hvite. Kamuflert.
Uansett, turen skulle egentlig til Fløya, men det harde underlaget gjorde at jeg valgte å stoppe før toppen. Turen ned var interessant. For det første var det humpete, litt som å kjøre spark på strødd vei… Etter tregrensen ble det bare bratt og tett. Jeg er ikke så god som jeg trodde. Reality check. Like greit.
Jeg tok også turen til Fløya på søndag. Denne gang med vintersko og staver. Det gikk greit, men det blåste jo, som vanlig. Slapp heldigvis å krype, for denne gangen hadde jeg staver.
Liker bloggen din!
Så hyggelig å lese! Nå ble jeg glad! 🙂