Dette har jeg trent for i 22 måneder. Det er nå det gjelder.

 

På søndag, løpsdagen må jeg stå opp 0345 for å få tid til å spise frokost, samt være på plass ved Umbwe gate 0600. Her må nødvendigheter fylles ut før jeg får lov til å løpe. Tillatelse er ordnet, men må likevel gjennom 15 minutter papirmølle. For å forberede kroppen best mulig må jeg stå opp tidlig dagene i forveien. Fredag sto jeg opp klokken 0500. Lørdag sto jeg opp klokken 0415. Søndag sto jeg altså opp 0345. For å kunne stå opp så tidlig uten unødvendige problemer, må jeg også legge meg tidlig – og det betyr at jeg går glipp av middag. Heldigvis har jeg Real turmat med meg. Jeg spiser på senga før jeg legger meg. Perfekt kveldsmat!

 

Jeg legger meg 1915 på lørdag. Jeg er spent. Grugleder meg. Det er været jeg er mest bekymret for. I tillegg er jeg spent på hvor lenge jeg holder ut. Aldri noen gang har jeg løpt eller trent mer enn 5 timer. Jeg planlegger altså 10 timer på fjellet – i den tynne lufta. Har jeg trent for lite? Jeg sovner, og sover egentlig ganske godt fram til jeg våkner av at det er varmt. AC har stoppet. Strømmet har gått. Jaja, jeg må bare sove videre. Våkner 0345. Fortsatt ingen strøm. Må bruke den kraftige hodelykta som lys. Jeg legger den på nettingtaket over senga, og peker lyset opp mot taket. Det blir omtrent dagslys. Jeg ferdiggjør alt jeg trenger, og stikker ned til frokost – med hodelykta. Det er spesiallaget frokost til meg – som er litt forsinket. Jeg legger hodelykta på bordet, og peker lyset mot taket. Fluer og insekter elsker det. De tilbeder lyset. Samtlige innsekt i Tanzania samles rundt frokostbordet. Nå skjønner jeg hvorfor den ansatte surrer rundt med ei meget svak hodelykt!

 

Avgang fra hotellet 0510, litt forsinket. Jeg skylder på frokosten. Vi kjører en sliten, men fungerende Range Rover, 4×4. Jeg føler meg våken og klar. Men plutselig ramler øyelokkene foran øynene. Jeg må bare duppe litt. Det går greit helt til vi kjører inn på den minst vedlikeholdte veien opp mot Umbwe gate. Det er ganske tydelig allerede her at få benytter seg av denne ruta. Veien her får de dårligste veiene i Nord-Norge til å se ut som rene motorveien. Det er smalt, og ekstremt humpete. Det er huller overalt. Det er ikke fred å få. Her kjører du kun om du må, og helst med lånt bil – som ingen er glad i. Etter 20 minutter mishandling av bilen, ankommer vi endelig Umbwe gate.

 

Nå som jeg har fullført løpet, blir jeg kvalm av å tenke på hva jeg skal gjennom de neste timene.

 

Rett før vi starter, tar jeg av meg hodelykta. Det har begynt å bli så lyst, så den trenger jeg forhåpentligvis ikke mer. Guiden Kelvin tar bare lommelykta, så slipper jeg stappe den nedi løpesekken min. Kelvin og Faustein løper med meg. De er usikre på om noen av de blir med meg til toppen. Hussein, en annen guide, har tatt med seg litt skifteklær og mat, og venter på meg på Barafu. Han skal i hvert fall bli med meg til toppen.

 

Så er vi i gang. Det er relativt slakt, så det er mulig å løpe. Jeg løper rolig. Jeg velger å gå når det blir litt stigning for å unngå høy puls. Jeg skal jo tross alt være ute en stund, så veldig viktig å ikke bli sliten for tidlig. Den første biten er relativt slak, med noen stigninger. Veien er en dårlig og våt traktorvei. Ekstremt sleipt med masse blader. Jeg sklir en del, så bruker litt krefter her. Etter hvert blir det bedre. Det tørker litt opp. Ulempen er at det blir brattere med høye kneløft. Det suger krefter. Jeg følger med på klokka, og er i rute mot Barranco på knappe 3 timer.

 

Det har gått 2 timer, og vi ankommer første camp, Umbwe cave camp. Jeg er i rute, men det begynner å bli ganske tungt. Jeg har verken melkesyre eller er kortpustet, men jeg kjenner meg sliten i lårene. Litt tidlig, kanskje? Etterhvert som vi går fra Umbwe cave camp, blir det brattere og brattere. Tøffere og tøffere. Farta går drastisk ned. Under 3 timer til Barranco? Det kan jeg bare glemme. Jeg blir litt demotivert, men har fortsatt trua på at jeg skal kunne klare det. Motivasjonen synker for hvert minutt etter 3 timer Er ikke ved Barranco engang. Den synker 45 ganger. Jeg vet ikke hvor mange ganger den kan synke før jeg når bunnen. Bunnen er i hvert fall synlig. Den murrer, for etter 3 timer og 45 minutter ankommer vi Barranco. Rundt 1 time etter skjema. Det betyr at jeg har litt over 1 time på meg å nå Barafu hvis jeg skal nå toppen innen 8 timer. Det er i underkant av 9 km til Barafu fra Baranco. Stigning på nesten 9%. 9 kilometer i timen. HAHAHA, jeg holder på å le meg i hjel. Neida, jeg gråter stille inni meg. Det går faen ikke. Nå har det begynt å regne også. Like etter begynner å fryse. Faens piss! Helvetes dritt!

 

 

 

3 timer og 55 minutter. Vi er på vei opp Barranco wall. Den har en stigning på rundt 20%. Jeg flyr opp veggen. Jeg føler meg i fin form. Fra toppen av veggen til Karanga går det ned, så litt opp, så litt ned og så ganske bratt oppover.  Det er vanskelig å løpe med stor fart her, så her blir verken snegla eller harepus spesielt imponert. Bortover den ene flata får jeg 10% sammenbrudd. Jeg savner gjengen. Det er rart å gå i deres fotspor. De var jo her for noen dager siden. Jeg savner også Ragna og Oline. Jeg må ta meg litt sammen, så går det greit. Jeg møter noen turister som blir veldig imponert over løpingen min. For første gang sier jeg høyt:

 

“I hope I’ll make it”.

 

For første gang tviler jeg høyt på om jeg vil klare å komme meg til toppen. Det har gått rundt 5 timer. Og nå må opp den bratt bakken til Karanga. Bruker totalt over 1 time til Karanga. Burde vært på Barafu nå. Men det er jeg ikke. Jeg fryser mer. Vindjakka er søkkvåt. Jeg er fortsatt i shorts. Må bare komme meg av gårde. Kelvin er sliten. Faustein sier ikke så mye. Han er nok også sliten. Det går saktere opp bakken mot Barafu. Jeg kan å gå raskere, og har lyst, men jeg har det ikke i meg. Motivasjonen synker mer og mer. Det blåser. Jeg fryser. Jeg er sliten. Veldig, veldig sliten. Det har bare gått 15-20 minutter siden jeg gikk fra Karanga. Jeg vil gå fortere, men klarer ikke. Jeg er lei. Jeg vil bare bryte. Ved Barafu kan jeg gå ned Mweka i stedet for til toppen. Jeg vil ikke mere. Jeg klarer ikke 10 timer uansett. Det er jo bare å gi opp. Jeg forteller meg selv at det er helt greit å gi opp. Jeg gir svært, svært sjelden opp. Jeg gir aldri opp når jeg har bestemt meg for noe. Skal dette bli første gangen?

 

Vi kommer over en liten kneik. Nå synes veggen opp mot Barafu. Den er bratt. Det ligger litt snø på Barafu. Det blir kaldere og kaldere. Jeg nærmer meg å bryte. Hvordan skal jeg komme meg opp til toppen? Det er rundt 3 timer til toppen fra Barafu. Så har jeg 2-4 timer ned. Det er det jeg gruer meg til. Hadde toppen vært mål, hadde jeg fortsatt. Men toppen er ikke mål. Jeg må ned igjen også. Og det er langt. Det er 21 km ned. Og det kommer til å bli mørkt. Faustein må ta pause. Vi har gått fra Kelvin. Vi ser ikke han engang. Jeg fryser og må bare fortsette å gå. Her får jeg 90% sammenbrudd. Jeg har det fryktelig tøft. Rett og slett helt ekstremt tøft. Jeg innser at jeg kommer til å bryte, og akkurat det river og sliter innvendig. Jeg skuffer alle som har satset på meg. Jeg klarer ikke engang 10 timer. De er den første skuffelsen, men i tillegg bryter jeg. Det er vondt. Er jeg så utrolig dårlig trent? Jeg er jo ikke det, men likevel er jeg det.

 

 

Nesten oppe ved hytta på Barafu (4600 m) møter jeg Hussain. Hussain skal gå med meg til toppen, hvis jeg klarer det. Faustein og Kelvin stopper ved Barafu.

 

“Let’s go inside, change, eat and then we go”, sier han.

“I’m not sure I’m going to make it. I’m so, so very tired”, sier jeg med gråten i halsen.

“You’re gonna make it”, sier Hussain.

 

Jeg vet ikke helt, tenker jeg. Inne på hytta er det vindstille, men kaldt. Jeg setter meg på ei seng med en veldig dårlig madrass. Jeg tar av meg våte klær, inkludert joggesko, og tar på meg varme og tørre klær. Jeg skjelver. Jeg fryser. Faustein og Kelvin kommer. Jeg får Red Bull og en kopp med varmt vann. Jeg spiser i tillegg en sjokolade. Det har fungert greit å drikke Maurten, men jeg merker at den omtrent slutter å virke når jeg blir veldig sliten. Jeg blir egentlig bare kvalm av å drikke den. Jeg skjelver fortsatt. Jeg er klar til å gå videre, men jeg bare venter på at en av guidene skal si at jeg ser dårlig ut, at jeg må ned. Jeg sier flere ganger at jeg er sliten. Hussain svarer alltid:

 

“You’re gonna make it”.

 

Okei, jeg skal i hvert fall gå opp til Kosovo camp. 200 høydemeter opp. Her snør det. Noen har laget en snømann her oppe. Det flater litt ut. Går greit. Jeg er varmere, og jeg har fått litt mer energi. Men så. Nå starter motbakken. Det er vel rundt 4km ren, skjær motbakke. Det snør i ett. Bakken er hvit. Jeg ser ikke stien. Det gjør ikke Hussein heller, men han er kjent i området og klarer å manøvrere seg frem. Jeg har null energi. Beina klarer så vidt å bære meg. Det er fryktelig tungt å flytte beina framover. Jeg må ofte støtte meg på stavene. Jeg må ofte ta pauser. I mellom ramler jeg sammen i knestående.

 

“I’m so, so tired”, sier jeg.

“Ok, take 5 minutes”, sier Hussein.

 

Jeg kan ikke bli sittende i knestående. Ta stivner jeg. Jeg må rette ut beina, og sette meg på rompa. Jeg tror ikke jeg tar 5 minutter, for jeg orker ikke bli sittende. Jeg vil bare lukke øynene og sove. Jeg er på bunnen nå. Helt på bunnen. Det finnes ingen energi igjen. Jeg klarer knapt drikke Maurten. Da blir jeg bare kvalm. Det gidder jeg ikke. Jeg må reise meg opp etter stavene. Jeg må komme meg opp, og begynne å gå. Nå gjelder det bare å utnytte tiden godt nok før jeg klapper sammen igjen.

 

Jeg gidder ikke spørre hvor langt det er igjen. Hussain oppdatere jevnlig høydemetrene. Jeg vet at Stella Point er på litt over 5700. Uansett hvor mye vi nærmer oss Stella Point, så føler jeg ikke at vi kommer nærmere. Det blir bare tyngre og tyngre. Det snør og det er tåke, så det er vanskelig å se hvor kanten (der Stelle Point) er. Hussain sier at vi er nært. Nå er vi snart der. Og endelig, etter 2 timer og 40 minutter ankommer vi Stella Point. Jeg ramler sammen nedfor skiltet. Jeg klarer ikke mer. Jeg vil sove. Hussain ber meg reise meg opp og sitte i stedet for å ligge. Jeg trodde jeg skulle vær mer glad, for nå er det stort sett bare bortover. Eller, det stiger nesten 140 høydemeter fordelt på rundt 1 km. Stigningsprosenten er på rundt 11%, så det er i grunn ganske heftig i denne høyden. Jeg vet akkurat dette, derfor klarer jeg ikke glede meg. I tillegg er det mye snø.

 

Etter 28 minutter kommer jeg sjanglende til Uhuru Peak. For tredje gang på 1 uke! Endelig for faen!!! Litt sjokolade, litt Maurten, litt bilder. Så er det bare å komme seg ned. Til Stella Point er det tungt. Det snør. Ser nesten ingenting. Ned fra Stella Point er svært utfordrende. Det er snø, det er glatt og det er bratt. De slitne føttene mine har trøbbel med å bremse. Det er tungt å holde balansen nedover. Jeg setter meg på huk for å prøve å skli. Det funker ikke. Jeg må fortsette å bremse og holde balansen der jeg sklir ukontrollert nedover. Det går ikke fort. Etter hvert forsvinner snøen fra stien ned. Nå er det ikke så glatt. Det er mulig å løpe. Går greit, men fy søren jeg er sliten. Jeg er jo på over 5000 meter, så det merkes godt.

 

 

 

Omsider kommer vi til Barafu igjen. Det snør litt, men det er ikke lenger snø på bakken. Nå skal jeg skifte til Hoka joggesko. Da blir det lettere å løpe. Dessverre viser det seg at Kelvin har tatt med seg joggeskoene til Mweka camp, 7,5 km fra Barafu. Jaja, da får jeg bare løpe i Hoka fjellskoene dit. Jeg har tatt av meg litt klær, og er veldig klar for å komme meg ned. Hussain blir igjen, så Faustein og jeg drar fra Barafu sammen. Jeg er litt kvikkere her jeg løper nedover mot Millenium camp (Mweka high camp). Fjellskoene er ikke gode løpe i. Jeg gleder meg til å skifte, så jeg peiser på nedover. Jeg har drukket opp vannet. Har bare Maurten igjen. Vil ikke ha Maurten. Er bare tørst.

 

 

Etter 7,5 km kommer jeg til Mweka camp. Like etter kommer Faustein. Han roper etter Kelvin. Hvor er Kelvin? Etter liten leting og prating finner vi ut at han har dratt ned til Mweka gate. Svarte helvete!! Han har jo joggeskoene mine og hodelykta mi. Satan!!! Jeg spør om Faustein har vann. Det har han ikke, men har går inn i et telt og henter vann. Jeg vet ikke hvor trygt det er å drikke, men jeg drikker det. Jeg er tørst. Så gjelder det bare å løpe. Det står på skiltet at det er 10 km til Mweka gate. Det kan fort være snakk om 1,5 time i dette mørket. Vi begynner å løpe, men etter hvert som det blir mørkere blir det vanskelig. Det blir gjørmete jo lenger ned vi kommer. Det er glatt. Jeg snubler relativt ofte, men klarer å holde meg på beina.

 

Faustein er ikke så god i engelsk, så jeg forstår ikke om han har hodelykt eller ikke. Når det begynner å bli veldig mørkt, drar han frem en hodelykt. Den er ikke spesielt imponerende. Jeg kjenner jeg irriterer meg over at jeg ikke tok hodelykta mi selv. Etter en liten tid gir Faustein hodelykta til meg. Han tar frem mobilen sin, og bruker mobilens lommelykt. Jeg ser på klokka. Det har faen meg bare gått 1 km siden vi startet. Det er for helvete ikke mulig. 1 km?! Det må være feil!!! Okei, men det hjelper ikke. Jeg kan ikke gi opp. Eller, jeg kan, men hva skjer da? Skal det liksom komme noen på motorsykkel å hente meg? Skal jeg sette meg som en trassig 3-åring og nekte å gå ned? Skal Faustein bære meg ned? Jeg får bare gå, og la vær å se på klokka.

 

Jeg ser på klokka. 2 km!? Altså, hvor sakte går kilometerene? Jeg oppmuntrer meg så godt jeg kan. Det er bare 8 km igjen. Heller det enn 10. Jeg begynner å slite veldig med føttene. Jeg har gnagsår. Jeg hadde ikke planlagt å labbe ned i fjellskoene. Det er jo derfor jeg har joggeskoene. Søppel! Jeg sklir, men klarer å holde meg på beina. Jeg sparker i steiner, men holder meg på beina. Jeg blir sint og forbanna. Jeg ser en siste gang på klokka. 3 km. Hvordan klarer jeg å se på klokka nøyaktig hver kilometer? Er det noen som KØDDER meg meg?! Nå går jeg inn i en sone. Jeg må bare gå til jeg ser Mweka gate. Jeg vet at ruta går over til en større og bedre traktorvei når det er 3 km igjen. Jeg ser ikke på klokka. Jeg bare går. Sparker i steiner, tråkker i gjørmete sølepytter. Sklir litt, men ramler ikke. Jeg går på trass. Apene rundt oss hyler og skriker. Jeg er ikke redd. Jeg aner ikke om apene er fiendtlige om natten eller ikke. Men om de skulle være det, så skal de faen meg få bank om de prøver seg. Ingen skal hindre meg i å komme med ned nå!

 

Jeg kjenner meg sjelden igjen. Jeg har jo vært her før, med gruppa. Da var det lys. Av og til kommer det svinger jeg gjenkjenner. Men det hjelper meg lite. Jeg aner ikke hvor lenge det er igjen før denne veien kommer. Det eneste jeg vet er at det er 3 km igjen når vi kommer dit. Jeg nekter å se på klokka. Jeg nekter å spørre Faustein. Jeg vil ikke bli skuffet. Jeg går og går, men veien kommer aldri. Jeg begynner å kjenne meg igjen. Men veien kommer ikke. Jeg har vondt. Men så, der er veien. Jeg ser på klokka. 46,5 km. Det betyr at på 49,5 skal jeg være fremme. Faustein sier det er 15 minutter igjen. Det kan umulig bety at det er 3 km?

 

Jeg soner bare ut, og går. Jeg fantaserer om at gjengen har droppet siste dag på safari og venter på meg. Hvis de er der, så kommer jeg til å knekke sammen. Jeg tenker om det er muligheter for at de faktisk har gjort det, men innser at de ikke er der. Men jeg har et lite håp, eller en fantasi. Det hadde vært rørende. Jeg begynner nesten å gråte av å tenke på det.

 

Henriette, Katrine og jeg løp jo litt her sist gang. Jeg makter ikke løpe. Jeg bare går. Snubler i steiner annen hver meter. Okei, hver tiende. Jeg ser ikke på klokka nå heller. Nå venter jeg bare på et skilt, for svingen etter skiltet er mål. MÅL! Jeg lyser fremfor meg for å se etter skiltet, men ingen skilt å se. Hvor er skiltet? Jeg kjenner igjen enkelte svinger. Jeg kjenner også igjen stedet hvor vi så kolobusapen. Nå er det ikke lenge igjen. Det er visst en stykke igjen. Men endelig. Der er det fordømte skiltet. Og der ser jeg noe lys. Ingen gjeng der nede, men det visste jeg jo. Og jeg var klar over at jeg kom til å komme til mål uten andre enn guider. Emanuel og Kelvin ser lysene fra lyktene våre.

 

“Eguene!!!!”, roper de.

 

De gratulerer meg. Jeg er lettet. Jeg har vondt. Jeg signerer meg ut, og setter meg i bilen. Så deilig. Tilbake på hotellet er jeg visst en minihelt. Mange er imponerte over det jeg har fått til. Både her i Afrika og hjemme i Norge. VG, Dagbladet, TV2, NRK virker ikke å være imponert. Jeg har sendt inn en del tips, men de har ikke tatt kontakt. Jeg vil bare at alle skal vite om innsamlingsaksjonen min. Jeg fortjener det nå etter alt det slitet jeg har vært gjennom. Jeg klarte ikke norsk rekord. Det ble 13 timer og 58 minutter. Jeg var 4 timer fra. La meg i det minste klare å samle inn 1 million. Media, ta kontakt!!

 

Og her er innsamlingsaksjonen:

https://www.facebook.com/donate/868360433565441/