I dag tar jeg en annen rute enn resten av gjengen. Guiden Emanuel råder meg til å teste ut løypa jeg skal løpe, fra der vi er nå. Og nå er vi på Barranco camp. Vi har gått fra Machame gate til Machame camp. Fra Machame camp til Shiru camp. Fra Shiru camp til Barranco camp. Fra Barranco camp skal gjengen til Karanga. Jeg skal også til Karanga, men går via Western Breach og Uhuru Peak (toppen). Når jeg skal løpe, skal jeg starte fra Umbwe gate, og derfra til Barranco camp, via Western Breach og til toppen.

Ikke for å skryte, men det virker som bærerne er imponerte. De ønsker oss (meg og to guider) lykke til. Det starter naturligvis i regn. Og det regner og regner. Ved rundt 4900 (Arrow Glacier Camp) begynner det snø og sludde. Her ligger det også snø, men det er ikke mye. En dag uten nedbør sørger nok for at snøen forsvinner. Det er generelt lite snø oppover, men det er nok til at det er glatt og sleipt. Det snør og regner om hverandre. Det går bratt oppover, og i sikksakk. Det er en del klyving. Utfordrende når det er glatt. Vi går forbi et parti der noen amerikanere omkom av et steinras. På et skilt står det: «Rocks are falling. Keep moving». Etter 1-2 timer etter vi passere området går det et steinras.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

«Holy shit», kommer det fra guiden.

Han er nok litt rystet. Vi anslår at det er 100-400 nordvest fra oss. Det buldrer og smeller noe voldsomt. Guidene er usikre på om steinraset gikk i området vi gikk. Vi fortsetter oppover. Jeg må innrømme at jeg er litt redd. Etter flere luftige partier, kommer vi endelig til kraterkanten. 5700m Her er det flatt og en del snø. Kanskje 1-2 meter dybde. Og her kommer sola gjennom tåka. Fy søren så varmt. Jeg sjangler langs isbreen som ruver 4-5 meter over oss. Her kunne jeg kledd av meg og gått i shorts. Jeg er glad jeg ikke gjorde det, for sola gjorde meg solbrent i ansiktet. Fikk til og med blemme!

Nå skal vi finne toppen. Det snør, og sikta er dårlig. Guidene vet hvor vi skal. Vi kommer til en camp, samt en 100-150 meter høy kant. Tror dette også er kraterkanten. Den er snødekt. Guidene virker usikre på hvor vi skal. De kommuniserer på afrikansk. Etter 5-10 minutter virker det som de har funnet veien, og til slutt kommer vi til en oppgått sti. Emanuel går stadig vekk gjennom snøen. Det er nok slitsomt for han. Han banner. Tydeligvis oppgitt. Vi kommer til et sted for det er litt skjul for vind og snø. Jeg spør om vi ikke bare kan stoppe og spise litt. Jeg er helt kjørt. Jeg har til nå spist en sjokolade og drukket Maurten (ernæringsdrikk). Nå trenger jeg mer sjokolade og nøtter. Guiden vil at vi skal fortsette. Jaja, det er sikkert noe skjul der oppe. Etter rundt 30-40 minutter (om ikke mer) har vi kommet oss opp 100-150 meter. Nå er det slak stigning til toppen. Ser absolutt ingenting! Ser noe i det fjerne, som jeg antar er toppen. Nope, er bare sperringer. Jeg sjangler bortover. Jeg er sliten og småsvimmel. Endelig. Der er toppen. Jeg setter opp farten. Går forbi guidene. Det står to guider med skiltet, med ryggen til meg. De venter på et par som kommer fra en annen rute. Jeg kommer til skiltet. Guidene som står der blir overrasket:

«Where did you come from?», sier den ene guiden.

Jeg vurdere å svare «heaven», men ble bare «Barranco».

«Barranco?! Wow!».

De ble visst imponerte. Western Breach er tøft, vanskelig og utfordrende, samt risikofylt. Det er en grunn til at kommsersielle turer ikke bruker denne ruta.

Jeg setter meg rett ned knestående. Jeg er sliten. Fryktelig sliten. Jeg filmer litt, før jeg igjen går i knestående foran sekken. Jeg drikker litt Maurten, og pakker opp mandelstangen.

«No time to waste, Eugene», sier Emanuel.

Vi må ned igjen. Jeg er bare akklimatisert for 4600 (knapt nok) og har gått fra 3900. Jeg bør ikke være der for lenge. Jeg får bare spist 1/3 av mandelstangen. Helvete. Hvordan skal dette gå? Jeg trenger mat, og blir forespeilet at jeg kan spise ved Barafu. Jaja, det får bare gå.

Det får fort nedover. Det er jeg ikke forberedt på. Føttene er skjelven. Vi passerer Stella Point etter 10-20 minutter. Herfra går det bratt nedover. Og fort. Både stillongs og regnbuksa ramler av. Jeg må flere ganger dra den opp. Jeg ber guiden stoppe. Får rettet på buksa, men ikke strammet godt nok. Jeg holde på slik i 30-40 min før jeg ber guiden stoppe igjen. Nå strammer jeg buksa skikkelig. Så løper/går vi fort til Karanga camp. Uten en jævla matbit. Karanga camp etter 1 time og 20 min. Her blir jeg omringet av gjengen og crewet. Jeg får mat og oppvartning. Jeg er litt sliten nå, men jeg klarer meg. Sola kommer frem. Jeg blir enda mer solbrent. Jeg hadde nemlig ikke med meg solkrem. Dustemikkel! For hver 1000 meter blir UV-stråler 10-12% sterkere. Så jeg har tatt imot, ubeskyttet, 60-70% sterkere UV-stråler på Kilimanjaro. Ikke rart trynet mitt ble grillet. Guidene glemte solbriller, så de ble solbrente/snøblinde på øynene, så vi tre hadde en tung natt. Mer om dette på Dag 5.

Gjengen kan fortelle om fantastiske bærere som gjør alt for at vi skal sove tørt. I løpet av etappen striregner det, så enkelte telt blir våte. Én av bærerne vrenger av seg sin egen t-skjorte, og tørker teltet med denne. Da rakner det for noen. Tårene triller. Bærerne er så snille. Det samme er guidene som tar veldig godt vare på oss.