Fredag sto det fjelltur, med truger, på planen. Truger er bra når ski ikke er fullt så bra. Truger er derimot usannsynlig kjedelig. Det går så sakte! Det er vanskelig å løpe (spesielt med de jeg har). Kan jeg ikke løpe, går det i skillpaddefart. Så jeg løper litt. Problemet er stegjernet, eller broddene. Løfter jeg ikke beine godt nok, ja da går jeg på trynet. Og det skjer oftere enn du tror. Akkurat i dag skulle jeg ønske jeg valgte ski, for det er tross alt litt mer morsomt å kjøre ned. På den andre siden igjen er truger mye nærmere det jeg skal bedrive med. Løping.
Jeg gikk helt opp til Bønntuva. Men jeg var nær ved å droppe det hele. Det er alltid flere stemmer i hodet mitt. Den ene som vil, og den andre som absolutt ikke vil. Han i midten må avgjøre hvem han skal høre på.
Det blir en kamp mot meg selv. Gretten og irriterende fyr på venstre side, og superoptimistisk moroklump på høyre side. Den gretne er lat, elsker godteri (det gjør jo jeg også) og serier. Den superoptimistiske vil trene hele tiden, tror på verdensrekorder og julenissen. Han i midten er nøytral og må hele tiden jobbe for å komme styrket ut av diskusjonen. Hvem vinner?
Jeg vant i hvert fall på fredag. Jeg kom meg altså til toppen av Bønntuva!