57 dager inn i prosjektet mitt har jeg møtt på en utfordring. Jeg har brukket stortåa. Opp mot kreften er kanskje ikke en brukket tå noe spesielt å snakke om. Alle som blir rammet av kreft kjemper en kamp om framtida, for latter, for samhold, for glede og for bedre tid. En kamp for å overleve. Det er de jeg kjemper for. Jeg skal samle inn én million norske kroner til Kreftforeningen. Én million norske kroner vil utgjøre en forskjell. Jeg er avhengig av givervilje for å nå målet mitt. Det kommer ikke til å bli enkelt, derfor må jeg nå ut til så mange som mulig. Hvordan gjør jeg det? Jo, jeg løper opp og ned Kilimanjaro på under 24 timer. Kombinert med innsamlingsmålet, er idéen kanskje sprø nok til at den skaper oppmerksomheten som skal til for å nå målet.

Så til tåa. Min kamp er å komme i form til turen til Kilimanjaro. Da må jeg holde meg skadefri. En stor del av innsamlingsaksjonen går ut på å løpe opp og ned fjellet. Det å skape spenning rundt aksjonen er med på å skape en interesse og publisitet. Det kan, og vil få flere potensielle givere til saken. Legges turen til Kilimanjaro vekk, vil dette kun bli en innsamlingsaksjon. (Det er jo en god ting det også.) Ulempen er jo at den ene underholdningsverdien forsvinner. 

Jeg har pimpet krykken. Riktig nok med padding.

Vi kjemper alle forskjellige kamper av varierende grad. Vi alle har utfordringer. Hvem har den største? Det er nok ikke et spørsmål som er enkelt å svare på, så det skal jeg heller ikke prøve på. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å leve med kreft, men jeg vet hvordan det er å leve med utfordringer, det være fysiske eller psykiske. Jeg har allerede gjennomgått en runde med prolaps, som etter hvert endte i operasjon. Nå har jeg tåa. 

Det at tåa brakk har en utfordring jeg ikke kunne forestille meg. En ferietur avlyses og en annen blir amputert (svakt ordvalg med tanke på at tåa og jeg absolutt ikke skal separeres?). Her må utflukter begrenses og jeg kan ikke hoppe i vannet fra høyder. Løping på stranda kan jeg også bare glemme. Det er derimot i hverdagen det blir utfordrende:

Matlaging:
På kjøkkenet må jeg finne meg et «sweetspot», altså den beste plassen på kjøkkenet der jeg er innenfor rekkevidde til alt jeg behøver. Ingenting er så irriterende når jeg må hinke meg hit og dit fordi jeg glemte smøret eller må vaske opp griset fra syltetøyet (med sukker). Jeg må gå flere turer til og fra kjøkkenet til bordet. Først fatet, så glasset. For å si det slik, det funker svært dårlig å hinke med et fat med brødskiver. Hvis det er går dårlig, hvordan trur du det går med vannglasset? Noen dårlig avgjørelser har blitt tatt…

Gå på butikken:
Med krykke i hver hånd blir det ikke enkelt å bære varer. Jeg kan jo ta med meg sekk, slik at jeg får med meg varene hjem, men det ser litt suspekt ut hvis jeg stapper varer i sekken før de er betalt. Skulle jeg mot alle odds klare å plukke med meg to bæreposer med varer, så er det en utfordring å få de med seg. Med to store bæreposer i hver hånd, i tillegg til krykkene, vil posene fungere som pendel. Kraften som oppstår vil velte selv Hulken over ende. 

Klesvask:
Ja, altså. Dette var interessant. Men jeg kjører på med sekketrikset. Stapper alt i sekken og hinker, eller «krykker» meg opp til vaskerommet.  

Bilkjøring:
Ædda bædda, det er venstre tå, og jeg har automat. Går som en lek!

Trening:
Her får jeg ikke gjort det jeg ønsker, så nå gjelder det å beholde formen som har kommet. Jeg kan i hvert fall trøste meg med én ting: Jeg slipper flueproblematikken på fjellet! Noe trening får jeg gjennomført, og det skal jeg vise i en video i neste blogginnlegg.

Vet ikke om det er en god eller dårlig ting, men jeg slipper i hvert fall å vaske venstresokkene!

Livet går videre, uansett utfordring. Det gjelder å finne en måte å leve på du kan være fornøyd med.