Snart 13 måneder siden jeg startet prosjektet mitt

Som de fleste nå vet, så handler prosjektet mitt om å samle inn penger til kreftsaken. Det å samle inn penger er ikke så enkelt. Spesielt ikke når målet er å samle inn 1 million kroner. Jeg trenger hjelp og støtte. Jeg velger derfor å motivere meg selv til trene, og det gjør jeg ved å trene mot å løpe opp og ned Kilimanjaro på under 24 timer. Og akkurat denne motivasjonen min håper jeg smitter over på andre i form av inspirasjon. Det begynner å bli kjent at trening bidrar til å redusere kreft. Trening har jo også mange andre fordeler. Og det er denne “pakken” jeg håper bidrar til at flest mulig får kjennskap til innsamlingsaksjonen min. Gjennom inspirasjon, motivasjon, dedikering, humor, kreativitet og mye mer.

 

Jeg skrur tilbake litt til, helt til januar 2018. Egentlig startet det høsten 2017. Det var da jeg bestemte meg for å studere. Et studie som kunne gjøre at jeg kunne bidra positivt til kreftsaken. Studiet jeg valgte var bioingeniør. I januar 2018 startet jeg på en arbeidsoppgave som viste seg å være en av mine tøffeste oppgaver, noensinne. Matte R1 (videregående matte, 2. året). Jeg har knapt hatt matte, så det å åpne matteboka var et sjokk. Jeg slet allerede på første side. Jeg var så frustrert, så utrolig frustrert. Jeg fikk det ikke til. Jeg forsto det ikke. Jeg fattet det bare ikke. Jeg måtte ha matte, for det var kravet for å komme inn på studiet. Jeg hadde 5 måneder på meg, og det var egentlig ikke nok tid. Jeg jobbet meg i senk. Jeg leste matte fra jeg sto opp til jeg la meg. Så på videoer på senga, sendte dungevis av e-poster til læreren. Matte ble aldri lett. Merkelig nok likte jeg matte. Jeg var så utrolig stresset før eksamen. Besto jeg ikke matten, måtte jeg vente et nytt år før jeg kunne studere.

 

I slutten av mai var eksamen over. Det var en herlig følelse, men stresset stoppet ikke der, for jeg måtte fortsatt komme inn på studiet. Karakterkravene har bare blitt høyere og høyere, så jeg begynte å bli redd for at jeg ikke skulle klare det. Først fikk jeg karakteren på matten. Jeg besto. For en lettelse! Nå gjenstår bare å komme inn på studiet. Jeg er, var, 35 år. Hadde ingen tid å miste. Går snart ut på dato. I verste fall kunne jeg bli den eneste bestefaren på UiT. Som student. Og jeg har ingen barn. Og det sier bare litt om den negative tankegangen min da. Så kom dagen. Jeg har fått svar. Kommer jeg inn eller ikke? Jeg måtte lese svaret flere ganger. Jeg kom inn! Da begynte jeg å gråte. Og jeg blir rørt bare jeg tenker på det.

 

Så kom studiehverdagen. Jaggu ble det tøft her også. Mye lesing. Mye banning. Mye frustrasjon. Men ingenting så ille som matten. Jeg kom meg gjennom 3 eksamener til jul, og 3 eksamener etter jul. Jeg er 1/3 del bioingeniør. Jeg er faktisk veldig stolt. Jeg er nå 36 år, og jeg har fullført ett år på universitetet. I tillegg har jeg fått meg sommerjobb på UNN. Ja, jeg har vært negativ og pessimistisk. Men innerst inne har jeg trodd på det jeg gjør. Jeg har vært motivert. Og motivasjon er så viktig!

 

Støtte er også viktig. Jeg er ikke glad i klisjéer, men når jeg først skal nevne støtte, så blir det litt kliss. Ragna, kjæresten min har vært en enorm støtte. Og så utrolig tålmodig. Jeg hadde forlatt meg selv for lenge siden! Hverdagen (og helgene) hadde vært en helt annet uten deg. Jeg er også glad jeg havnet på på studiet dette året, for medstudentene mine er veldig gode å ha. Dere vet hvem dere er. Og jeg takker dere for all hjelp og støtte jeg har fått. Lærerne har også vært fantastiske! Jeg har venner som støtter meg, og som tror på meg, og jeg kan ikke uttrykke stor nok takknemlighet. Dere er fantastiske. Familiemedlemmer viser også jevnlig støtte. Kanskje det er noe man forventer, men egentlig så er det ikke det, så jeg er takknemlig for alt jeg får. Det er til og med helt ukjente som viser sin støtte, og det varmer!

 

Ikke nok med det, så viser Pyramiden Sport og Hoka Norge at de tror på meg og prosjektet. Eirik Haugsnes (en fantastisk motbakkeløper) trener meg, og Kraft sportssenter gir meg mulighet til å trene. Christoffer Remøy Endresen hjalp med i gang med prosjektet, både mentalt og gode tips. Ikke nok med det så tror Real turmat på meg også. Skal skrive mer om dette i et senere innlegg.

 

Så jeg er stolt over hva jeg har fått til på kort tid. Jeg har fått det til fordi jeg tror på det jeg holder på med. Jeg har vært motivert og hele tiden bestemt meg for at jeg skal klare dette. Og da har jeg glemt at jeg har hatt stor framgang i treningen, til tross for trøblet (les: gammel) kropp. Dette hadde selvsagt ikke vært mulig uten støtte (eller Jørn Berger = fysioterapeut). Jeg håper dette kan inspirere dere andre til å klare noe dere ønsker å oppnå.

Stolt type!

 

Rommet skal vaskes, så jeg må bare stikke. Rekker ikke korrektur. Skylder uansett på høyden…

I’m out!

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg