Dag 48 – skaden

Reisen mot å klare å løpe opp og ned Kilimanjaro på under 24 timer, samt samle inn 1 million kroner er oppløftende. Det går framover, men beklageligvis er det også noen nedturer som du vil lese mer om nedover. 

Testløpet startet bra, men tungt! 
https://www.strava.com/activities/1704487131

På tur opp ble det PR (personlig rekord) på alle segmenter. 

Jeg ligger dog en del bak de beste, men jeg har jo akkurat startet løpingen, så jeg har langt mer å gå på. 
Det er ikke bare opp jeg skal teste meg, så det ble hard ned også. Dessverre altfor hardt. På vei ned mistet jeg fokuset og sparket knallhardt til en stein. Det resulterte i kraftig forstuet stortå. Jeg vil ikke være negativ, men det ser neppe ut til å bli noen løpeøkter til uka. Jeg var nok overivrig nedover den bakken…

Det var tungt å komme seg ned etter smellen. Jeg måtte delvis hinke og klarte knapt belaste den venstre foten. Det får meg til å tenke på turen til Kilimanjaro. Dersom det går galt der, så er det langt ned. Jeg må derfor holde fokuset hele tiden. Der vil også høyden svekke meg og det vil derfor være fort gjort å miste oppmerksomheten. Jeg vil ikke hinke ned fra Kilimanjaro! 

Under oppvarming tråkket jeg nesten på denne lille krabaten. Frosken var ikke interessert i å flytte seg, verken ved bruk av vennlige ord eller litt puff. 

Du kan også følge med på Facebook: https://www.facebook.com/Fjelltoppen/

Dag 47

Etter søndagens løp i bakgården fikk jeg jaggu kjenne på gangsperren igjen. Jeg trodde tilvenningen var over, men det er alltid nye muskler som får kjørt seg. Denne dagen ble det først opp fra Gammelgård, deretter raskt nedover Sherpatrappa, opp mot fjellheisen igjen (via Dalgårdstien) og deretter ned mot Gammelgård. Muskelverket ga seg etter 4-5 dager. Drøye saker! Forrige uke (uke 27) klarte jeg 3 løpeøkter i uka. Føles greit. Ingen store plager.

https://www.strava.com/activities/1689376872

Jeg må fortsatt gjøre øvelser for å styrke hoften min. Det går sakte, men sikkert framover, men det er fryktelig tungt. Legger ved en video som viser øvelsene (og hvor tungt det kan være):

Denne uka (uke 28) blir det to økter. Jeg ofret en løpeøkt mot squash med Erlend Veli. Heldigvis har jeg løpt litt, så jeg unngår en del gangsperr. Litt i ryggen, men langt bedre enn forventet. 

En liten snutt fra økta:

uHO7AZRy4NA

Denne uka har jeg vært innom enda en bedrift for å høre om de vil hjelpe meg. Det har vært utelukkende positivt. Fortsatt ingen klare svar da det er flere enn én person som er med på avgjørelsen. Regner med jeg får svar i august. I august skal også Christoffer og jeg ha et møte med et produksjonsselskap som kan være interessert i filmatisere ferden min mot Kilimanjaro og minst 1 million kroner til kreftsaken. Sist, men ikke minst. Eirik Haugsnes ( https://eirikhaugsnes.blogspot.com og https://www.facebook.com/skyrunningeirik/ ), én av Norges beste motbakkeløpere, skal nå gi meg hjelp og treningsveiledning mot målet mitt i 2020. Jeg gleder meg!

I morgen, søndag 15. juli, skal jeg ta mitt første ordentlig testløp. Det går fra Tromsdalen camping opp Sherpatrappa, forbi Fjellstua og bortover mot Gammelgård. Der går det bratt nedover og videre slakt til Fjellheisen. Her skal jeg teste meg både oppover og nedover. Jeg både gruer og gleder meg. Nå vil jeg få svar på hvor jeg virkelig ligger. 

Dag 38

Først en liten gladnyhet. Jeg har fått saken min på trykk i iTromsø:

https://www.itromso.no/pluss/eksklusiv/2018/06/26/?-Dette-er-ikke-bare-et-personlig-mål.-Her-har-jeg-også-mulighet-til-å-gjøre-noe-for-andre.-17004261.ece

Det er gledelig at avisen tror nok på meg til at de trykker en artikkel, eller reportasje som de selv kaller det.
Saken er pluss, men for 1kr (uten binding) kan du lese så mye du vil ut august.

I dag hadde jeg min tyngste dag siden jeg startet løpingen for 38 dager siden. I utgangspunktet skulle jeg løpe 4×5 i en motbakke opp mot Sollidalsaksla. Jeg måtte stoppe etter 3. Det var rett og slett grusomt! Fra denne uke (27) løper jeg 3 ganger i uka. De andre dagene enten sykler eller ror jeg. Totalt havner jeg på rundt 5 økter i uka. Det holder foreløpig. Det er viktig at jeg ikke går på en smell. Jeg er også foreløpig uten et fullgodt treningsprogram, men det kommer når kroppen takler større mengder løping.

Klikk deg inn her hvis du vil se flere detaljer, segmenter etc fra dagens økt:
https://www.strava.com/activities/1683208959

Ellers er det mye å gjøre for å kunne nå ut til så mange som mulig. Både Christoffer Remøy Endresen og jeg er i gang med å forhøre oss om sponsing (av diverse utstyr) og hjelp til publisitet. I disse ferietider er det ikke veldig enkelt, men vi får mye positiv tilbakemelding. Vi har også fått avslag, noe som også er forventet. Tirsdag hadde jeg mitt første fysiske møte med en bedrift der jeg rett og slett spurte om de ønsket å være med på prosjektet mitt, og det er det mest ubehagelige jeg har gjort på lang, lang, lang tid. Det å be om noe, “tigge” ligger i grunnen ikke i min natur, men hvis jeg tenker meg om, så er dette en vinn-vinn-situasjon. Jeg sparer penger og bedriften får publisitet. Det fordrer selvsagt at så mange som mulig kjenner til Fjelltoppen.

Treningen

Jeg startet løpingen helt i slutten av mai. På to måneder har jeg løpt 84km. Mange av dem oppover. Altfor mange. Jeg startet med 2-3 løpeøkter i uka, de fleste oppover. Jeg trodde det var rolig, men dessverre ble jeg for ivrig oppover. Det er en påkjenning å løpe oppover og nedover. Det har resultert i smertefullt kne og ankel. Jeg har fått gode råd og øvelser hos fysioterapeut. Øvelsene jeg har fått gjør jeg 4-5 ganger i uka. 

Torsdag syklet jeg til Tromsdalen (rundt 4km) for å løpe intervall i lysløypa. Tur-retur ville gitt meg 8km på asfalt og totalt nesten 19 km. Der er jeg ikke riktig enda. 

Før jeg har fått på plass et ordentlig treningsprogram, holder jeg meg til to intervalløkter i uka. For å unngå overbelastning (i hvert fall øke den jeg allerede har pådratt meg) holder det med to løpeøkter i uka. Én av de intervall. Løpeøkta over gikk svakt oppover, men litt brattere mot slutten. I utgangspunktet hadde jeg tenkt 4×4, men siden punktet jeg ville løpe til tok meg 4,5 minutt, ble det altså 4,5×4. Det spesielle med intervall er at det aldri blir lettere. Uansett hvor godt trent jeg blir, må jeg stadig vekk holde meg i riktig intensitetssone. 90% av makspuls er beinhardt uansett. Dessverre? 

Jeg løper for tiden kun med Inov-8 X-Talon 212. Svært lite demping, så noe asfaltsko er det ikke. De sitter veldig godt på foten, men på ujevnt underlag og nedover føler jeg at jeg sklir litt i skoen, selv om jeg har den smale modellen. Den er ekstremt lett og går nok mer som konkurransesko enn mengdesko. Derfor bør jeg nok absolutt skaffe meg flere par sko, spesielt sko som er slitesterk og som gir bedre demping. 
Det gledelige med dagens økt er at jeg ikke kjente smerter verken i kne eller ankel. Har øvelsene gitt resultater? I morgen skal jeg løpe oppover og nedover, og det er nok da jeg virkelig presser knær og ankler. 

I går hadde jeg en rolig dag. Sone 1. 60-72% av makspuls. Jeg holder meg rundt 65-70% av makspulsen. Jeg er veldig rask med å sette sykkelen på rulla når det er vått ute. Kanskje ikke den beste egenskapen, men hey(!), jeg skal jo ikke satse på sykling framover. Så da får jeg heller løpe i regn.

Etter 45 minutter sykling til “Sens8”, ble det 45 minutter roing (i sone 1) til “The Amazing Race Canada”. Træler i hendene blir det nok av! Jeg avsluttet med 30 minutter styrke og mobilitet (øvelsene fra fysioterapeut). 

I dag kjørte jeg ny intervall i sone 4. 87-92% av makspuls. Denne gangen ble det på romaskinen. 30/15, 3×9,5. i 9,5 minutt kjørte jeg opp mot maks i 30 sekunder og 15 sekunder rolig. Dette gjorde jeg 3 ganger. Beinhardt!

Er du interessert i følge med på hvordan jeg trener, kan du sjekke ut Strava: https://www.strava.com/athletes/926395

Det er lenge til 2020

I skrivende stund er det over ett og halvt år til jeg er i Tanzania, ved foten av Kilimanjaro for å løpe opp og ned på under 24 timer. Inntrykket jeg får av andre er at det er lenge til. Egentlig ganske lenge til. I mitt hodet er det ikke lenge til. Jeg har jo to mål. Løpeturen og innsamlingen. Jeg tar løpeturen først. 

Jeg er riktig nok i god form, men for å kunne løpe 50 km eller mer krever det en del mer. Det er lenge siden jeg har løpt regelmessig, så lenge siden at jeg nå sliter med det ene kneet og ankelen. Kroppen trenger tilvenning. Kroppen må styrke de svake delene. Det krever tålmodighet, riktig trening og masse positivitet og optimisme. Det klarer jeg! Når kroppen har styrket de svake delene begynner fasen med å venne kroppen til lange løpeturer, ikke bare bortover, men også oppover. Oppoverbakker, her kommer jeg! Alt dette må skje gradvis. Det er litt som å tine et frossent kjøttstykke på maks varme. Det tines kanskje raskere, men kjøttet blir brent. Ved bruk av svak varme går det saktere, men det blir i hvert fall tint uten å bli ødelagt.

Hva med innsamlingen? Det er ikke bare å be om penger til en god sak uten å vær kjent. I første omgang må flest mulig kjenne til saken min. Det håper jeg å få til gjennom å gjøre noe så sprøtt og annerledes som å løpe opp og ned Kilimanjaro på kortest mulig tid i tillegg til å gjør det for en god sak, kreftsaken. Selv det er egentlig ikke nok. En kjent person har jevnlig vært eksponert for de store folkemengdene samtidig som han eller hun har gjort noe som engasjerer. Artister er jo gode på dette. Kanskje jeg skal begynne å synge? Det hadde vært kult. Nææ, tror ikke jeg skal utsette dere for det, selv om det i mitt hodet høres helt fantastisk ut når jeg synger i dusjen. Prosjektet mitt må altså jevnlig eksponeres for dere, men det må samtidig gjøres interessant. Jeg har altså en jobb å gjøre, og jeg har allerede litt hjelp. Flere og flere ønsker å hjelpe meg, og det gleder meg! Tusen takk! 

I denne bloggen vil dere få se min framgang i joggesko (jeg tenker også bokstavelig talt her), planer framover og oppdateringer. Det kommer etter hvert også bilder og videoer. Jeg har opprettet en facebookside hvis du vil sjekke prosjektet der også: https://www.facebook.com/Fjelltoppen/

Kilimanjaro på under ett døgn, for kreftsaken

2. februar skal jeg løpe opp og ned Kilimanjaro på under 10 timer. Det skal jeg gjøre både som et personlig mål, men også for å inspirere og motivere andre til å sette seg mål – og gjennomføre det.

Jeg har to mål:

– Opp og ned Kilimanjaro på under 10 timer. 

– Samle inn minst 1 000 000,- til Lungekreftforeningen

Lungekreft er den tredje mest vanlige kreftformen. Det er også kreftformen som tar flest liv. Av alle dødsfall med kreft, sto lungekreft for nær 20% av alle dødsfall i Norge.

Dessverre er Lungekreftforeningen av de minst foreningene innenfor kreft. Det vil jeg gjøre noe med.

Mamma døde av kreft i 2004. Årene før har flere andre familiemedlemmer hatt kreft, og i senere tid har tre av mine venner fått kreft. I tillegg er det flere jeg kjenner som opplever at deres nære og kjære får kreft.

Hva kan jeg gjøre?

I en alder av 35 har jeg sagt opp jobben min for å satse på en karriere innenfor forskning. Jeg studerer bachelor i bioingeniørfag med oppstart høsten 2018. Jeg kan skape enda mer oppmerksomhet og engasjement rundt kreftsaken, samt være med på å vedlikeholde denne kampen mot sykdommen. Og det gjør jeg ved å gjøre noe så sprøtt som å løpe opp og ned Afrikas høyeste fjell. Verdens høyeste frittliggende fjell.

Hva kan du gjøre?

Det er utrolig mye du kan gjøre. Det skal nemlig ikke så mye til. Hvis du har lyst, kan du hjelpe meg, og alle andre som har kreft i livet sitt, ved å støtte min aksjon her:

https://www.facebook.com/donate/868360433565441/

Du finner også prosjektet på Facebook: Facebook.com/fjelltoppen

Én av mange løpeturer…

Til toppen av Kilimanjaro

Så, jeg skal altså løpe opp til toppen av Kilimanjaro og ned igjen på under 24 timer. Først skal jeg akklimatisere meg. Det kan jeg gjøre flere steder, men det enkleste vil være å gjøre det på fjellet, under en normal 7-dagers tur. 

Et par spørsmål jeg relativt ofte har fått etter jeg annonserte målet er: 

– Er det mulig? 

– Er det noen som har gjort det før?

«Ja», er svaret på begge spørsmål. Kilian Jornet, Karl Egloff, Simon Mtuy, Kristina Schou Madsen, Anne-Marie Flammersfeld, Jarle Trå, Andrew Murray og Donnie Campbell er blant noen av de som har løpt opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn. Flere av disse har for øvrig løpt opp og ned på under 10(!) timer. Det er ikke vanlig å bestige Kilimanjaro på denne måten, men det er ca. 15 personer årlig som prøver på dette. Det er uvisst hvor mange som faktisk lykkes. 

For å komme seg opp og ned på kortest mulig tid, velges den korteste ruta. Kilimanjaro har flere ruter opp, men bare én til nedstigning. Mweka. Den er «kun» 21km. Den brukes også kun til nedstigning. Derfor må en av de andre rutene brukes til oppstigning i kombinasjon med Mweka (ned). Den korteste ruta opp er Umbwe. Umbwe er derimot den mest utfordrende og minst brukte. Hvem jeg velger er usikkert. Men mye tyder på at det blir Umbwe med mindre jeg får spesialtillatelse til å løpe opp Mweka. Jeg må anta jeg får en løpetur på ca. 50km fordelt på litt over 4000 høydemeter. Umbwe starter nemlig på 1800 m. 

Akkurat nå jobber jeg med å bygge et team rundt meg som skal hjelpe meg med å nå målet. Så langt har jeg fått med meg Christoffer Remøy Endresen ( https://www.facebook.com/endresencoaching/ ). Han er coach og personlig trener. Han har to ganger syklet Norge på langs for kreftsaken, så dette kan han. Han er også den som har rekorden for mest innsamlet til kreftsaken som privatperson. 
Jeg er også i dialog med en danske som har koordinert et rekordforsøk opp Kilimanjaro for kort tid siden. 

Når det gjelder selve innsamlingen, kommer det litt senere. Det er knyttet noen utfordringer til selve prosessen ved å samle inne penger, men forhåpentligvis finner jeg en løsning innen kort tid. 

Det er noen som lurer på hvorfor i all verden jeg skal gjøre dette. Det har i grunnen jeg også lurt litt på. Jeg, som alle andre, trenger noe å se fram mot. Jeg trenger noe som motiverer meg. Når jeg i tillegg kan gjøre det til en innsamlingsaksjon for kreftsaken, blir det veldig mye mer motiverende.  

Målet

Nordøst i Tanzania, mot grensen til Kenya, ligger landets høyeste fjell, Kilimanjaro. Afrikas høyeste fjell. Verdens høyeste frittliggende fjell. 5895 meter over havet.

  • Ca. 30 000 personer forsøker hvert år å nå toppen. 
  • Rundt 65% kommer seg helt opp.    
  • Det er normalt å bruke 5-6 dager på å komme seg til toppen og 1,5 dag til nedstigning. 
  • Dagsetappene er på 3-8 timer. 

Fjellet har flere ruter til toppen, noen mer populære enn andre. Noen går fort, andre går sakte. Går du sakte har du størst sannsynlighet for å nå toppen. Jo fortere du går, jo større er sannsynligheten for at du ikke kommer deg opp. Og det er det stort sett bare én grunn til. Høyden! 

Påsken 2018 trosset jeg ryggsmertene og tok meg en liten løpetur på Mt. Entoto. Høyeste fjell i Addis Ababa, Etiopia. Fjellet ligger på 3200 m, og det var her idéen ble til et mål. Når sirkeløkten dagen etter på 2500 m også gikk bra, ble engasjementet større. Hvorfor? Jeg kjente ikke et snev av pustebesvær. Eller, det er nok å overdrive. En mer virkelighetsnær opplevelse var vel heller at følelsen av å løpe i denne høyden var overraskende bra. Har jeg gode gener? Ikke nødvendigvis. Var det tilfeldig? Kanskje. Det må nok en del mer til for å kunne komme med en konklusjon. Det hindrer meg likevel ikke. 

Jeg skal løpe opp til toppen av Kilimanjaro. På under ett døgn. For meg. For kreftsaken.

Kreftgåten

I 2004 ble min mamma diagnostisert med kreft. Hun ble raskt dårlig, og like etter, fortsatt i 2004, døde hun. Før mamma sin kreft har bestefar, begge onklene til mamma, og tanten min hatt kreft. Bare tante ble frisk. For noen få år siden fikk en venn av meg kreft. Nå nylig har to av mine venner fått kreft. Alle kjemper sin kamp, og i alle tilfellene vil det etter alle solemerker gå fint. Men det er ikke bare nære og kjære som har fått kreft. Flere bekjentskap har fått kreft. Noen har blitt friske, andre ikke. Hvorfor er det slik? Hvorfor kan vi ikke bare løse denne kreftgåten? Hvorfor er det så utrolig vanskelig å finne svaret? 

Jeg har (nesten) alltid vært den som skal vite svaret på alt. Som skal forstå alt. Som skal lære mest mulig. Det setter meg ofte i en stressende situasjon når jeg har en avtale. Som Albert Åberg, så skal jeg bare… Ofte har jeg dårlig tid på morgenen fordi jeg ikke klarer å bli ferdig med å forstå en knute, hvorfor orkidéen ikke får blomster eller hvorfor ln x = 1/x. Det er alltid noe jeg bare må forstå. 

Jeg har innsett at jeg må gjøre noe for å kunne forstå kreftgåten. Så hva kan jeg gjøre for å lære mer om kreft? Det er flere veier å gå, men jeg har valgt bioingeniør. Jeg har sagt opp jobben min og søkt på studiet som har oppstart til høsten (2018). Nå gjenstår det bare å komme inn på studiet (vel, ikke bare det da). Veien for å kunne, f.eks forske på kreft som bioingeniør er ikke enkel, men det er mulig. Og er det mulig, så kan jeg klare det. 

I den senere tid har det blir veldig populært å starte innsamling for kreftsaken i stedet for å motta personlige gaver. Jeg holder ofte avstand til populære ting fordi jeg aller helst vil gå mine egne og nye veier. Men akkurat denne gangen skal jeg gjøre som veldig mange andre – starte en innsamlingsaksjon. Det er riktig nok ikke det som er målet mitt. Det er på veien mot målet innsamlingsaksjonen skal finne sted. Men før jeg kan avsløre målet mitt, må det først noen brikker på plass. Noen har kanskje en mistanke om hva det kan være?

Jeg håper dere fatter interesse og etter hvert når tiden kommer, hjelper meg med å dele målet og innsamlingsaksjonen min.

Mitt mål

Øystein her!

Fjelltoppen du ser i header’en er Hamperokken, ca. 30 minutter kjøring fra Tromsø. Hamperokken er et sort fjell som betyr at den er utfordrende med flere luftige partier. Det er ikke jeg spesielt glad i. Hamperokken er bare en bitteliten del av målet mitt. En bit i et puslespill. 

Hvorfor blogger jeg? Jeg har et mål jeg vil nå, og på veien mot målet vil jeg gjøre noe nyttig. Det nyttige er ikke en spesielt ny “ting” å gjøre, men målet mitt er relativt nytt. Derfor vil jeg foreløpig avvente litt med å røpe hva jeg har i tankene. Jeg blogger for å fortelle flest mulig om målet, bare på den måten vil jeg skape nok engasjement og nok hjelp. 

Dette er i første omgang et personlig mål. En motivasjon for å holde meg gående. Jeg har i all min tid bedrevet med idrett. Har alltid vært glad i å holde meg i bevegelse. Fotball har vært en sentral brikke i livet mitt, men i senere tid har sykling opptatt meg mest. Da motivasjonen for å sykle dabbet av fikk jeg prolaps og måtte i tillegg opereres (altså, jeg fikk ikke prolaps fordi det dabbet av. Eller… gjorde jeg det…?) I opptreningsperioden fikk jeg en ny motivasjon, og det er nettopp dette jeg skal bedrive med de neste månedene. 

Per nå samler jeg mest mulig informasjon, sender mail, tar kontakt, leser, ser video, spør og graver. I tillegg må jeg samkjøre publikasjoner. Når passer det å fortelle alle og enhver hva jeg tenker? 

________________________________________________________________________________________________________________________________

My goal

The peak in the header is Hamperokken, around 30 minutes by car from Tromsø. Hamperokken is categorized as a black mountain, which means it’s a challenging mountain with several steep and narrow sections. I’m not particularly fond of that. Hamperokken is just a tiny piece of my goal. A piece in a puzzle. 

Why do I blog? I have a goal, and on my way to achieve the goal I want to do something useful. The useful is not groundbreaking, but the goal, on the other hand is, not groundbreaking, but a bit new. That’s why I will keep my goal close to my chest for now. I’m blogging to let everyone know what my goal is, and by that I will generate enough involvement to get the help I need.

First of all, this is a personal goal. A motivation to keep me going. I have as long as I can remembered been doing sports. I have always loved being active. Soccer has been an important part of my life, but in mid twenties I started cycling. When I got tired of cycling, I got prolaps and needed surgery (ok, the prolaps didn’t occur because of less cycling. Or… did it?) During my recovery I was motivated to do something else, and that’s what I’m going to do for the months to come.   

Right now I’m collecting information, e-mailing, contacting people, reading, watching videos and ask a lot of questions. In addition I must coordinate publications. When is the right time to tell everyone what’s on my mind?