Stjerna på badet

Sånn så det ut etter to timer på rulla (skal komme tilbake til hva ei rulle er, om du er usikker).

Tung dag på rulla. Da er det godt å ligge på badet ( (ja, jeg strammer lårmusklene for å unngå å se ut som en fyrstikk…).

Akkurat nå er jeg glad jeg er student, for å kombinere 10-12 treningstimer i uka med 100% jobb. Det må være fryktelig slitsomt! Åtte timer jobb før to timer sykkeløkt er ikke akkurat drømmedagen. Den ble riktig nok bedre da jeg fant litt godis.

Brownies redder dagen (og sykkeløkta).

Prikken over ien var pizza og julebrus til kvelds!

Denne uka har jeg trent 10-11 timer. Jeg har noen styrkeøvelser for lysken jeg ikke har helt (tids)kontroll på.
Sykling : 4,5 time
Løping: 1,5 time
Fjelltur: 2,5 time
Styrke : 1 time
Ellipse: 30 minutter

Dette inkluderer tre økter høyintensitet (sone 3 og sone 4). Sone 3 er en fart jeg (og du) skal klare å holde i én time. Her klarer kroppen å fjerne melkesyren som kroppen produserer. I sone 4 klarer ikke kroppen fjerne melkesyren. Du trener altså med underskudd av oksygen, og du kommer til å stivne. Derfor er denne økte intervallbasert (altså med pauser). Typisk er hvert drag på rundt 4-5 minutter, men kan være både kortere og noe lengre. Soneinndeling er basert på prosent av makspulsen.

Bonusbilde:

Når du somler, og klarer å legge deg i stjerne før bildet blir tatt (jepp, selvutløser. Ingen assistent)

 

Bonusbildet 2. Dette er ei rulle:

Sånn ser altså ei sykkelrulle ut (den blå og grå dingsen)

 

Hvis du lurer på hvordan den fungerer, kan du legge inn en kommentar, eller sende ei privatmelding, så skal jeg fikse deg en passende beskrivelse.

Til fjells, igjen.

Hamperokken til venstre

 

I dag ble det ny tur til Bønntuva. Med truger. Utsikten fra toppen er brukbar. Jeg har sikkert rundt åtte turer til Fløya og Bønntuva. Jeg tipper kun én eller to turer har foregått uten vind. Hadde jeg hatt vindmølle på ryggen, så hadde jeg garantert samlet strøm til huset for et helt år, i hvert fall! Jeg investerte i noen superbillige briller (fra eBay!), med beskyttelse, eller hva det noe enn heter. Og det fungerte utmerket som, ja, beskyttelse. Ta en titt:

I’m a badass motherf… jeg mener, det var virkelig mye vind ute, så jeg hadde godt av beskyttelse.
Skummel mann på vei mot toppen…

 

Se nøye på buksa. Det er Sweet Protection fra Pyramiden Sport. Genial bukse. Helt sweet beskyttelse! Sweet! En ting som ikke er sweet, er turen ned, med truger. Jeg prester gang på gang å snuble. Hele fokkings tia (mhm, mye fokk i denne vinden…). Jeg løfter føttene bevisst for å unngå å sparke piggene/broddene/stegjernet i snøen. Ikke snakk om, altså. Komedie på høyt nivå, for de som ser på. Snublefrie truger ønskes!

Når turen er over, skal klærne av.

 

Når planen går i vasken

Hvis du vil vite hvorfor jeg blogger, så kan du ramle innom her: https://fjelltoppen.blogg.no/1529652564_hvordan_og_hvorfor.html

Jeg hadde ordnet meg én time kortere arbeidsdag (skulle egentlig ikke på jobb, men dro likevel. Det gikk på påkostning av ei treningsøkt) for å kunne få tilstrekkelig antall timer med søvn. Jeg skulle tross alt opp klokken 0600.

Sånn var forventningen.

Forventningen

 

Men i realiteten var det slik.

Realiteten
Realiteten

 

Hvor deilig er det ikke å være ferdig med alle nødvendig gjøremål før 12? Skikkelig deilig! Etter alle solemerker skulle jeg være hjemme før 13. Jeg skulle trene, dra på skolen, og så hjem for å regne kjemi. Uforutsette ting er ikke min styrke, spesielt ikke på privaten. Anyhow, jeg kom meg først opp klokken 0700. Owæææ, skikkelig krise, altså. Nei, det var jo strengt tatt ikke det da. Men planen min gikk jo i vasken.

Planen gikk i vasken

 

Jeg måtte da først regne kjemi, dra på skolen, trene, gjøre den uforutsette tingen, og så dra hjem. Klokken ble vel 1545 før alle gjøremål var ferdige. Og akkurat DER, føler jeg meg som den hardbarka bloggeren, influenseren. Shit, ass!

I dag ble det intervall på ellipse, styrke og sykling. Ca. to timer totalt.

Stemmer i hodet?!

Hvem skal jeg høre på?

 

Fredag sto det fjelltur, med truger, på planen. Truger er bra når ski ikke er fullt så bra. Truger er derimot usannsynlig kjedelig. Det går så sakte! Det er vanskelig å løpe (spesielt med de jeg har). Kan jeg ikke løpe, går det i skillpaddefart. Så jeg løper litt. Problemet er stegjernet, eller broddene. Løfter jeg ikke beine godt nok, ja da går jeg på trynet. Og det skjer oftere enn du tror. Akkurat i dag skulle jeg ønske jeg valgte ski, for det er tross alt litt mer morsomt å kjøre ned. På den andre siden igjen er truger mye nærmere det jeg skal bedrive med. Løping.

Jeg gikk helt opp til Bønntuva. Men jeg var nær ved å droppe det hele. Det er alltid flere stemmer i hodet mitt. Den ene som vil, og den andre som absolutt ikke vil. Han i midten må avgjøre hvem han skal høre på.

På fjelltur med meg selv


Det blir en kamp mot meg selv.
Gretten og irriterende fyr på venstre side, og superoptimistisk moroklump på høyre side. Den gretne er lat, elsker godteri (det gjør jo jeg også) og serier. Den superoptimistiske vil trene hele tiden, tror på verdensrekorder og julenissen. Han i midten er nøytral og må hele tiden jobbe for å komme styrket ut av diskusjonen. Hvem vinner?

Jeg vant i hvert fall på fredag. Jeg kom meg altså til toppen av Bønntuva!

https://www.strava.com/activities/2151130822

Hvordan orker jeg å trene?

Har du ikke ofte drømt om den perfekte kropp? Hva er egentlig den perfekte kropp?

Det er en utfordring å være glad i både trening og søtsaker… 


Vi alle har vel forskjellige preferanser
når det kommer til den perfekte kroppen. Vi trenger jo ikke alle se ut som verken Petter Northug eller Marit Bjørgen. Vi kan jo se ut som Truls Svendsen (ikke vondt ment, gutten min. Du ser bra ut!), og fortsatt ha det perfekt. Han kom seg jo pinadø nesten helt til toppen av Acuncagua! Ok, nå sklei det litt ut. Så, hvordan får jeg lyst til å trene? Kan du hente inspirasjon?

Det viktigste er å gjøre noe du har lyst til. Hvis du kveles av tanken på å ta deg en løpetur, sykkeltur, ellipsetur eller andre turer som får hjertet til å pumpe, så må du sette deg ned og finne ut hva i huleste du egentlig vil. Jeg har egentlig mest lyst til å ligge på sofaen, spise godteri (les: sjokolade) og se på film og serie. Samtidig vil jeg ikke bli en halvfeit gammel gærning. Jeg har lyst til å trene. Jeg har lyst til å trene fordi jeg vil holde meg i form. Jeg vil ha en muskuløs og flat mage. Jeg vil ha muskuløse armer og overkropp (ok, det begrenser seg jo egentlig hva jeg kan gjøre med den spinkle kroppen min). Jeg vil ha føtter som buler litt ut. Jeg vil se litt bra ut (så er jeg litt forfengelig da…). Jeg vil løpe etter bussen en mandagsmorgen uten å ødelegge hele uka. Jeg vil også gå opp trappa uten puste som hvalross i ivrig parringslek.

Viktigst av alt: Jeg vil ha det bra med meg selv.

Mange sier de ønsker det samme som meg, men har ikke motivasjon til å trene. Trening skal være gøy, hvis ikke har du ikke noe utbytte av treningen. Jeg mistet motivasjon av sykling. Selv ikke ny sykkel hjalp, men den nye sykkelen hjalp i hvert fall på humøret. Jeg ble nærmest tvunget til å finne meg noe annet å gjøre. Løping var uaktuelt. Fy søren så kjedelig det er! Så jeg sluttet å lete. Litt som i kjærligheten. Plutselig dukker den opp. Noe annet dukket altså opp i Etiopia. Noe annet var altså løping! Så ikke den komme, nei. Ikke jeg heller… Målet er å løpe opp og ned KIlimanjaro på under 24 timer. Men hva i heiteste skal jeg gjøre når jeg har gjort det? Tips?

For å summere litt. Finn ut hvorfor du vil trene. Så finner du ut hva som driver deg. Sett deg mål, gjerne hårete mål. På veien mot hårete mål, setter du deg delmål. Det er motiverende å nå mål, å oppnå noe. Mestringsfølelse. Det er få ting som er så godt som å mestre noe. Jeg mestrer trening, i hvert fall på mitt nivå. Hvis jeg slurver i treningen, står over treningsøkter, så vet jeg at jeg blir hengende etter. Det er meg det går utover. Akkurat det motiverer meg til å forholde meg til treningsplanen.

Hva skal til for å få lesere?

Jeg kan i hvert fall starte med at jeg ikke sitter på noe fasit. Jeg er ganske enkelt like uerfaren med blogging som barbering (korrekt, jeg har ikke så mye skjegg…). Jeg er stadig innom topplisten her inne. Det er de samme som briljerer dag ut og dag inn. Kanskje jeg kan plukke opp noen tips der? De fleste på topplisten har vært, og er fortsatt kjendiser. Der sliter jeg. Mange på topplisten har silikonpupper (eller har fjernet). Dårlig med sånt her… Sminke da? Jeg bruker fuktighetskrem, men det teller kanskje ikke? Reklamere for fuktighetskrem?

Jeg må bli oppdaget. Melde meg på Paradise Hotel? Jeg kan også løpe herfra til Oslo? Eller jeg kan være meg selv, og håpe noen liker å lese det jeg skriver.  

Nå fjaser jeg bare, men er det ikke det blogging handler om? Jeg skal helst fjase om treningen min, og veien til Kilimanjaro, og 1 million kroner til kreftsaken. Det er vel kanskje det dere er mest interessert i? 

Mange lurer fortsatt på hvordan “opp og ned Kilimanjaro på under 24 timer for kreftsaken” skal hjelpe kreftsaken. Nå er det strengt tatt ikke selve løpeturen som bidrar til penger til kreftsaken. Jeg er av den oppfatning at givergleden til folket er den samme, enten jeg løper opp og ned Kilimanjaro eller vanner blomstene. For at folk skal få giverglede til min sak, så må den nesten være kjent. Og innsamlingen blir kanskje litt mer kjent om jeg gjør noe sprøtt, som å løpe opp og ned Kilimanjaro. Det hadde kanskje vært helt det samme om prosjektet lød som dette: “Vanne blomstene en søndagsmorgen, før Bonanza, for kreftsaken”. Vanne blomster til inntekt for kreftsaken?

Jeg får bare håpe det jeg skriver, og gjør, er interessant nok for folket der ute. Leserne vil sikkert sakte, men sikkert kommer etter hvert som jeg blir oppdaget. Kom gjerne med tips og triks. Og ikke nøl med å del. Det kan jo være en brukbar underholdning å lese bloggen. Kanskje du snapper opp noen tips og triks til både trening og hverdagslige ting? 

Til Kilimanjaro om ett år

Nå begynner det å nærme seg Afrika og Kilimanjaro. For noen er det helt sikkert en evighet til, men for meg føles det som om det er rett rundt hjørnet. Det er jo ikke akkurat slik at utholdenheten vokser på trær. Det tar gjerne flere år å bli god. Det kortsiktige målet nå er å bli god nok i løpet av 2019, sånn at jeg tåler løpeturen opp og ned Kilimanjaro. 

Jeg har funnet et firma som skal hjelpe meg å planlegge løpeturen. Samme firma skal ta med meg, og forhåpentligvis venner, på en vanlig gåtur (for meg blir det akklimatiseringen) til toppen av Kilimanjaro. Dato er ikke bestemt, men etter all sannsynlighet ser det ut til å bli slutten av januar, begynnelsen av februar 2020. Det må jo klaffe med skolen også. 

Det nærmer seg også innsamling til kreftsaken. Den er jeg veldig spent på. Hvordan skal jeg gå fram? Hvem skal jeg ringe (jeg skal ringe alle!)? Hva skal jeg si? Kommer noen til å støtte saken? Kommer jeg til å nå målet mitt om 1 million kroner? 

På truger til Fløya

I mellomtiden renner jeg opp og ned Fløya (ikke sko, ikke ski, men truger), tråkker spor for andre. I hvert fall føles det sånn. Det er helt greit. Jeg gleder meg i hvert fall utrolig masse til det blir fritt for snø. Til jeg kan løpe i joggesko, uten pigger, uten å skli, uten å få snø til lysken og uten å få frostskader. På den positive siden, så kan jeg nesten garantere at den mentale styrken og smerteterskelen øker!

Skrivefeil? Du vet hva du skal gjøre.  

Hvor mye trener jeg?

Noen har lurt på hvor mye jeg trener. Jeg må sikkert trene umenneskelig mye for å klare målet mitt med å løpe opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn. Neida. Det korte og enkle er at jeg trener bevisst og målrettet. Det nytter ikke å pøse på med trening, og så forvente det beste. For meg startet jeg å løpe altfor mye i starten. Det resulterte først i ankeltrøbbel, så i knetrøbbel og til slutt i hofte-, bekken-, lyske- og setetrøbbel. Også tåbrudd da… 

Et ungt hode i en gammel kropp kan være utfordrende. Jeg føler meg som supermann! Lett å overse signaler kroppen sender. Jeg liker å tro jeg var flink til å lytte, for problemene kom ikke snikende. De kom litt plutselig. Litt som utløsningen i puberteten… 

Jeg har gradvis trent meg opp fra 5 timer i uka til 12 timer (på ca 6 måneder). Nå ligger jeg mellom 10-12 timer. Dette inkluderer sykling til og fra skole (nesten 3 timer i uka), litt løping, roing og ellipse. Litt løping bare? Ja, jeg må gradvis venne kroppen til løping. Det er hardt for kroppen å løpe. Det viktigste er at kroppen tåler belastning over tid. Jeg har relativt god tid. Løpingen kommer etter hvert.  

Som dere har fått med dere har jeg også startet å trene i motbakke. Fløya har blitt veldig vanlig i det siste. I går tråkket jeg meg tur dit. For å øke treningsmengden litt, tenkte jeg å skrive noe som kunne leses av i GPS-sporingen. Ser du hva jeg skrev:

Ser du hva jeg skrev?

Hva med nå?:Nå kommer det litt mer tydelig fram… 

Jeg er altså ingen kunstner, selv ikke med den der sirkelen nede i høyre hjørne. 

Til Fløya, igjen

Utsikt fra Fløya (litt nedfor for å være nøyaktig). Ersfjordtraversen soler seg.

Toppturene intensiveres. Både på ski og til fots. Nå er det snart bare ett år til jeg reiser til Afrika, og rundt 7 måneder til innsamling til kreftsaken starter. I dag (les: lørdag 26.01.19) var det nesten unødvendig med ski. I skogen gikk det greit, men etter tregrensen liknet det mer småveier på avsidesliggende steder – hardt og hullete, uten tegn til vedlikehold. Det var naturligvis sterk orkan, kontinuerlig (hint av overdrivelse). Temperaturen lå på fryseboks-kaldt. Se for deg at du ligger i en fryseboks, med vind. Buffen ble til pansret skjold. 

Veldig kaldt og vindfullt. Jakka var rød, men på grunn av den lave temperaturen ble den blå… (god humor, hæ?!)

Liten smak av underlaget.

Så noen ryper på turen. De fjærkledde. De var hvite. Kamuflert. 

Uansett, turen skulle egentlig til Fløya, men det harde underlaget gjorde at jeg valgte å stoppe før toppen. Turen ned var interessant. For det første var det humpete, litt som å kjøre spark på strødd vei… Etter tregrensen ble det bare bratt og tett. Jeg er ikke så god som jeg trodde. Reality check. Like greit. 

Jeg tok også turen til Fløya på søndag. Denne gang med vintersko og staver. Det gikk greit, men det blåste jo, som vanlig. Slapp heldigvis å krype, for denne gangen hadde jeg staver. 

Når snøen ikke bærer deg

Fra Fløya en vindfull ettermiddag

Det er snø ute. Mye. Du ser opp mot fjellet og vet at dit går kommende treningsøkt. Hva putter du på deg? Normale folk tar på seg ski. Det er jo snø og sesong for randonee (eller snowboard for de som ikke liker skabaten..baska…sakat…baskat! Nei, men du skjønner). Jeg er ikke normal, så jeg kler på meg vintersko (uten truger). Sikkert tråkket opp. Det er det jo alltid. Jeg hadde egentlig rett, for det hadde vært noen før meg. På ski! Jeg får gå i sporene. Sikkert hardt. Nei, ikke i nærheten!

Lukk øynene. Eller, vent litt. Ha bare øynene åpne (for du må jo lese), også forestiller du deg dette: Du tar et steg i bratt terreng. Venstre fot synker gjennom. Du må løfte deg opp med høyre fot. Når du endelig har fått opp venstre fot, synker høyre fot dypt. Sånn fortsetter det. Ikke hvert steg, men ca. hvert åttende steg. Hver gang synker du dypere og dypere. Det føles som du nærmer deg helvete for hvert steg. En liten illustrasjon følger under:

Et lite mareritt å gå opp til Fløya…

Etter de første fem minuttene i helvete vurderte jeg å ikke gidde å gå opp. Etter 45 minutter kom jeg endelig over haugen. Her er det ganske sikkert storm! Blåser fascinerende mye. Det som gledet meg var det faste underlaget. Kanskje jeg kan gå normalt? Det blåser ekstremt mye, rett i trynet. Jeg vurderer å snu. Er det noe poeng i å gå videre?! Det blåser kanskje ikke like mye på Kilimanjaro, men er det noe som er sikkert, så er det at moralen, motivasjonen, psyken, lysten, livet og alt annet kommer til å få seg en skikkelig prøve i Afrika. Jeg må trene hodet også. Derfor skal jeg til Fløya. 

I perioder blåste det så myeat jeg måtte krype. Jeg måtte flere ganger fortelle meg selv at jeg skulle opp til Fløya. Det eneste som kunne hindre meg var fare for snøskred. Jeg vurderte det slik at det var trygt. Så, jeg er faktisk ganske stolt over at jeg klarte å komme meg opp. Aldri brukt så lang tid da… 

Så var det ned. Det skal gå fort. Her kan jeg bare ake. Ikke pokker! Så mye snø at jeg bare ploger meg nedover. Møkk! 1 million til kreftsaken, og opp og ned Kilimanjaro på under ett døgn. Det er det som driver meg. Og Cola til kvelds. Og sjokolade.