fjelltoppen

Som planlagt, skulle jeg opp til toppen av Rucu Pichincha på dag 3. Både dag 1 og 2 var det tåke over toppen. Dette var én av grunnene til at jeg valgte å snu på dag 2. Dag 3 startet utmerket. Kjempevær! Det var i korte perioder tåke på toppen, men det bekymret meg lite.

Tempoet var brukbart. Ingen store problemer, men det var tidvis tungt i de bratte partiene. Jeg gikk kontrollert, og holdt meg innenfor sone 1, som er rolig. Pratetempo. Pratet ikke med noen. Bare litt “hola”, “buenos dias”, “hello”. Ja, det var stort sett det. Møtte forresten noen svensker. Måtte snakke norsk. De kom seg ikke til toppen. Hadde ikke nok klær. Typisk svensker. Neida, joda. Neida. Joda…

Fra 4500 meter skjer det noe. Jeg blir litt skjelven i føttene, og raske bevegelser gjør meg svimmel. Det kan også ha noe med de tekniske partiene. Det er ikke spesielt tekniske, men det er spesielle for meg. Etter de spesielle partiene ble det bratt. Veldig bratt.

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Og her måtte jeg ta pauser, for melkesyra kom sigende på null komma niks. Det har selvsagt noe med høyden å gjøre, men i kombinasjon med stigningsgraden, ble det surt. Noe sier meg at det blir tøft i Afrika. På 4500 m har jeg altså nesten 1400 høydemeter igjen. Usikker på hvor langt det er, men når det gjenstår 1239 høydemeter, har jeg 4,96 km igjen. Da er jeg på over 4600 m. Hvor lang tid jeg bruker, er vanskelig å si. Men det går nok fort 3-4 timer.

Jaggu var det tåke… Men den forsvant fort. Og den kom fort tilbake. Også forsvant den, før den kom tilbake igjen. Ja, du skjønner tegninga. På toppen var det egentlig uproblematisk å være. Hadde vært interessant å sove i denne høyden, for det er først da kroppen merker høyden.

Dag 4 ble litt interessant. Her løp jeg 25 kilometer. Definitivt ikke planlagt. Jeg løper fra 2750 m til 3650 m. Detaljer for de interesserte og uinteresserte, finner du her: https://www.strava.com/activities/2475512364

Jeg møtte på flere dyr. Hester og kyr, blant annet. Det var mer spennende enn jeg hadde trodd.
Og her tenkte jeg først: Villhester. Nææ, det det ekke mulig. Så tenkte jeg at dette må være tamhester fra gården nede i dalen. Jeg passerte med nervøsitet. Det gikk fint, både første og andre gang.

Her derimot… Jeg gikk med stram rygg mot porten, som den tøffingen til høyre blokkerer. Da senor ku til venstre begynte å bråke, og den lille oksen til venstre for meg begynte skrape med forfoten, stemplet jeg ut. Altså, jeg trakk meg. Jeg forsøkte alt. Por favor, æ vil tilbake til hotellet. Selv ikke noen små høner ville hjelpe meg. Så der sto jeg i noen minutter, og vurderte hva jeg skulle gjøre. Da portvokteren flyttet seg litt, satt jeg inn støtet, og kom meg ut. Puh…

Måtte trøste meg med noen donuts fra Dunkin Donuts. Burde kanskje ikke løpt derfra til hotellet… Det smakte i hvert fall (mest sannsynlig) det samme.

Hvis du ser skrivefeil, så skylder jeg på høyden. Ingen andre…

Jeg har lenge kun sagt at jeg støtter kreftsaken, men har ikke konkret bestemt meg for hvem jeg vil støtte. Nå har jeg omsider bestemt meg for at jeg vil støtte Lungekreftforeningen. Hvorfor Lungekreftforeningen? Ja, hvorfor ikke? Mamma døde av lungekreft. Det er i hvert fall én av grunnene.

Lungekreft er den tredje mest vanlige kreftformen. Lungekreftforeningen er derimot en av de minste foreningene vi har, innenfor kreft. Veldig mange forbinder lungekreft med røyking, og det er naturligvis ikke uten grunn. Men 20% av alle som får lungekreft, har aldri røykt. Lungekreft har høy dødelighet, og det kan det være mange grunner til. Én av grunnene er at kreften oppdages for sent. For pasienter med lungekreft, har det også vært begrensede behandlingsmuligheter der pasientene ikke får tilbud om behandling med dyre medisiner. Lungekreftforeningen jobber for at lungekreftpasienter skal få dette tilbudet. Relatert til antall tilfeller lungekreft og dødsfall, er forskning på lungekreft underfinansiert. En større forening vil kunne endre på dette.

Lungekreftforeningen jobber også for å få ut informasjon. Informasjonen kan handle om behandlingsformer, årsaker til kreft, hvordan forebygge, hvordan leve med kreft, støtte til både den som er rammet, men også pårørende. I tillegg er brukermedvirkning en viktig jobb, som sørger for at pasienter blir hørt i blant annet forskningsprosjekter og utvalg i helsevesenet.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

For å nå ut til flest mulig, trenger foreningen å bli større. Størrelse gir makt og mer aktivitet. Alle kreftformer er like viktige å fokusere på. Jeg velger Lungekreftforeningen fordi jeg ønsker å hjelpe de som trenger det. Misforstå meg rett, alle trenger hjelp, men siden Lungekreftforeningen er av de minste, vil jeg bidra til å gjøre foreningen større.

Tidligere trodde jeg bekjempelse og forebygging av kreft, kun handlet om forskning. Men det er så mye mer enn det. Selv om Lungekreftforeningen ikke har for vane å gi støtte direkte til kreftforskning (dette har med størrelsen på foreningen å gjøre, og færre midler enn større foreninger), vil dette kunne endres med større forening. Uansett hva pengene brukes til, så blir de brukt til viktig arbeid som er med på å hjelpe de som er rammet av lungekreft.

Jeg håper dere vil være med meg!

Jeg sier som Unheilig i Einer von millionen. “Ingen topper er for høye”.

Du kan lese mer om prosjektet her:

Kilimanjaro på under ett døgn, for kreftsaken

Jeg åpner som vanlig med en liten introduksjon til hvorfor jeg blogger. Jeg skal samle inn 1 millioner kroner til kreftsaken. Jeg velger samtidig å løpe opp og ned Kilimanjaro, på under ett døgn, som en bonus. Det kaster forhåpentligvis litt mer lys over målet. I tillegg håper jeg i forberedelsene, å inspirere til bedre helse.

Jeg skal forberede meg til Kilimanjaro. Det må jeg gjøre med å løpe. Men jeg vil også finne ut hvordan det er å løpe i høyden. Derfor er jeg i Quito. Her bor jeg på 2800 meter over havet, og merker egentlig ingenting til høyden. Det fine med Quito, er at jeg raskt kommer meg til 4000 meter. Det går fjellheis.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Først og fremst anbefaler jeg alle som er glade i å reise, å lære seg spansk. Jeg vil også lære meg spansk. Jeg ble hentet av en lokal mann, som er litt bedre i engelsk enn jeg er i spansk. Jeg kan litt hola, buenos dias, gracias, muchas gracias. Det er ikke videre imponerende. Sjåføren (den lokale mannen) drar fram mobilen, mens han kjører, og snakker spansk til telefonen. Så gir han den til meg. Han har en sånn app som oversetter. Og sånn gikk den 40 minutter lange bilturen fra flyplassen til engelsk.

Dag 1 gikk i å gå. Så det gikk. Litt over 30 000 skritt. Noe jeg ofte gjør på reisens første dag, er å vandre rundt i byen. Jeg gikk fra hotellet til fjellheisen. Ville se hvor den var. Basen er på 3100 meter, hotellet på 2800. Kjente ikke så veldig mye til høyden. Men jeg merket oppoverbakkene. Jeg valgte bevisst å ta det helt med ro, i frykt for å bli dårlig (les: høydesyke). Fikk i meg både mat og drikke. Jeg sov også godt. Nadas problemos in høydos.

På dag 2, innser jeg at det ikke blir så veldig mye løpetrening i starten av treningsferien. På toppen av fjellheisen, på 4000 meter tar jeg noen bilder, og vandrer litt rundt på flata. Det eneste jeg kjenner som røsker i kroppen, er vinden. Jeg delte forresten fjellheis-heis med 4 spanjoler. Jeg var bokstavelig talt det 5. hjulet på vogna. Eller, bokstavelig talt var jeg den eneste personen i heisen som ikke kunne spansk. Det ble litt smiling og nikking på den 18 minutter lange turen. Der oppe på platået, der jeg vandret rundt og kjente vinden røske i kroppen, møtte jeg stadig på disse spanjolene. Vi var bestiser nå. Vi smilte og nikket til hverandre. Ved en anledning hilset vi med ord. De med “hola”, jeg med “hei..ola”. Imponerende!

Jeg hadde planer om å være på 4000 meter i 4-5 timer. Etter 30 minutter var jeg lei. Så jeg begynte å vandre mot Ruca Pinchincha. Jeg hadde overhode ingen planer om å gå til toppen, så jeg skulle bare gå litt. Men etter hvert som jeg gikk, nærmet jeg meg jo toppen (åpenbart…), så da fortsatte jeg bare. Men så var det denne høyden da. Jeg ble både frustrert og overrasket. Overrasket, fordi det ikke var så tungt som jeg trodde. Frustrert fordi det var tyngre enn jeg hadde trodd. Ga det mening? Nei, neppe.

Det å puste føltes helt normalt. Det var ikke sånn at jeg måtte hive etter pusten. Det var ikke som å puste i et sugerør (ok, jeg har bare vært på litt over 4000 meter. Det blir sikkert verre enda høyere opp). Trakk jeg pusten skikkelig inn, føltes det faktisk litt tynt. Jeg kjente mer til den kalde luften enn oksygen. Det som var frustrerende, var farten jeg måtte holde. For her skulle det ikke mye fartsøkning til i motbakker før jeg følte meg som en 90 år gammel mann med halv lunge, dårlig hjerte og blodsirkulasjon. Hjertet begynte umiddelbart å dunke raskere. Han røske, altså! Her var det dårlig stelt. Heldigvis gikk selvtilliten opp da jeg passerte en pappa (eventuelt onkel, bror, venn osv) og hans 6-8 år gamle gutt (attpåklatt?).

Jeg kom meg til 4100, 4200, 4300, 4400 og 4500 meter. Nå er det ikke langt igjen til toppen. Kanskje jeg bare går til toppen. Jeg møter på flere som ikke gikk til toppen. Enten var det dårlige klær eller dårlig vær. Fra 4500 til 4600 meter var det noen tekniske partier som jeg ikke var så veldig glad i. Det var bratt og glatt. Men det gikk fint. På litt over 4600 meter ble det fryktelig tungt. Mye vind, bratt og et underlag som frister med to steg fram, ett tilbake. Ikke nok med det, så kom det tåke. Jeg valgte å snu. Ukjent fjell, og i tillegg var jeg på langt fra komfortabel høyde. Det sure er at jeg ikke var langt unna toppen. Men det er ingen skam å snu. Jeg løp ned. Det gikk helt fint.

Valget om å snu var 95% enkelt. Jeg ville ikke risikere noe her. På Kilimanjaro derimot, vil det bli vanskelig å snu. Det bekymrer meg litt. Her kan jeg presse meg langt over forsvarlig grense.

Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre på dag 3. Løpetrening her nede i byen, eller ny tur til fjells? Jeg våkner i morgen, og ser hva dagen bringer. Jeg skal i hvert fall innom Dunkin’ Donuts.

Tromsø – Oslo – London – Bogota – Quito. For oss som bor i nord blir det litt ekstra. Reisen er gjennomgående, så jeg trenger ikke gjøre stort annet enn å følge skiltene. Det eneste som bekymrer meg litt, er den korte tiden i London. Den er på 1 time og 5 minutter. Bekymringen blir ikke mindre når flyet til London er forsinket.

Flyvertinna på Oslo – London var av den superhyggelige sorten. Kollegaen også. Det var en fryd å fly. Hun forsikret meg om at flyturen var kortere enn oppført, så jeg skulle ha god tid. Aner du nå at jeg egentlig ikke hadde så god tid? Vi lander i London 10 minutter etter skjema. Jeg har 50 minutter på meg. Vi lander ved terminal 2, og avgang Bogota er også fra terminal 2. Så dette tar jeg med knusende ro. Den hyggelige flyvertinnen har ordnet meg en mann på utsiden… Altså, en mann som skulle forklare meg hvor jeg skulle gå. Jeg skulle bare følge skiltene til internasjonal connection. Så da labber jeg hurtig bortover gangene. Det går både 5 og 10 minutter før jeg endelig kommer til et sjekkpunkt. På dette punktet er jeg ikke spesielt stresset. Det er 40 minutter til avgang. Her må jeg gjennom en sikkerhetssjekk. Den møysommelige. I tillegg glemmer jeg at pengeboka i lomma. Den er flat, med to kort i. Jeg tenker ikke over den.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

“What do you have here, Sir?”

Han virker ikke veldig imponert over at jeg glemmer den, og ber om å få sjekke inni den. Okei, sjekken tok vel bare 5 minutter. Så nå har jeg 40 minutter på meg. Jeg må opp ei trapp, og bortover en gang. Nytt sjekkpunkt. Her må jeg vise at jeg har billett. Jeg drar fram billetten, og gir den til dama.

«Aiai, you have to run, Sir. The gate is at the end. About 15 minutes walking”.

Ehh, rønn? Må jeg løpe? Det er jo 40 minutter til avgang. Det har vel knapt startet boarding. Men så kommer jeg på at dette er et litt større fly enn sånn Tromsø – Oslo-fly. Da starter boarding litt før. Men det burde likevel gå fint. Jeg ser på den første tavla, finner flyet og gaten.

«Gate closing»

WTF?! Allerede? Jaja, så får jeg løpe da. Begynner å bli litt stresset. Hva skjer om jeg ikke rekker flyet? Da får jeg én dag mindre i Quito. Er det min feil da? Jeg løper rett fram, så til høyre og så til venstre. Her står det to skilt til gaten min. Den ene til venstre, den andre rett fram. Den til venstre ender i en blindvei. Jeg går selvfølgelig rett fram. Synet jeg møter her, er verdens lengste rulletrapp! Jeg vurderer en sånn greie jeg ser på nett. Sette meg på gelenderet, og skli ned. Neppe så lurt. Det tar sin tid å løpe ned, skal jeg fortelle deg. Crap! Synet som møter meg nå, er en megalang gang. Er dette fortsatt terminal 2? Heldigvis har de sånne rullende gulv. Da går det litt fortere. Jeg peiser på, og hadde sikkert passert både Henrik, Filip og Jakob Ingebrigtsen. Hadde nok slitt mot Warholm. Men hadde nok passert han også. Han har jo hekk, det har ikke jeg. I enden av den megalange gangen tar jeg en 180 grader. En lang rulletrapp. Oppover. På toppen står det en sånn passasjerbil. Jeg vurderer å be om haik, men stoltheten nekter meg å sette meg ned, for å bli kjørt. Er det bedre å miste flyet, tenker jeg. Mens jeg grubler har jeg allerede passert bilen. Nå kan jeg i hvert fall ikke snu. Et stykke bortover møter jeg på nok en rulletrapp. Også den oppover. Nå begynner jeg å lure på om jeg er på annen terminal. For nå har jeg løpt langt. På toppen av denne trappa er det en ny bil. Jeg løper forbi, men har vett til å stoppe. Jeg spør bare om det er langt til gaten. Er det langt, så må jeg ha haik.

«No, it’s over there», sier den hyggelige mannen.

Jeg løper videre. Ikke akkurat «over there», men etter 2 minutter er jeg ved gaten. Hva?! De boarder jo enda. Men det er åpenbart baktroppen. Jeg er litt sliten. Det koster tross alt en del å løpe fra brødrene Ingebrigtsen + Warholm… Jeg setter meg i flysetet. Jepp, nå kommer svetten. Jeg spør flyverten om han har en håndduk.

«Towel?! No, no».

Uten å tilby noe annet spør jeg om han har serviett eller noe annet.

«Paper towel?»

Ja, gjerne. Etter et par minutter kommer han tilbake. Han ser rart på meg, og gir meg papiret. Puh, nå kan jeg endelig slappe av. 10 timer på fly. Resten av flyturen gikk knirkefritt.

Så var det klart. En vlog. Hvordan kan så dette gå?! En av mine mest ubehagelige øyeblikk.

Det har vært travelt. Jeg har lagt en store mengder innsats i skolearbeidet. Mitt første skoleår på universitetet er over. Det har vært tøft. Det har vært tungt. Men jeg kom meg gjennom. Nå reiser jeg til Ecuador på ferie. Høydetrening. Høydeobservasjon. Eller hva jeg nå skal kalle det. Nå har jeg ikke eksamen, så nå skal jeg ha tid til å oppdatere litt mer. Stay tuned! I mellomtiden, en 12 minutter lang vlog.

Først vil jeg bare starte med å stille spørsmålet som de fleste lurer på. Hvem ved sine fulle fem tenker at det er lurt å gå 100 ganger opp og ned, ei trapp?! Altså, inne i en trappegang. Opp og ned. I 5,5 time!! Hvem gjør sånt? Én av de er i hvert fall han her:

Okei, målet var altså 100 ganger. Hvis dere titter innom det forrige blogginnlegget mitt, ser dere at det er teoretisk mulig. Men så var det å overføre det teoretiske til praksis. Med godt mot starter Are (Jensen) og jeg med mål om å klare 100 ganger. Vi gikk bokstavelig talt ut i 91. De første rundene lå (i hvert fall jeg) på 91% av makspuls. Jeg vet at det ikke er mulig å holde 91% av makspuls i 5,5 timer. Tror du jeg brydde meg? Nope, nix, njet, nei! Etter 20 runder ligger vi ett minutt foran skjema (for å klare 100 ganger). Fortsatt 91% maks. Da har jeg løpt i én time. Kanskje roe ned? Ikke egentlig. Det skulle vise seg å være et ekstremt latterlig, helt ubegripelig teit valg.

Etter 1,5 time runder jeg 25 runder opp og ned. Hva i herrens, milde navn har jeg begitt meg ut på? Er jeg helt korka?! Pulsen daler, som betyr at *trommelvirvel* jeg gikk for hardt ut. Sjokk og bombe.

“Syns farten går litt ned”.

“Det går litt saktere nå”.

“Dette går ikke fort”.

Var bare noen av kommentarene fra mine medløpere. Naturligvis godt ment. De hadde jo helt rett. Det gikk myye saktere enn de første rundene. Så, hvordan i huleste Lucifer skulle jeg klare å gå i 4 timer til? 4 TIMER?! Jeg var egentlig ferdig etter 1 time og 30 minutter. Jeg var på bristepunktet.

Nå gjelder det å finne små milepæler. Den første ble 30 runder. Da har jeg bare 70 igjen. Jeg kjente det visnet litt innvendig da jeg innså at jeg hadde 70 runder igjen. Det begynte å gå saktere, og jeg måtte bare akseptere at 100 runder neppe kom til å skje før neste solformørkelse. Så ble det mørkt. Altså, strømmen gikk eller noe sånt. Men så ble det lyst igjen. Positiviteten til Are hjalp på, helt klart! Ikke på lyset, men på trappeturen.

I 12. etasje sto ansatte fra The Edge (mulig folk fra Kreftforeningen også) med en utrolig heiagjeng og positivitet. Her var det støttende ord hver gang jeg kom til toppen. Selv om jeg ikke utviste takknemlighet, så er jeg veldig takknemlig. Takk! Da jeg rundet 50 var det en ansatt som sa til meg:

“Nå går det nedover”.

Det var egentlig veldig godt å høre. For nå var jeg halvveis. Og bare å høre at det nå går nedover hjalp. Takk! Nå gjaldt det å fokusere på 10 runder av gangen. Tror den eneste plassen jeg ikke hadde vondt var i øret. Ellers var det smertefullt, tortur fra en annen verden. Heiarop og støttende ord fra medløpere og ansatte + Are var utrolig godt!

Jeg mistet tellingen på femte runde, så takk for ark og penn. Slet litt med å holde pennen i ro. Eller, jeg klarte knapt stå i ro. Det dirret i hele kroppen. Fy søren så vondt. Jeg innså at jeg aldri kom til å nå 100 ganger. Det smertet litt, men samtidig visste jeg at jeg ikke kunne gjort det bedre. Nå gjaldt det å holde ut tiden. Jeg er så sliten, så fryktelig sliten. Samtidig er jeg egentlig stolt av meg selv. Dette var absolutt ikke enkelt for meg. Jeg har aldri vært en langløper, og har ikke kommet så langt i løpetreningen min. I perioder er jeg så sliten at tårer presser på. Det er tårer av slit og stolthet.

En ansatt, Catalina spurte hva målet var. Jeg måtte jo si at jeg hadde som mål å nå 100 ganger, men jeg måtte innse at det ikke var mulig. Hun tilbydde seg å vente på meg sånn at jeg skulle klare 100 ganger. Jeg måtte tenke på det, og jeg var jaggu sikker på at jeg skulle gå helt til jeg klarte 100 ganger. For en tulling jeg er. Neste gang jeg ser Catalina har hun heldigvis et annet forslag. Jeg var solgt! Hun og et knippe andre ansatte bestemmer seg for å gå mine manglende runder. Så her trør Simon til og holder følge med meg. Ikke bare det, så går Jørgen, Isak og Ida også runder for meg.

Klokken 17:00, 5 timer, 30 minutter og 15 sekunder senere har jeg 86 runder. Simon, Catalina, Jørgen og Isak går 14 runder til sammen. Totalt hjelper de meg å samle inn 8000kr til Kreftforeningen. Jeg alene samler inn 6880kr.

Så var det å komme seg hjem. Jeg syklet 5,3 kilometer til The Edge, og det betyr vanligvis 5,3 kilometer hjem også. Alt annet enn enkelt. Da var det fantastisk å legge seg i badekaret med en boks Cola.

Én ting jeg ikke helt var forberedt på var blemmer. Du tenker kanskje på føttene. Vel… i starten gikk det veldig fort ned trappene. For å holde god fart, var det nødvendig å holde seg fast når vi måtte ned trappegangen. Den svinger mot høyre. Hver gang den svinger, holder jeg meg fast i gelenderet, med høyre hånd. Gjentatte slike svinger, setter spor. Ja, det var en sviende opplevelse i dusjen.

Til sammen ble det notert 3319 toppturer. Det betyr rundt 265 000 til Kreftforeningen. Fantastisk!

Så, jeg kan vel ikke være skuffet. Jeg klarte ikke 100 ganger alene, men jeg fikk heldigvis hjelp av flotte og engasjerende ansatte på The Edge. Og jeg gikk flest runder av samtlige, så jeg er stolt! Jeg var ikke god nok for å klare 100 ganger. Denne gangen. HAHAHAHA. Denne gangen. Skal jeg gjøre dette igjen? Ehh, nei… eller kanskje…

Torsdag 16. mai er det et trappearrangement på The Edge i Tromsø. Arrangementet er til inntekt for Kreftforeningen (ikke mitt prosjekt). Løpet, eller vandringen starter helt i bunnen av hotellet, også kjent som grunnplanet. For hver gang du kommer deg fra bunnen til 12. etasje (én runde), donerer utvalgte bedrifter 80kr til Kreftforeningen.

Vandringen starter 1130 og varer til 1700. Jeg har selvsagt tenkt å være der fra start til slutt. 5,5 time.

Som de fleste nå vet, har jeg tenkt å løpe opp og ned Kilimanjaro på under 24 timer. Fjellet rager 5895 meter over havet, men starten er på 1640 meter over havet. Det betyr at jeg skal løpe 4255 høydemeter. Du skjønner kanskje tegninga?

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Fra bunnen til 12. etasje, på The Edge, er det 43 høydemeter. Hvis jeg skal klare 4255 høydemeter, må jeg løpe 98,9 ganger opp og ned. Jeg runder opp til 100, hvilket betyr 4300 høydemeter. Jaja, tenkte jeg. Det må vel være mulig. Men så kom jeg på vinduet, altså tidsvinduet. Det er på “bare” 5,5 timer. Med 100 ganger opp og ned har jeg skarve 3 minutter og 18 sekunder på å komme meg fra bunn til topp til bunn.  Det må jeg gjøre 100 (eller 98,9) ganger for å klare 4255 høydemeter.

Henger du med? Halverer jeg 3 minutter og 18 sekunder, er jeg på 1 minutt og 39 sekunder. Da bruker jeg halve opp, og halve ned. Rekorden min, fra 3. etasje til 12. etasje er på rundt 50 sekunder. Da løp jeg i behersket tempo. Klarer ikke 100 ganger i den farta. Dessverre må jeg løpe fra 1. etasje (lobby), så full pinne fra 1. til 12. går nok fort på 1 minutt og 30 sekunder.

Det virker veldig usannsynlig med 100 ganger. Men jeg ville ikke helt gi meg. Det er 190 trappetrinn, og jeg har 198 sekunder på å komme opp og ned. Det betyr ca. ett sekund i hvert trappetrinn. Et halvt sekund opp, og et halvt sekund ned. Det må vel være mulig?

En annen faktor jeg har glemt, er folkemengden. Det blir kø. Jeg kan jo ikke akkurat bølle meg fram. Ergo er det litt vanskelig å beregne hvor mange ganger jeg klarer. Én ting er sikkert. Jeg skal holde på helt fra start til slutt, og målet er 100 ganger.

Bli med du også!
https://www.facebook.com/events/649600735453895/

Først vil jeg bare påpeke at jeg ikke er Liverpool-supporter. Ikke i nærheten. Jeg er, og har alltid vært Manchester United-supporter. Manchester United og Liverpool har alltid vært rivaler, og vil nok for alltid være det. Det samme gjelder supporterne. Det er sjelden en Liverpool-supporter skryter av Manchester United, eller motsatt. Det er vel heller motsatt, at det blir mye drittsnakking. Så er det, det jeg skal nå? Snakke dritt om Liverpool fordi mitt lag sliter? Nei. Så hva er poenget? Heng med.

Jeg har lenge vært opptatt av å tro på seg selv. Kraften i å tro på noe er sterkere enn mange tror. Jeg vil ikke være med på å snakke dritt om andre, men et overtall av personer jeg ber ha troen på seg selv, fnyser av det. Det er bare tull, det er bare humbug. Placebo er for eksempel ikke tull, og forskning støtter placebobehandling. Placebobehandling betyr at du blir behandlet med et stoff som absolutt ikke har til hensikt å gjøre deg frisk, f.eks ei sukkerpille. Hvis du forventer at du blir frisk av pillen du fikk, fordi du tror du får medisin som gjør deg frisk, så er det nettopp troen som gjorde deg frisk.

Vi har tilgang til en del kjemikalier i hjernen vår, og det er nettopp disse kjemikaliene som blir laget når du tror på noe sterkt nok. Ett av stoffene er dopamin, og det er det også forsket på. Jeg skal ikke utbrodere noe mer, men gjør et google-søk – gjerne på google scholar.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Okei, så hva har dette med Liverpool å gjøre? Var det noen som la merke til hva som sto på t-skjorta til Mohamed Salah? Never give up. Salah hadde troen. Han hadde troen på at Liverpool skulle vinne sammenlagt. Barcelona ledet 3-0 etter oppgjøret i Spania. Normalt sett er det relativt vanskelig å komme tilbake fra dette. Liverpool måtte score minst tre ganger. Fire for å gå videre. Bare ett mål fra Barcelona, tvinger Liverpool til å måtte score fem (på grunn av bortemålsregelen). Liverpool vant 4-0.

Så hva betyr det? At Liverpool er et bedre lag en Barcelona? Ikke nødvendigvis, men i denne kampen var de bedre. De vant jo 4-0. Så hvordan er det egentlig mulig? Det burde jo være enkelt for Barcelona å ikke slippe inn tre mål, og ditto vanskelig for Liverpool å score fire. Men de klarte det, og her kommer fasiten.

De hadde troen på det. Samtlige spillere hadde troen på at de skulle klare å score fire mål. Hvis Barcelona klarte det, så skal jaggu Liverpool også klare det. Spillerne hadde troen, trenerne hadde troen og supporterne hadde troen. Dette skulle de klare. Samtlige spillere hadde motivasjon for å vinne. De ville vinne. Det betydde noe. Salah sin t-skjorte smittet i hvert fall, det er jeg helt sikker på. En slik tro smitter, og det er viktig. Laget sto samlet, og vant.

Det blir bare antakelser, men jeg tror Barcelona tok for lett på det. De tapte i fjor, på samme måten. Ledet komfortabelt, men rotet det vekk. I år skulle de ikke gå på samme smellen. Men de var ikke godt nok forberedt. De trodde ikke sterkt nok på det. Det eneste de trodde på, var at det ikke skal være mulig å gå på samme smellen i år også. Dessverre er det ikke godt nok.

Igjen, bare antakelser, men jeg tror spillerne og trenerne på Liverpool visualiserte en seier. De forberedte seg godt. De lot aldri negative tanker ta over. De lot de positive tankene være i overtall. Det gjør noe med hjernen. Det øker mengden dopamin, og dopamin gjør deg bedre. Bare slå det opp. Liverpool var rett og slett forberedt, både fysisk og mentalt.

Jeg er imponert, Liverpool!

Nå ble dette langt, men jeg håper du enda er her. Dette handler ikke nødvendigvis om fotball, men om å ha troen, for den er jaggu sterk. Aldri gi opp! Sett deg mål og bestem deg for å klare det. Du klarer det! Drøm, sett deg mål, motiver deg, planlegg, visualiser, ha troen. Dette er enkelt, dette klarer du!

Jeg avslutter med favorittsitatet mitt, av Richard Bach:

You are never given a dream without also being given the power to make it true. You may have to work for it, however.

Ikke Kilimanjaro, men tur til Kilimanjaro. Det hadde virkelig tatt seg ut med Kilimanjaro i hagen… humoren på topp, altså…

Jeg reiser ikke alene, men med 13 andre. Så dette blir kult. Men det er bare jeg som skal løpe opp. I hvert fall foreløpig. Det første som skjer er at vi alle 14 skal gå opp. Sakte. Dette er akklimatiseringsturen, som jeg så fint kaller det. For de andre blir det vel… fjellturen, antar jeg. For min egen del må jeg bruke denne turen godt, for det er grunnlaget for løpeturen. Er jeg ikke tilstrekkelig akklimatisert, kan jeg fort havne i skikkelig trøbbel under løpeturen.

Denne akklimatiseringsturen skal ta 7 dager, det er i hvert fall det vi har valgt. Vi bruker 5,5 dag opp, og 1,5 dag ned. Vi går Machame-ruten, eller Whiskey-ruten som den også kalles. Så her skal det drikkes til topps!

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Etter 7 dager er vi tilbake ved foten av fjellet. De andre gjør seg klar for safari, mens jeg gjør meg klar for å løpe opp. Men først skal jeg hvile. Jeg aner ikke hvilken påkjenning dette kommer til å bli, så jeg har ikke bestemt meg for når jeg skal løpe opp. Det blir enten 1, 2 eller 3. februar (2020). Når det gjelder rutevalg for løpeturen, så er ikke det bestem enda.

Så nå gjelder det å trene og forberede seg godt. Om litt over én måned reiser jeg til Ecuador for å teste meg selv i høyden. Jeg er spent på hvordan det føles å være i høyden. Jeg har jo bare vært 3200 m (Entoto, Ethiopia). I Ecuador skal jeg minst på 4700m, så får jeg vurdere om jeg skal på noen av de andre fjellene som er høyere. Uansett hvilket fjell jeg velger, så skal jeg også trene i høyden for å se hvordan det føles.

For en liten tid tilbake ble jeg kontaktet av Kreftkompasset ( www.kreftkompasset.no). Det drives av to sykepleiere som ønsker å bidra til bedre oppfølging av personer som overlever kreft, etter behandlingen er avsluttet. I dag opplever mange at de blir overlatt til seg selv, og det ønsker Kreftkompasset å gjøre noe med.

Kreftkompasset ønsket å prate med meg om mitt prosjekt. Kreftkompasset ønsker å gi oss et innblikk i kreftens hverdag. Kreftpasienter, behandlede pasienter, pårørende, etterlatte, helsepersonell og politikere. Jeg har en historie. Jeg har en plan, en drivkraft. Dette fanget Kreftkompasset sin interesse.

På et hotellrom i Oslo, inviterte jeg to jenter. Ja, altså, ikke på den måten. På rommet ble jeg noe avkledd. Okei, dette er ikke en erotisk novelle. Jeg delte min historie og min motivasjon. Denne historien er nok ikke kjent for veldig mange, men bruddstykker er nok sikkert kjent. Hvis du vil høre litt om meg, høre hvorfor jeg velger å løpe opp og ned Afrikas høyeste fjell, og samtidig samle inn penger til kreftsaken, kan du høre på podcasten til Kreftkompasset. Datoen når podcasten sendes, er ikke helt klart, men en gang i juni får du høre meg jabbe i vei. PS: Du får nok også høre meg med en liten klump i halsen.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det ene målet mitt er å få nasjonal oppmerksomhet for prosjektet mitt. Det er ikke hverdagskost å løpe opp og ned Kilimanjaro. Jeg håper å utnytte dette, ehh… gøyale prosjektet mitt til å nå, det andre, målet mitt på én million kroner til kreftsaken. Jo flere som kjenner til prosjektet mitt, jo flere vil forhåpentligvis gi støtte når innsamlingsaksjonen starter (på høsten en gang).

Så nå begynner jakten på oppmerksomhet. Som om det ikke allerede har startet… “nakenbildene” slo ikke helt an (eller gjorde de det?) verken positiv eller negativt. Eller, jeg fikk noen hyggelig kommentarer. Så gjerne tips aviser, tv og radio om prosjektet. Jo flere som “maser”, jo større er vel sjansen for at noen synes at dette burde få mer oppmerksomhet. Kanskje noen toppbloggere finner dette interessant og sprer det gode budskap.