Med én million kroner til kreftsaken, som jeg skal samle inn (forhåpentligvis med hjelp fra dere), vil vi kanskje være et lite steg på vei for å gi kreften ferie, en permanent ferie. For å få tilstrekkelig med oppmerksomhet rundt min innsamlingsaksjon, som starter nærmere 2020, skal jeg løpe opp og ned Kilimanjaro på under 24 timer (i begynnelsen av 2020). Jeg har ikke kreft, men jeg har opplevd at mange rundt meg har fått det. Derfor vil jeg nå kjempe for alle kreftrammede personer. Jeg vil støtte deg!
Jeg har ferie og den tar jeg på Bali. Med meg på ferien har jeg fått med meg en brukket tå. Den lille utveksten, den største tåa, stortåa er den verste vi kan miste ? av tærne, vel og merke! Den gir oss fraspark og holder oss i balanse. Som alt annet, vil kroppen tilpasse seg et liv uten en stortå, men i starten ? spesielt med gips, er det noe, ja, dritt å ikke ha en funksjonell tå. Men yes, I can boogey! Jeg mener bade! Jeg har vanntett gips. Dessverre ingen bading eller lek i havet der strømmen er for sterk. Det river og sliter i tåa. Til min store ergrelse! Jeg hadde gledet meg så masse!!
På reisen fra Tromsø til Bali, via Bangkok, ble jeg flere ganger spurt om jeg trengte rullestol. Det hadde selvsagt vært digg å slippe å hinke rundt på krykkene med bagasjen, men jeg trenger jo ikke en rullende stol. Kjæresten var til veldig god hjelp, selv om det er tungt å takke ja til det. Vi ble også oppfordret til å velge køen for funksjonshemmede. Takket nei, men i visumkøen på Bali, der ble vi sendt rett til køen for funksjonshemmede.
Vel framme på Bali «krykket» jeg forbi et litt tvilsomt massasjestudio. Utenfor sto det noen folk, inkludert en transperson, som kommenterer:
«I can fix your leg.». Jeg smiler og ler og får enda en kommentar:
«I mean it, I can fix it.»
Så, hva gjorde jeg? Følg med i neste blogginnlegg! Neida, jeg takket høflig nei, og «krykket» videre. Veldig mange her på Bali lurer på hva som har skjedd. Veldig mange kommenterer gipsen og lurer på hvor det har skjedd. Sistnevnte er ofte en gjenganger.
Så var det denne treningen. Her må det altså alternativ trening til. Som du ser i videoen kan jeg blant annet sykle, men blir stort sett bare med høyre. Venstre fot hviler bare på pedalen. Det er altså fullt mulig å trene med brukket tå, men det blir ikke så bra som jeg ønsker. Her på Bali har jeg delvis tilgang til treningsstudio der jeg i tillegg kan trene med vekter. Det hjelper jo på når musklene på venstre fot sakte, men sikkert forsvinner. I morgen tidlig skal jeg se om det ikke blir en krykkete intervalløkt på stranden.
