fjelltoppen

Først vil jeg starte med å fortelle hvilken idiotisk idé jeg fikk i februar da jeg sendte mail til Ida (hotelldirektør) for å høre om det skulle være et trappeløp i år på The Edge. Og det skulle det. 11. mai. Jeg sjekket tidspunktet for sendt e-post. Det var absolutt ingenting som skulle tilsi at jeg var tvungen til å sende den e-posten. Så kom neste tullete idé. Jeg spurte lederen min om jeg kunne få fri 11. mai. Og det fikk jeg. Makan til manglende konsekvenstenkning fra meg skal du lete lenge etter.

Jeg hadde to mål. 100 ganger opp og ned (haha, for en tufs jeg her), samt å fullføre 6 timer opp og ned i trappene. Det er 190 trappetrinn og 43 høydemeter. Det er 4 år siden sist jeg bega meg ut på trappeløpet. Den gang hadde jeg “bare” 5,5 timer til rådighet. Jeg antar jeg hadde glemt hvordan jeg hadde det da, for jeg hadde det sånn passe greit i dagene før årets trappeløp. Jeg gruet meg, ja, men det går helt fint – tenkte jeg.

I ukene før tror jeg at jeg er godt trent for trappeløpet. Jeg sniker i treningsdagboken min og innser at jeg var langt bedre trent for distanser i 2019 enn i 2023. Nå kan jeg begynne å skylde på en semi-lang rekk med faktorer som har endret treningen min. Jeg velger å gjøre det på slutten av innlegget. Eller ikke i det hele tatt. De som er nysgjerrige kan jo spørre.

Klokken er 11. De første rundene går veldig bra. Jeg tar doble trappetrinn. Egentlig ganske idiotisk, men jeg vill holde tidsskjemaet til 100 ganger. Så begynner køen. Det er mange, veldig mange folk i trappene. Jeg innser allerede nå at skjemaet ryker. Jeg føler jeg har dårlig tid, så jeg orker ikke sjekke hvordan jeg ligger an. Jeg tenker jeg vil forhøre meg om muligheten for å bruke en baktrapp for å komme ned. Dessverre er det for mange barn på trappeløpet, så den ansvarlige ønsker ikke å la, den ellers låste døra, være åpen. Kanskje like greit. Jeg tenker jo at det er 100% lavmål å tro at en baktrapp, der jeg kan løpe ned alene, ikke vil gjøre de 6 timene noe bedre. Jeg hadde nok bare gått på en solid smell, for køene gjorde bare at jeg fikk litt pause.

Etter de første turene ligger jeg på rundt 80% i makspuls – som er roligere enn i 2019. Jeg tenker det er greit. Det skyldes nok også alle folkene i trappa. Allerede etter bare 30 minutter tenker jeg at 100 ganger opp og ned ikke er mulig. Men plutselig blir det mindre folk. Gjett hva jeg gjør? Ja, korrekt. Jeg setter opp farta. Gjett hva som skjer? Ja, pulsen går opp. Gjett hva som så skjer? Jeg fortsetter bare. Og siste gang: Gjett va som skjer nå da. Jepp, veggen. Jeg møter veggen. Det står 1:15:00 på klokka. Hva i heite, huleste gjør jeg nå? Hva pokker!? Det er ikke bare 30 minutter igjen. Det er 4 timer igjen og, OG 30 minutter!!!! Jeg klarer i hvert fall 30 minutter til. Men 4 timer!? Hva er det jeg har begitt meg ut på?! Jeg innser jo nå at jeg definitivt ikke er trent for distanse. Jeg innser også at jeg fullstendig korka. Sånn helt seriøst. Jeg er jo dum! Uansett, jeg må spise litt, og åpner en mandelstang i bunnen av hotellet. 4-5 minutter senere er jeg på bunnen igjen. Fortsatt mandelstanga i kjeften. Fy søren, så tørr den er – selv etter en runde med vann og en runde med en blanding av vann, eplejuice og lime. Jeg er mer sliten av å tygge og svelge enn å gå opp og ned trappene.

I noen runder etter sandslottet jeg spiste blir det litt prating med medløpere. Jeg glemmer at det er tungt. Jeg glemmer at det gjør litt vondt. Plutselig står det 1:48:00 på klokka. Fantastisk, tenker jeg. Men nå blir det tungt. Ehh, tyngre. Adele, den eldre dama, Kaja og Maya er på forskjellige steder hele tiden, så praten uteblir. Men det er godt å se kjente fjes nå og da. To andre menn går også opp og ned i lang tid. Her blir det stort sett bare korte, motiverende ord til hverandre. Det nærmer seg 2 timer, og jeg må ta meg vann på toppen. Det gjorde jeg ikke i 2019. Da drakk jeg bare min egen drikke nederst.

Det har gått 2 timer, og jeg har akkurat klart 32 runder. Det er 60% igjen. Teoretisk sett skal jeg klare 96. Med en siste innspurt skal 4 runder gå på rundt 15 minutter. Herre, jesu, faderens navn så naiv jeg er. Tenk at jeg er optimistisk nok til å tro at jeg skal klare det. Innvendig flires det i skjul. Det er hånlig latter. Tenk å være så utrolig godtroende. 96 runder opp og ned. HAHA! Ikke lenge etter den famøse optimismen er jeg på bakkeplan igjen. På tur opp begynner jeg å bli kvalm. Føler meg rar i kroppen. Det blir ikke bedre på de neste turene. Jeg må sette meg litt på toppen. Sliter med å stå. Jeg blir svimmel, og lurer på det er over. Havner jeg på sykehus nå? Er dette sunt? Ida spør om jeg trenger noe. Jeg må bare si fra hvis det er noe. På de neste turene spør hun om det går bra med meg. Det eneste jeg klarer å si er at det visner innvendig. Og det gjør det. Det er virkelig ille nå! Ikke halvveis engang…

3 timer er passert. Jeg får en smoothie og proteinshake. Ida er så snill og omtenksom som fikser. Smoothien var fantastisk. Den trengte jeg. Videre sliter jeg med å få i meg proteinshake, nøtter, sjokolade og jordbær. Jeg har bare passert 42 runder. 10 runder på én time mot 16 de to første. Noen har gått på en smell. Gjett hvem. Nå ligger jeg an til 84 runder på 6 timer. Jeg slår ikke meg selv fra 2019. Det er skikkelig skuffende å ikke klar 100, og i hvert fall ikke 86 fra 2019. Nå må jeg bare holde ut i 3 timer til. Jeg vet ikke om det er mulig. Jeg sjangler og er småsvimmel hele tiden. Jeg føler jeg drikker bra, men kroppen skriker etter drikke. Likevel blir jeg kvalm hver gang jeg drikker. Marie står på toppen og heier. Hun har så masse energi. Det er så godt. Tusen takk!

Nå blir det alvorlig tungt. Jeg er nærmest på gråten, så sliten er jeg. I bunnen av hotellet har Ida skrevet ut et stort bilde av meg med teksten om at jeg er rå. Jeg blir rørt. Det er så hyggelig at alle heier og støtter meg. Jeg føler jeg bare skuffer alle siden jeg ikke klarer 100 opp og ned. 3,5 time er passert. Det går så sakte nå. Jeg makter ikke å gå raskere. I tillegg kommer krampa i leggene sigende. Aldri hatt før. Er det alderen? Faen, er jeg så gammel?! Bare det å tøye leggene er et mareritt, for jeg sliter med å stå. Og nå kommer sikkert snart mannen med ljåen og henter meg. Marie, Brage og en til jeg ikke fikk navnet på står på toppen og heier på meg. For et fantastisk energinivå. Det gir energi, og det er så supert med alle som motiverer.

På rundt 4 timer begynner jeg å se målstreken. Nå er det bare 40% igjen. Det er likevel lenge igjen. Jeg fatter ikke hvordan jeg skal klare det, for jeg er så sliten. I 2019 tok jeg 15 minutter av gangen. Nå tar jeg faktisk trinn for trinn. Jeg må dra meg opp etter hendene og støtte meg til rekkverket. Det merkes godt på den øvre delen av ryggen. Hvorfor jeg har vondt i nedre del, vet jeg ikke. Men det har vel noe med de forpulte trappene å gjøre!!! I en periode må jeg sette meg ned for hver eneste topptur. Det gjør det bare fryktelige mye verre å komme seg opp igjen. Hver jævla gang blir jeg svimmel og må konsentrere meg for å ikke ramle. Så gjelder det bare å komme seg ned igjen. Hvert trappetrinn serverer smerte i legg og rygg.

Jeg blir heiet på i bunnen og på toppen. Det motiverer. Jeg gir meg ikke! Det har gått over 4 timer. Jeg tar frem telefonen og sender en melding til Ragna. Min kjæreste, samboer og kone. Hun kommer med positive ord, jeg serverer kun det negative. Jeg er død innvendig. Det eneste jeg ser frem til nå er Ragna og barna mine som skal hente meg. Det er så tullete teit. Jeg er på gråten etter bare 4 timer med gåing i trapper. Fy søren for en sentimental pus jeg er…

Klokka har passert 15:30. Folk er ferdige på jobb og vil ta seg runder i trappa. Én etter én suser forbi meg. Samme person suser forbi meg både to og tre ganger. Vet ikke hva jeg skal tenke om det. Øker jeg tempoet litt hugger det i leggene. Jeg må tøye flere ganger. Dæven, steike om jeg må gi meg på grunn av krampe. Det skjer ikke. Jeg skal holde på i 6 timer. Dessverre innser jeg at jeg ikke er i nærheten av 86 runder, så nå må jeg bare fullføre.

Det har gått 5 timer. Bare én time igjen! Jeg er på 60 runder. Jeg må klare minst 70. Det burde gå. Bare det at jeg nå vet jeg må opp og ned de forbaska trappene 10 ganger, gjør meg dårlig. Jeg må stoppe mitt i trappa og henge litt med hodet. Jeg har sluttet å dra meg opp etter rekkverket. Ikke fordi jeg har mer krefter, men fordi ryggen krangler med meg. Fordømte pingle! Jeg tenker på alle som løper ultramaraton på 6, 7, 8 timer og mer. Hva med de som løper 24-timers løp? Og de løper. Jeg går, i bare 6 timer.

Det er 20 minutter igjen. Jeg ser etter Ragna og ungene. Jeg har passert 68 runder. Jeg må lukke øynene på vei opp til neste passering. Må holde meg fast. Det svir. Gjør vondt! I bunnen av trappa ser jeg familien. Jeg får en klump i halsen. Det blir kyss og klem. Jeg tar med meg familien opp til passering 70. Nå er det snart over. Vi kommer oss opp. Jeg får ny energi. Har 3 minutter igjen. Jeg kommer meg ned og opp igjen til passering 71. Ida slår følge med meg opp. Hun går jaggu fort. Fortere enn hva jeg ville gjort alene. Der, nå er jeg oppe! 71 ganger. Skuffende, men jeg samlet inne 4970 til Vardesenteret. I tillegg gikk det 27 personer opp for meg, så det totale endte på 98… Det er for en god sak, og jeg er veldig glad jeg kan bidra med noen kroner.

Fikk jeg det jeg ønsket meg? Jeg liker å presse meg. Jeg liker å ha det vondt, men samtidig hater jeg det når det står på. Jeg gikk virkelig ut av komfortsonen min i dag. Jeg sitter igjen med en mestring over å ha klart det. Uansett hvor vondt jeg hadde det, så skulle jeg gjennomføre. Og det klarte jeg. Jeg fryktet litt at jeg bare skulle kollapse. Jeg har et sterkt hode. Jeg er mentalt sterk, og det vil jeg ta med meg videre i livet. Viljestyrke. Gevinsten å fullføre er så uendelig mye større enn skuffelsen av å gi seg. Selv om jeg ikke klarte 100 ganger, så er jeg stolt over at jeg fullførte 6 timer.

Vel hjemme må barna legges. Ragna tar det meste. Jeg må late meg på sofaen. Men jeg bidrar likevel litt, for det vil jeg. Men jeg er likbleik og veldig sliten. Endelig er barna i seng, og jeg kan late meg enda mer. Det blir pizza til kvelds. Det hjalp med noe fast føde som ikke føltes som kanel i kjeften.

Endelig i seng! Kjenner at en tå er vond. Drar til meg foten for å kjenne. Ahhh, krampe, krampe!!! Det hugger til på innsiden av låret. Jeg strekker ut foten. Prøver på nytt igjen. Krampe!! Jeg strekker ut foten og bøyer meg frem i stedet. Krampe igjen, men denne gangen under foten. Nei, jeg må bare legge meg flatt, og ikke røre meg. Over og ut.

Klokken 01:ett eller annet våkner jeg av krampe i leggen. Jeg stønner litt mens jeg strekker leggen. Da hjelper. Så sovner jeg. Klokken 4 skal jeg opp. Må snu døgnet før nattevaktshelg.

Tusen takk til Ida som hadde ordnet hansker til meg. Hun hadde lest blogginnlegget fra 2019. Da pådro jeg meg blemmer på veien ned. Hanskene var til god hjelp. Så tusen takk, Ida!

Jeg har allerede bestemt meg. Til neste år skal jeg gjenta galskapen, men da skal jeg pinadø være bedre trent for distanse, for jeg orker ikke å ha det så vondt flere ganger!

For et fantastisk arrangement Clarion The Edge og Kreftforeningen har ordnet til inntekt for Vardesenteret: https://kreftforeningen.no/vardesenteret/tromso/

Av det jeg kan se, ble det gått over 3000 toppturer, og det ble samlet inn over 200.000,- til Vardesenteret. Helt fantastisk!

Jeg skal gjøre det igjen. I linken nederst kan du lese om hvordan jeg hadde det etter 5,5 timer i trappene på The Edge i 2019.

I år, 2023, skal jeg gå i 6 timer. Ikke fordi jeg vil, men fordi arrangementet varer i 6 timer. Som jeg gleder meg! Nei!! Nei og nei! Nei!!

Hvorfor skal du gjøre det da? Det er et spørsmål som ofte blir stilt, ikke av andre, men av meg. Jeg lurer tidvis på hvorfor det er jeg som stiller meg det spørsmålet, og ikke andre. Den eneste forklaringen jeg har er at folk mener jeg er “rape tuillat”, som vi sier her oppe i nord. Jeg har lenge vært en som søker utfordringer, som ønsker å utvikle meg og som vil opp og frem. Jeg liker også å gå utenfor komfortsonen min. Så lenge jeg vet at det kan gi meg noe positivt tilbake. Da jeg i 2019 meldte meg på trappeløpet, visste jeg ikke hva jeg gikk til. Nå vet jeg derimot at det blir hardt, og bare derfor er det en verdi i å gjøre det igjen. Tross den smerten jeg vet jeg kommer til å møte, så velger jeg å stille opp. Klarer jeg 6 timer, opp og ned, i trappene på The Edge, så vet jeg at jeg klarer veldig mye annet også. Jeg vil få en mestring og en stolthet jeg lenge vil leve på. Jeg vil også få en stølhet som jeg må leve en stund med. Selv om jeg i veldig mange tilfeller har troen på meg selv, så hjelper det å gjennomføre. Ikke bare fortelle meg selv at jeg klarer det.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

I år har jeg ikke samme forutsetninger som i 2019. Da hadde jeg flere treningstimer bak meg. Jeg har riktig nok mange treningstimer bak meg nå også, men fokuset har vært på korte øker. Det hjelper på, men ikke i så stor grad når jeg skal gå opp og ned i trapper i 6 timer. Derfor er jeg veldig spent på hvordan det kommer til å gå. Eventuelt, hvordan jeg kommer til å gå…

Flere bedrifter har gått sammen for å støtte Vardesenteret ( https://kreftforeningen.no/vardesenteret/tromso/ ) i samarbeid med Kreftforeningen. Til sammen gis det 40,- pr topptur i trappa. Det er mindre enn i 2019, men den kjente pandemien har endret økonomiske forutsetninger for bedrifter. Men det er lov å håpe flere bedrifter kan bli med. Jeg forhørte meg om muligheten for at bedrifter bidrar med noe ekstra om jeg klarer målet mitt – 100 ganger opp og ned. Dessverre var det ikke ressurser til det. Men Clarion The Edge lover 2000,- ekstra om jeg klarer det. Jeg klarte 86 i 2019. Nå har jeg 30 minutter mer. I samme tempo som i 2019, burde jeg nå klare 93. Så er spørsmålet. Klarer jeg litt over én tur ekstra i timen? Min umiddelbare tanke er nei. Og det er ikke fordi jeg ikke tror på meg selv, men fordi jeg er realist. Det var helt grusomt sist, og nå har jeg ikke samme mengde trening i kroppen som sist. Bare det å gå opp og ned i 6 timer vil være en bragd for meg selv. 100 ganger blir en bonus, og 2000,- ekstra til Vardesenteret hjelper. Hadde helt ærlig håpet på mer fra flere bedrifter. Så hvis du kjenner noen som vil spytte i ekstra, så gi beskjed.

Herligheten finner sted på Clarion The Edge, torsdag 11. mai klokken 11-17.

Du kan lese mer om arrangementet her:

https://www.facebook.com/events/922963828942075

I år tar jeg buss til, og bil hjem!

Det ble 3698 høydemeter og 6880,- til Kreftforeningen

Som ventet fikk jeg noe kritikk fra enkelte etter innkjøpet av elsykkel. I tillegg falt det ikke i god jord at det legges ut som trening. Den lille kritikken anser jeg som et resultat av uvitenhet. Jeg tar det overhodet verken tungt eller seriøst, for jeg har gode grunner for å benytte elsykkel fremfor ikke-motorisert sykkel. Når det er skrevet, så kommer jeg absolutt ikke til å kvitte meg med sykler uten motor.

• Jeg bruker elsykkel når det er veldig glatt ute. Alternativet har tynne hjul og få pigger. Elsykkelen sitter mye bedre med brede dekk og fullstappet med pigger.
• Jeg bruker elsykkel når det er dårlig føre ute. For det første har elsykkelen demping. Jeg rister ikke i stykker som jeg gjør på cyclocrossen uten demping. For det andre er ikke elsykkelen (med sine 2,6″ brede dekk) like følsom for ujevnheter på vinterføre.
• Jeg bruker elsykkel når jeg sykler barna til og fra barnehagen. Ikke-motorisert sykkel fungerer, men på vinteren er det et slit.
• Jeg bruker elsykkelen som restitusjon. Jeg bruker langt mindre krefter når jeg sykler med motor enn om jeg ikke hadde hatt det.

Nå jobber jeg turnus, så jeg har ikke helt kontroll på hvor mange i uka jeg sykler, men det blir fort 4-5 ganger. Skal jeg sykle uten motor vil 4-5 ganger blir nesten 100km (3-4 timer) i uka. Det er ikke spesielt mye, men uten motor vil det merkes. Og det har jeg jo erfaring med, for jeg har i alle år syklet uten motor. Alternativet er jo selvsagt å sykle rolig, men det vil tar for lang tid. Uten motor påvirkes tiden av vær og vind. Med elsykkel er tiden til og fra jobb ganske stabil. En annen enorm fordel med elsykkel er sykling på dårlig brøytet vei –> En lek. Uten motor –> Et helvete.

Hadde jeg blitt bedre trent uten elsykkel? Tja. Jeg sykler jo ikke bare, jeg løper også. Jeg merker at jeg har mer overskudd etter ei uke med elsykling enn ei uke uten motor. Jeg har mer overskudd på løpsintervaller og føler meg mindre sliten når jeg går i fjellet. Det skal også nevnes at jeg bruker ikke-motorisert også når føret tillater det. Når jeg er djevelsk godt trent, så kan det hende jeg kan sykle hver eneste dag uten motorhjelp uten jeg skal bli nevneverdig sliten.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Så var det disse mytene da.

• Elsykling er ikke trening
  • Tull og vas. De fleste elsykler har fire innstillinger, der den høyeste gir ganske mye hjelp. Her kan du sykle uten å forbrenne så mange kalorier. Men, du kan også velge å tråkke litt ekstra på, og da blir du svett – også når motoren er stilt på maks hjelp. Du kan også selv velge å sykle med minimal hjelp. Valget er i grunnen ditt. Du kan velge å bli sliten eller å ikke bli sliten. Det er denne valgfriheten jeg vil ha. Når jeg har trent tungt eller skal trene tungt, velger jeg mer hjelp enn ellers. Summen er at jeg i det minste får beveget meg, samt at jeg faktisk blir litt svett.

• Du kommer ikke i form med elsykling
  • Bare tull. Det viser seg at det er lettere å velge sykkel med motor når du har den tilgjengelig enn om du ikke hadde hatt elsykkel. Som jobbsykkel sykler du oftere på jobb med elsykkel enn om ikke hadde hatt motorhjelp tilgjengelig.  Jeg sykler i hvert fall oftere på jobb nå enn før jeg fikk elsykkel.

Det finnes langt flere myter, men anser dem ikke så veldig relevant i forhold til budskapet mitt.

Elsykkel er ingen moped, du må faktisk bruke egen kropp for å komme deg fremover. Du velger selv hvor mye du vil yte og hvor mye sykkelen skal yte. Siden elsykling i all hovedsak ikker utmattende, er det nemlig lettere å velge den hver dag. Trening hjelper, og er den beste medisin mot god helse. Hvis trening hadde vært ei pille, hadde alle tatt den. Derfor er det ganske forbausende at så mange ikke trener mer enn de gjør.

En rolig elsykkeltur med maks hjelp er bedre for helsa enn å kjøre bil.

Akkurat nå føler jeg et press. Dersom jeg ikke blogger, slettes bloggen. Ikke av meg, men av blogg.no. Det hjelper ikke at det står mye bra her, for oppdateres den ikke må den bort. Jeg ser på dette som en spark i baken. Det har jo alltid vært meningen å blogge for å holde interessenter oppdatert, men viktig å prioritere…

Høsten 2020 og vinteren 2020/2021 gikk jeg mye i motbakke. Jeg tok med meg et dekk og dro det etter meg. God trening. Det merket jeg spesielt sommeren 2021. Det var relativt lett å trene i motbakker. Det var riktig nok tungt, men det var ikke et slit. Høst 2021 og vinteren 2021/2022 brukte jeg mye tid på mølle. Flatt og noe stigning. Det merker jeg nå. Motbakketrening er tungt. Lårene svir og jeg tror det er noe galt. Fordelen er at jeg har bedre fart på flata.

Sommeren 2022 satt jeg ny rekord på 5km på 18:45. Det etter rundt 30 minutter kupert oppvarming. Hadde ikke engang planlagt å løpe 5km. Jeg tror jeg kunne løpt enda raskere den dagen, så sommeren 2022 var jeg nok god for rundt 18:30. Noen uker senere tråkket jeg over – nok en gang. Det satt en stopper for kontinuitet i treningen. Jeg mistet mye verdifull trening. Heldigvis er jeg nå tilbake, nesten helt skadefri.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Jeg synes det er vanskelig å sette seg mål, for jeg er usikker på hva jeg vil. Kilimanjaro 2.0 står selvsagt høyest, men når det blir er ikke sikkert. Det må passe med både familie og at en vennegjeng drar ned sammen for å gå på tur. Kortsiktige mål er jeg ikke så god på, men jeg har lyst å løpe 5km på under 18 minutter. Det er ikke mål jeg jobber bevisst mot, men tar det som en bonus. Det viktigste nå er å kunne løpe minst 21km på asfalt uten å få plager med hofta. Akkurat nå holder det stort sett med 8-9km før det blir plagsomt.

Nå som jeg har familie, og jobber turnus er det ikke kjempelett å få til godt med trening, så mye av treningen blir til og fra jobb. Jeg benytter turnusfridager og andre fridager til å få inn lengre økter og kvalitetsøkter. Målet er to intervaller i uka og to løpeøkter flatt. Resten blir rolige turer i fjellet, mølle og sykling (både vanlige og elsykkel), og totalt 6 timer. Dette skal være nok trening for å øke kapasiteten. Hvor grensen går for at treningen glir over i kun vedlikehold, er jeg usikker på, men noe mindre enn 3 timer blir for liten for min del.

I mitt neste innlegg skal jeg kverke noen myter om elsykkel.

Mange lurer kanskje på hva jeg gjør for tiden? Det er jo ingen aktivitet på bloggen. Det betyr likevel ikke at jeg holder på med noe, for jeg har fortsatt planer om å løpe opp og ned Kilimanjaro, nok en gang. Denne gangen skal jeg klare det på under 10 timer. Ellers er jeg blitt bioingeniør, pappa til ei lita jente på 2 år, kjærest til i dame på litt over 30, og snart tobarnspappa. Det er travle dager, så blogging er ikke høyest på prioriteringslista.

Jeg har meldte meg først på ultra! Tromsø Mountain Ultra. 50 km!! Mitt lengste løp noensinne er på «bare» 48,62 km. Høydemetrene var riktig nok 4.602m. Ultraen jeg nå skulle delta på er på puslete 1.700m (spørs om jeg benytter puslete når jeg ligger i badekaret og restituerer meg etter 50 km løping i terrenget).

En kompis av meg fikk høre at jeg skulle løpe ultra. Han mente dette passet meg perfekt. Her var det bare å peise på. Dagen etter fikk han vite at det var ultra, ikke halvultra jeg meldte meg på. Da fikk jeg bare «lykke til» tilbake, så jeg har nok tatt meg vann over hodet her. Men hell i uhellet fikk jeg en kjenning i kneet etter 27 km løping i fjellet, en uke før ultraen. Jeg begynte å tvile på denne ultraen. Jeg ville derimot fortsatt. Noen dager senere, og noen dager før ultraen løp jeg 6 km i fjellet, fikk jeg plutselig vondt i kneet, og jeg ble for alvor litt redd for 50 km. Det endte med at jeg løp halvultra i stedet… I badekaret etter endt løp, var jeg svært glad for at jeg ikke valgte ultra!

For de interesserte, så er resultatlista her:

https://live.eqtiming.com/55881#result:208474-0-1146737-1-1-

I vår og i sommer har jeg fått trent ganske greit. Utholdenheten øker langsomt, men det blir stadig bedre. Kondisjonen blir også bedre, så kontinuitet er nøkkelen her. Jeg drister meg til å si at jeg er i bedre form i dag enn i da jeg løp opp og ned Kilimanjaro i 2020.

Planen min fremover er å få mellom 5-10 timer trening i uka. Det kan selvsagt bli uker med færre eller flere timer. Familie, venner jobb og andre faktorer vil nok påvirke mengden her. Det viktigste er kontinuitet og variasjon i treningen. Jeg varierer mellom løping i motbakke (fjell), flatt/kupert på asfalt, terreng, mølle (på vinteren), styrketrening og sykling. Det kan fort bli både skigåing og roing på vinteren. Jeg ønsker også å gå på rulleski, men det nedprioriteres, spesielt når det foregår husbygging/veiarbeid i området jeg bor (her orker jeg ikke kjøre langt, og jeg foretrekker i all høyeste grad flat løype! Kan jo ikke bremse på rulleski…).

Videre blir det nok ikke Kilimanjaro før tidligst 2024. Det er lenge til, men det gjør absolutt ingenting. Jeg orker ingen ny opplevelse lik den jeg opplevde i 2020. Med andre ord vil jeg være i bedre form! Hvis du har glemt hvordan jeg hadde det, så kan du sjekke det ut her:

Etter å ha hatt rundt to løpeøkter i uka, bestemt jeg meg for at jeg skulle øke det til tre for å teste hofta. Det skulle begynne med en helt rolig tur i bakgården. Runden er på 4 km og nesten 400 høydemeter. Kroppen kjentes bra, men jeg tok det likevel helt rolig, for dagen etter skulle bli hard og lengre.

Jeg klarte selvfølgelig å drøye den så lenge at det begynte å bli mørkt, så jeg måtte ha med meg hodelykt. Enda en god grunn til å ta det rolig. På tur nedover begynner det å bli mørkere og mørkere, så her må det bare gå sakte. Gidder ikke risikere noe. Jeg svinger av hovedstien på tur ned mot veien. Her er det alltid litt slept. Det stikker en god del greiner opp, så det er både glatt og ujevnt.

Jeg tror for øvrig vi er vitne til karma i levende livet her. I timene før løpeturen valgte jeg å godte meg litt. Synnøve, søster til Ragna (kjæresten) skadet ankelen stygt på en løpetur i sommer. Hun sliter fortsatt, og har fortsatt en god stund igjen før hun kan gå normalt. Jeg hopper ned fra naboens platting. Etter en perfekt landing på begge føtter spør jeg Synnøve på en skikkelig eplekjekk måte (okei, det var ikke sååå eplekjekt):

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

“Kan du gjøre sånn her?”

Hun viser meg fingeren, før hun halter opp trappa med meg flirende bak henne.

Så til karmaen. Jeg vet ikke helt hva som skjer, men i lett og rolig jogg tråkker jeg over. Jeg tror jeg tråkker på ei grein. Jeg har dessverre lett for å tråkke over, så overtåkk på flat mark er fullt mulig. I de senere årene berger jeg meg alltid. Det blir en lett vridning, men ingen skade skjedd. Denne gangen var det ingen lett vridning.

På dette tidspunktet er det helt umulig å gå på foten. Jeg ligger på sofaen med foten nediset, hevet med kompress. Legevakta anbefaler meg å vente. Det er altfor lang kø på en lørdag. Greit nok. Det er sikkert ikke brudd, men jeg vil fortsatt være helt sikker.

Søndag morgen. Det er fortsatt like vondt. Jeg har ikke sovet særlig mye. Uaktuelt å stå eller gå. Jeg ringer legevakta, og sykepleieren er enig i at det er lurt med røntgen. Jeg stikker til legevakta, og legen kjenner på foten. Han er ikke akkurat varsom. Han er enig i at dette må røntgen se på. Jeg krykker meg opp til røntgen. Her er radiologene lite pratsomme. Du får kun nødvendig beskjed, og den siste beskjeden er å sette deg på venterommet og vente.

Etter 10 minutter kommer det noen ut.

“Røntgenlegene så ingen brudd, så da er du ferdig hos oss, og du kan dra hjem”.

Så gikk hun…

Mandag må jeg på skolen. Jeg kan, hvis jeg presser meg, stå på foten. Jeg kan til nøds gå, men da halter jeg veldig. Ulempen er at jeg ikke får på meg skoen, så jeg er nødt til å humpe rundt på krykkene. Det går greit. Jeg har jo tross alt erfaring…

Utover uka blir det gradvis bedre. Jeg kan fra tirsdag gå på foten, men må halte. Smertene er der fortsatt, og relativt vedvarende, og jeg er fortsatt ganske hoven. På torsdag går jeg på jobb. Jeg kan gå uten å halte, men det forutsetter flatt gulv uten bråe svinger. Det er svært merkbart at jeg er på jobb. Det hovner mer og mer. Jeg får beskjed av en sykepleier å ta på meg bandasjen.

Fargene er mer synlige nå. Smertene er de samme, og fortsatt like hovent. Kanskje har hevelsen gått litt ned øverst på leggen. Det er fortsatt smertefullt å gå i annet terreng enn paddeflatt og uten svinger. Det er svært følsomt, så bare lett stryk på foten er vondt. Det er derfor vondt å ha på sko. Jeg tviler på det er avrevne bånd, men det kan fort være strukket en del. Jeg gjør øvelser, og jeg planlegger en lett gåtur i dag på runden på 4 km. Jeg surrer foten inn i bandasje, tar med meg tape og gåstaver. Så håper jeg at jeg får på meg skoen. Gidder ikke gå i crocs…

Noen med erfaring? Når kan jeg begynne å løpe igjen uten fare for å gjøre noe verre? At jeg har smerter kan jeg tåle, men jeg vil ikke gjøre det verre.

Mange spør om det blir flere prosjekt, og det har jeg alltid sagt ja til. Hvilket prosjekt det blir har jeg ikke vært så sikker på. Når det blir har jeg heller ikke vært så sikker på. Jeg har vurdert flere prosjekter, men ingenting har i grunnen fristet så veldig. Det som derimot frister, er et nytt kilimanjaroprosjekt.

Hvorfor frister det å løpe opp og ned Kilimanjaro en gang til? Fordi jeg ikke klarte målet mitt sist, og fordi det er flere jeg kjenner – inkludert kjæresten min, som har lyst å bestige Kilimanjaro. Da hiver jeg meg med, akklimatiserer meg og så løper jeg opp og ned på under 10 timer. For det skal jeg klare. Denne gangen klarer jeg det. Hva er annerledes neste gang? Jeg er bedre trent og forberedt!

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Når det skjer er ikke bestemt, men det kan være alt fra 3 til 6 år. Jeg kommer ikke til å ha et seriøst treningsopplegg før en dato er fastsatt, eller til jeg i det minste vet årstall og måned. Etter min oppfatning trenger jeg ikke et seriøst opplegg nå i starten. Det jeg trenger er å gå mye i fjell. Jeg trenger mye oppovertrening. Én av grunnene til at jeg ikke orker noe seriøst treningsopplegg nå, er at jeg fortsatt sliter med hoften, så et seriøst treningsopplegg vil stadig stoppe opp. Til nå må jeg trene lysbetont og variert, samt lytte til kroppen. Til nå fungerer det fint. Det eneste jeg har mistet siden forrige prosjekt, er utholdenheten oppover. Kondisjonen har jeg stort sett enda.

Jeg kommer i tillegg til løpingen til å samle inn penger. Hvem det blir til bestemmer jeg meg ikke for nå, men det skal være innsamling til noe(n) som gir mening for meg. For meg var det meningsfylt å kombinere trening og innsamlingsaksjon. Ved å ha noe å trene mot, blir det lettere å trene, for det er ingen hemmelighet at trening ofte er et tiltak. Men når sant skal sies, så er det jo et godt tiltak…

Det er nå fem og en halv måned siden jeg kom hjem fra Afrika, løpeturen min opp og ned Kilimanjaro og med det avsluttet prosjektet mitt. Mange spør om jeg har begynt på et nytt prosjekt eller om jeg har planer om et nytt prosjekt. Jeg har ikke startet på et nytt prosjekt – det er ikke rettferdig overfor verken kjæresten min eller ungen min. Det er heller ikke rettferdig for andre rundt meg eller skolearbeidet mitt.

Treningen inn mot Kilimanjaro-prosjektet var svært givende, selv om det var slitsomt. Å ha noen å trene mot er gratis motivasjon. Hvis du ikke vet hvorfor du trener, er det svært vanskelig å trene med kontinuitet. Derfor har jeg allerede bestemt for at det blir et nytt prosjekt. Når det blir eller hva det blir, har jeg enda ikke bestemt meg for. Jeg har lenge tenkt på Aconcagua, det høyeste fjellet i Amerika. Det høyeste fjellet utenfor Asia. Men dette er bare et annet fjell, et fjell som kun er litt høyere enn Kilimanjaro. Aconcagua vil uten tvil gi meg utfordringer, men jeg har allerede gjort et fjell, så kanskje jeg må gjøre noe annet ekstremt? Vi får se.

En viktig brikke for meg er å stadig utvikle meg, og det gjør jeg ved å være nysgjerrig, lære nye ting og ikke minst utfordre meg selv – til tross for frykt. Det er derimot viktig at frykt og sikkerhet er balansert. Ved å sette i gang et prosjekt som det jeg hadde inn mot Kilimanjaro måtte jeg virkelig utfordre meg. Skulle jeg gjøre nøyaktig det samme på nytt, vil jeg ikke utfordre meg i like stor grad, men vedlikeholde. Det ville ikke vært bortkastet, men for å maks ut av et nytt prosjekt må jeg flytte grensene mine enda et hakk. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg må løpe opp og ned Mount Everest i bare trusa.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Fra februar til nå har jeg vært i en podcast, samt vært på trykk i Bioingeniøren.

Podcasten kan sees på Youtube eller høres på Spotify ( https://open.spotify.com/episode/20mZ3FXtbcE4M4usj9W9m2?si=saswK9AQRiuBQxm02pY2Fw )

Link til intervjuet i Bioingeniøren

https://www.bioingenioren.no/arkiv/2020/bioingenioren-5-2020/

Takk til alle som fortsatt følger meg, selv om det har vært stille.

Reklame | Clarion Collection Hotel Aurora

Konkurransen gikk ut på å tippe hvor lang tid jeg kom til å bruke opp og ned Kilimanjaro, samt hvor mye jeg klarte å samle inn til Lungekreftforeningen (innen 8. februar). Jeg kom i mål på 13 timer og 58 minutter. Innsamlet beløp ble 70900kr + (Facebook) + 15550kr (Vipps og konto) = 86450kr. Fra 9. februar til og med 29. februar forlenget jeg innsamlingsaksjonen, og her kom det inn 15800kr. Det totale innsamlede beløpet ble 102250kr. Beløpet er høyere, men en del merket ikke innbetalingen, så jeg vet ikke om det gjelder min innsamling eller andres, og kan av den grunn ikke bli tatt med i konkurransen.

Takk til alle som bidro i innsamlingen, og takk til alle som trodde jeg skulle klare å samle inn 1 million, samt løpe på under 10 timer. Dessverre gikk det ikke denne gangen.

Vinneren gjettet 10 timer og 38 minutter.

Gratulerer Ragnhild Johansen. Et gavekort fra Clarion er på vei til deg.

Vinneren tippet 133 560 kr

Gratulerer Ingebjørg Kaino Omma. Et gavekort fra Clarion er på vei til deg.

Tusen takk til Clarion Collection Hotel Aurora i Tromsø som stilte med gavekort.

https://www.facebook.com/clarioncollectionaurora/

https://www.guestreservations.com/clarion-collection-hotel-aurora/booking?gclid=CjwKCAjwhOD0BRAQEiwAK7JHmJI5YbtZvlRpzLTdR80LtGgeP-uNVYLF7ZDDMmbFwvv6HER-woECzhoC8BsQAvD_BwE

https://no.tripadvisor.com/Hotel_Review-g190475-d206348-Reviews-Clarion_Collection_Hotel_Aurora-Tromso_Troms_Northern_Norway.html

Endelig er jeg på VG. Eller… VGTV for å være mer nøyaktig. Og det har kostet, for å si det slik. Jeg har ikke tall på hvor mange e-poster jeg og kjente (og ukjente) har sendt for å tipse om prosjektet mitt. Lokale medier har snappet opp prosjektet, så noe omtale har jeg fått. Men nå har endelig én av de store kastet seg på, så nå håper jeg innsamlingsaksjonen får jeg seg et hopp – bare dager før den avsluttes.

Innsamlingsaksjonen til Lungekreftforeningen:

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

https://www.facebook.com/donate/1019871225055432/

Prosjektet har altså bestått i å løpe opp og ned Kilimanjaro, samt samle inn penger til Lungekreftforeningen. Mitt første mål var opp og ned på under 24 timer, men justerte det etter hvert til under 10 timer. Det ble altså i det drøyeste laget. Men jeg kom meg både opp og ned.

Link til VG:

https://www.vgtv.no/video/192742/loeper-opp-kilimanjaro-paa-ti-timer

Link til videoen i sin helhet: