fjelltoppen

Fra Fløya en vindfull ettermiddag

Det er snø ute. Mye. Du ser opp mot fjellet og vet at dit går kommende treningsøkt. Hva putter du på deg? Normale folk tar på seg ski. Det er jo snø og sesong for randonee (eller snowboard for de som ikke liker skabaten..baska…sakat…baskat! Nei, men du skjønner). Jeg er ikke normal, så jeg kler på meg vintersko (uten truger). Sikkert tråkket opp. Det er det jo alltid. Jeg hadde egentlig rett, for det hadde vært noen før meg. På ski! Jeg får gå i sporene. Sikkert hardt. Nei, ikke i nærheten!

Lukk øynene. Eller, vent litt. Ha bare øynene åpne (for du må jo lese), også forestiller du deg dette: Du tar et steg i bratt terreng. Venstre fort synker gjennom. Du må løfte deg opp med høyre fot. Når du endelig har fått opp venstre fot, synker høyre fot dypt. Sånn fortsetter det. Ikke hvert steg, men ca. hvert åttende steg. Hver gang synker du dypere og dypere. Det føles som du nærmer deg helvete for hvert steg. En liten illustrasjon følger under:

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Et lite mareritt å gå opp til Fløya…

Etter de første fem minuttene i helvete vurderte jeg å ikke gidde å gå opp. Etter 45 minutter kom jeg endelig over haugen. Her er det ganske sikkert storm! Blåser fascinerende mye. Det som gledet meg var det faste underlaget. Kanskje jeg kan gå normalt. Det blåser ekstremt mye, rett i trynet. Jeg vurderer å snu. Er det noe poeng i å gå videre?! Det blåser kanskje ikke like mye på Kilimanjaro, men er det noe som er sikkert, så er det at moralen, motivasjonen, psyken, lysten, livet og alt annet kommer til å få seg en skikkelig prøve i Afrika. Jeg må trene hodet også. Derfor skal jeg til Fløya. 

I perioder blåste det så mye at jeg måtte krype. Jeg måtte flere ganger fortelle meg selv at jeg skulle opp til Fløya. Det eneste som kunne hindre meg var fare for snøskred. Jeg vurderte det slik at det var trygt. Så, jeg er faktisk ganske stolt over at jeg klarte å komme meg opp. Aldri brukt så lang tid da… 

Så var det ned. Det skal gå fort. Her kan jeg bare ake. Ikke pokker! Så mye snø at jeg bare ploger meg nedover. Møkk! 1 million til kreftsaken og opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn. Det er det som driver meg. Og Cola til kvelds. Og sjokolade. 

1 million til kreftsaken! Det er målet. Og det skal jeg klare. Håper på hjelp fra dere. Innsamlingsaksjonen starter altså høsten 2019. 

Søndag ble det en motbakketur. Jeg syklet til Fjellheisen, skiftet til piggsko, og tok turen sørover (som er den slakeste, i hvert fall i starten, veien opp til Fjellstua). Heldigvis har jeg kontakter og fikk sendt noen i forveien for å tråkke vei. Jeg vet ikke hvem de er, men de fikk en stjerne i boka! Mot tregrensa forsvant det ene fotsporet etter det andre. Det ble dypere og dypere snø. Gidder jeg dette?! Heldigvis var det bare fokksnø, så det var tidvis nesten helt bart! 

I dag var det fullmåne, og jeg kom forberedt. Hadde kameraet i sekken. Dessverre ble det rimelig mislykket. Det blåste (nokka inni gampræva!), så det var heller meningsløst å rigge opp telelinsen på 400mm. Anyhow, i stedet for å poste de håpløse bildene av fullmånen (den var jo ikke rød engang), tok jeg bilder dagen etter i stedet. Dessverre ikke full, men hvem trenger å være full når det er like vakkert uten? 

Månen forsvinner bak fjellene i vest.

Turen fortsatte mot fjellstua. Det gikk egentlig strålende, inntil jeg møtte på Mr. Fokk! (Fokkings…). Jeg hadde snø opp til tissen, og Mr. Vind ga en solid kjøling av høyre kinn. 11 skjegghår (ikke stubber, for de har faktisk fått litt lengde nå) ga ikke nevneverdig mye beskyttelse. Tenk, i en alder av 36 år har tenåringsjenter bedre skjeggvekst enn meg. Jeg kom meg omsider bort fra Mr. Fokk. Så nå var det strake veien til Fjellstua. Den sprang jeg glatt forbi. Nå gjaldt det å komme seg trygt ned igjen. Sherpatrappa. Ikke mye trapp… Tar med meg rumpeakebrett neste gang. 

Selfie!

De interesserte kan se noen detaljer fra turen min:

https://www.strava.com/activities/2091644828

Kroppen føles bra. Ikke plager med verken lyske, hofte, sete eller bekken. Nå går det veien.

Nå er det ca. ett år til jeg står på toppen av Kilimanjaro! 

Som mange allerede vet, men som alle nye ikke vet. Jeg eksponerer meg selv og prosjektet mitt for at innsamlingsaksjonen til kreftsaken, forhåpentligvis, skal gå bedre. Målet er 1 million kroner! Jeg setter meg selv og prosjektet på kartet ved å dele min vei mot å løpe opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn. 

Lørdagens økt på sykkelrulla var alt annet enn behagelig.

Etter en runde minigolf på kvelden (det ble vel en overgang til natt også), fredag, havnet jeg på feil side av døgnrytmen. (U?)heldigvis sto jeg opp tidlig (sånn før Frokost-TV-tidlig). Det førte til en bankende hodepine utover dagen. Det hindret meg likevel ikke å å kle på meg det utrolig sexy sykkeltøyet og klatre opp på sykkelen. Hodepinen ble bare verre og verre, og jeg vurderte sterkt å sykle i 1 time i stedet for planlagte 2 timer. 

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg må virkelig klare å ha det vondt i 2 timer! På Kilimanjaro må jeg tåle å ha det vondt veldig mye lenger. Hodepinen som kan oppstå på fjellet vil antakelig være ganske mye verre. Derfor tok jeg ingen smertestillende. Det er egentlig litt galskap. Jeg vil faktisk ha det vondt for å lære meg å takle det bedre… Det høres jo helt tullete ut.

Det gjelder å finne noe som motiverer. Fokuser og luke ut negativitet. Samtidig er det viktig å ha det gøy. Hvis treningen går over til å bli et mas, vil du ikke ha utbytte av treningen. Da må du omstille og stille deg selv spørsmålene:

Hvorfor gjør jeg dette? Er det virkelig dette jeg vil? 

Hvis jeg selv skal svare på det siste spørsmålet, så er det helt klart et ja!

Hver gang jeg sliter med motivasjonen, tenker jeg på hvorfor jeg gjør dette. Jeg skal samle inn 1 million norske kroner til kreftsaken (selve innsamlingen starter høsten 2019). I tillegg skal jeg løpe opp og ned Kilimanjaro i 2020. Fram til da må jeg trene!

Min gode venn, Kent Raymond, gjør seg klar for nedkjøring fra Rødtinden, Kvaløya. 

Forrige helg droppet jeg 2 timer sykling, og gikk heller for randonee etter mørkets frambrudd. God idé, for det var helt strålende. Kun Rødtinden ble for kort, så det ble Finnlandsfjellet i samme slengen. 

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Først Rødtinden og deretter Finnlandsfjellet. 

Lengde siden jeg har stått på randonee, så det ble noen pauser på vei ned. Du la sikkert merke til at lysene omtrent aldri kom seg ned fra fjellet. Begge fjell er populære. De er enkle å komme til, skredfaren er minimal og flatene er store. Selv om sporene opp ofte minnet om en dårlig traktorvei, så fant vi pudder som ingen hadde rørt. 

Etter en periode med skade har jeg sånn smått begynt å løpe igjen. Det føles fint, så nå gleder jeg meg til å ta fatt på løpingen igjen!

Jeg skal endre litt taktikk. I stedet for å blogge 2-3 ganger i måneden, skal jeg blogge oftere. Det vil innebære at jeg øker frekvensen av blogginnlegg her på blogg.no. Deretter deler jeg blogginnlegget til siden på Facebook (Facebook.com/fjelltoppen) i stedet for skrive et innlegg der også. Fra min private konto forblir nok frekvensen den samme. Dette for å unngå å drukne folk i innlegg om galskapen min. 

Klarer jeg å samle inn 1 million til kreftsaken? Ja, jeg er sikker på jeg vil klare det! Jeg skal klare det. Jo flere som liker at jeg snart skal starte en innsamlingsaksjon, og som har interesse for løpeturen min opp og ned Kilimanjaro jo bedre er det. Alfheim i soloppgang (bildet tatt av meg, redigert av photoshop, i samarbeid med meg)

Fredag tok jeg meg en plasketur i dammen på Alfheim. Bygget er langt fra moderne, men jaggu er det stilig. Her lukter det gamle dager, så er du ung og vil vite hvordan vi eldre hadde det ta deg en tur innom Alfheim svømmehall. Svømming skal være bra i en opptreningsfase, og siden jeg sliter med både det ene og det andre, har kroppen godt av svømming. Heldigvis for meg, elsker jeg bading. Svømming derimot… Nå skal jeg bli skadefri, så slipper jeg svømming!

Mot slutten av uka blir det litt løping igjen. Fortsatt lette smerter, men det blir ikke verre, så nå er jeg på riktig vei igjen. Som dere ser, tar det tid for kroppen å venne seg til løping spesielt når du nærmer deg min alder. 

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Ellipse på Kraft – ganske nyttig i skadeperioden. Hoka fra Pyramiden Sport og Hoka One One, fungerer aldeles nydelig! 

I dag hadde jeg 1 time morgenøkt på sykkel, og intervall på ellipse senere på dagen. Jeg må ærlig innrømme at jeg slet veldig hardt med å komme meg på sykkelen. Jeg kunne glatt stått over om jeg ikke hatt Kilimanjaro og kreftsaken som motivasjon. Motivasjon og det å tro sterkt nok på noe er ekstremt viktig for å nå mål du har satt deg.

Ellipseøkta på Kraft ble litt, annerledes. Favorittellipsene var ikke tilgjengelige, så jeg måtte teste ut den andre typen ellipse. Er ikke sikker på om det heter ellipse engang. De andre som trente der var nok helt sikker på at jeg ikke visste hva maskinen het. For det var en koordinasjonsutøvelse fra en annen verden. Først litt opp og ned. Jeg vil ikke opp og ned, jeg vil fram og tilbake. Så får jeg det delvis til. Det går litt bortover, men stopper plutselig brått. Så går maskinen motsatt vei, og så litt opp og ned. Jeg får det faen ikke til! Jeg later som jeg vet hva jeg gjør. Jeg er ganske sikker på folkene rundt var helt sikre på at jeg ikke latet som. Det var et ekte og genuint tilfelle av å feile! Men endelig fikk jeg det til. Det varte i 3 minutter. Så stoppet den opp, og maskinen ba meg ta en pause før jeg fortsatte. Heldigvis var den ekte ellipsen ledig. Jeg byttet. 

Målet er fortsatt det samme. Samle inn 1 million kroner til kreftsaken. Innsamlingsaksjonen starter rundt september 2019. Først vil jeg gjøre meg selv litt kjent. Reklamere for innsamlingsaksjonen, så når innsamlingsaksjonen starter er det kanskje litt enklere å bidra? Jeg vet ikke om det vil hjelpe, men jeg håper innsamlingsaksjonen drar nytte av at jeg og prosjektet ikke er helt ukjent. Prosjektet er altså å løpe opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn. 

Så hvordan i huleste skal en løpetur hjelpe de som er rammet av kreft? Jeg tenker derfor ta en liten Q&A. Dette er vel spørsmål som oftest har kommet opp. Still meg gjerne kritiske spørsmål, så skal jeg svare. 

Hvorfor løpe opp og ned Kilimanjaro for å samle inn penger til Kreftforeningen i Norge?
Det er i grunnen veldig tilfeldig at en løpetur opp og ned Kilimanjaro settes sammen med en innsamlingsaksjon til kreftsaken. Flere personer har gjort store ting i forbindelse med innsamlingsaksjoner. Idéen om løping kom først, og siden en løpetur opp og ned Kilimanjaro er en stor ting, tenkte jeg at jeg kunne utnytte det, og samtidig samle inn penger til en god sak. 

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Hjelper det egentlig kreftrammede at du løper opp og ned Kilimanjaro?
Nei, ikke direkte. 

Hva mener du med “ikke direkte”?
Jeg tror neppe at jeg vil nå ut til like mange folk ved å kun informere om at jeg skal samle inn penger til kreftsaken. Jeg må knytte innsamlingen til noe. Mange knytter en innsamlingsaksjon til bursdagsfeiring, og her dras det inn en del penger. Det skal en del til for å holde liv i en innsamlingsaksjon. Den må deles for å nå ut til flest mulig. En enkel innsamlingsaksjon er ikke mer spennende enn en hvilken som helst annen enkel innsamlingsaksjon. Derfor må jeg skille meg ut for å nå målet om 1 million kroner. Jeg skiller meg ut ved å løpe opp og ned Kilimanjaro. Det ligger muligens en spenning i å følge løpeturen min. Flere fatter forhåpentligvis interessen for prosjektet mitt, og når prosjektet mitt deles, deles samtidig innsamlingsaksjonen. Om dette er den beste måten å samle inn penger på, vet jeg ikke. Men det er dette jeg har valgt, så da får jeg håpe det fungerer. Jeg er åpen for forslag for å effektivisere innsamlingsaksjonen best mulig. 

Løper du for en god sak for å finansiere turen opp og ned Kilimanjaro?
Godt spørsmål, og jeg forstår veldig godt at det kan virke slik. Jeg har fått noen sponsorer, men den største utgiften har jeg så langt ikke fått noe bidrag til. Flyreise og selve løpeturen. Selv om jeg får sponset deler eller hele prosjektet, så kommer det likevel ikke gratis. Med sponsormidler følger det visse betingelser. Én av betingelsene er at jeg må (og vil, ikke minst!) gi noe tilbake. Målet er at prosjektet skal være vinn-vinn for begge parter. Får jeg sko (noe jeg jo får) fra Pyramiden Sport og Hoka, så må også verden få vite om det. Gratis reklame. Jeg publiserer og navngir hvem som støtter meg. 
Når selve innsamlingen starter, så kommer en stor jobb. Her må jeg ringe/møte opp og selge prosjektet til potensielle givere. Det er tidkrevende. Og det er langt utenfor min komfortsone.

Omsider. Endelig er jeg her. Det har vært en lang høst (ca. like lang som i fjor…Eventuelt akkurat like lang). Det er én måned siden forrige blogginnlegg, og siden da har det skjedd litt. Jeg har belastet meg igjen. Så, hva er det nå da?! Bekkenet, hoften, lysken og setet. Konklusjon: gammel mann… Jeg gir meg jo ikke, så jeg har naturligvis vært hos Jørn Berger (fysioterapeuten i mitt liv). Her fikk jeg nåler, også kalt akupunktur. 

Aldri fått akupunktur, så her skal jeg briljere med min uvitenhet. Så, for meg har akupunktur bestått av nåler som stikkes 2-3 mm dypt. Nedenfor følger en bitteliten oppsummering av penetrer…ehh, akupunkturbehandlingen. Dialogen stemmer nok ikke 100%, men består av 

Fysioterapeut: Legg deg på siden, for nå skal vi stikke nåler i setemuskelen din.

Meg: Ah, kult. Det har jeg aldri prøvd.

Fysioterapeuten drar ut noe langt fra en boks. Jeg mener bestemt den er rundt 10 cm lang! Innvendig er det en smule kaos akkurat nå.  Fysioen pakker opp nålene, og den er fortsatt 10 cm, men nå ser jeg at den øverste delen er for å holde i. Nåla er bare 5 cm lang….. Litt mindre kaos. 

Meg: Skal hele nåla inn? 

Fysioterapeut: Ja, jeg tenkte det.

Meg: Akkurat, ja. 

Jeg er litt nervøs. Normalt liker jeg å se på når noen stikker i meg, men akkurat her følte jeg for å ikke se. Angrer litt, for det hadde vært litt tilfredsstillende. Veeeldig tilfredsstillende. Tror jeg må få litt mer behandling… 

Fysioterapeut: Nå kommer det et stikk.

Det kjennes ut som vaksine når nåla treffer muskelen. Var i grunnen relativt smertefritt. Jeg ble penetrer… Jeg fikk fem nåler i meg. Hver gang han satt en nål, kjente jeg et kakk. Det ble 4 cm. Jeg føler meg klar for mer. 

Meg: Hva er det kakket?

Fysioterapeut: Du har så kraftig muskler, så jeg må gi nåla et kakk for å komme gjennom.

Neida, han sa ikke det. Bare jeg som liker å tro at jeg har kraftige muskler. Kakket var riktig nok fysioen som måtte kakke i nåla for å lettere få den gjennom huden. 

Fysioterapeut: Da skal vi sette litt strøm i nålene. 

Det første strømstøtet kjente jeg, så strømmen ble litt redusert. Kjente naturligvis de andre støtene også, men det var i grunn ikke vondt. Det første støtet var litt ubehagelig. Den vedvarende strømmen som fulgte, var rett og slett lemus på varierende narkotiske stoffer (les: kraftig lemus). Det var en sær og interessant følelse. Faktisk litt godt.

Og med det, avslutter jeg romjulas første blogginnlegg.  

Konfirmasjonsbilde. Mamma og meg…

I dag er det 14 år siden mamma døde av kreft. Mamma sa tidlig til en venninne at hun trodde hun hadde kreft. Symptomene var luftveisplager. Luftveisplagene utviklet seg til lungebetennelse. Mamma ble dårligere og fikk stadig ny behandling mot lungebetennelse. Selv ikke antibiotika intravenøst hjalp. Det ble tatt prøver som patologene undersøkte. Det var heldigvis ikke kreft. Mamma ble likevel ikke frisk. I denne prosessen var patologene likevel ikke fornøyde med resultatet. Nye undersøkelser. Joda, det var nok dessverre kreft. Kreftcellene var vanskelige å oppdage. Herfra var det noen oppturer, men stadig vekk nedturer. Bare et par måneder etter kreftdiagnosen døde mamma. Det gikk så utrolig fort, og jeg kan vel trygt si at jeg ikke var forberedt. 

Jeg bare ler av hvor sliten han til høyre er…

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Så til Sans Senja. Aurora Run gikk ikke akkurat i nordlys, og i år som i fjor var det absolutt ikke vindstille. Løpet ble flyttet fra fjellene på Senja til fjellet på Finnsnes. Her skulle vi løpe 17 km. 15 minutter før start informerte arrangøren at været gjorde det uforsvarlig å løpe på fjellet. Løpet ble derfor redusert til 10 km med to turer til toppen. En kort tur i kraftig vind og snøbyger. Denne informasjonen gikk Kent Raymond og jeg glipp av. Vi valgte oppvarming, og leste ikke info på Facebook. Med 17 km i tankene valgte vi å ta det litt med ro i starten. Det var selvsagt tungt, men holdt det på det behagelige. Ved et sjekkpunkt forteller en dame til oss at vi skal to ganger opp denne løypa. To, tenker jeg. Jeg gikk gjennom bildet av løypekartet i hodet. Du, vet, den fotografiske hukommelsen. Ja, den fungerer ikke hos meg. Jeg fikk det ikke til å stemme. På toppen stusset jeg enda mer over ruta. Jaja, tenkte jeg. Sikkert bare jeg som leste kartet dårlig. Vi løp nedover, svinget av på vei mot toppen igjen. Her løp vi til høyre. Vi skulle til venstre. Vi løp feil… Flere løpere tok oss derfor igjen. Etter å ha passert den hyggelig damen på sjekkpunktet, på tur til toppen igjen, løp vi forbi løperne, igjen. Tilbake i det skjebnesvangre krysset hører jeg bak meg:

“Til høyre”.

“Hææ”, roper jeg.

Løperen foran meg stopper litt opp. Da går det opp for meg at moroklumpen bak meg spøkte (han løp nemlig også feil der). I samme øyeblikk går det opp for moroklumpen bak meg at det kanskje var en dårlig spøk. Jeg likte spøken, men var skikkelig treg i oppfattelsen. Og vi lo…. Vi lo helt til en arrangør (den hyggelig damen ved sjekkpunkt) ropte at vi snart var i mål. Kent Raymond og jeg ble veldig overrasket. Mål, nå?! Vi har jo bare løpt 8 km. Jaja, 9 km er vel “snart” her på Finnsnes. Kent Raymond og jeg skravlet og diskuterte på løpeturen nedover. Fikk ingen respons. Det må ha vært ekstremt irriterende å høre på oss. Etter hvert innser vi at vi kanskje er på vei mot mål, så jeg setter opp farta. Ingen frykt. Det er snø, det er litt vått og sleipt. Skikkelig lurt. Det gikk fint, jeg overlevde. Tærne også. Jeg er god til å løpe nedover. Jeg er ikke god til å spurte… 

Bilde 1: På tur opp toppen første gang. Bilde 2: På tur ned første gang (en del feiltrinn…) Bilde 3: På tur ned første gang her også. Bilde 4: Mot toppen andre gang.

Det ble enten 22., 23., 24., 25., eller 26. plass, av litt over 120 deltakere. Det manuelle tidtakersystemet fungerte ikke helt optimalt denne gangen. Plasseringen er i grunnen ikke så viktig her. Det viktigste er at jeg klarte å gjennomføre uten problemer. Jeg hadde mer å gi, og det skyldes nok at jeg holdt igjen på grunn av lengden jeg trodde jeg skulle løpe. Og det er oppløftende. I tillegg ble det jo noen ekstra minutter som følge av bærturen… Fant ingen bær. Bare to andre som også var på bærtur. De fant heller ingen bær. Jeg må bare fortsette å trene, for jeg skal jo bli enda bedre til å løpe!

Neste mål er halvmaraton. Mørketidsløpet. Da skal jeg sørge for å være helt sikker på hvor langt jeg skal løpe.

PS: Også denne gangen utfordrer jeg deg til å finne skrivefeil. Kanskje venter det en tyggispakke på den heldige. 

I morgen løper jeg Aurora Run. Løpet måtte flyttes til Finnsnes på grunn av skiftende vær, og for å unngå å avlyse var det tryggest å flytte. Løpet er 16 kilometer fordelt på 770 høydemeter. Laster du ned appen RaceOne, søker opp Sans Senja Aurora Run og deretter Øystein Haugen, så har du mulighet til å følge meg. Jeg løper sammen med Kent Raymond Johansen, så hvis vi skilles så har vi enten blitt uvenner eller egoister…….. Løpet starter 14:00 for oss som løper med tid. Det betyr at det har blitt mørkt, så hodelykt er nødvendig. Det blir interessant! Gleder meg, tror jeg. 

PS: Beklager bruken av “så”… Det ble litt i overkant, så beklager.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg kommer heretter til å starte de fleste innlegg med en liten påminnelse om hvorfor jeg blogger. Det vil gi mer mening til nye lesere, som forhåpentligvis vil generere flere følgere, som igjen vil generere mer støtte til kreftsaken. 

Jeg løper for kreftsaken. I januar/februar 2020 skal jeg gjøre noe så uvanlig som å løpe opp og ned Kilimanjaro på under 24 timer. Forhåpentligvis skaper det litt oppmerksomhet mot prosjektet som igjen skaper oppmerksomhet mot kreftsaken, som igjen gir støtte til kreftforskningen. 

24. november stikker jeg til Senja og Kaperdalen for å løpe Aurora Run. Se her: https://www.sanssenja.no/eventer/aurora-run
Sans Senja har i tillegg vært så gode og sponset påmelding for Kent Raymond og meg. Her blir det 15 kilometer i fjellterrenget. Det blir gøy, tror jeg. Håper jeg. Som en oppvarming har jeg begynt å bevege meg litt i fjellet. Fløya. Toppen ligger på knappe 700 meter (over havet, hvis det var noe tvil). Eirik Haugsnes, som altså er min trener, sier rolig tur opp dit. Det utelukker stort sett løping. Så det blir gåing og litt løping på det slakeste for å holde pulsen nede. 

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det ble etter hvert en del tåke… 

Å løpe i fjellet er befriende. Det er stille og rolig. Når mørket kommer over deg blir du straks enda mer alene. Det blir nesten litt skummelt. Det blir enda mer stille. Da føler jeg meg alene. Når tåka i tillegg legger seg rundt deg er det som om du er alene på jord. Det er nesten umulig å orientere seg. Egne fotspor, stier, og en snev av retningssans får deg trygt ned igjen. 

Heldigvis fant jeg tilbake til kameraet etter photoshoot….

Dette var min andre tur i “høyden” i høst. Formen kunne vært bedre. Men det kommer seg sakte, men sikkert. Den første turen min filmet jeg, så den kommer plutselig! 

Ser du noe gramatikkfeil? Send meg en melding da vel! 
PS: Jeg legger av og til inn litt feil for å teste dere…