fjelltoppen

Jeg har ikke tall på hvor mange dager det er siden jeg sist publiserte et innlegg på Facebook og bloggen. Jeg har heller ikke tid til å telle… Okei, den var dårlig. Men sannheten er at jeg har prioritert skole og trening den siste tiden. Dere som har skolert dere, kjenner til kravene universitetet stiller. Innlevering og eksamen står i kø. For min del er det ikke luksus å være student – den kommer når jeg er ferdig!

Så var det sædcellene. Jeg har fått høre at jeg ofte går i tights, men det er få som nevner noe om sædkvaliteten. Enten det er kjent for dere eller ikke, så nevner jeg det. Jeg har lært (det visste jeg jo egentlig) at trange klær gir økt temperatur i testiklene. Økt temperatur er nettopp det ballsekken vil unngå ved å henge utenpå kroppen. Økt temperatur i testiklene kan gi dårlig sædkvalitet. Én måte å øke kvaliteten på sæden er å trene. Jeg motvirker altså dårlig sædkvalitet ved bruk av tights med å trene. Så, da var det nevnt. 

Tre ( i hvert fall på dette bildet) av oss. Prioritering…

Gode resultater på skolen kommer ikke av seg selv. Her må det prioriteres mellom Netflix og chi… Netflix og godter, studering og trening. Jobb, sosialt liv og kjæreste fikk jeg ikke plass på bildet, så det må jeg også få plass til. Da blir det dessverre mindre tid til blogging. Burde jeg få meg en assistent?

Jeg må blogge for å holde interessen for prosjektet mitt oppe. Er det ikke interesse rundt prosjektet vil jeg heller ikke forvente å samle inn nok penger. Innsamlingen starter om knapt ett år. Hjelp meg gjerne med å spre prosjektet og det glade budskap (innsamling til kreftsaken, om det var noe tvil).

Maks VO2. Garmin sin beregning.

Det går strålende med treningen. Eirik Haugsnes trener meg bra. Jeg er motivert og opplever framgang. I følge Garmin (klokka) har jeg et oksygenopptak på 50. Da jeg målte for 3 uker siden hadde jeg 47. Maksimalt oksygenopptak er enkelt sagt hvor mye oksygen kroppen klarer å ta opp. Det måles i milliliter oksygenopptak per kilo kroppsvekt per minutt. Så, jo høyere tall jo bedre. Men Garmin sin målemetode er ikke helt stabil… (tror jeg virkelig at jeg har bedre opptak? Tja, jo, vel…kanskje…)

Northern Runners arrangerte i går Tromsøs første utetrappeløp. Trappa som ble benyttet er den nye (ny og ny, fru Blom) Sherpatrappa. Den ble påbegynt sommeren 2016 og skal ferdigstilles våren/sommeren 2019. Trappa starter fra Lilleaksla og går nesten helt opp til Fjellstua. Det skal være rundt 1200 trappetrinn, men dessverre mistet jeg tellingen før jeg i det hele tatt begynte å løpe. 

Klar for start.

Dette var min første konkurranse på lang, lang tid. Én ting som er sikkert, er at kroppen var fullstendig klar over hva den hadde i vente. Før løpet var jeg på do fire ganger. Så nervene hadde jeg definitivt ikke kontroll på. Jeg kan til og med få nervøs mage av å tenke på Mørketidsløpet jeg skal delta på. I januar. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Egget…

Det var altså helt tydelig at dette var min første konkurranse på lenge. 15 minutter før jeg måtte ut døra (for å avlevere ryggsekken, sånn at den kunne sendes til målområdet) ville jeg koke et egg. Skulle bare få i meg litt proteiner. Utenpå virket jeg sikkert svært avslappet. Innvendig var det nok litt rotete. Det første (første, ja. Du leste riktig) endte i eksplosjon. Egget eksploderte (til tross for gradvis oppvarming) og vannstanden i kasserollen ble redusert til det halve. Egget var fullstendig ubrukelig. Nytt forsøk. Det eksploderte ikke, men det sprakk selvsagt, men kan brukes. Jeg setter på timer og stikker på do… Det er nå 2 minutter til jeg må være ute av døra. Jeg skreller egget i en rasende fart og sluker det som om jeg aldri har sett mat før. Fortsatt veldig rolig utenpå. Innvendig? Kaos!

Med 2 sekunders margin er jeg ute av døra. Halvveis opp bakken, rett utenfor huset, kommer jeg på at jeg har glemt pulsbeltet. Jeg må snu og få på meg pulsbeltet. Nå rekker jeg ikke løpe til ryggsekkavleveringspunktet (har du hørt det ordet før, eller?). Jeg må sykle. Jeg hiver meg på sykkelen, og 600 meter fra huset kommer jeg på at jeg har glemt sykkellåsen. Jeg snur, finner sykkelåsen og kommer meg av gårde igjen. Jeg når Ingrid hos Northern Runners med 3 minutters margin. 7 minutt sykling og 10 minutter oppvarming til fots. Det burde holde. 

Litt småstressa i startområdet. Har jeg fått god nok oppvarming? Jeg tror ikke det. Ingen optimal oppladning. Jeg møter noen kjentfolk, prater litt smånervøst, pulsen øker og prestasjonsangsten kommer krypende. Det er rundt 120 løpere, så arrangøren, Northern Runners starter oss med intervaller. To og to med rundt 10 sekunders mellomrom. De raskeste, i hvert fall de som føler seg raskest skal først. Arrangøren ber oss om å ikke være beskjedne. Jeg er beskjeden, men blir anbefalt om å gå fram. Are og jeg stiller oss i fremre del av rekken. 
 

For rask for fotografen… Foto: Truls Tiller

«Nå skal vi kose oss», sier Are mens han drar fram telefonen og traller en trall. Jeg drar raskt i fra. Har jeg gått for hardt ut? Det begynner å svi veldig tidlig. Det gjør vondt. Typisk. Jeg roer litt ned for å unngå å gå på en generalsmell. Gjør jeg det, kommer jeg meg verken opp eller ned. En eller annen plass langs trappa løper jeg forbi noe som likner gravstøtter. Hva faen?! Det gjør så vondt at det føles ut som min siste time har kommet. Spesielt nå! «Er det gravstøtter», spør jeg en tilskuer som står like ved. «Nei», sier han og ler. Jeg blir litt lettet og løper videre i smerte.

Fra sidelinjen hører vi tilskuere rope: «Nå er du snart på toppen!», «Ta ut det siste du har!», «Målgang er rett rundt svingen!». Jeg tør ikke ta ut det siste jeg har før jeg ser målseilet. For det siste jeg har, er definitivt det siste jeg har. Hvis målgang ikke er rundt svingen og jeg har tatt ut det siste jeg har. Ja, da er det over og ut. Endelig ser jeg mål. Jeg blir glad og tar ut det siste jeg har. Jeg beiner på og ramler over mål som nummer 14, på tiden 10:07, helt utslitt. Det svir i luftveiene! Alt i alt, ikke så aller verst med tanke på skadehistorikken og lite spesifikk løpetrening. 

Endelig snart i mål! Med sko fra Hoka Norge og Pyramiden Sport. Foto: Kurt-Are Larsen

Det eneste jeg så, fra start til mål var grå steiner. Måtte bruk minst mulig energi, så uaktuelt å se seg rundt…

Enten det er skole- eller bloggarbeid, så blir det noen timer foran datamaskinen…

Det er foreløpig ikke avgjort hvilken rute jeg skal velge for oppturen. Nedturen, som forhåpentligvis blir en opptur (tok du den…?) er allerede bestemt. Det er Mweka. Det er den desidert korteste med 21 km, og den blir bare benyttet til nedstigning. Med min nordnorske sjarm får jeg helt sikkert (ikke) lov å løpe opp der. Forvirret? Kjentfolk sier det er nærmest umulig å få tillatelse til å benytte den til opptur. Derfor må jeg se meg etter en annen rute. Den korteste ruten opp er Umbwe og er på 33 km. De skarpeste, inkludert kalkulatoren kommer til 54 km totalt.

Hvis jeg starter ved Umbwe gate:

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

• Starter på 1800 m (over havet)
• I distanse er den 33 km. 
• Toppen ligger på 5895 m (over havet, hvis det var uklart)

Jeg skal briljere litt i matematikk (send meg en melding om jeg feiler):

Høyde (5895 m) startpunkt (1800 m) = høydestigning (4095 m)

Jeg fortsetter:

• Høydestigning er på 4095 m
• Stigningsprosenten i gjennomsnitt er 12,4%

Jeg skal altså løpe oppover med et gjennomsnitt på 12,4% stigning. I 33 km (!). Og så skal jeg ned igjen. 21 km… 

12,4% stigning. Hva betyr det egentlig? For hver 100 m jeg løper, stiger jeg 12,4 m. Dette skal jeg altså gjøre 330 ganger, fordelt på 33 km. Det er fortsatt vanskelig å se dette for seg, så det blir enklere med noen eksempler. For folket i Tromsø kan dere relatere til:

• Langnesbakken                     =  7,6% (Strava.com)            
• Finnvikdalen (til vannet)  = 5,8% (Strava.com)
• Grøholtvegen                         = 13,8% (Strava.com)
• Fjellstua varden på Fløya = 13,4% (Strava.com) 

Hvis du har et ønske om å finne stigningsprosenten til andre bakker som du kan relatere til kan du enten gå inn på Strava.com eller sende meg en melding, så kan jeg finne fram. 

I distanse må jeg løpe fra Fjellstua til varden på Fløya 39 ganger opp og ned. Da vil jeg totalt ha løpt 54 km og 4500 høydemeter. Altså litt flere høydemeter enn på Kilimanjaro. På Kilimanjaro skal jeg løpe 54 km og 4095 høydemeter, men i tillegg er det lite tilgang på oksygen. Hvordan lite oksygen vil påvirke kroppen, kommer jeg tilbake til når jeg har fått mer kunnskaper, som forhåpentligvis ikke tar så lang tid. 

Avslutter med et nytt fjellbilde. Malangsfjellene. Fra venstre, Kvitfjellet, Middagsfjellet (spisse bak) og Bentsjordtinden

Jeg har nå snart gjennomført 3 uker trening etter Eirik Haugsnes sin plan. I gjennomsnitt ligger jeg på nesten 8 timer trening i uka. Løping består av rundt (og kun) 42 minutter. «HÆÆ?!!», tenker du kanskje. Hvorfor så lite? Vel, jeg har jo knapt løpt i 2018. Etter tåbruddet (klarer ikke la vær å nevne det. Get over it, sier jeg bare!) må jeg i hvert fall gradvis øke på med løping. Kroppen tåler så langt treningsmengden, og det gleder en gammel mann. Ja, meg… Men fy søren, jeg er ung til sinns! 

I går skulle jeg egentlig løpt opp Sherpatrappa. Løpet, Sherpatrappa opp. Men siden trappa ikke er helt ferdig ble det utsatt én uke. Lørdagen skulle derfor benyttes til litt trappatrening og forberedelse, i Sherpatrappa. Men Sherpatrappa i sin helhet er stengt til den er ferdigstilt. Jeg måtte da være kreativ. Over frokostbordet tipset Synnøve (søster til kjæresten) meg om å kontakte The Edge. Så det gjorde jeg.

Takk til The Edge for lånet av trappen!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Forrige uke ble avsluttet med 9 treningstimer. Jeg er sliten, men henter meg fort inn. For meg er de viktigste faktorene for å lykkes med mye trening:

• Søvn og hvile. Heldigvis er jeg på skolen, noe som gir lite belastning i forhold til en aktiv jobb. Jeg merker også stor forskjell på 6,5 timer og 7,5 timer søvn. Det er når jeg sover og hviler jeg blir sterkere. Hvis jeg hviler og sover lite vil jeg bare bryte meg ned. Det vil resultere i mindre trening og større sjanse for å ikke klare å løpe (+/-) 50 km i Afrika. 
• Kosthold. Det er viktig å variere mellom Big One, Grandiosa og Dr.Oetker. Altså, pizza er godt, men hovedkosten kommer fra fisk og kylling, ris, pasta og grønnsaker. Nå har jeg ikke noe strengt regime på kostholdssiden, men med allsidig og sunn kost kommer jeg langt. 
• Motivasjon. Uten motivasjon kommer jeg ingen vei. Mister jeg interessen for prosjektet, vil naturligvis alt falle sammen. Har jeg tunge dager, minner jeg meg selv om hvorfor jeg gjør dette. Og når alt er surt og negativt, er det motivasjon som får meg opp. 
• Holdning. Jeg kommer heller ingen vei uten å ha troen på meg selv. Hvis jeg ikke tror jeg kommer til å klare det, hvordan skal da andre ha troen på det? Og hvordan skal jeg da forberede meg? Klart jeg skal klare dette! 

Så, nå skal jeg spise litt sjokolade til kvelds! Litt i hvert fall, etter husmannskost. 

 

0 kommentarer

Nå bekles fjellene med snø. (Ganske sikker på) Stortinden i Lyngen. Bildet tatt januar 2018. 

Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor i himmelens navn har jeg tenkt å løpe opp og ned Kilimanjaro, på under ett døgn? Hvorfor?! Gjør jeg det for å imponere? Gjør jeg det for å bevise noe? Gjør jeg det i mangel av å ha ting å gjøre? Er det noe galt med meg? Hvis jeg hadde vært den eneste på jordkloden, hadde jeg tatt løpeturen da også?

Jeg har i alle år hatt makk i ræ… rompa. Altså, metaforisk makk. Til og med når jeg ser film (som jeg elsker) sliter jeg med å sitte i ro. Jeg har kanskje ikke alltid noe å gjøre, men jeg har alltid noe som må gjøres. Forskjellen er at jeg til stadighet lager meg noe å gjøre. Jeg har alltid følt at jeg har hengt etter. Det være bussen på vinterstid (bokstavelig talt), en hannhund i bånd (også bokstavelig) og føttene i et tre (ja, du kan vel gjette…). Men også skole, jobb, vennegjengen, familien… ja, samfunnet generelt. Det er frustrerende å ikke få til. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg gjør ikke dette for å ikke henge etter lenger. Jeg gjør det for å gi meg en mestringsfølelse. Og det kan jo virke som mestringsfølelsen aldri har vært der. Men i korte trekk, så har den jo det. Men jeg har alltid følt at jeg har manglet de store «greiene». Store greier etter min definisjon. Store greier for meg. Jeg har startet et stort prosjekt. Fallhøyden er stor. Mye kan gå galt. Og nettopp hva som kan gå galt, kommer jeg tilbake til i en annen blogg. Jeg må først ha tilstrekkelig kunnskap før jeg utbroderer. 

Men kort oppsummert, så gjør jeg dette for å få mestringsfølelse, for å motivere meg til noe jeg liker veldig godt. Trening. I tillegg vil jeg gjøre det for kreftsaken som betyr mye for meg. Jeg har, med hjelp fra dere, mulighet til å samle inn masse penger til kreftsaken. Tenk å være med på å samle inn én million til kreftsaken! Det hadde vært stilig! 

Forhåpentligvis blir trappeløpet et løp og ikke klatring og klyving… (uheldig med rompebildet, altså. Men pytt sann. Det er vel sånn jeg ser ut)

Lørdag 6. oktober skal jeg delta i det første offisielle trappeløpet i Sherpatrappa, i Tromsø. Sherpatrappeløpet arrangert av Northern Runners i Tromsø. Det blir melkesyreparty! Det jeg gruer meg mest til, er å ikke være med i toppen. Jeg vil jo være god, men i dag, er jeg ikke det. Jeg trenger mer trening. Hiv deg med! Klarer du å slå meg? Eller i hvert fall løpe fortere enn meg? Meld deg på: https://signup.eqtiming.no/?Event=Sherpatrappa_Opp

En tåkete dag ble til en skinnende dag

Det er 2 måneder siden tåbruddet og først nå føler jeg at kroppen begynner å bli klar igjen. Det tærer på selvtilliten å gå lenge uten å kunne løpe fri som… fuglen (?). Jeg blir frustrert, stresset og utålmodig. Da hjelper det ikke at det er mange forpliktelser på skolen. Det er da det er godt å ha et støtteapparat (føles litt mekanisk å bruke akkurat det ordet) rundt seg. Kjæresten, Christoffer Remøy Endresen og Eirik Haugsnes. Etter hvert som prosjektet utvikler seg, og jeg nærmer meg, så er jeg sikker på at flere kommer til å få betydning. Jeg skal hold på med dette i nesten 1,5 år. Da kan jeg ikke legge meg ned og få sammenbrudd bare fordi linsa på øye krøller seg litt. Det er ekstremt mye mental trening, og akkurat nå er det tøft. 

Det er viktig å sette seg et stort, men oppnåelig mål. Gjerne et stykke fram i tid. På veien mot målet er det viktig å holde fokus, og det kan gjøres ved å sette seg delmål. Mine foreløpige delmål er Sherpatrappeløpet, 6. oktober, Sans Senja (Aurora run) 24. november og Mørketidsløpet (halvmaraton) 5. januar. Aurora run må kanskje vike for en oslotur (skikkelig seriøs, altså… Tenk å droppe et løp.). Alle tre løp er konkurranser. I konkurranser er jo egentlig målet å gjøre det best mulig. Men for Øystein sin del, derimot (sukk), handler det ikke om å konkurrere. Her handler det om å få en erfaring. Ha fokus på å skaffe seg referanser. Så hvorfor stille til konkurranse hvis jeg ikke har tenkt å konkurrere. Vel, det er fortsatt noe eget med å stille til konkurranse. Følelsen av å jobbe mot noe, nerver og spenning. De samme følelsen vil jeg ha når jeg skal løpe opp og ned Kilimanjaro.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kraft har fått seg et realt oppløft. Et helt fantastisk treningssenter.

Torsdag i forrige uke hadde jeg min første løpeøkt på en stund, på Kraft. Over ser du bittelitt av Kraft. Senteret har blitt helt fantastisk, og har fått et gedigent løft. Det var rett og slett en fryd å trene der.   

En del roing og blemmer og træler i hendene…

Eirik Haugsnes har laget et treningsopplegg 14 dager fram i tid, som begynte i går. Det er nå jeg føler jeg virkelig begynner. Nå skal jeg følge en plan. Nå skal jeg bli god! I starten må jeg ta det litt med ro for å unngå overbelastning og skader. Det blir fokus på korte løpeøkter, roing, sykling, ellipsemaskin (aiai, den gruer jeg meg til) og styrke. Også må jeg huske å løfte føttene. Snart skal jeg ut og møte «Steinen som ikke ville røre seg.» (altså steinen jeg sparket så hardt i så tåa knakk)

Hei på dere!

Nå er det lenge siden jeg har vært innom, så det hadde kanskje vært passende med en annen åpning…?

Heia bloggen, og takk for sist! 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg har fått meg utstyrsponsor og enda en treningssponsor! Hoka Norge ( https://www.hoka.no) (Hoka One One) og Pyramiden Sport ( https://www.pyramidensport.com) sponser meg med to par sko i sesongen, altså seks par sko totalt. Det gleder meg veldig, for jeg kommer til å bruke en del løpesko framover. I tillegg til at Eirik Haugsnes trener meg, sponser Kraft sportssenter ( https://kraftsportssenter.no) meg med trening. Christoffer Remøy Endresen hjelper meg også som coach. Så nå har jeg fire/fem hjelpere. Nå håper jeg flere tør å satse på meg.
Her er to av skoparene jeg har fått sponset av Pyramiden Sport og Hoka One One

Jetlag (les: ferie på Bali) er forbi og hverdagen, sånn uten ferie mener jeg, er godt i gang. Jeg har altså sagt opp jobben min og startet på studier. Nå skal jeg bli bioingeniør. Starten har vært overveldende (sensommerens mest brukte ord!). Etter 12 år i arbeidslivet er det et lite, men forventet, sjokk (sensommerens mest brukte setning!). Nye lærere, studenter (og venner), klasserom (eller auditorium som er litt kult å si), apper, timeplaner, forelesninger, innleveringer og forberedelser er bare litt av det jeg og andre møter. 

Jeg har tre måter å komme meg til skolen på. Jeg mener universitetet. Bil, buss eller sykling. Løping tror jeg ikke jeg orker å vurdere. Tanken på å komme som en svettklump til forelesning frister ikke. Det ryktes jo om en dusj på skolen, men svette klær som henger på ledige knagger forpester medstudenter. «Ah, der er han der  Svettebob som blogger», kommer til å bli skoleårenes mest brukte setning (og det er ikke av meg…).Konklusjonen blir da: Sykling når det er oppholdsvær og buss eller bil hvis jeg blir våt av å sykle til universitetet. Det skal ikke være enkelt!

Nå har tåa leget seg veldig bra. Fortsatt litt øm i foten og trøbbel med kneet (les: alderdommen (mine ord)), men etter mishandling hos fysioterapeuten vil dette gå seg til. I starten blir det sykling og roing. Styrke kommer i tillegg. Noen er kanskje skeptisk til ambisjonene mine. Først en overbelastning, så ei knekt tå og deretter en reaksjon i musklene etter tåbruddet. Jeg er ved godt mot!

Avslutter med denne. Store Blåmann i bakgrunnen.

En makake har fått tak i litt mat

Risterasse i Tegalalang

Ett av mange tempel i Ubud, og Bali, for den del. Her må du dekke til skuldre og knær før du går inn.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ubud byr på oppvarmet basseng, risterasse, templer, fossefall, kaffeplantasje (med verdens dyreste kaffe, Kopi Luwak) og aper (for å nevne noe). Apeskogen i Ubud var interessant. Her holder Makakene til. De er nysgjerrige og rampete. De aller fleste går gjennom skogen uten ubehagelige opplevelser, men du må forberede deg for å få en vellykket tur. Vi klarte oss stort sett fint. Jeg står med kameraet mitt og telelinsen og leter etter et godt bilde når jeg kjenner noe på foten. Jeg ser ned og ser en liten, søt ape som er nysgjerrig på den blå gipsen min. Den plukker og krafser på gipsen før den stopper og ser seg litt rundt. Så oppdager den tåa. Først tar den litt på gipsen over tåa før den finner stortåtuppen interessant. Den glaner litt før den begynner å kile/krafse på tåa. Den skvetter plutselig til og så løper den vekk. Jeg antar 4 uker i gips gir litt uønsket odør? Fikk dessverre ikke tatt bilde. Med telelinsen ble det altfor nært. 

Heldigvis badekar på hotellet.

Det er første kvelden i Nusa Dua. Vi har tilbragt 4 dager i Ubud. Jeg er fortsatt uggen i magen, så jeg vil ta meg et lite bad i badekaret. Jeg spyler først badekaret, og varmer delen jeg skal ha ryggen inntil. Deretter legger jeg meg oppi. Jeg liker å legge meg i tomt badekar og kjenne at karet fylles med vann og omringer kroppen min med varme. Akkurat slik barske menn liker det. Jeg trykker inn troppa og kjenner at bunnen dekkes. Jeg kjenner det rister. Litt som når vaskemaskinen begynner å sentrifugere. Åja, har de vaskerom under rommet, tenker jeg. Sentrifugeringen tiltar. 
«Hva er det?», hører jeg kjæresten spørre om fra oppholdsrommet. Jeg sitter helt stillet i badekaret. Vannet renner fortsatt. Det bråker litt, så jeg hører i grunnen ikke mye. Det rister enda mer, og nå skrur jeg av vannet. Jeg sitter litt til før jeg spretter opp av karet uten å tenke på den brukne tåa. Jeg river tak i håndduken og begynner å tørke meg mens jeg halter meg ut av badet. 
«Det er jordskjelv!», sier jeg. Kjæresten spretter opp av senga. Jeg hiver på meg boxeren og t-skjorta. Kjæresten løper inn på badet og hiver shortsen til meg. «Ta på deg denne», sier hun. Det klirrer i klassene, koppene flytter på seg, lampene pendler fram og tilbake og fug og murpuss ramler fra enkelte vegger. Ristingen stopper. Det varte i kanskje ett minutt. «Vi må kanskje forberede oss på en tsunami», sier jeg. Vi må komme oss ut. Både i tilfellet bygget raser og for å få informasjon. Kjæresten trykker inn koden på safen og henter ut passene. Det er jo ikke sikkert vi kommer oss tilbake til rommet igjen. Vi kler på oss skoene og kommer oss ut. På vei ut hører vi en alarm. Faen, er det tsunamialarm?! Etter et lite sekund går det opp for oss at det kun er alarmen på døra. Den smalt ikke helt igjen. Puh! Ute møter vi masse folk. Det lyser opp i mørket. Alle sitter på mobiltelefonene. Lombok er igjen rammet av jordskjelv. Denne gangen 6,9 på Richters skala. Det forrige var på 6,4. Hotellet beroliger oss med at det ikke blir noe tsunami, men 4. etasje er stedet å være dersom vi skulle oppleve det. Tilbake på hotellrommet leser vi at myndighetene i Indonesia har sendt ut tsunamivarsel. Folk på Lombok er sendt i høyden. Vi stoler på hotellet og velger å legge oss. Flere etterskjelv følger. Vi kjenner noen av dem. Dagen etter leser vi at tsunamivarslet er avblåst. 

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det måtte være å være på Lombok eller på Gilliøyene (som er nærmest Lombok). Flere dødsfall og store ødeleggelser. Bali ble kun ble rammet av små ødeleggelser, inkludert på flyplassen. Vi slapp med skrekken, men det satt virkelige enn støkk i oss. Det var rett og slett ekkelt, men samtidig en interessant opplevelse. 

Nusa Dua byr på en del strender
Dessverre flyter det mye søppel. Mye tekstil, men veldig mye plast! Vi tok oss en dugnad og hjalp de lokale med å rydde vekk. 
Det var ikke vanskelig å finne seg noe å spise og drikke på strendene sør på Bali.
Vann og banan. Helt normal sjappe. 
Fikk til et par økter i Nusa Dua etter magen ordnet seg.

Litt over en uke med sol, varme og opplevelser har passert. Magen ble etter hvert bedre slik at jeg fikk trent litt mer enn det jeg har gjort her nede. Vi fikk også tatt oss en dugnad og hjulpet de lokale med å rydde søppel på stranden. Hver dag dukket det opp store mengder søppel når det ble fjære sjø. Trist! Nå sitter vi på flyplassen i Bangkok og venter på flyet til Europa. Gjerne lik, del og spre bloggens budskap. Selv om jeg rabler om livet mitt, så er hovedbudskapet trening, løping og innsamling til kreftsaken som er førsteprioritet.

Har funnet meg en sandal jeg kan bruke

En kompis skrev i en e-post til meg at det er godt det er lenge til jeg skal til Kilimanjaro, for skadefrekvensen min er urovekkende høy. På kort tid har jeg altså hatt prolaps og brukket tåa. Fortsetter det slik blir det knapt en tur opp på loftet i mitt eget hjem. Tåa tror jeg leger seg fint. Merk at jeg tror. Jeg har lite smerter, bortsett fra en litt dristig tur i havet. Nå har jeg funnet meg en sandal med elastisk strikk over rista, slik at jeg kan sette gipsfoten ned. Nå kan jeg faktisk også gå litt uten krykker. Helt herlig!

På dag 4 slo magen seg vrang. I mine år på reisefot har jeg aldri hatt trøbbel med magen, men nå fant den altså ut at den skulle plage meg. De fleste kjenner til magetrøbbel, og det er ikke noe særlig. I 4-5 dager har den trøblet, men den er fortsatt ikke helt som den skal. Heldigvis, heldigvis er dette kun en avslappingsferie.
Jeg har fått til litt trening før magen slo seg vrang. Litt sykling på en mindre god stasjonær sykkel, styrke og litt krykking på stranda. Varmt, selv før solsteiken!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Solnedgang i Legian

Selv om vi reiser for å slappe av, reiser vi likevel litt rundt. Har vært i Legian (vest), på tur til Ubud (sentralt/nord) og avslutter i Nusa Dua (vest). I Legian ble det kun avslapping og soling. Solbrent? Selvfølgelig. Når du hudfarge som er lik fargen på lettmelka og du blir solbrent av en energilampe, så burde du vite at dine 9 første soltimer i strekk (mer eller mindre) i 2018, i sola, ikke langt fra ekvator, er en idé på lik linje som å løpe naken opp Mount Everest. Altså dårlig. Det til tross for solfaktor 50 og 30 (80?!) relativt ofte. Resultatet ble et mindre vakkert bilde som verken egner seg på blogg, Facebook eller Instagram. Eller noen andre steder, for den del. PS: Ja, det flasser….

Tvilsom kjøretur til Ubud (Grab)

Jaget etter den perfekte brunfargen tok seg en pause da vi tok en tvilsom kjøretur til Ubud. Vi ble anbefalt Grab (ikke langt fra Uber). Appen fant raskt en sjåfør med Mitsubishi Pajero, som skulle være hos oss om 7 min. Først kjørte han feil. Deretter kom han i full fart, med rusende motor inn på hotellområdet, i en bitteliten Daewoo Matiz. Den ene kofferten måtte plasseres i passasjersetet foran. Oh joy! To ganger ønsket sjåføren å røyke, noe som mest sannsynlig hadde roet en stresset kropp i en stresset trafikk. Han ble selvsagt nektet begge gangene. Vi sa han kunne stoppe i veikanten og poffe litt, men usikker på om han forsto. Han svarte med å sette på god, gammeldags, balinesisk/indonesisk syremusikk. Tips for stressede nerver? Etter en nappete og humpete tur på 2 timer og 15 minutter var vi endelig framme. Nå skal vi nyte Ubud i overskyet vær ? derav ingen steiking. 

Del 2 kommer om ikke så veldig lenge…