Til toppen av Kilimanjaro

Så, jeg skal altså løpe opp til toppen av Kilimanjaro og ned igjen på under 24 timer. Først skal jeg akklimatisere meg. Det kan jeg gjøre flere steder, men det enkleste vil være å gjøre det på fjellet, under en normal 7-dagers tur. 

Et par spørsmål jeg relativt ofte har fått etter jeg annonserte målet er: 

– Er det mulig? 

– Er det noen som har gjort det før?

«Ja», er svaret på begge spørsmål. Kilian Jornet, Karl Egloff, Simon Mtuy, Kristina Schou Madsen, Anne-Marie Flammersfeld, Jarle Trå, Andrew Murray og Donnie Campbell er blant noen av de som har løpt opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn. Flere av disse har for øvrig løpt opp og ned på under 10(!) timer. Det er ikke vanlig å bestige Kilimanjaro på denne måten, men det er ca. 15 personer årlig som prøver på dette. Det er uvisst hvor mange som faktisk lykkes. 

For å komme seg opp og ned på kortest mulig tid, velges den korteste ruta. Kilimanjaro har flere ruter opp, men bare én til nedstigning. Mweka. Den er «kun» 21km. Den brukes også kun til nedstigning. Derfor må en av de andre rutene brukes til oppstigning i kombinasjon med Mweka (ned). Den korteste ruta opp er Umbwe. Umbwe er derimot den mest utfordrende og minst brukte. Hvem jeg velger er usikkert. Men mye tyder på at det blir Umbwe med mindre jeg får spesialtillatelse til å løpe opp Mweka. Jeg må anta jeg får en løpetur på ca. 50km fordelt på litt over 4000 høydemeter. Umbwe starter nemlig på 1800 m. 

Akkurat nå jobber jeg med å bygge et team rundt meg som skal hjelpe meg med å nå målet. Så langt har jeg fått med meg Christoffer Remøy Endresen ( https://www.facebook.com/endresencoaching/ ). Han er coach og personlig trener. Han har to ganger syklet Norge på langs for kreftsaken, så dette kan han. Han er også den som har rekorden for mest innsamlet til kreftsaken som privatperson. 
Jeg er også i dialog med en danske som har koordinert et rekordforsøk opp Kilimanjaro for kort tid siden. 

Når det gjelder selve innsamlingen, kommer det litt senere. Det er knyttet noen utfordringer til selve prosessen ved å samle inne penger, men forhåpentligvis finner jeg en løsning innen kort tid. 

Det er noen som lurer på hvorfor i all verden jeg skal gjøre dette. Det har i grunnen jeg også lurt litt på. Jeg, som alle andre, trenger noe å se fram mot. Jeg trenger noe som motiverer meg. Når jeg i tillegg kan gjøre det til en innsamlingsaksjon for kreftsaken, blir det veldig mye mer motiverende.  

Målet

Nordøst i Tanzania, mot grensen til Kenya, ligger landets høyeste fjell, Kilimanjaro. Afrikas høyeste fjell. Verdens høyeste frittliggende fjell. 5895 meter over havet.

  • Ca. 30 000 personer forsøker hvert år å nå toppen. 
  • Rundt 65% kommer seg helt opp.    
  • Det er normalt å bruke 5-6 dager på å komme seg til toppen og 1,5 dag til nedstigning. 
  • Dagsetappene er på 3-8 timer. 

Fjellet har flere ruter til toppen, noen mer populære enn andre. Noen går fort, andre går sakte. Går du sakte har du størst sannsynlighet for å nå toppen. Jo fortere du går, jo større er sannsynligheten for at du ikke kommer deg opp. Og det er det stort sett bare én grunn til. Høyden! 

Påsken 2018 trosset jeg ryggsmertene og tok meg en liten løpetur på Mt. Entoto. Høyeste fjell i Addis Ababa, Etiopia. Fjellet ligger på 3200 m, og det var her idéen ble til et mål. Når sirkeløkten dagen etter på 2500 m også gikk bra, ble engasjementet større. Hvorfor? Jeg kjente ikke et snev av pustebesvær. Eller, det er nok å overdrive. En mer virkelighetsnær opplevelse var vel heller at følelsen av å løpe i denne høyden var overraskende bra. Har jeg gode gener? Ikke nødvendigvis. Var det tilfeldig? Kanskje. Det må nok en del mer til for å kunne komme med en konklusjon. Det hindrer meg likevel ikke. 

Jeg skal løpe opp til toppen av Kilimanjaro. På under ett døgn. For meg. For kreftsaken.

Kreftgåten

I 2004 ble min mamma diagnostisert med kreft. Hun ble raskt dårlig, og like etter, fortsatt i 2004, døde hun. Før mamma sin kreft har bestefar, begge onklene til mamma, og tanten min hatt kreft. Bare tante ble frisk. For noen få år siden fikk en venn av meg kreft. Nå nylig har to av mine venner fått kreft. Alle kjemper sin kamp, og i alle tilfellene vil det etter alle solemerker gå fint. Men det er ikke bare nære og kjære som har fått kreft. Flere bekjentskap har fått kreft. Noen har blitt friske, andre ikke. Hvorfor er det slik? Hvorfor kan vi ikke bare løse denne kreftgåten? Hvorfor er det så utrolig vanskelig å finne svaret? 

Jeg har (nesten) alltid vært den som skal vite svaret på alt. Som skal forstå alt. Som skal lære mest mulig. Det setter meg ofte i en stressende situasjon når jeg har en avtale. Som Albert Åberg, så skal jeg bare… Ofte har jeg dårlig tid på morgenen fordi jeg ikke klarer å bli ferdig med å forstå en knute, hvorfor orkidéen ikke får blomster eller hvorfor ln x = 1/x. Det er alltid noe jeg bare må forstå. 

Jeg har innsett at jeg må gjøre noe for å kunne forstå kreftgåten. Så hva kan jeg gjøre for å lære mer om kreft? Det er flere veier å gå, men jeg har valgt bioingeniør. Jeg har sagt opp jobben min og søkt på studiet som har oppstart til høsten (2018). Nå gjenstår det bare å komme inn på studiet (vel, ikke bare det da). Veien for å kunne, f.eks forske på kreft som bioingeniør er ikke enkel, men det er mulig. Og er det mulig, så kan jeg klare det. 

I den senere tid har det blir veldig populært å starte innsamling for kreftsaken i stedet for å motta personlige gaver. Jeg holder ofte avstand til populære ting fordi jeg aller helst vil gå mine egne og nye veier. Men akkurat denne gangen skal jeg gjøre som veldig mange andre – starte en innsamlingsaksjon. Det er riktig nok ikke det som er målet mitt. Det er på veien mot målet innsamlingsaksjonen skal finne sted. Men før jeg kan avsløre målet mitt, må det først noen brikker på plass. Noen har kanskje en mistanke om hva det kan være?

Jeg håper dere fatter interesse og etter hvert når tiden kommer, hjelper meg med å dele målet og innsamlingsaksjonen min.

Mitt mål

Øystein her!

Fjelltoppen du ser i header’en er Hamperokken, ca. 30 minutter kjøring fra Tromsø. Hamperokken er et sort fjell som betyr at den er utfordrende med flere luftige partier. Det er ikke jeg spesielt glad i. Hamperokken er bare en bitteliten del av målet mitt. En bit i et puslespill. 

Hvorfor blogger jeg? Jeg har et mål jeg vil nå, og på veien mot målet vil jeg gjøre noe nyttig. Det nyttige er ikke en spesielt ny “ting” å gjøre, men målet mitt er relativt nytt. Derfor vil jeg foreløpig avvente litt med å røpe hva jeg har i tankene. Jeg blogger for å fortelle flest mulig om målet, bare på den måten vil jeg skape nok engasjement og nok hjelp. 

Dette er i første omgang et personlig mål. En motivasjon for å holde meg gående. Jeg har i all min tid bedrevet med idrett. Har alltid vært glad i å holde meg i bevegelse. Fotball har vært en sentral brikke i livet mitt, men i senere tid har sykling opptatt meg mest. Da motivasjonen for å sykle dabbet av fikk jeg prolaps og måtte i tillegg opereres (altså, jeg fikk ikke prolaps fordi det dabbet av. Eller… gjorde jeg det…?) I opptreningsperioden fikk jeg en ny motivasjon, og det er nettopp dette jeg skal bedrive med de neste månedene. 

Per nå samler jeg mest mulig informasjon, sender mail, tar kontakt, leser, ser video, spør og graver. I tillegg må jeg samkjøre publikasjoner. Når passer det å fortelle alle og enhver hva jeg tenker? 

________________________________________________________________________________________________________________________________

My goal

The peak in the header is Hamperokken, around 30 minutes by car from Tromsø. Hamperokken is categorized as a black mountain, which means it’s a challenging mountain with several steep and narrow sections. I’m not particularly fond of that. Hamperokken is just a tiny piece of my goal. A piece in a puzzle. 

Why do I blog? I have a goal, and on my way to achieve the goal I want to do something useful. The useful is not groundbreaking, but the goal, on the other hand is, not groundbreaking, but a bit new. That’s why I will keep my goal close to my chest for now. I’m blogging to let everyone know what my goal is, and by that I will generate enough involvement to get the help I need.

First of all, this is a personal goal. A motivation to keep me going. I have as long as I can remembered been doing sports. I have always loved being active. Soccer has been an important part of my life, but in mid twenties I started cycling. When I got tired of cycling, I got prolaps and needed surgery (ok, the prolaps didn’t occur because of less cycling. Or… did it?) During my recovery I was motivated to do something else, and that’s what I’m going to do for the months to come.   

Right now I’m collecting information, e-mailing, contacting people, reading, watching videos and ask a lot of questions. In addition I must coordinate publications. When is the right time to tell everyone what’s on my mind?