En makake har fått tak i litt mat

Risterasse i Tegalalang

Ett av mange tempel i Ubud, og Bali, for den del. Her må du dekke til skuldre og knær før du går inn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ubud byr på oppvarmet basseng, risterasse, templer, fossefall, kaffeplantasje (med verdens dyreste kaffe, Kopi Luwak) og aper (for å nevne noe). Apeskogen i Ubud var interessant. Her holder Makakene til. De er nysgjerrige og rampete. De aller fleste går gjennom skogen uten ubehagelige opplevelser, men du må forberede deg for å få en vellykket tur. Vi klarte oss stort sett fint. Jeg står med kameraet mitt og telelinsen og leter etter et godt bilde når jeg kjenner noe på foten. Jeg ser ned og ser en liten, søt ape som er nysgjerrig på den blå gipsen min. Den plukker og krafser på gipsen før den stopper og ser seg litt rundt. Så oppdager den tåa. Først tar den litt på gipsen over tåa før den finner stortåtuppen interessant. Den glaner litt før den begynner å kile/krafse på tåa. Den skvetter plutselig til og så løper den vekk. Jeg antar 4 uker i gips gir litt uønsket odør? Fikk dessverre ikke tatt bilde. Med telelinsen ble det altfor nært. 

Heldigvis badekar på hotellet.

Det er første kvelden i Nusa Dua. Vi har tilbragt 4 dager i Ubud. Jeg er fortsatt uggen i magen, så jeg vil ta meg et lite bad i badekaret. Jeg spyler først badekaret, og varmer delen jeg skal ha ryggen inntil. Deretter legger jeg meg oppi. Jeg liker å legge meg i tomt badekar og kjenne at karet fylles med vann og omringer kroppen min med varme. Akkurat slik barske menn liker det. Jeg trykker inn troppa og kjenner at bunnen dekkes. Jeg kjenner det rister. Litt som når vaskemaskinen begynner å sentrifugere. Åja, har de vaskerom under rommet, tenker jeg. Sentrifugeringen tiltar. 
«Hva er det?», hører jeg kjæresten spørre om fra oppholdsrommet. Jeg sitter helt stillet i badekaret. Vannet renner fortsatt. Det bråker litt, så jeg hører i grunnen ikke mye. Det rister enda mer, og nå skrur jeg av vannet. Jeg sitter litt til før jeg spretter opp av karet uten å tenke på den brukne tåa. Jeg river tak i håndduken og begynner å tørke meg mens jeg halter meg ut av badet. 
«Det er jordskjelv!», sier jeg. Kjæresten spretter opp av senga. Jeg hiver på meg boxeren og t-skjorta. Kjæresten løper inn på badet og hiver shortsen til meg. «Ta på deg denne», sier hun. Det klirrer i klassene, koppene flytter på seg, lampene pendler fram og tilbake og fug og murpuss ramler fra enkelte vegger. Ristingen stopper. Det varte i kanskje ett minutt. «Vi må kanskje forberede oss på en tsunami», sier jeg. Vi må komme oss ut. Både i tilfellet bygget raser og for å få informasjon. Kjæresten trykker inn koden på safen og henter ut passene. Det er jo ikke sikkert vi kommer oss tilbake til rommet igjen. Vi kler på oss skoene og kommer oss ut. På vei ut hører vi en alarm. Faen, er det tsunamialarm?! Etter et lite sekund går det opp for oss at det kun er alarmen på døra. Den smalt ikke helt igjen. Puh! Ute møter vi masse folk. Det lyser opp i mørket. Alle sitter på mobiltelefonene. Lombok er igjen rammet av jordskjelv. Denne gangen 6,9 på Richters skala. Det forrige var på 6,4. Hotellet beroliger oss med at det ikke blir noe tsunami, men 4. etasje er stedet å være dersom vi skulle oppleve det. Tilbake på hotellrommet leser vi at myndighetene i Indonesia har sendt ut tsunamivarsel. Folk på Lombok er sendt i høyden. Vi stoler på hotellet og velger å legge oss. Flere etterskjelv følger. Vi kjenner noen av dem. Dagen etter leser vi at tsunamivarslet er avblåst. 

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det måtte være å være på Lombok eller på Gilliøyene (som er nærmest Lombok). Flere dødsfall og store ødeleggelser. Bali ble kun ble rammet av små ødeleggelser, inkludert på flyplassen. Vi slapp med skrekken, men det satt virkelige enn støkk i oss. Det var rett og slett ekkelt, men samtidig en interessant opplevelse. 

Nusa Dua byr på en del strender
Dessverre flyter det mye søppel. Mye tekstil, men veldig mye plast! Vi tok oss en dugnad og hjalp de lokale med å rydde vekk. 
Det var ikke vanskelig å finne seg noe å spise og drikke på strendene sør på Bali.
Vann og banan. Helt normal sjappe. 
Fikk til et par økter i Nusa Dua etter magen ordnet seg.

Litt over en uke med sol, varme og opplevelser har passert. Magen ble etter hvert bedre slik at jeg fikk trent litt mer enn det jeg har gjort her nede. Vi fikk også tatt oss en dugnad og hjulpet de lokale med å rydde søppel på stranden. Hver dag dukket det opp store mengder søppel når det ble fjære sjø. Trist! Nå sitter vi på flyplassen i Bangkok og venter på flyet til Europa. Gjerne lik, del og spre bloggens budskap. Selv om jeg rabler om livet mitt, så er hovedbudskapet trening, løping og innsamling til kreftsaken som er førsteprioritet.