Tromsø – Oslo – London – Bogota – Quito. For oss som bor i nord blir det litt ekstra. Reisen er gjennomgående, så jeg trenger ikke gjøre stort annet enn å følge skiltene. Det eneste som bekymrer meg litt, er den korte tiden i London. Den er på 1 time og 5 minutter. Bekymringen blir ikke mindre når flyet til London er forsinket.
Flyvertinna på Oslo – London var av den superhyggelige sorten. Kollegaen også. Det var en fryd å fly. Hun forsikret meg om at flyturen var kortere enn oppført, så jeg skulle ha god tid. Aner du nå at jeg egentlig ikke hadde så god tid? Vi lander i London 10 minutter etter skjema. Jeg har 50 minutter på meg. Vi lander ved terminal 2, og avgang Bogota er også fra terminal 2. Så dette tar jeg med knusende ro. Den hyggelige flyvertinnen har ordnet meg en mann på utsiden… Altså, en mann som skulle forklare meg hvor jeg skulle gå. Jeg skulle bare følge skiltene til internasjonal connection. Så da labber jeg hurtig bortover gangene. Det går både 5 og 10 minutter før jeg endelig kommer til et sjekkpunkt. På dette punktet er jeg ikke spesielt stresset. Det er 40 minutter til avgang. Her må jeg gjennom en sikkerhetssjekk. Den møysommelige. I tillegg glemmer jeg at pengeboka i lomma. Den er flat, med to kort i. Jeg tenker ikke over den.
“What do you have here, Sir?”
Han virker ikke veldig imponert over at jeg glemmer den, og ber om å få sjekke inni den. Okei, sjekken tok vel bare 5 minutter. Så nå har jeg 40 minutter på meg. Jeg må opp ei trapp, og bortover en gang. Nytt sjekkpunkt. Her må jeg vise at jeg har billett. Jeg drar fram billetten, og gir den til dama.
«Aiai, you have to run, Sir. The gate is at the end. About 15 minutes walking”.
Ehh, rønn? Må jeg løpe? Det er jo 40 minutter til avgang. Det har vel knapt startet boarding. Men så kommer jeg på at dette er et litt større fly enn sånn Tromsø – Oslo-fly. Da starter boarding litt før. Men det burde likevel gå fint. Jeg ser på den første tavla, finner flyet og gaten.
«Gate closing»
WTF?! Allerede? Jaja, så får jeg løpe da. Begynner å bli litt stresset. Hva skjer om jeg ikke rekker flyet? Da får jeg én dag mindre i Quito. Er det min feil da? Jeg løper rett fram, så til høyre og så til venstre. Her står det to skilt til gaten min. Den ene til venstre, den andre rett fram. Den til venstre ender i en blindvei. Jeg går selvfølgelig rett fram. Synet jeg møter her, er verdens lengste rulletrapp! Jeg vurderer en sånn greie jeg ser på nett. Sette meg på gelenderet, og skli ned. Neppe så lurt. Det tar sin tid å løpe ned, skal jeg fortelle deg. Crap! Synet som møter meg nå, er en megalang gang. Er dette fortsatt terminal 2? Heldigvis har de sånne rullende gulv. Da går det litt fortere. Jeg peiser på, og hadde sikkert passert både Henrik, Filip og Jakob Ingebrigtsen. Hadde nok slitt mot Warholm. Men hadde nok passert han også. Han har jo hekk, det har ikke jeg. I enden av den megalange gangen tar jeg en 180 grader. En lang rulletrapp. Oppover. På toppen står det en sånn passasjerbil. Jeg vurderer å be om haik, men stoltheten nekter meg å sette meg ned, for å bli kjørt. Er det bedre å miste flyet, tenker jeg. Mens jeg grubler har jeg allerede passert bilen. Nå kan jeg i hvert fall ikke snu. Et stykke bortover møter jeg på nok en rulletrapp. Også den oppover. Nå begynner jeg å lure på om jeg er på annen terminal. For nå har jeg løpt langt. På toppen av denne trappa er det en ny bil. Jeg løper forbi, men har vett til å stoppe. Jeg spør bare om det er langt til gaten. Er det langt, så må jeg ha haik.
«No, it’s over there», sier den hyggelige mannen.
Jeg løper videre. Ikke akkurat «over there», men etter 2 minutter er jeg ved gaten. Hva?! De boarder jo enda. Men det er åpenbart baktroppen. Jeg er litt sliten. Det koster tross alt en del å løpe fra brødrene Ingebrigtsen + Warholm… Jeg setter meg i flysetet. Jepp, nå kommer svetten. Jeg spør flyverten om han har en håndduk.
«Towel?! No, no».
Uten å tilby noe annet spør jeg om han har serviett eller noe annet.
«Paper towel?»
Ja, gjerne. Etter et par minutter kommer han tilbake. Han ser rart på meg, og gir meg papiret. Puh, nå kan jeg endelig slappe av. 10 timer på fly. Resten av flyturen gikk knirkefritt.
