Hvem sparker hardest i en stein?

I går, klokken er 16:00, på tur ned bakken, på jakt etter gode tider mister jeg oppmerksomheten. Det går fort nedover, veldig fort. Jeg har sting (eller hold, om du vil), men konsentrerer meg om å komme med ned det bratteste partiet. Det er ekstremt tungt å løpe i veldig bratt terreng, så jeg puster godt inn, i en slags lettelse når det blir slakere. Jeg holder fortsatt høyt tempo, for jeg skal fort ned. Og det er her det skjer. Jeg slapper for mye av og glemmer å løfte foten. Jeg registrerer ikke engang steinen før jeg knallhardt moser foten inn i den. I et lite øyeblikk gjør det veldig vondt. Men jeg fortsetter i samme tempo. Banner litt inni meg. Jeg løper det av meg, tenker jeg. Det går faktisk greit. I to minutter. Det gjør litt vondt. Farten går ned, mens smerten går opp. Jeg stopper nesten. Faen, dette går ikke. Jeg hinker og småløper nedover. Det er faktisk et stykke ned. Jeg belaster venstre fot i liten grad, så høyre får støyten. Jeg havner på 14.00. Rekorden er på knappe 10.20. Uten den fordømte steinen, hadde jeg nok nærmet meg den tiden. Jeg satt i hvert fall rekord i å sparke hardest i en stein. Tipper rekorden blir stående en stund på det segmentet!

I 22-tiden ringer jeg legevakta. Kanskje noen skal ta en titt på tåa. Jeg gidder ikke dra om det er kø. Da kan jeg heller sove hjemme. Jeg spør sykepleieren om det er mye kø eller om det er så lite folk at jeg kan stikke innom. Sykepleieren blir stille før han svarer: “Det er søndag hos legevakta”. Igjen blir det stille. Ok, her må jeg bare anta at jeg ikke er alene i byen. Etter en oppløftende samtale konkluderer sykepleieren og jeg at det er ikke noe poeng i å komme. Jeg blir ikke prioritert. Vel, det var bare sykepleieren som konkluderte med det.

Så, da gjelder det bare å sove, og så stikke innom fastlegen når legekontoret åpner. Helt ytterst på kroppen sitter tåa. Hvordan kan en utvekst så langt fra kontrollrommet (hjernen) lage så mye kvalme?! Klokken er 04:00. Nå gidder jeg ikke ligge og vri meg. På tur opp trappa til stua kommer smertene. Blodet forsvinner fra hodet. Det begynner å bli svart. Nå gjelder det bare å finne sofaen. Jeg slenger meg nedpå før det blir helt svart. I bare boxeren legger ullteppe over meg, åpner opp Macen og setter på “Supergirl”. Jeg ser 3-4 episoder før kjæresten står opp. Vi spiser frokost før hun sykler til jobb og jeg kjører til legen.  Kø! 

Legen henviser meg til røntgen. Det tar ett minutt – etter 90 minutter på venterommet. Jeg setter meg på venterommet på røntgenavdelingen på UNN. En del folk. Jeg stålsetter meg for mer venting, men jeg har knapt åpnet Wordfeud på mobilen før jeg hører navnet mitt. Sist inn, først ut. Jippi! Radiografen spør hvor jeg har vondt. Jeg peker og han stiller inn, ehh, røntgenstrålen? Vi er enige om at det er bedre å være på den sikre siden.

“Så det var bra du kom innom”, sier han før han stikker inn på kontrollrommet for å ta bilde.

“Det er brudd”, sier han fra kontrollrommet.

“Hæ”, svarer jeg og tenker ikke helt klart. Jeg skjønner ikke hva han mener. Jeg vil ikke skjønne. 

“Ser du det så fort?”, spør jeg. Og akkurat da raser en del ting sammen.

“Bildene kommer med en gang”, svarer radiografen.

Bruddet er fint, men rotete. Det er et brudd tvers av i et V og opp-ned-V-mønster.

Like etterpå, etter å ha fylt ut et skjema, er jeg inne hos legen og sykepleieren. Her er jeg nesten på gråten. Jeg har snart ferie. Skal til Sør-Sverige og besøke pappa og så videre til Bali. Jeg skal jo løpe opp åsen bak huset hans. I Sverige skal jeg plaske i bassenget og boblebadet, leke med nevøen min, løpe etter hundene og kose meg med kjæresten min. Dessverre må sverigeturen avlyses. Jeg må tilbake på sykehuset på kontroll tirsdag 24. juli. Men til Bali, dit skal vi! Gåturene, utfluktene, friheten… Det blir en litt annerledes ferie. Men, og det er stort men. Alle de jeg skal løpe for, alle de som blir frarøvet friheten med sykdommen, med kreften. De kjemper en enda større kamp. Kampen for overlevelsen. Jeg må ikke glemme hva de gjennomgår. Med litt overtalelse og forståelse fra sykepleieren får jeg teste ut vanntett forfotgips. Er jeg heldig kan jeg plaske i vannet på Bali. 

Derfor avslutter jeg kvelden (natten) med en runde i badekaret for å teste gipsen.

“Med list og lempe kan du få en tynnbotn inn i ei kjerringræv”. Nå gjelder det å være tålmodig og smart og gjøre det beste ut av denne situasjonen. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg