21. januar. Fra Tromsø til Oslo, SK4423
Det er morgen, og det snør i Tromsø. Heldigvis er ikke avgang før 1535. Det slutter nok å snø til da, tenker jeg. Vi er 14 som reiser til Kilimanjaro. 14 skal til toppen. Én skal til toppen to ganger. 10 av 14 reiser til Oslo nesten 2 timer før oss andre. Vi 4 som reiser sist, skal få det litt travelt. Det snør nemlig fortsatt – og rullebanen er stengt. 45 minutter etter planlagt avgang, løftes vi opp i lufta. Flyet til Addis Ababa stikker fra Oslo 1845.
Ingen av oss 4 får med beregnet flytid. Vet ikke hva vi skravlet om, men det var tydeligvis mer interessant enn flytiden. Vi spør flyverten Vegard Henriksen, en hyggelig, ung mann, om vi kommer til å rekke Ethiopian Airlines til Addis Ababa. Han løfter armen, og ser på klokka. Han tegner en imaginær sirkel på klokka med fingeren, og sier høyt:
«Vi tok av 1620, så 1720…. 1755. Vi lander 1755, så 1845, det skal dere rekke. Ethiopian vet dere kommer, så dette går helt fint.»
Vi nikker alle tre på rad 24 (den fjerde sitter ved nødutgang, rad 15), og er alle helt enige om at de skal gå fint. Den fjerde porker, og bryr seg ikke om bekymringer – annet enn at euro må veksles til dollar.
Etter en liten time i lufta kommer flyverten Vegard Henriksen til oss:
«Vi har fått beskjed om at flyavgangen deres til Addis Ababa har blitt kansellert, så…»
Vegard leser ansiktsuttrykkene våre, og lurer helt sikkert på hvor langt han skal dra spøken. Det brer seg en brukbar panikk blant oss tre. For min egen del visste jeg ikke hvor jeg skulle begynne. Hva skal jeg spørre om først? Kommer vi oss til Kilimanjaro? Må vi utsette turen? Nei, det vet vel ikke han? Eller gjør han det? Blir hele opplegget forskjøvet?
Vegard smiler:
«Neida, jeg bare tuller».
Vi puster lettet ut, med noe forhøyet puls. Vi ler. Vegard ler. Han koser seg garantert.
Det nærmer seg landing. Når Vegard kommer forbi, stopp jeg han, og spør om ikke han kan lure det fjerde medlemmet på turen vår, Morten. Vi skal faen ikke være de eneste som blir lurt! Jeg forteller hvor han sitter og hvordan han ser ut. Den største mannen på flyet. Og han har skjegg og er svartkledd. Vegard ser etter rad 15 og den store mannen. Han lurer nok på om han skal gjøre det eller ikke. Han ser på meg:
«Okei, jeg skal gjøre det», sier han med et smil».
Han går mot rad 15. Jeg ser leppene hans røre på seg. Jeg leser på leppene: KANSELLERT. Han prater fortsatt med han. Når røper han seg? Han prater fortsatt. Han er alvorlig. Han vel kan umulig ha røpet seg når han er så alvorlig. Så går han mot trioen på rad 24, altså oss:
«Jeg sa ikke engang at jeg tullet», sier Vegard, mens hans smiler lurt og fortsetter med arbeidsoppgavene.
Rad 24 får seg en god latter. Og vi lo. Og vi lo. Vi ser etter Morten. Hvordan reagerer han på nyheten? Hodet vrir på seg. Hva tenker han? Kommer han til å skrive i kilimanjarogruppa vår på Facebook? Det hadde i så fall vært hysterisk morsomt! Etter noen minutter kommer han gående mot oss. Han slår noe oppgitt ut med hendene.
«Hva skjer?!»
Rad 24 sliter selvsagt med å holde seg alvorlig. Vi avslører oss rimelig kjapt. Morten begynner å le, ser bort mot Vegard og sier lettere spøkefullt:
«Jeg skal aldri mer fly med SAS».
Men selvsagt skal han det. Dette er jo bare helt fantastisk av den SAS-ansatte flyverten. Jeg elsker humoren. Jeg elsker spøken! Måtte flere være som han. Gå ut av boksen, ut av komfortsonen (kanskje han var langt innenfor? Kanskje han spøker hele tiden? I så fall, fortsett med det), skill deg ut, skap glede, humor og latter. Vi fikk oss i hvert fall en god latter.
Jeg fikk ikke snakket med Vegard, så jeg måtte spørre flyvertinnene foran. Jeg måtte fortelle at vi hadde en veldig hyggelig opplevelse med flyverten. De ble veldig glade på hans vegne. Jeg fikk hans fulle navn, og fortalte at jeg skulle skrive om det – noe de også ble veldig glade for å høre. De unge fortjener det, sa de. Og så måtte jeg løpe.
Tiergjengen var allerede gått om bord i Ethiopian Airlines. Selvsagt parkerte flyet helt i motsatt ende av der vi Addis-flyet er. Typisk. Men vi hadde jo egentlig greit med tid. 1815. Vi var ikke engang kommet til utenlandsterminalen før tavla fortalte oss at gaten var stengt. Jaha, ja… Vi løp litt. Kom til gaten. Vi var de eneste der. Alle var gått om bord. Men hvor er Morten? Han gikk jo ut av flyet før oss. Han veksler sikkert bare penger. Tar livet med ro.
«Har Morten Kopala gått om bord?», spør jeg.
«Nei», sier mannen ved gate.
«Okei, men han er på vei. Rett rundt hjørnet», sier jeg.
Omsider kommer han. Etter mine beregninger ble ikke flyet forsinket av euro-skandalen.
På flyet møter vi gjengen, og blir bedt om å fortelle om spøken.
«Spøken om at Morten tok ut euro i stedet for dollar?», spør kjæresten til Morten
«Ehh, nei. Det er ikke spøk, det er sant. Det er derfor Morten ikke er kommet om bord», sier jeg.
«Åh, ser du hva som skjer når støttekontakten ikke er med Morten», sier kjæresten.
Bare for å oppklare. Kjæresteparet ble altså skilt før avreise. Ganske trist, egentlig. Men heldigvis ble de gjenforent i Oslo, på flyet til Addis Ababa.
