De siste dagene i Quito + et oppløftende testløp

Dag 8, 9 og 10 er det ikke så mye å si om, sånn egentlig. Men jeg kan ta de forløpende.

Dag 8

To rolige joggeturer i Quito. Løp meg litt bort. Ikke så lett å navigere rundt høye bygninger eller når sola er rett over hodet ditt. Heldigvis fant jeg fram. Den andre turen løp jeg på ettermiddagstid til den gamle flyplassen. Fantastisk utsikt mot Cotopaxi, i solnedgang. Selvsagt hadde jeg ikke med kamera…

Dag 9

Intervall. Jeg sier bare: Dæven døtte! Den intervallen var tung. Jeg kan ikke skjønne at jeg ikke kjente noe til tynn luft på Mount Entoto (3200m) i Addis Ababa. Det var i hvert fall hinsides tungt å løpe intervall på 2800.

Dag 10

Rolig løpetur på 10 km. Veldig sliten. Bare veldig, veldig sliten.

Dag 11

Denne dagen, derimot. Her sto det intervall på planen. Men jeg hadde andre planer. Jeg er jo litt rebelsk. På Kilimanjaro skal jeg jo løpe/gå fort. Jeg skal jo komme meg opp og ned fortest mulig. Den eneste erfaringen jeg har med å høy puls i høyden, er intervall på 2800. Hvordan er det å løpe/gå fort på 4000+? Jeg kler meg i løpeantrekk, tar taxi til fjellheisen, kjøper meg “fast pass” (30 kr ekstra), slik at jeg kan vandre forbi den 30 minutter lange køen (måtte ta på meg solbriller for å unngå å se folk i øynene). MUHAHAHA!! Neida… Joda… Huff, jeg er råtten innvendig.

På toppen, altså 4000 meter, tar jeg meg en 8 minutter lang oppvarming. Det holdt. Søkksliten! Åh, du verden… hvordan skal nå dette gå? Etter oppvarmingen starter jeg klokka. Løypa starter med noen trappetrinn før det flater litt ut. Så noen nye trappetrinn. Det flater så ut før det går litt i berg- og dalbane. Det er mange folk i løypene. De går. Jeg tøffer meg litt, så jeg småløper litt i motbakkene, men innser plagsomt raskt at det er helt og fullstendig meningsløst å løpe. Jeg må gå. Nederlag!! Etter 800 meter. Sånne bortovermeter. Ikke høyde.

Akkurat over den første bratte kneiken

 

Det blir bare brattere og brattere. Og ikke bare litt bratt heller. Jeg strever meg opp bakkene. Jeg nekter å gå sakte, så jeg holder et greit tempo. Dette er tempoet jeg satser på å holde i Afrika. Derfor kan jeg ikke sprenge meg, for da holder jeg naturligvis ikke ut. Drikking må foregå i, alle høyeste grad, fort som faen. For når jeg drikker og svelger, så er det noen sekunder hvor jeg ikke puster. Ikke puste på 4000 meter? Hahaha, dummeste….

Når det flater ut velger jeg å jogge litt. Jeg er tross alt en løper, ikke en gåer. Det går fint. Helt til motbakkene kommer. Da må jeg bare gå. Men siden jeg jogget på flatene, har jeg svært lite igjen når motbakkene kommer. Når flatene er korte, må jeg bare gå for å hente meg inn. På flatene går det greit, til tross for at jeg går fort. Jeg er knapt på 4100. Jeg passerer alle på min vei. Men det er fryktelig, fryktelig og helt for jævlig tungt.

Jeg har løpt/gått i rundt 20 minutter, og allerede nå lurer jeg på hva jeg har begitt meg ut på. Hvordan i den villeste, usannsynlige fantasien skal jeg klare meg i Afrika?! Jeg er på gråten, for jeg lurer på om jeg har overgått meg selv. For de som har lest blogginnlegget fra trappevandringen ( https://fjelltoppen.blogg.no/det-ble-3698-hoydemeter-og-6880-til-kreftforeningen.html ), så vet dere at det var smertefullt og tøft. Turen til Ruco var ikke så tøff, men det var likevel en åpenbaring. Uten den kristne biten.

Under høyspentlinjen er det en litt lengre flate. Først går jeg, men så må jeg løpe litt.

 

Starten er brutal, men etter hvert flater det litt ut, og bakken er ikke så veldig bratte. Men så. En bratt og lang bakke venter. Her passerer jeg fire glade amerikanere, på rundt 4300 m. Jeg går i kontrollert, men relativt hurtig tempo. Etter passering hører jeg bak meg:

“He’s gonna get it.”

Ikke faen, tenker jeg. Jeg er akklimatisert, og jeg er vant til å slite. Avstanden mellom amerikanerne og meg øker. Men vent litt. Hæ?! Hvordan kan de si noe sånt? Ser jeg ikke proff ut i Skins-tightsen og ulltrøya fra Ullvang? Bakken er tøff, og selv om jeg skulle ønske å øke tempoet, så brenner det noe voldsomt med en liten taktøkning.

Det er tungt. Det svir! Det er vind. Jeg må ha jakke. #pingle

 

Bakken tar endelig slutt. Nå er det en lett og jevn stigning med innslag av favorittstigningen. 0%. Om ikke lenge passerer jeg 4500 m. Her er høyden hvor det magiske gammelmanns-syndromet slår til. Jeg har fryktet denne høyden helt siden første gangen jeg var her. Hvordan takler jeg høyden etter høyt tempo? Faktisk ganske bra. Men så har jeg ikke kommet til veggen. På baksiden av toppen. Den er bratt, og laget for å plage fjellfolk. Uten tvil. Gjelder å bite samme tennene. Små pauser er også lurt, hvis ikke forsvinner garantert bevisstheten. Og jeg kødder ikke. Et skikkelig magadrag er oppskriften på bevisstløshet. Jeg innså halvveis i draget at det ikke var spesielt lurt.

Bevisstløshetsbakken

 

Toppen for tredje gang. Første gang så sliten.

 

Jeg kommer meg til toppen for tredje gang. En liten photoshoot, milkyway og tørke av svette, gjelder det å komme seg ned igjen. For jeg har nemlig tenkt å se hvor fort jeg klarer å løpe opp og ned. Må jo sammenlikne meg med andre som har gjort det samme. Og etter nesten 10 km og 1:41:08 er jeg ved start igjen. Hvordan gjorde jeg det?

Opp og ned Ruco

 

Den forteller nok ikke hele sannheten. Jeg er ikke så god. Og bare for å sette det litt på spissen. Karl Egloff, på tredje, har verdensrekorden opp og ned Kilimanjaro. Løper han som fort han kan, så ligger han nok øverst på denne listen.

Og til amerikanerne. Jeg didn’t get it!

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg