Navnet mitt er ikke så enkelt å uttale – for utlendinger. Det ender omtrent alltid med etternavnet, Haugen. Noe som i grunnen heller ikke er så enkelt å uttale. Det starter ned «Håugin». Det ble tydeligvis noe vanskelig å holde på, så etter noen timer ble det «Hugjin». Ved er par tilfeller rettet jeg til «Hæogen», til ingen nytte. Flere guider blir oppmernsomme på meg. Noen kaller meg «The Runner», men etter hver har «Håugin» blitt utvannet til «Eugene». Flere i gjengen har også begynt å kalle meg det.
Vi våkner 6. Bagasjen (med sovepose, liggeunderlag, skiftetøy, snacks etc) skal være ferdig pakket til 7. Da er det frokost, og da pakker bærerne sammen telt og alt annet som de bærer til neste camp. I dag skal vi gå ca. 5km og 1000 høydemeter. Det starter rolig og bratt. De første 2 timene er rett opp, og stort sett i trappetrinnbevegelse. Det begynner å regne relativt tidlig, men ikke så mye. Etter litt over en time blir det heldigvis opphold, men tåka henger tungt.
Vi får beskjed om å gå raskere. Hallo, vi går jo i 1,5 km/t. Vi roper pole, pole (som betyr sakte, sakte). Normalt sett er det guidene som sier det. Men vi er jo ikke normale. Vi fortsetter i vårt tempo en stund til. Så får vi en vennlig beskjed om å holde kjeft, og gå fortere. Du skjønner, vi jabber mye. Bruker altså energi på prating. Men altså, guidene er veldig hyggelige. Misforstå meg rett. Guidene snakker tydeligvis for døve ører. Vi ankommer campen etter 4,5 time, altså 1 km/t i snitt. Vi reduserte altså hastigheten. Skikkelig kul gjeng…
Men tilbake til etappen. Ca. 1 time før vi ankommer camp, begynner det å regne. 40 min før camp begynner det å striregne. Det renner elver, fuckings elver langs stien. Alt blir vått. Vi fryser. Vi fryser lenge etter vi ankommer camp. Guidene ville nok ha oss fort til camp, før regnet. Så ris til egen bak, dette.
Vi setter oss i matteltet. Her får vi som vanlig servert te, popcorn, og etter hvert lunsj. Kjøttdeig og spaghetti. Etter lunsj drar alle frem skosåler som vi tørker over gassbrenneren. Bærerne som styrer matteltet ler av oss. Bærerne er fantastiske folk. De stiller opp og gjør alt for oss. Nesten alt. Vi må selv tørke oss i ræva. De er omtenksomme og oppmerksomme. Mange er dårlig kledd. Klærne de har er arvet fra turgåere som gir vekk klær etter endt fjelltur. De fortjener ethvert plagg og utstyr. Noen bærere er så dårlig kledd at de ikke får sove om natten pga av kulde. Alle oss blir triste på deres vegne, så vi er så hyggelig vi kan mot dem. Vi er også rause med å dele ut snacks vi selv ikke trenger.
Nå er det kveld. Klokken er snart 22. I morgen skal vi til 4600 før vi går til 3900 for å sove. Det blir en tøff tur på 10 km og 6 timer, spesielt når de fleste telt er våte. Det drypper vann. Det renner vann. Det brukes plaster for å tette hull. Noen bruker trusebind som oppsamler. Vi kommer oss gjennom natten, tørr eller våt.
De aller fleste er i fin form, meg inkludert. Noen er litt uggen. Uvisst om det er høydesyke, mat, sliten eller vondter etter tung sekk. Vi er i alle fall ved godt mot, og veldig klare for å bestige Kilimanjaro.
